HR-1999-84 - Rt-1999-1883

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1999-12-01
Publisert:	HR-1999-00084 - Rt-1999-1883 (454-99)
Stikkord:	Barnerett, Familierett, Omsorgsovertakelse, Opphevelse
Sammendrag:	Saken gjaldt overprøving av vedtak av fylkesnemnda for sosiale saker om omsorgsovertakelse etter Barnevernloven (1992).
Saksgang:	Stavanger byrett saknr 1997-00282 - Gulating lagmannsrett LG-1997-1924 A - Høyesterett HR-1999-00084, nr. 124/1999
Parter:	[A-kvinne] (advokat Bent Endresen) mot Stavanger kommune (advokat Nils Geir Vestvik - til prøve)
Forfatter:	Skoghøy, Bruzelius, Aarbakke, Flock, Bugge
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1992) §4-12, §4-10, §4-11, §4-15, §4-1, §4-4, §6-3, Tvistemålsloven (1915) §477, §482

Dommer Skoghøy: Saken gjelder overprøving av vedtak av fylkesnemnda for sosiale saker om omsorgsovertakelse etter barnevernsloven.

A, født xx.xx.1965, og B, født xx.xx.1968, har fellesbarna D, født xx.xx.1987, E, født xx.xx.1989, og C, født xx.xx.1992.

A og B var samboere fra våren 1986, giftet seg sommeren 1989 og ble separert ved dom av Stavanger byrett 1. desember 1993. I separasjonssaken ble det inngått rettsforlik om at A og B skulle ha felles foreldreansvar for de tre barna, at barna skulle bo fast hos A, og at B skulle ha en nærmere bestemt samværsrett med barna.

Etter samlivsbruddet skiftet A flere ganger bolig innen kommuner på Nord-Jæren (Stavanger, Sandnes og X), inntil hun i 1995 flyttet inn i leilighet på Y i Stavanger. Her bodde hun til mai 1999. Hun flyttet da til Z i Æ kommune.

Som følge av bekymringsmelding kom barnevernstjenesten i Stavanger i kontakt med familien høsten 1990. Omsorgsforholdene ble den gang funnet tilfredsstillende, og D og E begynte året etter i barnehage. På grunnlag av nye bekymringsmeldinger iverksatte barnevernstjenesten i Sandnes undersøkelsessak i november 1993. Det ble etter dette vurdert, tilbudt og til dels gjennomført ulike hjelpetiltak etter barnevernsloven. Jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn på disse.

I november 1996 fremmet Stavanger kommune overfor Fylkesnemnda for sosiale saker i Rogaland begjæring om omsorgsovertakelse for alle tre barna med hjemmel i barnevernsloven §4-12 første ledd bokstavene a og d. Fylkesnemnda fattet 11. februar 1997 vedtak med slik slutning:

«1. Begjæringen om omsorgsovertakelse av C tas ikke til følge.

2. Stavanger kommune overtar omsorgen for D og E.

3. D og E plasseres midlertidig i institusjon for utredning og deretter i fosterhjem.

Side:1884

4. A gis følgende samværsrett med D og E:

Mens barna er plassert i institusjon fastsettes samværet til en gang i måneden med en varighet av omlag 3 - tre - timer i institusjonen.

Etter plassering i fosterhjem fastsettes samværet til en lørdag hver 3. uke i inntil 6 - seks - timer.

Barneverntjenesten fastsetter nærmere tid og sted for samværet.

5. B gis følgende samværsrett med D og E:

Mens barna er plassert i institusjon fastsettes samværet til en gang i måneden med inntil 3 - tre - timers varighet i institusjonen.

Etter plassering i fosterhjem fastsettes samværet til en gang annenhver måned med 3 - tre - timers varighet.

Barneverntjenesten fastsetter nærmere tid og sted for samværet.

6. B betaler oppfostringsbidrag til Stavanger kommune for D og E sammenfallende med det bidrag han i dag betaler.»

Fylkesnemndas vedtak ble iverksatt 15. september 1997, og i samsvar med fylkesnemndas vedtak ble barna umiddelbart plassert ved Ø omsorg- og utredningssenter for utredning. Her ble de til ut skoleåret 1997/98. Etter skoleårets slutt ble de plassert i fosterhjem på Å i Ryfylke. I begynnelsen av august 1998 hentet A og hennes foreldre - F og G - barna i fosterhjemmet, og de ble da boende hos As foreldre en uke før de ble levert tilbake til fosterhjemmet. Etter at barna hadde vært på besøk hos moren i slutten av august 1998, ville de ikke dra tilbake til fosterhjemmet, og de ble da værende hos As foreldre. Umiddelbart etterpå sa fosterforeldrene opp fosterhjemsavtalen. Barnevernstjenesten gikk ikke med på at barna skulle bli boende hos As foreldre, og 9. september 1998 traff barnevernstjenesten vedtak om flytting. Barna ble imidlertid boende hos besteforeldrene til 3. desember 1998. De ble da plassert på XX barnehjem, hvor de fortsatt er og har plass frem til sommeren 2000.

Ved stevning av 24. februar 1997 brakte A saken inn for Stavanger byrett. B, som hadde vært part for fylkesnemnda og der hadde påstått omsorgsovertakelse, godtok fylkesnemndas avgjørelse.

Samtidig med at fylkesnemndas vedtak ble brakt inn for byretten til overprøving, bad A om at det ble avsagt beslutning for utsatt iverksettelse av fylkesnemndas vedtak, jf. tvistemålsloven §477. Denne begjæringen tok byretten til følge. Ved beslutning 20. mars 1997 fastsatte byretten at fylkesnemndas vedtak punkt 2 og 3 ikke skulle iverksettes før det forelå dom i hovedsaken.

Ved dom 18. august 1997 kom byretten til at vilkårene for omsorgsovertakelse forelå. Byrettens dom har denne slutning:

«1. Fylkesnemndas vedtak av 11. februar 1997 pkt. 2 stadfestes.

2. A gis samvær med D og E en dag hver 3. uke inntil 6 - seks - timer.»

A påanket byrettens dom til Gulating lagmannsrett. Under ankeforhandlingen nedla hun prinsipalt påstand om at den offentlige omsorgen skulle oppheves. Subsidiært krevde hun at D og E skulle plasseres i fosterhjem hos hennes foreldre, og at hun skulle tilkjennes samværsrett fastsatt etter rettens skjønn.

As foreldre - F og G - erklærte på sin side hjelpeintervensjon. De

Side:1885

nedla prinsipalt påstand om at A skulle ha omsorgen for E og D. Subsidiært krevde de at barna skulle plasseres i fosterhjem hos dem, og dersom dette kravet ikke ble tatt til følge, krevde de en besøksordning både for barnas mor og for seg selv.

Lagmannsretten avsa 22. januar 1999 dom med slik slutning:

«1. Byrettens dom stadfestes så langt den er påanket.

2. Kravet fra F og G om at barna skal plasseres i fosterhjem hos dem, eventuelt fastsettes besøksrett, tas ikke til følge.»

Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens dommer.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken retter seg mot rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen.

Samtidig med at A anket til Høyesterett, erklærte F og G hjelpeintervensjon og nedla samme påstand som for lagmannsretten.

I kjennelse 25. mai 1999 opphevde Høyesteretts kjæremålsutvalg punkt 2 i lagmannsrettens domsslutning, og avviste fra domstolene den subsidiære påstand som hjelpeintervenientene hadde nedlagt ( Rt-1999-843). Kjæremålsutvalget tok ikke stilling til hvorvidt et vedtak om valg av fosterforeldre kunne bringes inn for domstolene til prøving etter tvistemålsloven kapittel 33. Etter utvalgets oppfatning måtte det under enhver omstendighet være en forutsetning for at spørsmålet om valg av fosterhjem skal kunne prøves av domstolene, at det er truffet vedtak om valg av fosterhjem av fylkesnemnda for sosiale saker. Da lagmannsrettens dom ble anket til Høyesterett, var D og E plassert på XX barnehjem, og etter at den første fosterhjemsplasseringen var avviklet, var det ikke truffet noe nytt vedtak om valg av fosterhjem.

Senere har hjelpeintervenientene trukket seg fra saken, og ved kjennelse av forberedende dommer 3. september 1999 ble saken mellom hjelpeintervenientene og Stavanger kommune hevet.

Det er under behandlingen av saken for barnevernet og senere for domstolene foretatt flere sakkyndige utredninger som har vært fremlagt for Høyesterett. Foruten de erklæringer som er avgitt av de som har vært oppnevnt som sakkyndige for Høyesterett, er det blant annet fremlagt sakkyndig vurdering fra psykolog Kirsten Hasselknippe, observasjonsrapport fra spesialpedagog Dagfinn Klovning og epikrise fra Barnepsykiatrisk avdeling ved Rogaland psykiatriske sjukehus.

Som sakkyndige for Høyesterett har vært oppnevnt spesialist i klinisk psykologi Gunnar Rye Ellingsen og spesialist i klinisk psykologi Jens Erik Skår. De har avgitt skriftlige erklæringer og supplert disse med muntlige forklaringer for Høyesterett. Begge de sakkyndige har gjort tjeneste i tidligere instanser. Rye Ellingsen var oppnevnt som sakkyndig for byretten, og avgav også forklaring for lagmannsretten. Skår var oppnevnt som sakkyndig for lagmannsretten.

Under behandlingen for Høyesterett har A og seks vitner avgitt forklaring ved bevisopptak. Tre av vitnene er nye for Høyesterett.

Det er under behandlingen for Høyesterett også fremlagt enkelte nye dokumenter.

Etter behandlingen for lagmannsretten er det blitt avklart at det for tiden ikke er aktuelt å plassere D og E i fosterhjem, og at alternativet til

Side:1886

at omsorgen blir tilbakeført til moren, er en eller annen form for institusjonsplassering. Det har også på enkelte andre punkter fremkommet nye opplysninger. Dette gjelder blant annet om hvordan As situasjon er i dag, og hvordan barna har utviklet seg mens de har vært ved XX barnehjem. Saken står således i en noe endret skikkelse for Høyesterett enn for de tidligere instanser.

Den ankende part - A - har i korte trekk anført:

Barnevernsloven bygger på at barn som utgangspunkt har best av å vokse opp hos sine biologiske foreldre («det biologiske prinsipp»). For at det offentlige skal kunne overta omsorgen, er det for det første et vilkår at den omsorg som foreldrene kan tilby, ikke tilfredsstiller de minstekrav som barnevernsloven stiller. For det andre er det et vilkår at manglene ikke kan avhjelpes ved hjelpetiltak. For det tredje må den omsorg som det offentlige kan tilby, være vesentlig bedre enn den omsorg som foreldrene er i stand til å gi.

Etter As oppfatning er hun i stand til å tilby D og E den omsorg de har krav på. Hun har omsorgen for C, og det er ikke anført at den omsorg som C får, ikke er god nok. Det erkjennes at A har hatt problemer tidligere, men dette har hatt sammenheng med hennes tidligere konfliktfylte ekteskap. Hun har også hatt dårlig økonomi. Begge deler er nå et tilbakelagt stadium. Spørsmålet om vedtaket om omsorgsovertakelse skal opprettholdes, må avgjøres ut fra situasjonen i dag. Hun driver nå et eget renholdsfirma, og de angstproblemer hun tidligere har hatt, er hun kvitt.

Da fylkesnemnda traff sitt vedtak, var det forutsetningen at barna skulle plasseres i fosterhjem. Barna er nå plassert på XX barnehjem frem til sommeren 2000. Etter barnevernsloven §4-15 tredje ledd plikter barnevernstjenesten senest to år etter omsorgsovertakelsen å vedta en plan for barnas fremtidige omsorgssituasjon som skal forelegges fylkesnemnda til uttalelse. Noen slik plan er ikke vedtatt. Etter det som er opplyst fra kommunen, er det ikke lenger aktuelt å plassere barna i fosterhjem. Dersom det offentlige skal ha omsorgen, må barna da plasseres i en eller annen form for institusjon. Omsorg i institusjon må være langt dårligere enn den omsorg barna kan få hos sin mor. As foreldre vil kunne bidra med avlastning, og A er også villig til å motta hjelp fra barnevernstjenesten. Det hun kan trenge hjelp til, er først og fremst grensesetting overfor barna.

Ved vurderingen av om omsorgsovertakelsen skal opprettholdes, må det også legges vekt på barnas ønsker. Både D og E har gitt uttrykk for et sterkt ønske om å flytte til moren. Etter As oppfatning er det også ting som tyder på at de adferdsproblemer barna har hatt, er blitt forsterket etter at de kom til XX barnehjem. Det fremgår av de tvangsprotokoller som er fremlagt, at barnehjemmet i en rekke tilfeller har vært nødt til å bruke fysisk makt overfor barna. A har også vist til uttalelse fra spesialist i klinisk psykologi Jens Erik Skår.

Barnevernet har kritisert A for manglende samarbeid. Det er riktig at A ikke har vært enig i alle de tiltak som barnevernet har foreslått, men hun har ikke avvist samarbeid som sådant. Et samarbeid forutsetter gjensidighet, og etter As oppfatning har det også skortet på samarbeid fra barnevernets side.

A har nedlagt slik påstand:

Side:1887

«Fylkesnemnda for sosiale saker i Rogalands vedtak av 11. februar 1997 oppheves.»

Ankemotparten - Stavanger kommune - har i korte trekk anført:

De adferdsproblemer D og E har, skyldes omsorgssvikt i hjemmet. Da barna var på Ø omsorg- og utredningssenter, utviklet barna seg i positiv retning. Det er ikke holdepunkter for at utviklingen har vært negativ etter at de kom til XX barnehjem. Kommunen har i denne forbindelse blant annet vist til uttalelse fra spesialist i klinisk psykologi Gunnar Rye Ellingsen.

Etter kommunens oppfatning var vilkårene for omsorgsovertakelse til stede da fylkesnemnda traff sitt vedtak, og det er ikke holdepunkter for at As omsorgsevner har bedret seg siden da.

Slik situasjonen er i dag, er det ikke aktuelt å plassere barna i fosterhjem. De adferdsproblemer barna har, er av en slik karakter at et fosterhjem ikke vil ha kapasitet til å gi dem den nødvendige omsorg. Det utelukkes imidlertid ikke at det kan være aktuelt med en fosterhjemsplassering en gang i fremtiden. Formålet med den nåværende plassering på XX barnehjem, er å lære barna sosiale normer og å rette på de skader barna har fått.

Etter kommunens oppfatning vil manglene ved As omsorgsevner ikke kunne avhjelpes gjennom hjelpetiltak. Den hjelp som trenges, er av en slik karakter at den må være kontinuerlig til stede. Manglene ved As omsorgsevne knytter seg til trekk ved hennes personlighet. A har tidligere ikke vist vilje til å samarbeide med barnevernstjenesten, og etter kommunens syn vil det ikke være praktisk gjennomførbart å gi A den hjelp som er nødvendig for at hun skal kunne gi barna en forsvarlig omsorg.

Kommunen er enig i at det må legges til grunn at barna ønsker å få komme hjem til moren. Barnas ønske kan imidlertid ikke være avgjørende. Etter kommunens oppfatning er vilkårene for omsorgsovertakelse til stede, og det skal da mye til for at vedtaket om omsorgsovertakelse skal oppheves fordi barna ønsker å være hos moren.

Fra kommunens side erkjennes det at barnevernstjenesten ikke har utarbeidet en slik plan for Ds og Es fremtidige omsorgssituasjon som barnevernsloven §4-15 tredje ledd krever. Dette får imidlertid ingen betydning for avgjørelsen av denne saken. Selv om det ikke er avklart hvordan barna skal plasseres etter oppholdet på XX barnehjem, må det offentliges omsorgsevne være udiskutabel. Det domstolene skal vurdere, er om vilkårene for omsorgsovertakelse er til stede, og ikke hvor barna skal plasseres etter at omsorgsovertakelsen er gjennomført.

Stavanger kommune har nedlagt slik påstand:

«Fylkesnemndas vedtak av 11.2.97 pkt. 2, stadfestes.»

Mitt syn på saken:

Jeg er kommet til at anken må tas til følge.

Etter barnevernsloven §4-1 skal barnevernsmyndighetene ved anvendelsen av bestemmelsene om tiltak etter lovens kapittel 4 legge «avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet». Det følger av denne bestemmelse at en avgjørelse om at det offentlige skal overta

Side:1888

omsorgen for et barn, må være begrunnet med at dette er til barnets beste. Men det er ikke tilstrekkelig for at det offentlige skal overta omsorgen i slike tilfeller som barnevernsloven regulerer, at dette etter en totalvurdering fremstår som best for barnet. Som Høyesterett har påpekt i flere tidligere avgjørelser, bygger barnevernsloven på at barn normalt skal vokse opp hos foreldrene. Vilkårene for at det offentlige skal kunne overta omsorgen, er derfor strenge.

I vår sak er fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse truffet med hjemmel i barnevernsloven §4-12 første ledd bokstavene a og d. Etter bokstav a er det et vilkår for omsorgsovertakelse at det foreligger «alvorlige mangler» ved den daglige omsorgen, og etter bokstav d kreves det at det er «overveiende sannsynlig» at barnets helse eller utvikling kan bli «alvorlig skadd» fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet. I §4-12 annet ledd er det presisert at vedtak om omsorgsovertakelse etter første ledd bare kan treffes «når det er nødvendig ut fra den situasjon barnet befinner seg i», og at det derfor ikke kan treffes vedtak om omsorgsovertakelse «dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak etter §4-4 eller ved tiltak etter §4-10 eller §4-11». I forarbeidene blir det fremholdt at «ikke ethvert avvik fra det man kan kalle vanlige normer eller situasjoner skal gjøre det berettiget å treffe vedtak om ansvarsovertakelse», men at «situasjonen må være forholdsvis klart uholdbar», se Ot.prp.nr.44 (1991-1992), side 110, jf. Innst.O.nr.80 (1991-1992), side 21. Om forholdet til plikten til å vurdere hjelpetiltak uttaler Justiskomiteen i Innst.O.nr.80 (1991-1992), side 15:

«Komiteen mener det er viktig å understreke at hjelpetiltak i hjemmet alltid skal vurderes, før mer omfattende tiltak igangsettes. Manglende ressurstilgang på tiltakssiden, må ikke få som konsekvens at barn flyttes ut av hjemmet. Hjelp skal primært gis i hjemmet, og plassering skal være siste alternativ. Komiteen slutter seg derfor til departementets presisering av at bruk av tvang bare skal være aktuelt dersom hjelpetiltakene ikke fører fram, eller det må anses som nyttesløst å forsøke med slike tiltak.»

Ved overprøving av fylkesnemndas vedtak har domstolene kompetanse til å prøve alle sider av vedtaket, både de rettslige og de faktiske, og også selve forvaltningsskjønnet, se tvistemålsloven §482. Det er også sikker rett at domstolenes overprøving ikke skal skje på grunnlag av forholdene da fylkesnemnda traff sitt vedtak, men ut fra forholdene på domstidspunktet. Jeg finner derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på fylkesnemndas og de tidligere retters vurderinger av grunnlaget for omsorgsovertakelse.

På grunnlag av de erklæringer og forklaringer som er avgitt av de oppnevnte sakkyndige for Høyesterett, legger jeg til grunn at D og E har adferdsproblemer, og at de derfor har særlige omsorgsbehov. Adferdsproblemene går i hovedsak ut på at de protesterer og kan være utagerende i situasjoner hvor de ikke får det som de vil eller blir korrigert.

De sakkyndige har gitt uttrykk for forskjellige oppfatninger om hva som er årsaken til adferdsproblemene, og også om A vil være i stand til å ta seg av barna dersom omsorgen blir tilbakeført til henne. Spesialist i klinisk psykologi Jens Erik Skår har kommet til at den beste løsningen

Side:1889

er å tilbakeføre omsorgen til A, mens spesialist i klinisk psykologi Gunnar Rye Ellingsen har konkludert med at omsorgen ikke bør tilbakeføres.

Det syn Skår har, blir oppsummert slik i hans erklæring til Høyesterett:

«Den sakkyndige mener at barna D og E er spesielt omsorgskrevende på den måten at de protesterer og kan være utagerende i situasjoner hvor de ikke får det som de vil eller korrigeres. Dette gjelder spesielt E. Barnas enurese kan i dag ikke sies å være noe problem. De tolkninger som tidligere er gjort av barnas problematferd stiller den sakkyndige seg tvilende til. Det er langt fra sannsynliggjort at problemene har sammenheng med svikt i omsorgen. Men det er sannsynlig at mors samhandling med barna har vært preget av ettergivenhet og forsøk på å avbryte avvikende atferd hos barna med forklaringer. Det er også sannsynlig at barna i perioder har vært overlatt til seg selv fordi mor har vært opptatt av huslige gjøremål. Det er sannsynlig at mor etter hvert har utviklet en strategi som har gått ut på å unngå konfliktsituasjoner med barna, på en måte som har gjort at hun til en viss grad har forsterket problemene. A har ikke forsøkt å bagatellisere de to eldste barnas vansker. Hun har også bedt om hjelp til den yngste datterens enureseproblem og vært villig til å samarbeide med en miljøarbeider om å løse dette. Hun har vært åpen i forhold til den nye skolen når det gjelder eventuelle problemer C måtte ha.

Barna D og E har i dag større problemer enn da de bodde med mor. Noe av dette skyldes sannsynligvis sterk mistrivsel på barnehjemmet og den nye skolen. De er klare på at de vil bo med mor og deres yngre søster. De har trygghet og tilknytning i forhold til mor A. Den sakkyndige mener at barna vanskelig kan plasseres i fosterhjem fordi de i så stor grad vil protestere på dette. Barneverntjenesten sier at de har vært inne på tanken om å skille barna for å få en fosterhjemsplassering til å gå lettere. Den sakkyndige mener at dette er sterkt kontraindisert da sannsynligheten er stor for at barnas problemer bare ville bli større. Man vil ikke kunne redusere barnas protester mot fosterhjemmet ved å splitte dem. I og med at man er nødt til å legge betingelsene til rette for utstrakt kontakt med familien, ville barna pga. savnet etter mor, besteforeldrene og eventuelt far lede til protester og depressive reaksjoner. Plasseringen på XX barnehjem burde vært unngått. Det kan virke uforståelig at barneverntjenesten høsten 1998 ikke gikk inn for en plassering hos besteforeldrene, som barna da bodde hos og var knyttet til. Det har i ettertid kommet frem at Stavanger kommune (YY bydel i samarbeid med Fylkesbarnevernet i Rogaland) har deltatt i et prosjekt der man nettopp prøvde å plassere barn i familien, inklusivt besteforeldre. Resultatene fra dette prosjektet antyder at slike plasseringer i større grad hjelper barna enn plassering i institusjon eller fremmede fosterhjem. Det kan selvsagt innvendes at besteforeldrene i dette tilfellet er over 60 år, men de har vist engasjement i sine barnebarn, og vært stabile i sin omgang med dem gjennom hele denne saken. Det er utenfor tvil at D og E er sterkt knyttet til besteforeldrene på en positiv måte.

...

Den sakkyndige vurderer i dag As omsorgsevne som god nok for å ivareta hennes tre barn. Sannsynligheten er stor for at hun med noe hjelp av psykolog og miljøarbeider over tid vil kunne rette på problemene til E og D. Hun har en mann til å hjelpe seg og hun har støtte fra sine foreldre.

...

Side:1890

Barna D og E preges i dag av mistrivsel. Det er ikke sannsynlig at de vil finne seg til rette på et barnehjem eller i en fosterfamilie. Den sakkyndige finner at den beste løsningen nå er å gi A tilbake omsorgen for disse barna. Dette er ikke begrunnet med at det ikke finnes bedre alternativer i offentlig regi, men at mor faktisk vurderes å ha omsorgsevne god nok.»

I sin muntlige forklaring for Høyesterett har Skår uttalt at den hjelp A har behov for, er noen timers psykologveiledning i hjemmet, fortsettelse av den oppfølgning barna i dag får på skolen, og 10 timer hjelp fra miljøarbeider pr. uke.

Rye Ellingsen oppsummerer i sin erklæring sitt syn slik:

«På bakgrunn av ovenstående beskrivelser og vurderinger, vil den sakkyndige mene at det er alvorlige mangler ved As omsorgsevner som særlig viser igjen i mangler ved den personlige kontakt og trygghet barna har behov for. Nevnte mangler ved As omsorgsevner vurderes primært å være en følge av trekk og egenskaper ved hennes person som viser igjen i hennes måte å tenke, føle og handle. Med dette utelukkes situasjonsbetinget stress eller manglende kunnskaper/erfaringer som primære årsaksforklaringer til familiens vansker. A synes å ha liten eller ingen innsikt i egen person, og prognosen m.h.t. endring er derfor dårlig. På denne bakgrunn, samt det faktum at tidligere tiltak stort sett er avvist av A selv, anses hjelpetiltak i nåværende situasjon som nytteløse.

D og Es krevende og oppmerksomhetssøkende atferd samt deres sosiale vansker, synes å gjenspeile en grunnleggende utrygghet hos barna. De framstår imidlertid som noe mindre kaotiske i dag enn ved undertegnedes forrige utredning i 1997. Barna synes å befinne seg i en betydelig lojalitetskonflikt, og gir selv uttrykk for sin lojalitet til mor. Tilknytningen til henne vurderes som utrygg. Det framkommer tegn på skjevutvikling hos barna som kan forståes på bakgrunn av mangelfull emosjonell omsorg. D og E vurderes i dag å ha særlige omsorgsbehov i en omsorgsbase som evner å skjerme barna, og som på en profesjonell [måte] er i stand til å håndtere innspill fra biologisk familie. Et tradisjonelt fosterhjem vurderes følgelig i dag som et mindre egnet omsorgstilbud for D og E som heller ikke bør skilles ved en eventuell plassering.»

Under den muntlige forklaringen for Høyesterett bekreftet Rye Ellingsen at han ikke anser fosterhjemsplassering som et aktuelt alternativ.

Etter bevisførselen for Høyesterett finner jeg å måtte legge til grunn at det i dag ikke kan sees å foreligge slike mangler ved As omsorgsevner at vilkårene for at det offentlige skal beholde omsorgen for D og E er til stede.

Ved vurderingen har jeg for det første lagt vekt på at A har omsorgen for C, og at det ikke foreligger opplysninger om at hun ikke evner å ta seg av henne. Selv om det vil være mer krevende å ha omsorgen for tre barn enn for ett, antar jeg at A med slike hjelpetiltak som den sakkyndige Skår har skissert, vil kunne ta seg av alle tre barna på en forsvarlig måte.

For det andre har jeg lagt vekt på at barna ikke har funnet seg til rette på XX barnehjem og ønsker å komme hjem til sin mor.

Etter barnevernsloven §6-3 første ledd 1. punktum skal barn informeres og tas med på råd «når barnets utvikling, modning og sakens

Side:1891

art tilsier det». I annet punktum er det fastsatt at barn som er fylt 12 år, alltid skal få si sin mening før det blir truffet vedtak om plassering i fosterhjem, institusjon eller om senere flytting. I tredje punktum er det uttrykkelig fastslått at det «skal legges vekt på hva barnet mener».

D er snart 12 år gammel, mens E er snart 10 år. Selv om ingen av dem har fylt 12 år, er de så nær denne grensen at det må legges vekt på hva de mener.

For det tredje må det etter min mening legges vekt på hvordan barnevernstjenesten har tenkt å plassere barna dersom omsorgsovertakelsen opprettholdes.

Etter det som er opplyst for Høyesterett, vil en opprettholdelse av vedtaket om offentlig omsorgsovertakelse innebære at barna vil bli plassert i en eller annen form for institusjon. Dette er i strid med forutsetningen for fylkesnemndas vedtak, og etter min mening vil en institusjonsplassering heller ikke være noen god løsning. Dersom A gis den hjelp som Skår har skissert, mener jeg at den omsorg hun vil være i stand til å tilby, ikke vil være dårligere enn det tilbud barna vil få dersom det offentlige fortsatt skal ha omsorgen.

De sakkyndige har gitt uttrykk for forskjellige oppfatninger om hvordan barnas adferdsproblemer har utviklet seg etter at de kom til XX barnehjem. Etter min oppfatning er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette. Det er for Høyesterett fremlagt en rekke tvangs- og grensesettingsprotokoller fra XX barnehjem. Disse viser at barna fortsatt sliter med adferdsproblemer, og at de ikke har funnet seg til rette ved barnehjemmet.

Fra kommunens side har det vært anført at A ikke har vist vilje til å samarbeide med barnevernstjenesten, og at det derfor ikke vil være gjennomførbart å gi henne den hjelp hun trenger. Etter min oppfatning er imidlertid dette en utfordring barnevernstjenesten må ta. For at A skal kunne gi barna en forsvarlig omsorg, er det nødvendig med hjelpetiltak, og for at hun skal kunne motta den hjelp hun trenger, må det etableres et samarbeid mellom henne og barnevernsmyndighetene. A har gitt uttrykk for vilje til samarbeid, og med den erfaring hun har høstet, har jeg tro på at det må være mulig å etablere det samarbeidsklima som er nødvendig for at barnevernstjenesten skal kunne yte den hjelp hun trenger.

Jeg er etter dette kommet til at fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse må oppheves.

Jeg stemmer for denne

dom:

Fylkesnemndas vedtak av 11. februar 1997 om omsorgsovertakelse oppheves.

Dommer Bruzelius: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Aarbakke: Likeså.

Dommer Flock: Likeså.

Dommer Bugge: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

Fylkesnemndas vedtak av 11. februar 1997 om omsorgsovertakelse oppheves.