LE-1999-359

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1999-07-01
Publisert:	LE-1999-00359
Stikkord:	Advokatrett, Tilbakekall av bevilling
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr: 97-09376 - Eidsivating lagmannsrett LE-1999-00359 A. Påkjært til Høyesterett; lagmannsrettens kjennelse stadfestet, HR-1999-00589K.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Cato Schiøtz). Ankemotpart: Staten v/Advokatbevillingsnemnden (Prosessfullmektig: Advokat Frode A. Innjord).
Forfatter:	Lagmann Torolv Groseth. Lagdommer Inger Marie Dons Jensen. Lagdommer Reidar Vigen
Lovhenvisninger:	Domstolloven (1915) §230, Straffeloven (1902) §29, §38, Tvistemålsloven (1915) §107, §179, §400, §477

Saken gjelder spørsmål om oppsettende virkning i medhold av domstolsloven §230 første ledd fjerde punktum (ikke annet ledd) i forbindelse med rettslig overprøving av Advokatbevillingsnemndens vedtak om tilbakekallelse av advokatbevilling.

Den 30. oktober 1997 fattet Advokatbevillingsnemnden vedtak med slik konklusjon:

«Advokat As advokatbevilling tilbakekalles i medhold av domstolsloven §230 første ledd nr 1 og 4.»

I vedtaket er det uttalt følgende når det gjelder spørsmålet om oppsettende virkning:

«Advokat A har anmodet om at Advokatbevillingsnemndens vedtak skal gis oppsettende virkning. Nemnden finner det ikke riktig, på bakgrunn av sakens alvorlighet, å utsette iverksettelsen av vedtaket. Anmodningen tas således ikke til følge. Advokatbevillingsnemnden har også vurdert de mulige skadevirkninger for A.»

I stevning av 2. november 1997 til Oslo byrett har A nedlagt slik påstand:

«1. Advokatbevillingsnemndens vedtak av 30. oktober 1997 kjennes ugyldig og oppheves.

2. Advokatbevillingnemndens vedtak skal ikke ha virkning før endelig dom foreligger.

3. Saksøker tilkjennes sakens omkostninger.»

Såvel i stevningen som i oversendelsesbrevet ble kravet om oppsettende virkning nærmere begrunnet.

I prosesskrift av 10. november 1997 har Staten v/Advokatbevillingsnemnden nedlagt påstand om at vedtaket ikke gis oppsettende virkning.

Ved Oslo byretts beslutning av 12. november 1997 ble begjæringen om å gi vedtaket oppsettende virkning, ikke tatt til følge.

A har den 14. november 1997 påkjært byrettens beslutning til Borgarting lagmannsrett. Den 17. november 1997 omgjorde byretten sin beslutning av 12. s.m, slik at Advokatbevillingsnemndens vedtak av 30. oktober 1997 ble gitt oppsettende virkning inntil lagmannsretten hadde avgjort kjæremålet.

Borgarting lagmannsrett avsa den 16. desember 1997 kjennelse med slik slutning:

«1. Tilbakekallelsen av advokat As advokatbevilling skal ikke ha virkning før Oslo byrett har avsagt dom i ugyldighetssaken.

2. Avgjørelsen av omkostningsspørsmålet utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken.»

Borgarting lagmannsrett har i sine bemerkninger bl.a uttalt følgende:

«Med den betydelige konsekvens som en unnlatelse av å gi oppsettende virkning vil få for A, finner lagmannsretten det riktig at vedtaket om å kalle hans advokatbevilling tilbake ikke skal ha virkning før byretten har avsagt dom i saken. A har bestridt den bevisvurdering som lå bak Advokatbevillingsnemndens oppfatning om at han har gjort seg skyldig i forhold som gjør ham uskikket til å drive advokatvirksomhet, jf domstolsloven §230 første ledd nr 1. Det dreier seg om flere tilfeller av påstått uregelmessig behandling av betrodde midler noen tid tilbake i tiden. A har anført at han mente han var bemyndiget til å anvende omhandlede klientmidler slik han har gjort og vil få anledning til å søke påvist under byrettssaken hvor retten har full prøvelsesrett over alle sider av saken, også de rent skjønnsmessige.

Lagmannsretten innser behovet for å reagere raskt overfor uregelmessigheter knyttet til advokaters disponering av betrodde midler av hensyn til nåværende og fremtidige klienter. For å sørge for et tilfredsstillende offentlig tilsyn av advokatene er det også viktig å reagere med tilbakekallelse av advokatbevillingen dersom en advokat unnlater å fremlegge tilfredsstillende dokumentasjon for sin klientmiddelbehandling når dette kreves av tilsynsmyndighetene, noe som også inngår under begrunnelsen for nemndens vedtak. Lagmannsretten finner imidlertid at disse hensyn i denne sak må vike for hensynet til en rettferdig rettergang som ikke forstyrres av de betydelige problemer som en omgående gjennomføring av vedtaket vil medføre. Lagmannsretten antar at det er liten fare for ytterligere uregelmessigheter mens saken står for byretten, med det tilsynssystem som er etablert.»

Oslo byrett avsa dom i saken den 26. mars 1999 med slik domsslutning:

«1. Staten v/Advokatbevillingsnemnden frifinnes.

2. A dømmes til innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til Staten v/Advokatbevillingsnemnden med kr 523.121 -femhundreogtjuetretusenetthundreogtjueen-.»

Når det gjelder grunnlaget for Advokatbevillingsnemndens vedtak og saksforholdet for øvrig, vises det til byrettens dom.

A har den 4. april 1999 anket dommen til Borgarting lagmannsrett og nedlagt slik påstand:

«1. Prinsipalt:

Oslo byretts dom av 26. mars 1999 med hovedforhandling oppheves, og saken hjemvises til ny behandling for byretten med ny dommer.

2. Subsidiært:

Advokatbevillingsnemndens vedtak av 30. oktober 1997 oppheves.

3. Atter subsidært:

Vedtaket settes ikke i kraft før der foreligger endelig, rettskraftig dom i saken.

4. Advokat A tilkjennes sakens omkostninger for byretten og for lagmannsretten.»

Så vel i ankeerklæringen som i brev av 8. april 1999, der ankeerklæringen ble oversendt i medundertegnet stand fra advokat Cato Schiøtz, er kravet om oppsettende virkning inngående begrunnet.

I brev av 12. april 1999 til Oslo byrett har advokatfirmaet Schiødt AS anmodet om at Oslo byrett beslutter oppsettende virkning inntil lagmannsretten har tatt stilling til spørsmålet. I prosesskrift av 22. april 1999 til Oslo byrett har Staten v/Advokatbevillingsnemnden nedlagt slik påstand:

«1. Begjæringen om oppsettende virkning inntil lagmannsretten har tatt stilling til spørsmålet om forlenget utsettelse, avvises.

2. Begjæring om forlenget utsettelse etter dl. §230 annet ledd siste punktum tas ikke til følge.»

Den 28. april 1999 fattet Oslo byrett beslutning med slik slutning:

«Advokatbevillingsnemndas vedtak av 30.10.97 gis ikke oppsettende virkning.»

I brev av 19. mai 1999 fra førstelagmannen i Borgarting lagmannsrett til førstelagmannen i Eidsivating lagmannsrett ble det meddelt at saken burde overføres til en annen lagmannsrett i medhold av domstolloven §38 på grunn av at lagdommer Kjersti Graver ved Borgarting lagmannsrett var formann i Advokatbevillingsnemnda da saken ble behandlet, og at hun også har opptrådt som partsrepresentant for nemnda etter at saken ble reist, selv om hun ikke lenger er nemndas leder.

I brev av 25. mai 1999 fra Eidsivating lagmannsrett til Borgarting lagmannsrett ble det meddelt at Eidsivating lagmannsrett er villig til å overta ankesaken.

I prosesskrift av 21. mai 1999 til Eidsivating lagmannsrett har advokatfirmaet Schiødt AS v/ advokat Cato Schiøtz ytterligere begrunnet begjæringen om oppsettende virkning. Advokatfirmaet Hjort DA v/ advokat Innjord har i prosesskrift av 10. juni 1999 nedlagt påstand om at begjæringen ikke tas til følge, og advokat Schiøtz har i prosesskrift av 16. juni d.å. fremkommet med ytterligere bemerkninger i sakens anledning.

A har, når det gjelder spørsmålet om oppsettende virkning, i korte trekk anført følgende:

Prinsipalt gjøres gjeldende at Borgarting lagmannsretts kjennelse av 16. desember 1997, ut fra det som kommer til uttrykk i premissene, må forstås slik at det ble besluttet at oppsettende virkning ble gitt til Oslo byrett hadde avsagt dom som var rettskraftig. Subsidiært gjøres gjeldende at lagmannsrettens kjennelse må forstås slik at lagmannsrettens beslutning om oppsettende virkning fortsatt står ved lag. Atter subsidiært anmodes det om at det besluttes oppsettende virkning på ny, siden alternativet vil være at advokatfirmaet A vil måtte stenge for godt. Forholdene er nærmere begrunnet i ankeerklærigen på side 24 flg, samt i oversendelsesbrevet av 8. april 1999.

Advokat Cato Schiøtz har på vegne av A i prosesskrifter av 21. mai og 16. juni 1999 fastholdt begjæringen om oppsettende virkning. Det gjøres gjeldende at hensynet bak denne bestemmelse er å unngå mulige skadevirkninger av en avgjørelse som senere kan bli overprøvet, samt at det ikke er usannsynlig at nemndens vedtak og Oslo byretts dom blir omgjort av lagmannsretten. Det pekes særlig på at Drammen byrett den 23. september 1998 frifant A på objektivt grunnlag for underslag av klientmidler og at straffesaken i hovedsak var basert på samme faktum som i foreliggende sak. Det vises videre til at A på grunn av sykefravær ikke var tilstede under hovedforhandlingen i Oslo byrett og at dette antakelig er hovedårsaken til at Oslo byrett hadde et diametralt forskjellig syn fra Drammen byrett med hensyn til hva som faktisk skjedde. Straffesaken adskiller seg på et helt sentralt punkt i forhold til Oslo byretts dom, idet den ble avgjort bl a på grunnlag av A s partsforklaring. To domstoler har vurdert de underliggende avgjørende forhold helt forskjellig. Dette er i seg selv grunnlag for oppsettende virkning. Et avslag om oppsettende virkning vil være en blank underkjennelse av Drammen byretts grundige og velskrevne dom. Et alternativ er å gi oppsettende virkning til Borgarting lagmannsrett har avgjort straffesaken, og deretter ta standpunkt til spørsmålet om fornyet oppsettende virkning til Eidsivating lagmannsrett har behandlet anken over Oslo byretts dom.

Det vises dessuten til den begrunnelse Borgarting lagmannsrett ga i sin kjennelse av 16. desember 1997 for å beslutte oppsettende virkning, og det anføres at situasjonen er den samme nå som den var for Borgarting lagmannsrett.

Videre vises det til at Oslo byrett overså spørsmålet om oppsettende virkning, og at spørsmålet ikke ble vurdert i byrettens dom av 26. mars d.å.

Selv om lagmannsrettens kjennelse av 16. desember 1997 må forstås slik at oppsettende virkning ble gitt kun til Oslo byrett avsa dom, kan kjennelsen ikke tolkes antitetisk. Årsaken til at vedtaket ble gitt oppsettende virkning kun frem til Oslo byretts dom må være at lagmannsretten forutsatte at spørsmålet om oppsettende virkning skulle tas opp til ny vurdering etter at hovedforhandlingen i Oslo byrett var avsluttet. Tanken må ha vært at saken etter hovedforhandling ville være bedre belyst.

Vedrørende rettspraksis vises det til Oslo byretts beslutning av 27. juni 1997 i en annen sak om å tilbakekalle en advokats bevilling, der oppsettende virkning ble gitt.

Når det gjelder den konkrete interesseavveining som må finne sted, er det vist til at konsekvensen av at det ikke gis oppsettende virkning, er at advokatfirmaet A mister sine klienter slik at advokatkontoret må legges ned. Situasjonen er tilsvarende slik den var for Borgarting lagmannsrett i desember 1997. Klientene vil bli skadelidende ved at flere vil få problemer med å finne ny advokatforbindelse. Hensynet til A og hans klienter må veies opp mot Advokatbevillingsnemndens interesser. Saken har tatt lang tid og er i faktisk henseende ikke avklart. Faren for ytterligere uregelmessigheter er minimal. Det avgjørende i saken er hvilke rettssikkerhetsstandarder som skal anvendes når man skal gå til det særdeles alvorlige skritt å treffe vedtak som har direkte ruinerende økonomisk og personlig virkning for en advokat. I denne sak er det et faktum at det foreligger to underrettsdommer som er fundamentalt motstridende. Det er helt uantakelig at man ikke skal avvente en endelig vurdering av hvilket faktum som skal legges til grunn, og at risikoen for utfallet av denne avveining skal ligge på As side, med den konsekvens at selv om han blir fullstendig frifunnet har han ingen mulighet til å fortsette som advokat, da hans praksis de facto vil være ødelagt som følge av tilbakekallingen.

Staten v/Advokatbevillingsnemnden har i korte trekk anført følgende:

Begjæringen om fornyet utsettelse av Advokatbevillingsnemndens vedtak ble behandlet og avgjort ved Oslo byretts beslutning av 28. april 1999 uten at beslutningen er påkjært av den ankende part. Dersom det er anledning til å påkjære en avgjørelse om oppsettende virkning etter domstolsloven §230, synes det imidlertid naturlig å legge til grunn at det også er denne fremgangsmten som i tilfelle må følges dersom man ønsker en negativ avgjørelse overprøvet. Når det gjelder spørsmål om oppsettende virkning etter tvistemålsloven §400 og §477, kan slike avgjørelser ikke påkjæres. På den annen side er det i teorien lagt til grunn at i tilfelle anke, står ankeinstansen fritt til å foreta en selvstendig vurdering av spørsmålet uavhengig av de avgjørelser underinstansen tidligere måtte ha truffet, jf. Schei: Tvistemålsloven bind II, 2. utg. (1998) s. 1065 - 1066 og s. 1205. Det må foretas et «systemvalg» hvor avgjørelser etter domstolloven §230 første ledd fjerde punktum enten må likestilles med avgjørelser etter tvistemålsloven §400 og §477, eller avgjørelsene må følge de alminnelige regler om kjæremål i tvistemålsloven kap. 26. Denne problemstilling må lagmannsretten ta stilling til ex officio, og ankemotparten finner derfor ikke grunn til å nedlegge noen formell påstand om avvisning.

For det tilfellet at begjæringen tas under realitetsbehandling, anføres følgende:

Det som nå skal avgjøres, er om den ankende part i tiden frem til dom i ankeinstansen er avsagt eller til endelig dom foreligger, skal få tilbake sin advokatbevilling, ved at iverksettelsen av vedtaket på nytt suspenderes.

Når det gjelder de forhold som ligger til grunn for tilbakekallelsen, vises det til byrettens dom og anketilsvaret, samt til prosesskrift til Oslo byrett av 23. mars 1998.

Med hensyn til spørsmålet om fornyet oppsettende virkning, er det anført at det ikke under noen omstendighet bør innrømmes den ankende part noen ytterligere adgang til å praktisere som advokat mens saken verserer for rettsapparatet.

Det er ikke tvilsomt at Borgarting lagmannsrett ved sin kjennelse av 16. desember 1997 bare har gitt oppsettende virkning frem til domsavsigelse i byretten.

De forhold som ligger til grunn for Advokatbevillingsnemndens vedtak og som også byretten korrekt har lagt til grunn for sin dom av 26. mars d.å., er av meget alvorlig karakter, og viser klart at den ankende part både er uskikket til å drive advokatvirksomhet og at han mangler den tillit som er nødvendig i yrket. Det vil fremstå som svært uheldig, og fullstendig undergrave effektiviteten i det tilsynssystemet som gjelder for advokatvirksomhet, dersom vedkommende likevel gjennom flere år skal gis anledning til å fortsette sin advokatvirksomhet under henvisning til at han er uenig i vedtaket og derfor har bragt det inn for domstolene til overprøving. Lovens hovedregel er at vedtaket kan effektueres så snart det er truffet, og i dette tilfellet kan det ikke sees noen grunn til å avvike denne hovedregel i større utstrekning en det som allerede er gjort gjennom lagmannsrettens kjennelse av 16. desember 1997.

For øvrig vises det til Borgarting lagmannsretts kjennelse av 30. mars 1999, der kjæremålet over Kongsberg byretts kjennelse av 4. juli 1997 om å ilegge A en rettergangsbot på kr 15.000 ble forkastet.

Når det gjelder straffesaken mot A, der han ble frifunnet i Drammen byrett og hvor saken skal opp for lagmannsretten i uke 25 og 26, bemerkes at denne sak kun omfatter ett av de tre forhold som ligger til grunn for Advokatbevillingsnemndens vedtak, nemlig forholdet til tomtekjøperne. Divergensen mellom Drammen og Oslo byrett med hensyn til vurderingen av nevnte forhold, skyldes i første rekke ikke en ulik oppfatning av faktum, men et ulikt syn på hvordan foreliggende faktum rettslig sett skal bedømmes. Etter ankemotpartens oppfatning er det lite tvilsomt at det er Oslo byrett som har foretatt den korrekte rettslige vurdering av As handlemåte. At Drammen byrett har godtatt en muntlig/stilltiende avtale med panthaverne som grunnlag for å disponere over tomtekjøpernes midler i strid med den inneståelseserklæring som A utrykkelig hadde avgitt overfor dem, må mer betraktes som et kuriosium enn som et forhold som gjør utfallet av nærværende sak spesielt tvilsomt. For øvrig gjøres gjeldende at den frifinnende straffedommen ikke får noen avgjørende betydning for bevillingssaken og at det er på det rene at et administrativt tilbakekall kan opprettholdes selv om vedkommende er frifunnet for tilsvarende påstand om rettighetstap etter straffeloven §29, jf bl.a Rt-1966-195 (på. s 1998). Advokatbevillingsnemnden har kommet til at det ikke er noen grunn til å revurdere sitt tidligere vedtak som følge av den frifinnende dommen i straffesaken, som nå skal behandles av Borgarting lagmannsrett.

Forøvrig skiller situasjonen seg i dag i allefall på tre viktige punkter fra den situasjon som forelå da Borgarting lagmannsrett avsa sin kjennelse i desember 1997. For det første foreligger det en dom fra Oslo byrett, hvor retten etter en meget grundig og omfattende gjennomgang av saken finner det klart at vilkårene for tilbakekall er tilstede. Videre har saken versert i rettsapparatet i mer enn ett og et halvt år, slik at hensynet til effektiviteten i tilsynssystemet gjør seg sterkere gjeldende enn førstegangs behandling av oppsettende virkning. Dessuten er den ankende part i mellomtiden tiltalt for en straffbar handling som klart vil kunne medføre tap av advokatbevillingen. Denne tiltalen gir i seg selv grunnlag for å suspendere ankende parts advokatbevilling inntil straffesaken er endelig avgjort, jf domstolloven §230 fjerde ledd.

Ved den konkrete vurdering av om oppsettende virkning bør gis, er lovens hovedregel at et vedtak om tilbakekall av advokatbevilling gjelder fra tidspunktet det er fattet. Unntak krever en særlig begrunnelse, og den generelle interesse som enhver advokat vil ha i å få beholde sin bevilling så lenge som mulig, kan ikke være tilstrekkelig. I så fall ville oppsettende virkning bli innført som en alminnelig regel i saker med denne karakter og dette kan ikke sees å være i samsvar med lovgivers forutsetninger.

I dette tilfellet foreligger det både en avgjørelse av førsteinstansen som fullt ut slutter seg til Advokatbevillingsnemndens vurdering, samt en tiltalebeslutning som i seg selv ville ha gitt grunnlag for suspensjon av bevillingen etter domstolloven §230 fjerde ledd. At det for deler av de forhold som ligger til grunn for tilbakekallelsesvedtaket verserer en straffesak som ennå ikke er avgjort, er ikke noe argument for å gi oppsettende virkning. Tvert i mot er dette et argument mot å gi oppsettende virkning. Med utgangspunkt i Oslo byretts klare dom av 26. mars 1999 er det vanskelig å se hvordan lagmannsretten ut fra en rent foreløpig vurdering vil kunne legge til grunn at denne saken fremstår som spesielt tvilsom. Tvert i mot er grunnlaget for Advokatbevillingsnemndens vedtak blitt bestyrket gjennom den dom som nå foreligger. Det foreligger ikke noen særlige forhold som tilsier at det gis fornyet oppsettende virkning. De konkrete forhold som foreligger, trekker alle i motsatt retning. Sammen med lovens hovedregel må dette etter ankemotpartens oppfatning være avgjørende for at begjæringen ikke tas til følge.

Lagmannsretten vil bemerke følgende:

Etter domstolloven §230 vil Advokatbevillingsnemndens vedtak om å kalle tilbake en advokatbevilling ha virkning umiddelbart, men slik at retten - dersom vedtaket bringes inn for domstolene til prøvelse - kan beslutte at vedtaket ikke skal ha virkning før det er avsagt dom eller endelig dom foreligger

Borgarting lagmannsrett traffødt xx.xx.1997 vedtak om oppsettende virkning frem til byrettens dom. Kjennelsen må oppfattes som en avgjørelse om at tilbakekallelsen av advokatbevillingen ikke skulle ha virkning før Oslo byrett hadde avsagt dom i ugyldighetssaken, slik det også uttrykkelig er nevnt i slutningen. Lagmannsretten finner ikke støtte for å fortolke kjennelsen på noen annen måte, slik A har anført.

I forbindelse med at byrettens dom i ugyldighetssaken er anket, har A på nytt begjært oppsettende virkning, først overfor byretten i forbindelse med anken og deretter for lagmannsretten. Som ved tvistemålsloven §400 må lagmannsretten etter at den har fått saken overført til seg, kunne foreta en selvstendig vurdering av spørsmålet når byretten - som her - har nektet å gi oppsettende virkning, jf Tore Schei II side 1065-1066.

Etter lagmannsrettens oppfatning er situasjonen nå en annen enn da Borgarting lagmannsrett avsa sin kjennelse i desember 1997. Oslo byrett har avsagt dom i ugyldighetssaken der Advokatbevillingsnemnden ble frifunnet. Byretten har i forbindelse med saksomkostningsavgjørelsen uttalt at den ikke har funnet saken tvilsom.

Etter at Borgarting lagmannsrett ga oppsettende virkning, er A dessuten satt under tiltale for underslag av penger fra nærmere angitte klientkonti. Tiltalen i seg selv gir grunnlag for å suspendere den ankende parts advokatbevilling inntil straffesaken er endelig avgjort, jf domstolloven §230 fjerde ledd.

A ble frifunnet i straffesaken i Drammen byrett, og saken er anket til Borgarting lagmannsrett. A gjør gjeldende at frifinnelsen i byretten bør føre til at det gis oppsettende virkning. Tilbakekallelse av advokatbevillingen kan imidlertid finne sted selv om forholdet ikke er straffbart, og lagmannsretten finner ikke grunn til å legge avgjørende vekt på resultatet i straffesaken. Straffesaken gjelder for øvrig bare en del av grunnlaget for Advokatbevillingsnemndens vedtak.

Lagmannsretten kan heller ikke se at det er forhold ved saksbehandlingen i ugyldighetssaken for Oslo byrett eller ved byrettens dom som tilsier at A bør få beholde sin advokatbevilling inntil lagmannsretten har avsagt dom i saken eller inntil saken er rettskraftig avgjort. Riktignok var A ikke til stede under hovedforhandlingen i Oslo byrett fra 11. til 27. januar 1999, og han avga derfor ikke forklaring. Saken ble imidlertid vurdert på grunnlag av en omfattende bevisførsel. Hovedforhandlingen strakk seg over tolv rettsdager, og det ble avhørt i alt tretten vitner. Lagmannsretten finner ikke å kunne legge avgjørende vekt på A s fravær ved spørsmålet om det skal gis oppsettende virkning.

Lagmannsretten finner grunn til å nevne at saken opprinnelig var berammet til april 1998, men at den ble utsatt etter begjæring fra A ved Oslo byretts kjennelse av 3. april 1998. Ved prosesskrift av 7. desember 1998 begjærte A bevillingssaken stanset i medhold av tvistemålsloven §107 frem til straffesaken mot ham var avgjort. Byretten tok ikke begjæringen til følge, og Borgarting lagmannsrett stadfestet beslutningen ved kjennelse av 5. januar 1999. Den 6. januar 1999 ble saken på nytt begjært utsatt på grunn av As helsetilstand, uten at begjæringen ble tatt til følge. Av rettsboken for hovedforhandlingen som startet den 11. januar 1999, fremgår det at spørsmålet om å utsette saken også under hovedforhandlingen ble tatt opp og behandlet flere ganger, uten at begjæringen ble tatt til følge.

Det er nå gått mer enn 1 1/2 år siden Advokatbevillingsnemnden traff sitt vedtak om å trekke tilbake As advokatbevilling. Hensynet til et effektivt tilsyn med utøvelsen av advokaters virksomhet, som tilsier at A ikke bør kunne drive advokatvirksomhet mens saken verserer, må veies mot de ulemper det er for A og hans klienter at advokatvirksomheten må innstille under sakens behandling. A har selv uttrykt at konsekvensen av at det ikke gis oppsettende virkning, er at advokatfirmaet A mister sine klienter slik at advokatkontoret må legges ned.

Lagmannsretten har ut fra en interesseavveining kommet til at det ikke bør gis oppsettende virkning. A har hatt lang tid til å områ seg etter at Advokatbevillingsnemnden traff sitt vedtak 30. oktober 1997.

Saksomkostningsspørsmålet bør utstå til den avgjørelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Begjæringen om oppsettende virkning tas ikke til følge.

2. Omkostningsspørsmålet utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken.