HR-1998-193 - Rt-1998-674
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-04-07 |
| Publisert: | HR-1998-00193-S - Rt-1998-674 (193-98) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1998-00193 S, jnr 199/1998 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Bugge, Gjølstad, Lund |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §172, Straffeloven (1902) §162, §171, §187, §388 |
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om varetektsfengsling i åtte uker etter straffeprosessloven §172.
A, født xx.xx.1952, ble pågrepet 20 januar 1997. Han har sittet i varetekt siden pågripelsen.
I dom avsagt av Bergen byrett 20 februar 1998 ble A domfelt for overtredelse av straffeloven §162 første og annet ledd, jf femte ledd, til en straff av fengsel i fire år. Av straffen ble ett år gjort betinget med en prøvetid på to år.
A påanket dommen, herunder skyldspørsmålet, på stedet. Påtalemyndigheten har anket over straffutmålingen og har gjort gjeldende at det ikke er grunnlag for å avsi deldom. Ankeforhandlingen er av Gulating lagmannsrett berammet til 26 oktober 1998.
Etter domsavsigelse i byretten ble A holdt fengslet i fire uker på grunnlag av straffeprosessloven §187 første ledd.
Politimesteren i Bergen begjærte 11 mars 1998 A fengslet for et tidsrom av inntil 12 uker.
Trondheim forhørsrett avsa 20 mars 1998 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1952, blir inntil annerledes bestemmes av retten eller påtalemyndigheten å undergi fengslig forvaring, dog ikke utover fredag 15. mai 1998 kl. 15"
Forhørsretten kom til at vilkårene for fortsatt fengsling ikke var oppfylt etter straffeprosessloven §172, men fengslet A på grunnlag av unndragelsesfare, jf straffeprosessloven §171 første ledd nr 1, som var anført som subsidiær fengslingsgrunn av påtalemyndigheten.
A påkjærte kjennelsen til Frostating lagmannsrett, som 24 mars 1998 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
Lagmannsretten begrunnet fengslingen med straffeprosessloven §172. Lagmannsretten fant det ikke nødvendig å vurdere hvorvidt fengslingsvilkårene også var oppfylt etter straffeprosessloven §171 første ledd nr 1.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling og feil lovanvendelse.
Det foreligger en saksbehandlingsfeil ved at lagmannsretten ikke hadde alle nødvendige dokumenter tilgjengelig da kjennelsen ble avsagt. Lagmannsretten hadde Bergen byretts dom, men ikke de øvrige dokumentene i straffesaken. Dette kan ha medført at fengslingsspørsmålet ikke ble tilstrekkelig opplyst. Bakgrunnen for at fengslingsbegjæringen ble behandlet av Trondheim forhørsrett var at siktede hadde blitt overflyttet fra Bergen til Trondheim kretsfengsel.
Av saksdokumentene som lagmannsretten manglet, går det fram at politiforklaringene fra de involverte i saken er svært motstridende. Forklaringene er dessuten blitt endret en rekke ganger. Lagmannsretten har likevel uten videre lagt til grunn at siktede vil bli domfelt også i ankeinstansen.
Når det gjelder lovanvendelsen, anfører siktede at formålet med straffeprosessloven §172 er et annet enn hva lagmannsretten har bygget på. Det vises til Rt-1994-88. Det er i strid med formålet bak straffeprosessloven §172 å foregripe soningen ved varetekt.
Lagmannsretten har vist til uttalelse i Rt-1974-1262 om at det er uheldig at siktede løslates for senere å bli gjeninnsatt. Situasjonen i Rt-1974-1262 var imidlertid en annen ved at den domfelte her hadde vedtatt dommen på stedet. I nærværende sak er det inngitt fullstendig anke og politiet ønsker siktede fengslet helt frem til ankeforhandling. Det foreligger fare for oversoning.
Kjærende part har lagt ned slik påstand:
"A løslates."
Påtalemyndigheten har kommentert kjæremålet ved oversendelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Det anføres at det ikke foreligger feil ved saksbehandlingen. Det er ikke vanlig praksis at samtlige av sakens dokumenter sendes retten ved behandling av fengslingsspørsmål etter at det er avsagt dom. Dette er heller ikke praktisk fordi mengden saksdokumenter er svært omfattende.
Påtalemyndigheten har ingen bemerkninger til siktedes anførsler vedrørende straffeprosessloven §172.
Påtalemyndigheten har lagt ned slik påstand:
"Siktedes kjæremål forkastes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det gjelder et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388. Utvalget kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking.
I kjæremålet er anført at lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil ved ikke å ha hatt de nødvendige dokumenter for hånden ved avgjørelsen av fengslingsspørsmålet. Utvalget kan ikke se at denne anførselen kan føre frem, slik saken ligger an. Utvalget viser til at lagmannsrettens fengslingsgrunnlag er straffeprosessloven §172. Det materialet lagmannsretten hadde, antas tilstrekkelig til å vurdere spørsmålet om fengsling på dette grunnlag.
Straffeprosessloven §172 er en bestemmelse som skal ivareta det særlige fengslingsbehov ved spesielt graverende forbrytelser, hvor det er forhold som i særlig grad styrker mistanken mot siktede. Selv om grunnvilkårene er oppfylt, skal det skje en nærmere vurdering av om bestemmelsen skal anvendes. At det foreligger en dom i straffesaken og at det i sin alminnelighet er uheldig at domfelte løslates for senere å bli satt inn igjen til soning, vil kunne være et vesentlig moment i en slik fengslingssak, jf blant annet Rt-1995-1073. Men dette er ikke - uten hensyn til de øvrige omstendigheter i saken - ubetinget avgjørende for fengslingsspørsmålet. Spørsmålet må vurderes i en bredere sammenheng ut fra de samfunnsmessige behov og rettshåndhevelseshensyn som ligger bak bestemmelsen, og også varetektstidens lengde mv kan ha betydning. I tillegg til avgjørelsen i Rt-1995-1073 viser utvalget blant annet til Rt-1996-1032.
Det fremgår av lagmannsrettens kjennelse at lagmannsretten korrekt har lagt til grunn at selv om vilkårene for varetektsfengsling etter §172 er oppfylt, skal det foretas en nærmere vurdering av om varetektsfengsling skal skje. I den konkrete vurdering er det trukket frem at A på det berammede tidspunkt for ankeforhandling vil ha sittet 21 måneder i varetekt og at "faren for "oversoning" i forhold til byrettens dom" da ikke vil være til stede. Videre er pekt på at det vil være "lite heldig at en domfelt løslates for senere å bli satt inn igjen til soning", og at "en domfelt" helst bør gå direkte over på soning fra varetekt, med mindre dette er uforholdsmessig.
Utvalget finner at lagmannsrettens kjennelse må oppheves på grunn av utilstrekkelige kjennelsesgrunner. At det foreligger dom i byretten og at det er hensiktsmessig at fengslingen ikke avbrytes, er som nevnt, ikke alene avgjørende for om fengsling etter straffeprosessloven §172 kan skje. Vurderingen av spørsmålet om muligheten for "oversoning" kan heller ikke utelukkende bero på byrettens dom når denne er påanket.
Fengslingsspørsmålet må etter dette vurderes på nytt av lagmannsretten.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.