HR-1999-10-B - Rt-1999-330

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1999-03-02
Publisert:	HR-1999-00010-B - Rt-1999-330 (82-99)
Stikkord:	(Nordenfjeldske Creditreform-dommen), Selskapsrett, Aksjeinnløsning, Minoritetsaksjonær, Myndighetsmisbruk
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om det forelå gyldig krav om innløsning av aksjepost i medhold av Aksjeloven (1976) § 13-3. Høyesterett kom til at lovens vilkår om misbruk av innflytelse ikke var oppfylt og at krav om innløsning ikke kunne føre frem. Uttalt at de disposisjoner fra majoriteteierens side som særlig har betydning ved vurderingen av misbruksanførselen, ikke etter sitt innhold på noe vesentlig punkt har vært i strid med selskapets interesser. Avgjørelsen har også uttalelse om at bestemmelsen i Aksjeloven (1976) § 13-3 første ledd ikke er begrenset til bestemte måter for misbruk av innflytelse.
Saksgang:	Trondheim byrett 18.01.1996 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-1519 A/03 - Høyesterett HR-1999-00010B, nr 74/1998
Parter:	Per Johan Larssen (advokat Dag Herrem - til prøve) mot Nordenfjeldske Creditreform AS (advokat Johan Hjort)
Forfatter:	Gjølstad, Rieber-Mohn, Tjomsland, Schei, Aasland
Lovhenvisninger:	Aksjeloven (1997) §4-24, §16-19, Aksjeloven (1976) §12-6, §8-11, §8-7, §9-16, §9-3, §13-3, Domstolloven (1915) §119, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §392, Inkassoloven (1988)

Dommer Gjølstad: Saken gjelder krav fra Per Johan Larssen om at Nordenfjeldske Creditreform AS skal innløse hans aksjepost på 17,65% i selskapet i medhold av §13-3 i aksjeloven av 4 juni 1976 nr 59.

Nordenfjeldske Creditreform AS - heretter Creditreform eller selskapet - ble stiftet i 1919. Selskapet har forretningskontor i Trondheim og har drevet med inkasso av fordringer m v. Aksjekapitalen som opprinnelig var 42.500 kroner, ble i 1971 etter fondsoverføringer forhøyet til 425.000 kroner. Aksjenes omsettelighet er begrenset.

Brødrene Jan Kaare og Terje Tapper eier hver 1700 aksjer - til sammen 80% av aksjene i selskapet - som de har fått overført fra sin far, Kaare J Tapper. Kaare J Tapper drev advokatvirksomhet i Trondheim. I 1949 ble han ansatt som disponent i Creditreform og overtok samtidig en betydelig aksjepost. Styret i selskapet fastsatte hans lønn til 12.000 kroner pr år med tillegg av 50% av driftsoverskuddet i selskapet etter avskrivninger, styrehonorarer og 5 % utbytte til aksjonærene. Tapper overførte på sin side sin løpende sakførerforretning til Creditreform, slik at de fremtidige inntekter av forretningen skulle gå inn i selskapet. Det er uomtvistet at advokat Tapper ikke tok ut den avtalte andel av selskapets driftsoverskudd. Kaare J Tapper ledet virksomheten i Creditreform helt til slutten av 1980-årene, da hans sønner, Jan Kaare og Terje Tapper, overtok. De hadde begynt å arbeide hos sin far som advokatfullmektiger på fast lønn på slutten av 1970-tallet. En annen advokat ble ansatt i 1980. Han ble lønnet direkte av Creditreform.

Per Johan Larssen eier 750 aksjer i selskapet. Han ervervet aksjene fra sin far i 1964 og ble da valgt inn i styret. Fra 1979 var han styreformann, et verv han hadde til han gikk av for aldersgrensen i 1988. Per

Side:331

Johan Larssen og Kaare J Tapper var venner fra barndommen. Tapper ervervet aksjer fra Larssens far da han gikk inn i Creditreform i 1949.

I en redegjørelse av september 1984 til generalforsamlingen i Creditreform tok advokat Kaare J Tapper opp den fremtidige organisering av samarbeidet mellom Creditreform og advokatene. Han pekte på at de yngre juristene burde få andel i overskuddet og godtgjørelse for sin innsats utover et fastlønnssystem, men at det ikke var grunnlag for å gjøre avtalen av 1949 om 50% andel i driftsoverskuddet gjeldende. Det fremgikk at advokatene tok sikte på å danne et kompaniskap, og at det ble arbeidet med en avtale mellom advokatene og Creditreform.

Den 7 januar 1985 ble det inngått en kontrakt mellom Creditreform og de fire deltagerne i advokatfirmaet Kaare J Tapper & Co, som ble opprettet samtidig. Denne avtalen vil jeg senere omtale som advokatavtalen. Advokatene skulle fra da av drive som selvstendig næringsdrivende. De skulle være berettiget og forpliktet til å utføre alle juridiske oppdrag for Creditreform og ta seg av saksbehandlingen i saker som trengte behandling av personer med juridisk innsikt. Creditreform skulle stille til rådighet lokaler, inventar, sekretærhjelp, telefon m v. Advokatfirmaet skulle på sin side la alle salærer inntektsføres i Creditreform unntatt salærer for fri rettshjelp, straffesaker, gårdsbestyrelse og forretningsførsel for et boligbyggelag, som skulle inntektsføres direkte hos advokatene.

Om avregningen mellom Creditreform og advokatene het det i punkt 4:

"Advokatfirmaet sender for hver måned regning til Creditreform over det arbeid som advokatfirmaet i den sist forløpende måned har utført på saker som inntektsføres hos Creditreform. Etter en foreløpig oversikt basert på erfaringstall antaes det at det vil være rimelig å anslå det juridiske arbeid som ligger bak Creditreform's salærer i inkassosaker og salærer i juridiske oppdrag til å utgjøre mellom 25 og 30% av Creditreform's samlede salærinntekter for de to poster. Nærværende avtale har foreløpig lagt til grunn en andel på 30% av disse salærinntekter som en naturlig godtgjørelse for advokatfirmaets bistand til Creditreform slik at beløpet pr. år i så fall vil utgjøre ca kr 1.500.000,00.

Under hensyntagen til at Creditreform forutsettes å holde en vesentlig del av de utgifter som vanligvis er knyttet til en advokatforretning, (jfr. nedenstående vederlag for kontorydelser) vil det i så fall være rimelig å kontrollregne denne godtgjørelse basert på en timepris på kr 250,00 pr. time.

Basert på en slik rimelig timebelastning som antaes å være noenlunde riktig basert på omkostningsbelastningen, vil kr 1.500.000,00 tilsvare 6.000 timer a kr 250,00.

Anførselen er ment som en retningslinje for hvordan vederlaget er beregnet."

Videre skulle advokatene ifølge avtalen betale 30% av Creditreforms husleie og andel i renhold og fyringsutgifter og 15% av utgiftene til porto og telefon.

Avtalen ble undertegnet av disponent Kaare J Tapper for Creditreform og av de fire advokatene på vegne av advokatfirmaet. Det er uenighet mellom partene om Larssen var kjent med avtalen.

Senere er det inngått i alt åtte tilleggsavtaler. I avtale 30 desember

Side:332

1985 ble advokatfirmaets andel av utgiftene til telefon og porto økt til 30%. Timeprisen på 250 kroner fastsatt i punkt 4 i advokatavtalen ble forhøyet til 270 kroner i tilleggsavtale 30 desember 1986, til 380 kroner 30 desember 1987, til 710 kroner 30 desember 1993, gjentatt 31 desember 1994, til 720 kroner 31 desember 1995, gjentatt 31 desember 1996, og til 740 kroner 31 desember 1997. I den siste avtalen er det tatt forbehold om godkjenning fra generalforsamlingen. Alle tilleggsavtalene har angått avregningen for det aktuelle år.

Avregningen mellom Creditreform og advokatfirmaet skjedde etter følgende timesatser: 250 kroner i 1985, 270 kroner i 1986, 500 kroner i 1987, 555 kroner i 1988, 600 kroner i 1989, 690 kroner i 1990, 710 kroner i 1991-1994, 720 kroner i 1995-96 og deretter 740 kroner. Jeg nevner også at advokatene etter hvert er blitt belastet med ikke ubetydelige beløp for sekretærutgifter.

Utbytte i selskapet har gjennom lang tid gjennomgående vært utbetalt med 25% av aksjenes pålydende. Allerede i 1982 reiste Larssen spørsmål ved utbyttet som han mente var satt for lavt. I årene som fulgte reiste han gjentatte ganger spørsmålet om utløsning av hans aksjepost. I 1986 tok han opp overføringene til advokatfirmaet, og han gjorde etterhvert gjeldende at Creditreform ved dette ble tappet på en måte som reduserte verdien av hans aksjer.

Den 16 juli 1993 fremmet Larssen begjæring til Trondheim skifterett med krav om at skifteretten skulle fastsette Creditreforms utbytte for driftsåret 1992. Saken ble hevet ved skifterettens kjennelse av 4 mars 1994 etter at Larssen hadde trukket begjæringen tilbake.

Den 28 juni 1994 fremmet Larssen en begjæring til Trondheim skifterett med krav om at det skulle foretas en ekstraordinær gransking av selskapet. Kravet ble forkastet ved skifterettens kjennelse 23 september 1994.

Larssen reiste deretter ved stevning 19 juni 1995 sak om oppløsning av selskapet, subsidiært om innløsning av hans aksjer.

Trondheim byrett avsa 18 januar 1996 dom med denne domsslutning:

"1. Nordenfjeldske Creditreform A/S frifinnes.

2. Per Johan Larssen betaler saksomkostninger med tilsammen kr 73728, - kronersyttitretusensjuhundreogtjueåtte 00/100 - til Nordenfjeldske Creditreform A/S ved styrets formann innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom."

Byretten fant at det ikke kunne sies å foreligge en misbrukssituasjon, og at heller ikke tilstrekkelig tungtveiende grunner talte for oppløsning av aksjeselskapet eller innløsning av Larssens aksjer.

Larssen påanket byrettens dom til Frostating lagmannsrett og begjærte samtidig saken overført til annen lagmannsrett, jf domstolloven §119. Etter søknad fra førstelagmannen i Frostating besluttet Høyesteretts kjæremålsutvalg 25 april 1996 å overføre saken til Borgarting lagmannsrett.

Borgarting lagmannsrett avsa 24 november 1997 dom i saken med slik domsslutning:

Side:333

"1. Byrettens domsslutning punkt 1 stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for byretten eller lagmannsretten."

Lagmannsretten bedømte de faktiske forhold annerledes enn byretten, men tok ikke stilling til om det forelå myndighetsmisbruk fra majoritetens side da retten ikke fant at det forelå særlig tungtveiende grunner som talte for oppløsning av aksjeselskapet eller innløsning av Larssens aksjer.

Per Johan Larssen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen. Kravet er for Høyesterett begrenset til innløsning av hans aksjer med hjemmel i aksjeloven §13-3. For de tidligere retter har Larssen som grunnlag også vist til alminnelige rettsgrunnsetninger. Dette er ikke opprettholdt for Høyesterett.

Etter at anken til Høyesterett var henvist, besluttet Høyesteretts kjæremålsutvalg 24 august 1998 i medhold av tvistemålsloven §392 tredje ledd at ankeforhandlingen foreløpig begrenses til å gjelde spørsmålet om selskapet plikter å innløse hans aksjer, slik at spørsmålet om beregningen av en eventuell innløsningssum foreløpig ikke behandles.

Det er fremlagt en del nye dokumenter. Saken er noe bedre opplyst i faktisk henseende enn den var for lagmannsretten.

Den ankende part, Per Johan Larssen, har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende:

Krav på innløsning kan fremmes med hjemmel i aksjeloven §13-3 uten å gå veien om oppløsning. Begge vilkår i bestemmelsens første ledd er oppfylt. Advokatene har vedvarende misbrukt sin innflytelse i Creditreform på forskjellige måter.

Advokatavtalen med tilleggsavtaler er ugyldige. Inngåelsen av avtalene, innholdet i dem og praktiseringen av avtalene innebærer misbruk av myndighet. Larssen hadde ikke kunnskap om advokatavtalen og tilleggsavtalene. Avtalene skulle ha vært lagt frem for ham, og det må påligge selskapet å påvise at han kjente dem. Han fikk bokføringsbilaget for avregningen mellom selskapet og advokatene for 1985. De tilsvarende bilag for de påfølgende år frem til 1993 er derimot ikke lagt frem for ham.

Advokatavtalen med tilleggsavtaler skulle ha vært styrebehandlet. Kaare J Tapper og hans sønner var inhabile, og styret ville av denne grunn ikke ha vært vedtaksført. Avtalene kunne heller ikke ha vært vedtatt av generalforsamlingen som følge av forbudet i aksjeloven §9-16 mot å fatte beslutninger som er egnet til å gi visse aksjeeiere en urimelig fordel på andre aksjeeieres eller selskapets bekostning. Ved advokatavtalen ble advokatforretningen, som tilhørte Creditreform, overført til de fire deltagerne. Inntekter fra forretningsførsel og gårdsbestyrelse, som etter hvert har utgjort betydelige beløp, og som etter styrevedtaket fra 1949 skulle ha gått inn i Creditreform, holdes utenfor selskapet. Avregningen mellom advokatene og selskapet har i praksis vært basert på advokatenes behov - ikke på avtalene. I stor utstrekning har det vært beregnet timepriser utover det som har fulgt av tilleggsavtalene, og det må legges til grunn at det ikke har foreligget timelister. Selskapet har betalt for pensjonsordninger som advokatene selv skulle dekke, og

Side:334

advokatene har ikke båret de reelle kostnader ved å drive advokatfirma. Fordelen for Creditreform ved å ha tilknyttet juridisk ekspertise må antas å ha vært beskjeden. Misbruket har ført til en betydelig tapping av selskapet fra 1985, og det fortsetter fremdeles.

Videre har brødrene Tapper misbrukt sin myndighet ved betydelige uhjemlede uttak fra selskapet i form av lønn, tantieme, gratiale, firmabil og sikkerhetsstillelse for banklån. Ingen av uttakene er behandlet av kompetent organ i selskapet. Uttakene er ugyldige og savner reelt grunnlag.

Brødrene Tapper har satt sine egne interesser foran selskapets interesser. De har ikke etterlevd grunnleggende aksjerettslige regler, blant annet om likebehandling av aksjonærene. Videre har Larssen gjennomgående ikke fått svar på sine henvendelser til selskapet, heller ikke i den tid han var styreformann. De opplysninger han har fått - blant annet gjennom regnskaper som er forelagt ham - har gitt et galt bilde av selskapets virksomhet. Også dette er misbruk av myndighet.

Det fastsettes urimelig lave utbytter for å "sulte" Larssen ut av selskapet. Normalt skal aksjonærene få del i overskuddet i et selskap. Formuesopplegget i Creditreform savner fornuftig formål i forhold til selskapets drift. Larssen forsøkte å få skifterettens fastsettelse av utbytte for 1992. Bakgrunnen for at saken ble hevet, var at inkassodelen i selskapet skulle selges, og at han i den forbindelse skulle utløses. Ingen av delene ble det noe av.

Myndighetsmisbruket har vært til skade for Larssen. Utbyttet dekker ikke formuesskatten på aksjene i dag, og han lider et økonomisk tap ved å eie aksjer i selskapet. Selskapets egenkapital er vesentlig forringet som følge av majoritetsaksjonærenes misbruk av sin innflytelse. Også gjennom dette er Larssen påført et økonomisk tap. Tapet for selskapet i perioden 1985 og frem til nå kan anslås til å ligge i størrelsesorden 12-13 millioner kroner.

Særlig tungtveiende grunner tilsier innløsning. Det skal mindre til for å kreve innløsning enn oppløsning, særlig her hvor aksjonæren som krever å tre ut bare har en mindre post i selskapet.

Misbruket har vært klart, omfattende og systematisk. Det har vart helt siden 1985, og det er intet som tyder på at det vil stoppe uten domstolenes inngripen. Brødrene Tapper har vist liten kompromissvilje. Creditreform vil ikke bli vesentlig skadelidende ved innløsning av Larssens aksjer. Selskapet har fri egenkapital som vil dekke innløsningssummen, og selskapets drift vil ikke bli påvirket av en innløsning. Larssen kan på sin side ikke komme ut av selskapet på noen måte som reflekterer de underliggende verdier i selskapet. Overføring av aksjene ved arv vil være ulønnsomt. Han har forsøkt de alternative sanksjoner loven gir. Å gå til skifteretten hvert år for å få fastsatt utbyttet, er ingen adekvat måte å løse tvisten på. I dag er innløsning den eneste adekvate løsning. Det er en god løsning både for Larssen og for selskapet.

Den ankende part har nedlagt denne påstand:

"1. Den Nordenfjeldske Creditreformforening AS dømmes til å innløse Per Johan Larssens aksjer i selskapet.

2. Per Johan Larssen tilkjennes sakens omkostninger for alle instanser."

Side:335

Ankemotparten - Nordenfjeldske Creditreform AS - har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende:

Vilkårene for å kreve innløsning etter aksjeloven §13-3 foreligger ikke. Aksjeloven §13-3 er en sikkerhetsventil som bare kommer til anvendelse i ekstraordinære tilfeller. Lovens utforming gir ikke grunnlag for å stille mindre krav for å beslutte innløsning enn oppløsning.

Advokat Kaare Tapper drev også før advokatavtalen selvstendig advokatforretning, selv om inntektene - bortsett fra styrehonorarer og inntekter fra forretningsførsel - gikk inn i Creditreform. Advokatavtalen var en stadfestelse av den ordning som var etablert mellom de to foretak gjennom mange år, men som det var viktig å få formalisert, blant annet fordi advokatforretningen hadde vokst fra en til fire advokater. Det er en balansert avtale med fordeler for begge parter.

Erfaring hadde vist at det kunne være rimelig å anslå advokatenes andel av salærene for inkassosaker og juridiske saker til ca 30%, og med dette som basis skulle det skje en avregning hvert år. Slik har avtalen også vært praktisert. Avregningen har bygget på timelister og en timepris fastsatt etter en nøktern vurdering hvert år. Ved fastsettelsen av timeprisen er det blant annet tatt hensyn til utgiftsdelen, herunder ble også selskapets ytelser til pensjonsordning for advokatene tatt i betraktning så lenge selskapet betalte pensjonspremiene. Bokføringsbilaget er grunnlaget for avregningen. Tilleggsavtalene var egentlig unødvendige. De timepriser advokatene har benyttet, har ligget langt lavere enn de salærsatser advokater generelt sett har operert med. Det er ikke grunnlag for den kritikk Larssen har reist mot advokatavtalens materielle innhold og praktiseringen av den. Samarbeidet med advokatene har vært billig og effektivt. Alternativet for Creditreform ville ha vært å ansette jurister eller kjøpe advokattjenester.

Larssen ble høsten 1984 gjort kjent med at Kaare J Tapper arbeidet med en ny avtale mellom Creditreform og advokatene. Sommeren 1985 fikk Larssen en muntlig orientering om hovedpunktene i den avtale som var inngått, og på styremøtet og generalforsamlingen høsten 1985 ble advokatavtalens innhold gjort kjent for ham. Avregningen mellom advokatene og selskapet har fremgått av bokføringsbilag som er lagt frem på generalforsamlingen hvert år. Larssen som var en meget erfaren forretningsmann og gikk grundig inn i selskapets regnskaper, har vært vel kjent med avtalen og praktiseringen av den.

Detaljene vedrørende firmabil, tantieme, gratiale og sikkerhetsstillelse har fremgått av regnskapene og kan for øvrig ikke ha særlig betydning.

Det har ikke skjedd noen tapping av Creditreform. Tvert imot har det funnet sted en kapitaloppbygging i selskapet både før og etter 1985. Larssen har også helt frem til 1994 stemt for å godkjenne regnskapene i selskapet.

Advokatavtalen og tilleggsavtalene er de facto behandlet og godkjent av styret og generalforsamlingen i Creditreform. Subsidiært gjøres gjeldende at det ikke var nødvendig med behandling i styre eller generalforsamling, idet avtalen etter omstendighetene ikke var av uvanlig art eller av stor betydning for selskapet, jf aksjeloven §8-7. Videre er pekt på at habilitetsreglene er forskjellige for styre og generalforsamling, jf §8-11 og §9-3 i loven.

Side:336

Utbyttepolitikken i selskapet har heller ikke vært utslag av misbruk av myndighet. Tvert imot har det vært utdelt generøse utbytter, både hensett til aksjenes pålydende og årsoverskuddene. Også i et par år da det var underskudd i selskapet, ble det utdelt utbytte.

Noen misbrukssituasjon foreligger ikke, og det foreligger heller ikke særlig tungtveiende grunner som taler for innløsning. Det kan være forståelig at Larssen vil ha ut sine verdier i selskapet, men det er ikke tungtveiende grunn. Majoriteten og minoriteten i et selskap kan ha ulike oppfatninger om de langsiktige målsettinger, om man skal prioritere kapitaloppbygging eller utdeling av utbytte. Det ligger i majoritetens rett å treffe beslutning om dette. Verdiene i selskapet er skapt av Kaare Tapper og hans sønner. Brødrene Tapper har ikke hatt urimelige fordeler. Under henvisning til blant annet et fremsatt forlikstilbud før lagmannsrettsbehandlingen bestrides at de ikke har vært kompromissvillige.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens domsslutning pkt. 1 stadfestes.

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for alle instanser."

Mitt syn på saken:

Aksjeloven av 1976 §13-3 lyder:

"En aksjeeier kan kreve selskapet oppløst ved dom når noen annen aksjeeier ved medvirkning til beslutning i strid med §9-16 eller på annen måte har misbrukt sin innflytelse i selskapet, og særlig tungtveiende grunner taler for oppløsning som følge av dette.

Istedenfor oppløsning kan dommen, etter nedlagt påstand, gå ut på at selskapet innen en frist som fastsettes i dommen, skal innløse saksøkerens aksjer. Innløsingssummen fastsettes i dommen under hensyn til selskapets økonomiske stilling og muligheter. Gjennomføres ikke innløsingen innen den fastsatte frist, og dette ikke skyldes saksøkerens eget forhold, skal skifteretten på begjæring beslutte selskapet oppløst."

Jeg legger til grunn at en aksjeeier kan reise særskilt søksmål om innløsning uten å kreve oppløsning. De hensyn som ligger bak bestemmelsen tilsier dette, og lovteksten er ikke til hinder. Men også hvor det bare er spørsmål om innløsning, må vilkårene i første ledd være oppfylt.

I de nye bestemmelsene i aksjeloven av 13 juni 1997 nr 44, jf §4-24 og §16-19, stilles det noe mindre strenge krav for innløsning enn for oppløsning. Gode grunner taler etter min mening for at man også ved vurderingen av om det foreligger særlig tungtveiende grunner etter den gamle loven, ser hen til hvilken rettsvirkning det er spørsmål om.

Det grunnleggende vilkår etter §13-3 første ledd er at en annen aksjeeier må ha misbrukt sin innflytelse i selskapet. Misbruk er et kvalifisert uttrykk, som viser at det skal relativt mye til for at bestemmelsen kan anvendes. Misbruket kan etter loven bestå i medvirkning til beslutning i strid med forbudet i aksjeloven §9-16 mot å fatte beslutninger som er egnet til å gi visse aksjeeiere en urimelig fordel på andre aksjeeieres eller selskapets bekostning, men det kan også skje på annen måte.

Side:337

I det foreliggende tilfellet foreligger det ikke noen generalforsamlingsbeslutning som omhandlet i aksjeloven §9-16. Spørsmålet er da om det har funnet sted misbruk av innflytelse "på annen måte". Jeg vil komme tilbake til innholdet i loven på dette punkt i forbindelse med den nærmere konkrete vurdering av om misbruksvilkåret er oppfylt. Hovedspørsmålet i saken er nettopp om Kaare J Tapper og sønnene, Jan Kaare og Terje Tapper - som majoritetsaksjeeiere - har misbrukt sin innflytelse i Creditreform.

Larssen har gjort gjeldende at det har skjedd misbruk av innflytelse på forskjellige måter. Jeg vil i det følgende gå igjennom de forhold anførselen knytter seg til, og starter med advokatavtalen og praktiseringen av den.

Etter avtalen fra 1949 var advokatforretningen til Kaare J Tapper integrert i Creditreform med unntak for styrehonorarer og vederlag for forretningsførsel, som ble betraktet som personlige godtgjørelser og holdt utenfor. Det må legges til grunn at tilknytningen mellom Creditreform og advokatene hadde positive virkninger både for selskapet og for advokatene. Advokatforretningen hadde etter hvert ekspandert, og det var behov for å gi advokatene bedre vilkår. Situasjonen på 1980-tallet kunne således tilsi en ny avtale. Innledningen til advokatavtalen viser at avtalen særlig var basert på: Creditreforms salærinntekter, selskapets utgifter, fordelingen av arbeid som har tilknytning til Creditreforms virksomhet og ren advokatvirksomhet, og dessuten skulle det tas hensyn til det alminnelige inntektsnivå for advokater med tilsvarende forretning. Det sentrale i avtalen var at advokatene fra da av skulle være selvstendig næringsdrivende og få prosentandel av inntektene fra inkassooppdrag og juridiske oppdrag, istedenfor lønn som tidligere, mot å dekke utgifter etter nærmere bestemmelser. Med sikte på den fremtidige avregning av inntektene tok man på grunnlag av erfaringstall utgangspunkt i en antatt fordeling på 30% til advokatene, men dette skulle vurderes nærmere etter hvert. Avtalen fremtrer etter min mening som rimelig balansert ut fra hensynet til begge parter.

De årlige avregninger har bygget på timetall ifølge timelister og - slik jeg oppfatter det - et skjønn over timeprisen. Timetallet har variert noe. Det gikk betydelig ned i 1987, noe jeg vil komme tilbake til. I de senere år - blant annet etter endringer i inkassolovgivningen - har det steget en del. Det er ikke noe å bemerke til dette, og Larssens anførsel om at det ikke kan legges til grunn at det har foreligget timelister, kan ikke føre frem. Stikkprøvekontroll av timelister har inngått i revisjonen av selskapet. Timeprisene har - naturlig nok - steget etter hvert. Forholdet mellom advokatene og Creditreform kan betraktes som et særdeles betydelig advokatoppdrag. Ved slike oppdrag antar jeg at fastsettelsen av vederlaget i praksis generelt sett kan bli nokså skjønnsmessig. Jeg kan ikke se at det er noe påfallende ved de timepriser som er fastsatt. Fra 1985 og i flere år lå overføringene fra Creditreform til advokatene på rundt 20% av selskapets inntekter fra inkassooppdrag og juridiske oppdrag. Andelen har etter hvert blitt større. Fra og med 1993 har andelene ligget over 30%, etter det opplyste fordi det juridiske arbeidet i sakene har økt. I gjennomsnitt har overføringene fra 1985 ligget på 28%.

Larssen har anført at praktiseringen av avtalen ikke har vært balansert

Side:338

i forholdet mellom partene, og at det har skjedd en tapping av selskapet. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å bygge på dette. Jeg viser til mine bemerkninger til avregningene og til at overføringene til advokatene i starten lå langt under de stipulerte 30 % i advokatavtalen basert på erfaringstall fra lang tids samarbeid på fastlønnsordninger. Jeg peker også på at andelen av utgiftene som advokatene skulle bære, er økt. Selv om utgiftene har ligget lavere enn et påberopt gjennomsnittstall for advokatbransjen fra 1994, som det foreligger en undersøkelse om, er det ikke holdepunkter for å anta at fordelingen ikke har vært noenlunde balansert. Det er også sannsynlig at en slik samlokalisering og sambruk som her har funnet sted, kan medføre besparelser på utgiftssiden.

At tilleggsavtalen for 1987, som etter sitt innhold bare gjaldt for dette året, i seg selv skulle hindre at timeprisen ble forhøyet de påfølgende år, kan jeg ikke se. Jeg er således ikke enig med lagmannsretten på dette punkt. Larssen har videre pekt på at advokatene opererte med en annen timepris ved avregningen for 1987 enn i tilleggsavtalen for dette året. Dette er det gitt en forklaring på, nemlig at man gikk over til fakturerbare timer, og timetallet ble da også vesentlig lavere for 1987 enn for 1986.

Men Larssen har rett i at det har skjedd vesentlige formelle brudd på aksjelovens behandlingsregler både ved inngåelsen av advokatavtalen og ved praktiseringen av den. Jeg finner det ikke tvilsomt at advokatavtalen var av stor betydning for Creditreform, slik at den skulle ha vært behandlet i selskapets styre, jf aksjeloven §8-7. På grunn av habilitetsreglene i aksjeloven §8-11 ville advokatene Tapper ikke ha vært habile under styrets behandling av saken, og styret ville ikke ha vært vedtaksført, slik at avgjørelsen skulle ha vært truffet av generalforsamlingen. Det skjedde ikke.

Behandlingen av de årlige avregningene har vært uformell. Også dette er avtaler av stor betydning for selskapet som skulle ha vært behandlet på samme måte som advokatavtalen. Derimot kan jeg ikke se at det er avgjørende om satsene har vært fastsatt i egen tilleggsavtale eller i bokføringsbilag for de enkelte år.

Creditreform har anført at avtalene de facto har vært godkjent av generalforsamlingene og at Larssen iallfall har vært fullt orientert om dem.

I redegjørelsen av september 1984 til generalforsamlingen i Creditreform orienterte advokat Kaare J Tapper om at det ble arbeidet med en ny avtale mellom selskapet og advokatene og om bakgrunnen for dette. Orienteringen ble lagt frem på styremøtet forut for generalforsamlingen og på generalforsamlingen høsten 1984. Det er videre på det rene at Kaare J Tapper sommeren 1985 orienterte Larssen om at avtale var inngått, og tallet på 30% ble her nevnt. I supplerende opplysninger som ble lagt frem for Creditreforms styre og generalforsamling 6 november 1985 - som Per Johan Larssen ledet - ble det gitt nærmere orientering om avtalen:

"Grunnlaget for den samarbeidsavtale som nu er iverksatt i 1985 og som resultatmessig da skal fungere som et prøveår med adgang til justeringer fra begge sider er i korthet følgende:

a) Alle inntekter, bortsett fra styrehonorarer, lønn og pensjon inntektsføres

Side:339

i sin helhet hos Creditreform. Derved får da Creditreform alle inntekter hva enten det skjer fra arbeidet med inkassosaker eller arbeidet med juridiske saker.

Derved er det da lagt grunnlaget for at advokatene skal være like interessert i å få inntekter på Creditreform's virksomhet som på juridisk virksomhet.

b) Av bruttoinntektene som derved kommer inn til Creditreform forutsettes advokatene å få overført til sitt kompaniskap et beløp som forsøksvis settes til 30% av inntektene (finansinntekter holdes selvsagt utenfor).

c) På den annen side skal da advokatforretningen innbetale en forholdsmessig andel av Creditreform's driftsutgifter med varierende prosentsatser forsåvidt angår husleie, lys, brensel, telefon m.v."

Dette fremgår av dokumenter som er nye for Høyesterett. Det må etter dette legges til grunn at de sentrale bestemmelser i advokatavtalen ble gjort kjent for aksjonærene og at det ikke fremkom noen innvendinger. Men selve avtaleteksten ble ikke fremlagt, og orienteringen ble gitt i etterkant.

De etterfølgende tilleggsavtaler har ikke vært lagt frem for styret eller generalforsamlingen. Larssen har erkjent at han fikk bokføringsbilaget som viste avregningen mellom selskapet og advokatene for 1985 sammen med regnskapet for dette året, men han hevder at han deretter ikke fikk de tilsvarende bokføringsbilag før i 1994. Selskapet hevder på sin side at bokføringsbilagene har vært lagt frem sammen med regnskapene hvert år. Jeg finner det for mitt vedkommende mest sannsynlig at bokføringsbilagene har vært lagt frem for Larssen sammen med regnskapene. Larssen er en erfaren forretningsmann, og det som foreligger tyder på at han har fulgt nøye med i regnskapene. Han tok allerede i 1986 opp overføringene til advokatene, og jeg har vondt for å tro at han ikke skal ha fulgt opp avregningene. At han iallfall stort sett har vært orientert om hvilke tall advokatene opererte med, må etter min mening legges til grunn.

Larssen har som grunnlag for misbruksanførselen videre vist til en rekke andre forhold, dels mellom Creditreform og advokatene og dels ytelser til brødrene Tapper fra selskapet. Innsigelsen mot at honorarer for gårdsbestyrelse og forretningsførsel ble holdt utenfor i advokatavtalen, kan etter min mening ikke føre frem. Jeg legger til grunn at slike honorarer heller ikke tidligere gikk inn i Creditreform. Når det gjelder pensjoninnskuddene som Creditreform en lang periode dekket for advokatene, skjedde dette som ledd i en pensjonsordning som Creditreform hadde for sine tilsatte. Etter avtaleverket mellom partene burde pensjonsinnskuddene etter min mening ha vært belastet advokatene som egen post. Men selv om man legger dette til grunn, kan det etter mitt syn vanskelig lede til noen ubalanse i forholdet mellom Creditreform og advokatene når man ser dette samlet.

Heller ikke finner jeg at de ytelser som er tilstått brødrene Tapper fra Creditreform i form av lønn, firmabil, tantieme, gratiale og garantistillelse, kan betraktes som tapping av Creditreform. Samlet sett har det tilflytt brødrene Tapper ytelser av betydelig størrelsesorden. Jeg vil imidlertid peke på at ordningen med firmabil har vært en videreføring av bilordning som Kaare J Tapper hadde i selskapet, og at tantieme også har vært utbetalt til andre ansatte. Det må videre ha betydning at det dreier seg om ytelser som ikke kan antas å ha vært uvanlige i næringslivet.

Side:340

Ytelsene har iallfall stort sett fremgått av regnskapene, som har vært lagt frem for styre og generalforsamling, selv om regnskapene ikke har inneholdt alle detaljene. Men heller ikke her har ordningene vært gjennomført uten formelle svakheter. Garantistillelsen for brødrene Tappers boliglån skulle ha vært styrebehandlet. Jeg vil tilføye at om man ser salærer og forskjellige godtgjørelser fra Creditreform til advokatene under ett, synes disse ytelsene ikke å være urimelig høye.

Som et moment ved misbruksanførselen har Larssen videre gjort gjeldende at det fastsettes urimelig lave utbytter for å "sulte" ham ut av selskapet. Utbytte har som nevnt, gjennom lang tid, nesten uten unntak, vært satt til 25% av aksjenes pålydende. Selskapet har på sin side vist til at det har vært utbetalt utbytte også i år med negativt resultat, og at utbetalte utbytter etter 1985 i snitt har ligget på 38% av resultatet.

Det foreligger ikke sikre tall for verdien på Larssens aksjer, men det er klart at den er betydelig. Ligningen av ham er basert på en verdi på nærmere 1,6 millioner kroner. Inngangsverdien som ble beregnet ved oppregulering i henhold til overgangsreglene i skattereformen 1992, var langt høyere. Fremlagte tall viser at med det utbytte som fastsettes, taper Larssen penger på å ha aksjene, når det tas hensyn til formuesskatten.

Vurderingen av om et utbytte er urimelig lavt, kan ikke utelukkende baseres på resultatet i selskapet. Resultatene i Creditreform har fremkommet etter betydelige avsetninger - utover det selskapet har hatt plikt til. Det har således vært økonomi i selskapet til å betale høyere utbytte. Men skjønnet ved avgjørelsen av om årets overskudd skal disponeres til utbytte eller til å bygge opp egenkapital eller utvide virksomheten innenfor selskapets vedtekter, vil bare i mer ekstreme tilfeller kunne ses som misbruk av innflytelse i forhold til en minoritet som har stemt imot. I tillegg kommer at aksjeloven på dette punkt har en egen bestemmelse til beskyttelse for minoriteten, aksjeloven §12-6 annet ledd. Etter denne bestemmelsen kan en minoritet som eier minst en tiendedel av aksjekapitalen kreve at skifteretten vurderer om utbyttet som er fastsatt i generalforsamlingen er urimelig lavt og i tilfelle forhøye utbyttet. Som jeg tidligere har nevnt, fremmet Larssen i 1993 begjæring til skifteretten etter denne bestemmelsen. Etter bevisførselen må jeg legge til grunn at han trakk begjæringen tilbake uten forbehold. Denne utvei kan da ikke anses benyttet. Slik jeg ser det, kan anførslene vedrørende utbyttene ikke tillegges særlig betydning ved misbruksvurderingen i saken.

Sammenfatningsvis er det mitt syn at de disposisjoner fra majoritetens side som særlig har betydning ved vurderingen av misbruksanførselen, ikke etter sitt innhold på noe vesentlig punkt har vært i strid med selskapets interesser. Det er ikke grunnlag for å bygge på at selskapet er tappet eller at majoriteten har fått noen urimelig fordel på selskapets eller andre aksjeeieres bekostning. Men det er begått klare formelle feil, og majoritetsaksjeeierne har ikke tatt konsekvensen av de selskapsrettslige realiteter i et forhold hvor de har hatt interesser på begge sider i et kontraktsforhold. Iallfall noe på vei er det mitt inntrykk at behandlingmåten har hatt et visst preg av at familien Tapper har betraktet Creditreform som sitt. Den dobbeltrolle Kaare J Tapper og senere hans sønner har hatt, har vært uheldig. Det har vært inngått en rekke betydningsfulle avtaler med innslag av skjønn, hvor selskapet og advokatene kunne ha ulike interesser. Larssen er holdt utenfor beslutninger i selskapet

Side:341

som han skulle ha deltatt i og hvor behandlingsformen skal sikre at selskapets interesser ivaretas og eventuelle motforestillinger kommer frem før avgjørelse treffes.

Som jeg tidligere har nevnt, er bestemmelsen i aksjeloven §13-3 første ledd ikke begrenset til bestemte måter for misbruk av innflytelse. I forarbeidene - Innstilling om lov om aksjeselskaper 1970 på side 177 - er det pekt på at når det i bestemmelsen er forutsatt at en aksjeeier også på annen måte kan misbruke sin innflytelse i selskapet "har det bl.a. sammenheng med at en rekke spørsmål av vesentlig betydning for selskapet ikke avgjøres av generalforsamlingen, men av styret, og at flertallsaksjeeierne gjennom sin representasjon i styret, eller ved å øve press på styret, vil kunne treffe disposisjoner som skader enkelte andre aksjeeiere på en utilbørlig måte". Både henvisningen i §13-3 til aksjeloven §9-16, at det er tale om misbruk av "innflytelse" og det jeg har gjengitt fra forarbeidene tyder på at bestemmelsen i første rekke tar sikte på materielt misbruk. Bestemmelsen kan etter min mening likevel neppe forstås slik at den er begrenset til dette. Også alvorligere forsømmelser som knytter seg til beslutningsprosessen i selskapet, må kunne rammes av aksjeloven §13-3 når de fører til en vesentlig svekkelse av en aksjonærs muligheter for å utøve sine rettigheter etter loven. Imidlertid kan jeg vanskelig se at det forhold at majoritetsaksjeeierne i det foreliggende tilfellet ikke har gått korrekt frem, kan være tilstrekkelig til å oppfylle vilkåret om misbruk av innflytelse. Ved vurderingen legger jeg vekt på den informasjon som har vært gitt om advokatavtalen og praktiseringen av den og det som har fremgått av regnskapene. Det som er lagt frem for Larssen om advokatavtalen og avregningene har riktignok skjedd i etterkant, og har ikke vært fullstendig. Jeg mener likevel at Larssen har fått de vesentlige tall og opplysninger slik at han har hatt mulighet til å vareta sine interesser, og at han - før det oppsto tvister mellom ham og selskapet - må anses å ha akseptert hovedtrekkene. Da finner jeg ikke at det er grunnlag for å fastslå at majoriteten har misbrukt sin innflytelse i selskapet.

Når lovens vilkår om misbruk av innflytelse ikke er oppfylt, kan kravet om innløsning ikke føre frem, selv om Larssen som jeg har pekt på, har kommet i en vanskelig stilling. Punkt 1 i lagmannsrettens domsslutning blir etter dette å stadfeste.

Jeg finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans, jf tvistemålsloven §172 annet ledd og unntaksbestemmelsen i §180 første ledd. Jeg viser til de formelle mangler ved beslutningsprosessen i selskapet som jeg har gjort rede for.

Jeg stemmer etter dette for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

Dommer Rieber-Mohn: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Tjomsland: Likeså.

Dommer Schei: Likeså.

Dommer Aasland: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.