HR-1999-86 - Rt-1999-1903

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1999-12-08
Publisert:	HR-1999-00086 - Rt-1999-1903 (458-99)
Stikkord:	(Hjelpeverge-dommen), Vergemålsrett, Ansvar for hjelpeverge, Erstatning
Sammendrag:	Saken gjaldt en kommunes erstatningsansvar etter Vergemålsloven (1927) § 92 eller Skadeserstatningsloven (1969) § 2-1 for tap som skyldtes overformynderiets mangelfulle tilsyn og kontroll med en hjelpeverge.
Saksgang:	Trondheim byrett 14.11.1997 - Frostating lagmannsrett 19.10.1998 - Høyesterett HR-1999-00086, nr. 53/1999
Parter:	Trondheim kommune (advokat Joar Grimsbu) mot Ingrid Jacobsens dødsbo (advokat Jan Krohn til prøve)
Forfatter:	Bruzelius, Matningsdal, Dolva, Aarbakke, Holmøy
Lovhenvisninger:	Vergemålsloven (1927) §90a, §92, §10, §16, §17, §49, §61, §62, §77, §81, §89, §90c, §90d, Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §265, Endringslov til vergemålsloven (1934), Psykisk helsevernloven (1961), Endringslov til vergemålsloven (1972), Endringslov til vergemålsloven (1990), Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-8

Dommer Bruzelius: Saken gjelder en kommunes erstatningsansvar etter vergemålsloven §92 eller skadeserstatningsloven §2-1 for tap som skyldes overformynderiets mangelfulle tilsyn og kontroll med en hjelpeverge.

Side:1904

Ingrid Jacobsen, født xx.xx.1907, ble 19. september 1987 innlagt ved Trøndelag psykiatriske sykehus. Det ble konstatert at hun var senil dement, men at det ikke forelå tegn på alvorlig sinnslidelse. Da hun ble utskrevet 9. oktober 1987, ble hun overført til Trondhjems Hospital, hvor hun bodde frem til sin død, 17. mars 1999.

Jacobsen ble enke i september 1987. Hun var barnløs. En niese av henne, A, tok kontakt med Trondheim overformynderi, som 12. oktober 1987 oppnevnte A som hjelpeverge for Jacobsen, jf. vergemålsloven §90a. A fikk myndighet «til å vareta den sykes anliggender i sin alminnelighet».

A leverte 29. oktober 1987 til overformynderiet en oversikt over Jacobsens eiendeler og gjeld. Dette var i samsvar med et pålegg i oppnevningsbrevet. Det fremgikk av oversikten at Jacobsen eide to faste eiendommer (en boligeiendom og en hytte) og en del andre midler.

A anmodet overformynderiet om samtykke til salg av Jacobsens boligeiendom i Trondheim. I overformynderiets styremøte 18. november 1987 ble det gitt tilsagn om samtykke, forutsatt at det ble fremlagt en legeerklæring som fastslo at Jacobsen aldri ville kunne ta opphold utenfor institusjon igjen. Det ble videre bestemt at salget skulle skje gjennom en navngitt eiendomsmegler, og at salgssummen skulle overføres til overformynderiet. Det ble også fastsatt at bankbøker mv. skulle overleveres overformynderiet til forvaltning.

Et krav fra A om en godtgjørelse på kr 15.000 til dekning av utlegg og tapt arbeidsfortjeneste i forbindelse med assistanse ved salg av Jacobsens leilighet m.m., ble godtatt av overformynderiet i det samme styremøtet 18. november 1987, forutsatt at kravet ble nærmere spesifisert.

A innhentet i februar 1988 en legeerklæring som bekreftet at Jacobsen ikke lenger kunne greie seg på egen hånd i hjemmet. Denne ble sendt overformynderiet. I brev 26. mai 1988 til overformynderiet opplyste hun at eiendommen nå ville bli solgt og at hun ville stå fritt i valget av eiendomsmegler.

I et annet brev til overformynderiet samme dag, opplyste A at hun beregnet seg kr 30.000 i godtgjørelse for sitt arbeid som hjelpeverge i 1988, og at helårsregnskapet først ville bli sendt i løpet av høsten 1988. Hun ble deretter - etter vedtak av overformynderiet - kalt inn til en konferanse 6. juni 1988. A meddelte at hun var forhindret fra å møte, men lovet å gi en skriftlig redegjørelse.

I brev av 10. juni 1988 til overformynderiet uttalte A at «Da det ikke var hjemmel i norsk lov for å sette Ingrid Jacobsen under formynderskap, sies dette forholdet opp med øyeblikkelig virkning. Det er etter hvert blitt klart at jeg som min tantes nærmeste pårørende kan ta meg av henne og hennes saker på en bedre måte på egen hånd, da styrets overformynderi på et stadig sviktende grunnlag ikke har min tillit». I det samme brevet ble det også gitt opplysninger om As innsats som hjelpeverge og om formuesgjenstander i boet.

Den 30. august 1988 underskrev Jacobsen en fullmakt til A «til å ivareta alle mine forpliktelser inkludert salg av Lauritz Jenssens gt. 7, Trondheim».

Boligeiendommen ble solgt via en eiendomsmegler i oktober 1988. Skjøtet ble tinglyst 23. januar 1989. Ved gjennomføringen av salget og tinglysingen av skjøtet benyttet A fullmakten av 30. august 1988. Salgssummen, kr 1.176.000, ble - fratrukket omkostninger - satt inn på Jacobsens bankkonto i Sparebanken Midt-Norge. A overførte 28. februar 1989

Side:1905

kr 1.150.000 fra denne kontoen til en konto som var opprettet i As navn i RørosBanken.

To andre nieser av Jacobsen henvendte seg sensommeren 1989 til overformynderiet og opplyste at Jacobsen ikke fikk nok lommepenger til å dekke daglige behov, og pekte dessuten på at A disponerte en del gjenstander som skulle tilfalle slekten etter Jacobsens avdøde mann. De reiste også spørsmål i tilknytning til salget av boligeiendommen og om forvaltningen av salgssummen.

Overformynderiet forsøkte å innkalle A til møte, men hun var vanskelig å få tak i, og møte ble først holdt 10. oktober 1989. A viste på møtet frem fullmakten av 30. august 1988. Hun redegjorde for salget av eiendommen, og opplyste at salgssummen var plassert i RørosBanken i hennes navn. Dette ble begrunnet med at hun ønsket å forhindre at kommunen dekket oppholdsutgiftene for Jacobsen av midlene. A opplyste videre at hun hadde hevet kr 40.000 i godtgjørelse og til utgiftsdekning for seg selv og kr 60.000 til betaling av reparasjoner på hytteeiendommen. Det ble ikke gitt nærmere opplysninger om et uttak på kr 10.000. Regnskap med bilag ble ikke fremlagt.

I samsvar med en avtale med den faste overformynder bekreftet A ved brev 6. november 1989 de opplysninger hun hadde gitt i møtet og vedla kopier av en kontoutskrift fra RørosBanken, fullmakten og en legeerklæring fra oktober 1987 vedrørende Jacobsens tilstand. Avslutningsvis i brevet uttalte A: «Iht avtale ber jeg Overformynderiet løse meg formelt fra mitt verv som hjelpeverge snarest».

Saken ble drøftet i overformynderiets styre 14. november 1989 og følgende ble protokollert:

«Formannen orienterte om disposisjoner foretatt av den oppnevnte hj.verge A. Overf. stilte seg kritisk til de foretatte disposisjoner og vurderer å frata A hjelpevergefunksjonen. Det innhentes legeerklæring fra tilsynslegen ved Trondheim Hospital.

Hvis legeerklæringen ikke fastslår at Ingrid Jacobsen har tilstrekkelig oversikt til selv å kontrollere hjelpevergens disposisjoner, tas saken opp i eget møte telefonisk. Vedtak protokolleres på neste ordinære møte.»

Den 16. november mottok overformynderiet den i styreprotokollen omtalte legeerklæringen. Her ble det blant annet uttalt:

«Ingerid Jacobsens mentale tilstand er stort sett som ved forrige legeerklæring, dvs. hun er senil dement og er avhengig av omsorg og pleie i det daglige. Hun er så desorientert at hun ikke selv kan ta hånd om sine økonomiske saker, eller ha noen oversikt over konsekvenser av økonomiske disposisjoner.»

Legeerklæringen førte ikke til tiltak fra overformynderiets side.

I desember 1989 overførte A kr 1.040.726,08 fra kontoen i RørosBanken til en konto i Sparebanken Midt-Norge som også stod i hennes navn. Beløpet ble tatt ut 29. desember 1989. A har nektet å gi nærmere opplysninger om hva som deretter er skjedd med midlene. Hun har heller ikke på noe tidspunkt redegjort for hva som er skjedd med Jacobsens øvrige midler. Disse omfattes imidlertid ikke av erstatningskravet.

A ble ved Trondheim byretts dom 16. mars 1995 dømt for grovt

Side:1906

underslag av midlene på bankkontoen til fengsel i ett år og seks måneder og til å erstatte Jacobsen kr 1.272.667. A, som har sonet fengselsstraffen, har ikke betalt erstatningen. Hennes bo er tatt under konkursbehandling.

Jacobsen v/settehjelpeverge tok 24. januar 1997 ut stevning ved Trondheim byrett mot Trondheim kommune med krav om erstatning. Kravet er begrunnet med at overformynderiet over lengre tid utviste erstatningsbetingende uaktsomhet ved ikke å føre nødvendig tilsyn og kontroll med hjelpevergen.

Trondheim byrett avsa 14. november 1997 dom med slik domsslutning:

«1. Trondheim kommune dømmes til innen 2 to uker å betale til Ingrid Jacobsen ved settehjelpeverge Trond Hansen kr 2.204.567,- kronertomillionertohundreogfiretusenfemhundreogsekstisju med 12 - tolv - % rente fra 24.1.97 og til betaling skjer.

2. Hver av partene bærer sine omkostninger.»

Trondheim kommune påanket dommen til Frostating lagmannsrett, som 19. oktober 1998 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Byrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Trondheim kommune til det offentlige 32.562 - trettitotusenfemhundreogsekstito - kroner og til Ingrid Jacobsen 300 - trehundre - kroner, alt innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.»

Trondheim kommune har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken er angitt å gjelde rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Etter prosedyren for Høyesterett er det ikke uenighet om den saksfremstilling som lagmannsretten har lagt til grunn. - Den fastsatte erstatningen og tidspunktet for renteberegningen er ikke angrepet.

Til bruk for Høyesterett er det avhørt 3 vitner ved bevisopptak. Vitnene forklarte seg også for byretten og lagmannsretten. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten.

Ingrid Jacobsen døde 17. mars 1999. Saken er fortsatt mot hennes dødsbo.

Den ankende part, Trondheim kommune, har i korte trekk anført:

Vergemålsloven §92 regulerer uttømmende kommunens ansvar for overformynders pliktstridige handlinger. Bestemmelsen gjelder etter sin ordlyd utelukkende vergemålstilfellene. Det er ikke støtte i lovforarbeidene vedrørende hjelpevergeordningen for å utvide kommunens ansvar etter §92 til også å omfatte tap som en overformynders pliktstridige handlinger måtte ha påført en myndig person som har fått oppnevnt hjelpeverge.

En sentral begrunnelse i forarbeidene til 1927-loven for å pålegge kommunen ansvaret for overformynderens uaktsomme handlinger er at overformynderiet som hovedregel skal forvalte de umyndiges formue. Dette taler for at ansvarsbestemmelsen ikke gjelder i hjelpevergesituasjonen, hvor overformynderiet, før lovendringen i 1990, ikke kunne kreve midlene til forvaltning.

Det fremgår klart av forarbeidene til vergemålsloven at verken stat eller kommune tidligere ble ansett å ha noe erstatningsrettslig ansvar for overformynderiets culpøse handlinger. Kommunen anfører derfor subsidiært

Side:1907

at bestemmelsen i skadeserstatningsloven §2-1 om arbeidsgiveransvar ikke kan anses å ha innført et mer omfattende ansvar for det offentlige enn det som følger av vergemålsloven §92.

Atter subsidiært anføres at et eventuelt ansvar etter skadeserstatningsloven §2-1 må påhvile staten, og ikke kommunen. Det er staten som har instruksjons- og tilsynsmyndighet overfor overformynderne, og det er staten som er klageorgan. Kommunen har ikke mulighet for å påvirke overformynderiets virksomhet.

Dersom Høyesterett likevel skulle finne at skadeserstatningsloven §2-1 får anvendelse, og at det er kommunen som har arbeidsgiveransvaret, anføres at overformynderne i Trondheim ikke har utvist noen erstatningsbetingende uaktsomhet. A la 10. oktober 1989 frem nødvendige opplysninger for at den faste overformynder skulle kunne kontrollere at midlene var i behold. Det ble da også kjent at A hadde en fullmakt fra Jacobsen som gjorde det mulig for A å opptre på tantens vegne uavhengig av hjelpevergeoppnevnelsen. Vurderingen av overformyndernes uaktsomhet må bygge på den kompetanse som vergemålsloven §90a, slik bestemmelsen den gang lød, ga overformynderiet overfor hjelpevergen.

Hjelpevergeinstituttet må ses som en offentlig service- og bistandsytelse, og kommunen anfører at ansvarsvurderingen derfor må bygge på en mildere culpanorm jf. blant annet Rt-1991-954.

Endelig anfører kommunen at det ikke er årsakssammenheng mellom den eventuelle utviste uaktsomhet og tapet for Jacobsen.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«1. Trondheim kommune v/ordføreren frifinnes.

2. Ingrid Jacobsens dødsbo dømmes til å betale sakens omkostninger til Trondheim kommune v/ordføreren for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten, Ingrid Jacobsens dødsbo, har i korte trekk anført:

Prinsipalt anføres at kommunen er ansvarlig etter vergemålsloven §92. Reelle hensyn tilsier at bestemmelsen tolkes utvidende slik at den også omfatter en overformynders uaktsomme handlinger i forbindelse med kontroll og tilsyn med hjelpeverge etter §90a.

Subsidiært anføres at kommunen har et arbeidsgiveransvar etter skadeserstatningsloven §2-1. Det er ikke grunnlag for å si at vergemålsloven §92 inneholder en uttømmende regulering av det offentliges ansvar for uaktsomt forhold ved overformynderiets virksomhet. Når lovgiver i 1927 valgte å legge ansvaret på kommunen, må dette være utslagsgivende også for avgjørelsen av hvem som er overformyndernes arbeidsgiver etter skadeserstatningsloven §2-1.

Hjelpevergeordningen er ikke et slikt service- og bistandstilbud som går inn under en mildere culpanorm.

Overformynderiet har utvist en vedvarende - erstatningsbetingende - passivitet overfor Jacobsens hjelpeverge. Passiviteten har muliggjort det underslag som fant sted. Det er årsakssammenheng mellom den utviste uaktsomhet og tapet. Dette må ses som en adekvat følge av den utviste uaktsomhet.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

Side:1908

«Trondheim kommune dømmes til å betale til Ingrid Jacobsens dødsbo kr 2.204.567,- med 12% rente fra 24.01.1997 og til betaling skjer.

Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse forsåvidt gjelder saksomkostninger for lagmannsretten, stadfestes.

Trondheim kommune dømmes til å erstatte det offentliges saksomkostninger samt Ingrid Jacobsens nå hennes dødsbos egenandeler for byretten og Høyesterett.»

Mitt syn på saken:

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.

Innledningsvis nevner jeg at saken gjelder ansvar for forhold fra tiden før revisjonen av hjelpevergeordningen ved lov 15. juni 1990 nr. 29. Saken her må vurderes etter vergemålsloven slik denne lød etter endringslov 17. mars 1972 nr. 6. Lovrevisjonen i 1990 medførte blant annet en adgang for overformynderiet til å bestemme at midler som omfattes av hjelpevergens oppdrag skal forvaltes av overformynderiet etter samme regler som gjelder for umyndiges midler, se §90d.

Da vergemålsloven ble vedtatt i 1927, omfattet den kun vergemål for umyndige. Ved endringslov 29. juni 1934 nr. 1 ble det åpnet adgang for overformynderiet til å oppnevne en hjelpeverge for en myndig person som «ved sinnssykdom eller annen sterk sinnslidelse midlertidig (er) forhindret i å vareta sine anliggender». Kravet om midlertidighet ble opphevet ved endringslov 28. april 1961 nr. 2, og kriteriet for oppnevning ble presisert til å omfatte «sinnslidelse» i tillegg til sinnssykdom. Ved 1990-revisjonen er kriteriene utvidet. Endringsloven av 17. mars 1972 nr. 6 innebar dessuten at overformynderiet fikk hjemmel til å pålegge hjelpevergen å sørge for registrering og vurdering av den sykes bo og å sende overformynderiet registreringsforretningen. Bestemmelsene om hjelpevergens forvaltning og om overformynderiets tilsyn og kontroll, har ellers i det vesentlige stått uendret siden 1934. I §90a annet ledd (nå §90c) er det vist til de bestemmelser i vergemålsloven som får anvendelse for hjelpevergeordningen. For drøftelsen videre peker jeg allerede nå på §10 om vilkårene for å frata en verge oppdraget, §17 om vederlag som skal avgjøres av overformynderne, §49 om samtykke til salg av fast eiendom, §61 om overformynderiets tilsyn med hjelpevergen og om plikt for hjelpevergen til å rådføre seg med overformynderiet når det gjelder avgjørelse av særlig stor betydning for økonomien til den vedkommende er oppnevnt for, §77 om plikt for hjelpevergen til årlig å sende overformynderiet regnskaper med bilag og §81 om overformynderiets plikt til å gjennomgå regnskapene.

Da vergemålsloven også hjemler oppnevnelse av hjelpeverge for en umyndig i visse tilfeller, se §16, presiseres at drøftelsene her gjelder hjelpeverge oppnevnt for en myndig person etter §90a.

Jeg går så over til å drøfte de spørsmål saken reiser og tar først opp om den særlige ansvarsregelen i vergemålsloven §92 får anvendelse. Trondheim kommune har anført at bestemmelsens ordlyd taler mot dette, og at det ikke er støtte i forarbeidene til vergemålsloven av 1927, lovendringen i 1934 eller senere endringslover for at bestemmelsen kan fortolkes utvidende. Dødsboet har på sin side anført reelle hensyn som begrunnelse for en utvidende fortolkning.

Side:1909

Ansvarsbestemmelsen i vergemålsloven §92 første ledd - som har stått uendret siden vedtakelsen i 1927 - lyder:

«Kommunen er ansvarlig for tap som en overformynder ved pliktstridig eller forsømmelig forhold har påført en umyndig eller overformynderiets fellesmasse. På fellesmassens vegne kan fylkesmannen med departementets samtykke reise sak mot kommunen for statskassens regning.»

I forarbeidene til vergemålsloven forutsettes at verken stat eller kommune hadde et erstatningsrettslig ansvar for tap som påføres umyndige «ved mislig forhold fra formynderautoriteternes side», se Utkast til lov om vergemaal for mindreaarige og umyndiggjorte, 1919, side 124 og Ot.prp.nr.6 (1924) Om vergemålet for umyndige, side 4.

Utvalgsinnstillingen - side 124-125 - drøftet om det offentliges ansvar også burde omfatte beskikkede verger. Departementet fant imidlertid ikke grunn til å gå lengre enn å innføre et ansvar for overformynderes «svik og forsømmelse», se Ot.prp.nr.6 (1924) side 4.

Ansvarsbestemmelsen i §92 er ikke tatt med i oppregningen i §90a annet ledd (nå §90c) av de bestemmelser som gjelder ved hjelpevergemål.

Spørsmålet om å gi ansvarsbestemmelsen i §92 anvendelse på en overformynders uaktsomme tilsyn og kontroll med en hjelpeverge, kan ikke ses drøftet i lovforarbeidene til noen av de endringslover som gjelder ordningen. I NOU 1979:57 om Lov om innskrenkninger i persons råderett mv., ble det fremmet forslag om et ansvar for kommunen for de tap hjelpevergen påfører den han er oppnevnt for, se side 73. Dette forslaget ble imidlertid ikke fulgt opp av departementet, se Ot.prp.nr.45 (1989-1990) Om lov om endringer i vergemålsloven m m, side 30.

Etter ordlyden gjelder ansvarsbestemmelsen i §92 bare tap som påføres umyndige. Annet ledd unntar fra ansvaret midler som etter arvelaters eller givers bestemmelse bestyres på en måte som avviker fra vergemålslovens ordning, jf. vergemålsloven §89, og tredje ledd gir kommunen adgang til å dekke sine utgifter til en ansvarsforsikring i de umyndiges midler. Disse forhold taler for at denne ansvarsbestemmelsen bare gjelder umyndiges midler. En reell grunn til en slik begrensning er at overformynderiet i stor utstrekning selv forestår forvaltningen av den umyndiges midler, jf. §62. Ansvarsbestemmelsen må imidlertid også få anvendelse dersom overformynderiets mangelfulle kontroll og tilsyn med vergen har ført til tap for den umyndige.

Jeg kan ikke se at det foreligger rettspraksis eller uttalelser i teorien som støtter en utvidende fortolkning.

Min konklusjon blir etter dette at kommunen ikke er ansvarlig etter vergemålsloven §92 for overformynders erstatningsbetingende forhold ved tilsyn og kontroll med en hjelpeverge.

Jeg går så over til å drøfte om kommunen er ansvarlig etter skadeserstatningsloven §2-1 nr. 1 for det tap Jacobsen er påført. Etter nr. 1 første punktum svarer arbeidsgiveren for «skade som voldes forsettlig eller uaktsomt under arbeidstakers utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren, idet hensyn tas til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt». Jeg kommer nedenfor tilbake til bestemmelsens annet punktum.

Side:1910

Trondheim kommune har anført at vergemålsloven §92 inneholder en uttømmende regulering av det offentliges ansvar på vergemålslovens område slik at skadeserstatningsloven §2-1 ikke får anvendelse i tillegg. Kommunen har vist til at verken stat eller kommune tidligere hadde et erstatningsansvar for overformynders feil eller forsømmelser, og hevder at det ved lovfestingen av et arbeidsgiveransvar for det offentlige i skadeserstatningsloven ikke var hensikten å innføre et mer omfattende ansvar for det offentlige enn det som tidligere var slått fast i lovgivningen eller i rettspraksis.

Etter ordlyden omfatter skadeserstatningsloven §2-1 også skade voldt av overformyndere. Det er ikke bestridt at overformyndere omfattes av arbeidstakerdefinisjonen i §2-1 nr. 3. Etter min mening forutsetter en innskrenkende fortolkning av §2-1 sterke holdepunkter. Uttalelser i forarbeidene støtter imidlertid den motsatte løsningen, jf. Utredningen fra Komiteen til utredning av spørsmålet om Statens og kommunenes erstatningsansvar, 1958, side 44:

«Når det så gjelder de spesielle lovbestemmelser, som har fastsatt et ansvar for det offentlige i det vesentlige tilsvarende det som følger av det foreliggende lovutkast, skulle iallfall ikke disse bestemmelser trenge nærmere kommentar. Som et eksempel viser komiteen her til vergemålsloven av 22. april 1927, §92. Ved bestemmelser av denne karakter vil erstatningsspørsmålet så vidt det kan sees bli avgjort på noenlunde samme måte som om man hadde lagt til grunn den foreslåtte alminnelige erstatningslov. For så vidt ligger det nær å fremsette forslag om opphevelse av slike bestemmelser hvis virkeområde i virkeligheten vil bli regulert på tilsvarende måte av den alminnelige erstatningslov som det foreliggende utkast tar sikte på. Komiteen har imidlertid som tidligere nevnt ikke funnet grunn til å fremsette noe slikt forslag. For øvrig mener komiteen at det i disse tilfeller som regel vil være klart at den foreslåtte alminnelige erstatningslov vil kunne anvendes i tillegg til de særskilte lovfestede ansvarsregler, med mindre disse gir uttrykk for en uttømmende regulering av erstatningsspørsmålet.»

Spørsmålet om forholdet mellom spesielle lovregler om ansvar og den generelle ansvarsregelen ble ikke drøftet i Ot.prp.nr.48 (1965-1966) Om lov om skadeserstatning i visse forhold. Jeg kan heller ikke se at det foreligger rettspraksis eller uttalelser i teorien av interesse.

Min konklusjon blir etter dette at det alminnelige arbeidsgiveransvaret omfatter tap som skyldes overformynderes mangelfulle kontroll eller tilsyn med hjelpeverge.

Trondheim kommune har atter subsidiært anført at dersom skadeserstatningsloven §2-1 får anvendelse, må kommunen frifinnes fordi det er staten som må ha arbeidsgiveransvaret for overformyndere. Selv om formannskapet velger overformynderne, og kommunen bærer kostnadene med virksomheten, er det de statlige myndigheter som styrer og har kontroll med overformyndervirksomheten: Det er Justisdepartementet som har forskriftskompetansen, og departementet som sammen med fylkesmannen har instruksjonsmyndigheten. Fylkesmannen er klageorgan for overformyndernes avgjørelser. Fylkesmannen fører tilsyn med virksomheten, og det er fylkesmannen som har myndighet til å fjerne en overformynder som gjør seg skyldig i grov tjenesteforsømmelse. I

Side:1911

Trondheim har overformynderiet fast formann. Dette bestemmes av Justisdepartementet etter søknad fra kommunen. I Trondheim er det den kommunale revisjon, ikke fylkesrevisjonen, som reviderer overformynderiregnskapene. Også dette bestemmes av departementet. Det vises til Rt-1971-907 (lærlingedommen) og Eckhoff, Forvaltningsrett, 2. utgave, 1982, side 608, hvor han gir uttrykk for at de argumenter som ble anført i forarbeidene til vergemålsloven for å legge ansvaret på kommunen og ikke staten, ikke virker overbevisende: «Bl.a fordi Justisdepartementet fastsetter regler om forretningsførselen (l. §24) og fylkesmannen fører tilsyn med overformynderne (§27), ville det etter mitt skjønn være mer naturlig å la staten bære ansvaret». Det er også vist til Tore Schei, Kommune, fylkeskommune eller stat som saksøkt, i Lov og Rett, 1981 side 339 flg.

Dødsboet har på sin side anført at reelle hensyn tilsier at kommunen anses som overformyndernes arbeidsgiver også etter skadeserstatningsloven §2-1. Den ansvarlige må være den samme som etter vergemålsloven §92.

Det har ikke funnet sted nevneverdige endringer i vergemålslovens bestemmelser om fordelingen av oppgaver mellom stat og kommune siden loven ble vedtatt i 1927. Lovgiver valgte den gang å legge ansvaret på kommunen, se utvalgsinnstillingen side 124-125, hvor det heter:

«...Om at gjøre staten ansvarlig, synes der dog ikke at burde bli tale. Derimot synes det ikke urimelig at paalægge kommunen at være ansvarlig for formynderstyrets medlemmer, ialfald de valgte samt revisorer av vergeregnskaper. Maaske man ogsaa kunde paalægge kommunen at hefte for beskikkede verger. For de misligheter, som fødte verger (forældre og adoptivforældre) maatte gjøre sig skyldig i, synes man derimot ikke at kunne gjøre kommunen ansvarlig, med mindre ansvar ogsaa er begrundet for formynderstyrets medlemmer eller revisor. Som grundlag for det foreslaaede ansvar for kommunen kan man ikke bygge paa, at der er noget at lægge kommunen tillast ved valget eller ansættelsen. I den henseende behøver der ikke at være nogen grund til anke. Grundlaget maa søkes i, at formynderstyret er en kommunalt organisert institution.»

Departementet sluttet seg til forslaget «idet man finner, at det engere samfund, kommunen, her er nærmest til å dekke de tap, som opstår for umyndige, som hører under dens overformynderi. Denne erstatningsplikt antas også å kunne bidra til, at der ved valg av overformyndere, revisorer og decisorer blir utvist størst mulig aktsomhet», se Ot.prp.nr.6 (1924) side 4.

Den omstendighet at lovgiver i 1927 la ansvaret på kommunen må, etter min mening, føre til at kommunen blir ansvarlig også etter skadeserstatningsloven §2-1. Jeg kan imidlertid være enig med kommunen i at funksjonsfordelingen mellom stat og kommune etter vergemålsloven kunne ha tilsagt en annen ansvarsfordeling, dersom spørsmålet nå skulle ha blitt vurdert på et mer fritt grunnlag.

Før jeg drøfter spørsmålet om kommunen i den foreliggende sak har utvist erstatningsbetingende uaktsomhet, tar jeg opp den ankende parts anførsel om at det for dette ansvaret gjelder en spesiell - mildere -

Side:1912

aktsomhetsnorm, ettersom det dreier seg om et offentlig service- eller bistandstilbud.

En mildere aktsomhetsnorm for en del service- og bistandstilbud har støtte i forarbeidene, jf. Ot.prp.nr.48 (1965-1966) side 59 flg. Lovens formulering, hvoretter det skal tas hensyn til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten er tilsidesatt, er valgt av hensyn til dette, se proposisjonen side 79.

En mildere aktsomhetsnorm har vært lagt til grunn i rettspraksis, se Rt-1991-954 (reisegarantidommen). I Rt-1992-453 (furunkulosedommen) og i Høyesteretts dom av 26. oktober 1999 lnr. 70/1999 (Selbusjøen) (Rt-1999-1517) ble det imidlertid lagt til grunn at saken ikke gjaldt en slik virksomhet at det var grunnlag for en mildere aktsomhetsnorm.

Ordningen med hjelpeverge har etter min vurdering en annen karakter enn de bistands- og servicevirksomheter som omtales i forarbeidene. Hjelpeverge var også før lovendringen i 1990 et tilbud til de i vårt samfunn som er forhindret fra selv å vareta sine anliggender på grunn av sinnssykdom og visse funksjonshemminger. Ved lovendring i 1990 ble personkretsen utvidet. Oppnevningen gir hjelpevergen myndighet til å opptre på den sykes vegne i økonomiske anliggender - i sin alminnelighet eller på enkelte særskilte områder. Det er forutsatt at overformynderiet skal føre tilsyn og kontroll med hjelpevergens virksomhet. Det ville etter min mening ikke være i samsvar med lovens formål om det skulle gjelde en særlig - mild - aktsomhetsnorm for denne virksomheten.

Kommunen har anført at det i dette tilfellet må ha fremstått som meget uklart for overformynderiets faste formann hva han med hjemmel i vergemålslovens bestemmelser kunne ha foretatt seg overfor A. Kommunen har vist til den fullmakt A hadde og som ga henne rett til å handle på vegne av Jacobsen. Ankemotparten har vist til lagmannsrettens vurderinger og anført at overformynderiet samlet sett utviste en erstatningsbetingende passivitet overfor hjelpevergen. Overformynderiet førte ikke den lovbestemte kontrollen med hjelpevergen og fulgte ikke en gang opp egne pålegg. Protokollasjonen i møtet 14. november 1989 førte ikke til tiltak til tross for at legeerklæringen bekreftet at Jacobsen ikke var i stand til å ta hånd om sine økonomiske anliggender eller vurdere konsekvensene av hjelpevergens disposisjoner. Det hadde i det minste vært mulig å varsle RørosBanken om at midlene på kontoen tilhørte Jacobsen.

Jeg viser til min redegjørelse for de bestemmelser som gjelder for hjelpevergen og for overformynderiets tilsyn og kontroll med denne, herunder at hjelpevergen står under tilsyn av overformynderiet, og plikter å rådføre seg med dette når det gjelder avgjørelser av særlig stor betydning for økonomien til den vedkommende er oppnevnt for (§61), at hjelpevergen plikter å sende overformynderiet regnskap ved utløpet av hvert kalenderår (§77 første ledd), og at overformynderiet skal gjennomgå regnskapet (§81).

Hvorvidt det foreligger erstatningsansvar i dette tilfellet, må vurderes på grunnlag av flere forhold som må ses i sammenheng. Ansvaret omfatter også kumulative feil. Dette får betydning da det fant sted et skifte av fast overformynder i slutten av 1988. De to faste overformynderes forhold må ses under ett.

Trondheim overformynderi kjente allerede i oktober 1987, da A ble oppnevnt, til at Jacobsen var senil dement. Den statusrapporten som A leverte

Side:1913

overformynderiet samme måned viste at forvaltningen omfattet betydelige verdier.

Trondheim overformynderi mottok aldri noe årsregnskap fra A. Hennes tilsagn i brevet av 10. juni 1988 om å sende regnskap i løpet av høsten 1988, ble ikke fulgt opp. Det er opplyst at det ikke var vanlig at hjelpevergene sendte årsregnskap, men at årsregnskap ble levert av «fremmede» hjelpeverger som skulle ha godtgjørelse. Jeg viser her til at A krevde godtgjørelse ( i 1987 med kr 15.000, i mai 1988 med kr 30.000 og i oktober 1989 med kr 40.000). Det er ikke fremlagt noe som viser at overformynderiet reagerte på den manglende dokumentasjon av grunnlagene for disse godtgjørelsene, som hjelpevergen utbetalte til seg selv.

A sa i brevet av 10. juni 1988 opp hjelpevergemålet. Brevet viste at A ville forvalte tantens formue uten kontroll fra overformynderiet. Det er ikke fremlagt noe som tyder på at brevet medførte noen reaksjon fra overformynderiet.

Ordlyden i As brev av 6. november 1989 til den faste overformynder tyder også på at hun i møtet 10. oktober 1989 ba seg løst fra vervet. Til tross for disse klare oppfordringer om å løse A fra hjelpevergeoppdraget, foretok overformynderiet seg ikke noe, heller ikke etter at legeerklæringen hadde bekreftet at Jacobsen ikke selv var i stand til å vurdere konsekvensene av sine økonomiske disposisjoner, jf. styreprotokollasjonen fra møtet 14. november 1989.

Salget av Jacobsens eiendom skjedde etter at samtykke var innhentet fra overformynderiet. Jeg finner ikke grunn til å gå inn på om overformynderiet hadde hjemmel til å påby/instruere A å deponere salgssummen i overformynderiet, f.eks ved å se påbudet/instruksen som en innskrenking i hennes fullmakt. Under enhver omstendighet kunne ikke A se bort fra det vilkår overformynderiet hadde satt. As brev 26. mai 1988 til overformynderiet hvor hun varslet at eiendommen nå ville bli solgt, og forbeholdt seg rett til å velge eiendomsmegler fritt, burde iallfall gitt overformynderiet et grunnlag for å følge opp salget, og da særlig disponeringen av salgssummen.

Henvendelsen sensommeren 1989 fra de to andre niesene av Jacobsen indikerte at A ikke sørget for Jacobsens behov. Som tidligere omtalt stilte de også spørsmål om salget av boligeiendommen og om forvaltningen av salgssummen. Overformynderiet forsøkte etter denne henvendelsen å få til et møte med A, noe som viste seg vanskelig. Et møte kom som nevnt først i stand 10. oktober 1989.

As opplysninger på dette møtet om at midlene sto på en konto i hennes navn, skal ha medført et muntlig pålegg/instruks om å føre midlene tilbake til Jacobsens konto. Det foreligger ikke dokumentasjon for at oppfølgingen av dette pålegget ble kontrollert, ikke en gang ved at overformynderiet gjorde banken oppmerksom på forholdet. Da As brev forelå, ble det bare tatt kontakt med banken for å kontrollere at kontoen - i As navn - fantes, og innestående beløp.

Den faste overformynder ble først på møtet i oktober 1989 kjent med Jacobsens fullmakt til A. Han ble da også klar over at A mente seg bemyndiget til å handle på vegne av Jacobsen i kraft av fullmakten og anså hjelpevergefullmakten som unødvendig. Med den bekreftelse overformynderiet fikk gjennom legeerklæringen i november 1989 på Jacobsens mentale tilstand,

Side:1914

mener jeg at overformynderiet burde ha søkt å nøytralisere fullmakten og sørget for å oppnevne en ny hjelpeverge for Jacobsen.

De forhold jeg her har trukket frem, gir samlet sett inntrykk av at overformynderne har vært seg lite bevisst sin forpliktelse til å føre kontroll og tilsyn med hjelpevergen. Forholdene viser en langvarig passivitet overfor hjelpevergen. De krav som det er rimelig å stille til overformynderiets tilsyn og kontroll, jf. §2-1 nr. 1 første punktum, er ikke tilfredsstilt.

Jeg går så over til å drøfte om denne uaktsomhet fører til et ansvar for kommunen etter skadeserstatningsloven §2-1.

Jeg er kommet til at det er tilstrekkelig årsakssammenheng mellom den passivitet overformynderne utviste og det tap som oppsto for Jacobsen. Det er etter mitt syn ikke tvilsomt at overformynderiet ved å oppnevne en annen hjelpeverge kunne ha oppnådd at midlene ble sikret. Jeg mener likeledes at en ny hjelpeverge ville kunne ha sørget for å nøytralisere fullmakten, om nødvendig, ved en midlertidig forføyning, se den tidligere tvangsfullbyrdelseslov §265 (nå §15-8 første ledd). Etter omstendighetene mener jeg også at overformynderiet selv kunne ha varslet banken for å forhindre at A tok ut midlene. Jeg er likeledes av den mening at tapet må ses som en adekvat følge av den utviste passiviteten.

Etter skadeserstatningsloven §2-1 nr. 1 annet punktum er man utenfor området for kommunens ansvar som arbeidsgiver hvis skaden skyldes at «arbeidstakeren [... har gått] utenfor det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten eller saksområdet og karakteren av arbeidet eller vervet». Særlig den sistnevnte bestemmelsen trekker en adekvans- eller rimelighetsgrense for arbeidsgiverens ansvar, ved å foreskrive en vurdering av skadesituasjonen sett fra arbeidsgiverens synspunkt. Om den generelle sammenhengen mellom første og annet punktum viser jeg for øvrig til uttalelser i Rt-1996-385.

Den foreliggende sak gjelder riktignok ikke arbeidsgiveransvar for den umiddelbare skadevolder, hjelpevergen, men arbeidsgiveransvar for to middelbare skadevoldere, overformynderiets formenn. Men når det i rettspraksis er lagt til grunn, jf. uttalelser i Rt-1996-385, at forsettlig straffbar atferd med sikte på egen vinning hos en arbeidstaker som er umiddelbar skadevolder, gjennomgående skal tale mot erstatningsansvar for arbeidsgiveren, kan det reises spørsmål om forsettlig straffbar atferd med sikte på egen vinning hos en hjelpeverge taler mot erstatningsansvar for kommunen som overformyndernes arbeidsgiver.

Når jeg er blitt stående ved at kommunen i dette tilfelle er ansvarlig, er det fordi overformynderiets virksomhet nettopp dreier seg om å passe på forvaltningen av formue som tilhører personer som ikke kan ta vare på sitt. Ut fra «arten av virksomheten eller saksområdet og karakteren av [...] vervet» for overformynderne var det ikke urimelig å regne med at en skadesituasjon som den aktuelle kunne oppstå. Den kriminelle karakter av hjelpevergens atferd kan da ikke være tilstrekkelig til å bringe overformyndernes forhold utenfor rammen av arbeidsgiveransvaret.

Partene er enige om erstatningsbeløpet og om at det løper morarenter av dette fra 24. januar 1997. Ankemotparten har imidlertid anmodet om at det blir utformet en ny domskonklusjon. Det er jeg enig i.

Side:1915

Dødsboet har nedlagt påstand om saksomkostninger for byretten og Høyesterett og om at lagmannsrettens omkostningsavgjørelse blir stadfestet. Byretten fant at saken bød på rettslig tvil, og at hver av partene måtte bære sine egne omkostninger, jf. tvistemålsloven §172 annet ledd. Denne avgjørelsen ble opprettholdt av lagmannsretten som imidlertid tilkjente Jacobsen saksomkostninger for lagmannsretten.

Jeg finner at kommunen må betale saksomkostninger for alle retter, jf. hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd og §180 første ledd. Saken har etter min mening ikke vært tvilsom slik at unntaksregelen i §172 annet ledd får anvendelse. Saksomkostningene for byretten var kr 54.207, hvorav kr 5.607 utgjør utgifter. For Høyesterett er omkostningskravet angitt til kr 101.381, hvorav kr 4.856 utgjør utgifter. Jeg har ikke noe å bemerke til disse omkostningskravene. Ingrid Jacobsen og nå hennes dødsbo har hatt fri sakførsel, og saksomkostningsbeløpene skal derfor tilkjennes det offentlige med unntak av egenandelene. Når Høyesterett tilkjenner saksomkostninger også for en tidligere instans, skal omkostningene etter praksis settes til et samlet beløp. Det samlete omkostningsbeløp for byretten og Høyesterett fastsettes til kr 155.588.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Trondheim kommune dømmes til å betale til Ingrid Jacobsens dødsbo 2.204.567 - tomillionertohundreogfiretusenfemhundreogsekstisyv - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra 24. januar 1997 til betaling skjer.

2. I saksomkostninger for byretten og Høyesterett betaler Trondheim kommune til det offentlige 154.988 - etthundreogfemtifiretusennihundreogåttiåtte - kroner.

3. Til dekning av egenandeler for byretten og Høyesterett betaler Trondheim kommune til Ingrid Jacobsens dødsbo 600 - sekshundre - kroner.

4. Lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse - domsslutningens punkt 2 - stadfestes.

5. I tillegg til de omkostningsbeløp som er fastsatt i punktene 2, 3 og 4 løper 12 - tolv - prosent årlig rente fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

6. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Matningsdal: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Dolva: Likeså.

Dommer Aarbakke: Likeså.

Dommer Holmøy: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :