HR-1999-646-K - Rt-1999-1850
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-11-24 |
| Publisert: | HR-1999-00646-K - Rt-1999-1850 (444-99) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Tvangsfullbyrdelse, Familierett |
| Sammendrag: | Saken gjaldt krav om tvangsdekning i felles bolig for den ene ektefelles skattegjeld, og spørsmål om tolking av presumsjonsregelen i Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) § 7-13 tredje ledd. |
| Saksgang: | Bergen namsrett saknr 1998-448 - Gulating lagmannsrett LG-1998-1738 - Høyesterett HR-1999-00646K, jnr. 362/1999 |
| Parter: | A og B (advokat Brit Hørgård Tilseth) mot staten v/kemneren i Bergen (advokat Jan Grønnerud) |
| Forfatter: | Smith, Aasland, Lund |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §7-13, Domstolloven (1915) §153, §156, Tvistemålsloven (1915) §179, §404, Plenumsloven (1926) §6, Ekteskapsloven (1991) §55 |
Saken gjelder krav om tvangsdekning i felles bolig for den ene ektefelles skattegjeld, og spørsmål om tolking av presumsjonsregelen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd.
A er gift med B og de har ett barn, født i 1982. Ekteparet inngikk i 1994 ektepakt hvor det ble bestemt at den felles bolig gnr. 48 bnr. 544 i Bergen skulle tilhøre hustruen som hennes særeie. Videre ble det i ektepakten bestemt at ved eventuelt salg av boligeiendommen skulle den nyervervede felles bolig med innbo og løsøre tilhøre henne som særeie.
Kort tid etter ektepaktens inngåelse ble eiendommen solgt, og nettoprovenyet utgjorde kr 507.436. Halvparten, kr 253.718, ble utbetalt skattefuten i Hordaland hvoretter utlegg for mannens skattegjeld ble slettet, og kr 70.524 ble utbetalt kemneren i Bergen hvoretter utlegg for hustruens skattegjeld tilsvarende dette beløpet ble slettet. Resten - kr 183.194 - ble benyttet som egenkapital ved kjøp av ny boligeiendom, gnr. 141 bnr. 145 i Bergen. B har alene hjemmelen til den nye eiendommen, men begge ektefeller står oppført som låntakere for lånet på kr 861.000 i Husbanken.
Den 31. mars 1998 begjærte kemneren i Bergen tvangsdekning i boligen, med grunnlag i utleggsforretninger av 5. september 1997 og 13. januar 1998. Den samlede skattegjeld med renter var på tidspunktet for begjæring om tvangsdekning kr 845.041.
Bergen namsrett avsa 19. august 1998 kjennelse med slik slutning:
«1. Tvangssalget fremmes.
2. I saksomkostninger betaler B og A en for begge og begge for en kr 5.000,- til Staten v/ Kemneren i Bergen.»
A og B påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som 10. mai 1999, under dissens, avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. For lagmannsretten betaler A og B, en for begge og begge for en, saksomkostninger til Staten v/Kemneren i Bergen med kr 6.000 -sekstusenkroner - innen 2 -to - uker regnet fra forkynning av kjennelsen.»
Ekteparet A/B har i kjæremål datert 25. juli 1999 også begjært oppreisning for fristoversittelse. Lagmannsretten har i kjennelse 10. september 1999 gitt slik oppreisning, jf. domstolloven §153 - §156.
I kjæremålet og senere prosesskrift anføres at lagmannsretten har tolket tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 uriktig når den sier at «det følger av tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd at ekteparet A/B må anses å eie fellesboligen sammen». Tvangsfullbyrdelsesloven har aldri vært ment å være en materiell rettsregel, kun en legalpresumsjon dersom det ikke er holdepunkter for annet. Det har i denne saken ikke vært bestridt at B stod for hele egenkapitalen ved kjøp av boligen. Den står formelt i hennes navn og er hennes særeie. Lagmannsrettens flertall synes å legge til grunn at presumsjonsregelen uten videre innebærer at ektefellene eier boligen 50/50. Det faktum at halvparten av gevinsten ved salg av ektefellenes tidligere bolig ble benyttet til nedbetaling av hans kreditorer innebar en minnelig ordning i forhold til disse, og ikke at «ekteparet i realiteten betraktet boligen som felles eiendom på tross av ektepaktens innhold» slik lagmannsrettens flertall skriver. Bs inntekter har vært tilstrekkelig til egen forsørgelse, og av det følger at ekteparet ikke har hatt en sammenblandet økonomi. Det fremgår ikke av grunnboksutskriften for tidligere bolig at ektepakten var tinglyst på eiendommen. Dette kan ikke få avgjørende betydning siden det er det reelle eierforhold som skal legges til grunn. Under enhver omstendighet må boligen anses å tilhøre Bs rådighetsdel, siden hele egenkapitalen ved ervervet kom fra hennes rådighetsdel.
De kjærende parter har lagt ned slik påstand:
«1. Gulating lagmannsretts kjennelse oppheves.
2. A og B tilkjennes saksomkostninger for namsretten og lagmannsrett til adv.fullm. Arild Dyngeland med kr 13.133,-.
3. A og B tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett i oppfriskningssak med kr 6.000,- og for kjæremål til Høyesterett med kr 4.500,-.»
Staten har i kjæremålstilsvaret bemerket at lagmannsrettens vurderinger i spørsmålet om eierforholdet til eiendommen ikke kan prøves av kjæremålsutvalget ved videre kjæremål, jf. tvistemålsloven §404. For øvrig slutter staten seg til lagmannsrettens rettsanvendelse vedrørende eiendomsforholdene til ektefellenes bolig. Kemnerens utlegg, og dermed tvangsdekningen, er gyldig for det første fordi de fremlagte dokumenter viser at boligeiendommen er ervervet av begge ektefeller. Utlegget er tatt i en «ideell andel» og fanger også opp en mindre eierandel enn 50 %. For det andre har ikke ektepakten rettsvern da den ikke er tinglyst i grunnboken på gnr. 141 bnr. 145, jf. ekteskapsloven §55.
Staten v/kemneren i Bergen har lagt ned slik påstand:
«1. Kjæremålet forkastes.
2. Gulating lagmannsretts kjennelse av 10. mai 1999 i sak nr 98-01738 stadfestes.
3. De kjærende parter tilpliktes innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen å betale kjæremotpartens saksomkostninger for Høyesteretts Kjæremålsutvalg, hittil med kr 5.500,-.»
I senere prosesskrift er saksomkostningene oppgitt til nå å utgjøre kr 6.500.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og utvalgets kompetanse er etter tvistemålsloven §404 begrenset til å prøve lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling, herunder om det er mangler ved kjennelsesgrunnene.
Utvalget er kommet til at flertallets kjennelsesgrunner ikke gir tilstrekkelig sikkerhet for at kjennelsen bygger på riktig tolking av tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd.
Høyesterett uttalte seg om forståelsen av denne bestemmelsen i kjennelsen i Rt-1999-901, i en kjæremålssak som var overført til behandling i Høyesterett i medhold av plenumsloven §6 annet ledd. Det uttales i premissene blant annet at
«presumsjonsregelen i §7-13 tredje ledd ikke sier noe mer enn det som følger av prinsippet om fri bevisbedømmelse, og at det først og fremst er under den innledende behandling av utleggsbegjæringen hos namsmannen at bestemmelsen får betydning. Dersom namsmannens avgjørelse blir påklagd, vil det for domstolene som oftest foreligge nærmere opplysninger om eierforholdet, og da må retten ta stilling til spørsmålet ut fra hva som finnes mest sannsynlig.»
Høyesteretts kjennelse ble avsagt 8. juni 1999, altså etter lagmannsrettens kjennelse i den foreliggende sak. Før Høyesteretts kjennelse hadde forståelsen av tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd vært omtvistet, og rettstilstanden ble først avklart gjennom kjennelsen.
Lagmannsrettens flertall har i og for seg foretatt en bedømmelse av momenter av betydning for eierforholdet, men avslutter med følgende uttalelse:
«Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd at ekteparet A/B må anses å eie fellesboligen sammen. Ektepakten gir ikke grunnlag for noen annen vurdering. Presumsjonsregelen må derfor legges til grunn.»
Lagmannsrettens mindretall innleder med at mindretallet ikke kan «legge til grunn at presumpsjonsregelen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd er anvendelig».
Utvalget finner på bakgrunn av disse uttalelser ikke å kunne se bort fra at tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 kan ha vært tillagt større betydning for lagmannsrettens resultat enn en riktig lovtolking tilsier. Lagmannsrettens kjennelse må derfor oppheves, og saken hjemvises til lagmannsretten til ny behandling.
Spørsmålet om saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg bør utstå til den kjennelse som avslutter saken, jf. tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til lagmannsretten til ny behandling.
2. Avgjørelsen om saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg utstår til den kjennelse som avslutter saken.