HR-1999-681 - Rt-1999-2061
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-12-17 |
| Publisert: | HR-1999-00681 - Rt-1999-2061 (494-99) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Oppreisning |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om et dødsbo kunne reise krav om oppreisning etter Straffeprosessloven (1981) § 446, når den urettmessig dømte ikke selv fremmet kravet før sin død. |
| Saksgang: | Hålogaland lagmannsrett LH-1998-820 - Høyesterett HR-1999-00681, jnr. 603/1999 |
| Parter: | As dødsbo v/B mot Staten v/Justisdepartementet |
| Forfatter: | Flock, Rieber-Mohn, Skoghøy |
| Lovhenvisninger: | Skadeserstatningsloven (1969) §3-10, §3-2, §3-5, §3-6, Straffeprosessloven (1981) §446, §322, §388, §438, §444, §445 |
Saken gjelder spørsmålet om et dødsbo kan reise krav om oppreisning etter straffeprosessloven §446, når den urettmessig dømte før sin død ikke selv fremmet kravet.
Ved Trondenes herredsretts dom 14. mars 1997 ble A, født xx.xx.1920, dømt til fengsel i 2 år og seks måneder for seksuelle overgrep mot sitt barnebarn. Den 15. juni 1998 erklærte påtalemyndigheten anke til gunst for domfelte, på grunnlag av nye opplysninger som tydet på at A var uskyldig dømt. Hålogaland lagmannsrett avsa 14. juli 1998 frifinnelsesdom etter bestemmelsen i straffeprosessloven §322 tredje ledd. Etter dette krevet A dekket de saksomkostninger han hadde hatt i tilknytning til herredsrettssaken, jf. straffeprosessloven §438, til sammen kr 10.643. Lagmannsretten tilkjente ham dette beløpet ved kjennelse 31. august 1998.
A døde 10. september 1998. Hans sønn, B, fremmet i brev 23. september 1998 til statsadvokatene i Troms og Finnmark på vegne av familien et erstatningskrav på kr 1.000.000. Hålogaland lagmannsrett oppnevnte deretter advokat Ulf E. Hansen som forsvarer for As dødsbo.
Hålogaland lagmannsrett avsa 31. august 1999 kjennelse med slik slutning:
«Kravet om oppreisning etter straffeprosessloven §446 fra As dødsbo tas ikke til følge.»
As dødsbo har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. I kjæremålserklæringen er anført:
Det må legges til grunn av A ville hatt krav på oppreisning etter straffeprosessloven §446 dersom han ikke hadde avgått ved døden.
Lagmannsretten har uriktig konkludert med at dødsboet ikke har krav på oppreisning etter straffeprosessloven §446, siden kravet ikke ble gjort gjeldende av A selv før han døde. Spørsmålet synes ikke å være avgjort i rettspraksis. Uttalelser i Bjerke/Keiserud: Straffeprosessloven II side 1051 om at skadeserstatningsloven §3-10 bør gis tilsvarende anvendelse for krav etter straffeprosessloven §446, er ikke nærmere begrunnet og kan ikke tillegges særlig vekt. Det synes på det rene at for krav etter straffeprosessloven §444 og §445 er det ikke noe vilkår for overføring ved arv at kravet må fremsettes før dødsfallet. Verken straffeprosessloven eller dens forarbeider sondrer mellom erstatningskrav etter disse bestemmelser og oppreisningskrav etter §446, og det må derfor antas at det ikke var lovgivers mening at de skulle behandles forskjellig.
I likhet med krav etter skadeserstatningsloven §3-10 vil også oppreisningskrav etter straffeprosessloven §446 være knyttet til den berettigede person. Straffens stigmatiserende effekt vil imidlertid i langt større utstrekning være egnet til å ramme den berettigedes nærmeste. Oppreisningskravet kan oppfattes også som et signal om støtte til den berettigedes nærmeste, og dette taler for at kravet kan overføres ved arv.
Lagmannsrettens henvisning til de korte preskripsjonsfrister for krav etter straffeprosessloven, i motsetning til det som gjelder for andre krav, kan ikke gi støtte for rettens resultat. Fristene er ikke et generelt uttrykk for å begrense kravenes rekkevidde, bare et ønske om å få en hurtig avgjørelse av eventuelle krav.
Det er lagt ned slik påstand:
«Staten ved Justisdepartementet tilpliktes å betale As dødsbo oppreisning begrenset til kr 100.000,-.»
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet, og slutter seg i det vesentlige og i resultatet til lagmannsrettens kjennelse. Kjæremålet påstås forkastet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens kjennelse ikke er avsagt i forbindelse med behandlingen av et kjæremål, og at kjæremålsutvalgets kompetanse følgelig ikke er begrenset ved bestemmelsene i straffeprosessloven §388.
Straffeprosessloven har ingen bestemmelse om i hvilken grad erstatnings- og oppreisningskrav etter lovens §444 - §446 går i arv. Dette i motsetning til andre erstatnings- og oppreisningskrav som har sitt grunnlag i en skade på eller en krenkelse overfor person, jf. skadeserstatningsloven §3-10 første ledd tredje punktum.
Utgangspunktet er at erstatningskrav oppstår straks den skadevoldende handling har skjedd. Fra da av vil kravet kunne gå i arv dersom den berettigede dør. For krav på mènerstatning etter skadeserstatningsloven §3-2 og krav på oppreisning etter §3-5 og §3-6 fastsetter den nevnte bestemmelse i §3-10 den særlige ordning at disse krav bare overføres ved arv dersom de er godkjent eller gjort gjeldende ved søksmål før dødsfallet. Denne begrensning i adgangen til overføring ved arv skyldes den personlige karakter som slike krav har: De er ikke begrunnet i noe påført økonomisk tap, men er ment å gi skadelidte økonomisk kompensasjon for at hans livskvalitet på forskjellig vis kan være blitt forringet som følge av en påført skade eller krenkelse.
For et krav om oppreisning etter straffeprosessloven §446 gjør de samme hensyn seg gjeldende. Utvalget kan ikke se at et slikt krav skiller seg fra et oppreisningskrav etter skadeserstatningsloven §3-5 og §3-6 på en slik måte at det i forhold til spørsmålet om arv skulle være grunn til å velge en annen løsning, jf. Bjerke/Keiserud: Straffeprosessloven II side 1051.
Dødsboet har fremholdt at den krenkelse som ble begått overfor A, også rammet hans familie. Utvalget bemerker at dette også lett vil kunne skje ved de krenkelser som er omhandlet i skadeserstatningsloven §3-10 første ledd 3. punktum. Dertil kommer som også påpekt av lagmannsretten at belastningen for siktedes familie ville ha vært tilstede hva enten siktede var avgått ved døden eller ikke.
Etter dette stadfester utvalget lagmannsrettens kjennelse.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.