LB-1996-1519

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-11-24
Publisert:	LB-1996-01519
Stikkord:	Selskapsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Trondheim byrett Nr. 95-00833 A - Borgarting lagmannsrett LB-1996-01519 A/03 - Anket til Høyesterett; HR-1998-00463K . Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestet; HR-1999-00010 B.
Parter:	Ankende part: Per Johan Larssen (Prosessfullmektig: Advokat Jon Lyng). Motpart: Nordenfjeldske Creditreform AS (Prosessfullmektig: Høyesterettsadvokat Johan Hjort).
Forfatter:	1. Lagdommer Dag A. Minsaas, formann, 2. Lagdommer Erik Melander, 3. Byrettsdommer Lise-Lena Kjønstad. Fagkyndige meddommere: 1. Statsautorisert revisor Kjell Melhus 2. Statsautorisert revisor Frede Baumann
Lovhenvisninger:	Aksjeloven (1976) §13-3, Domstolloven (1915) §119, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, §12-6, Aksjeloven (1997) §3-20, §4-24, §8-10, §8-11, §8-14, §8-7, §9-16, Aksjeloven (1976)

Saken gjelder krav fra Per Johan Larssen om i medhold av aksjeloven §13-3 å bli utløst fra sin aksjepost på 17,65% av aksjene i Nordenfjeldske Creditreform AS (Creditreform)

Overrettsakfører Kaare J. Tapper ble ved styrevedtak av 6. september 1949 ansatt som Creditreforms disponent med virkning fra 1. september 1949. Ifølge styrevedtaket ble lønnen fastsatt til 12.000 kroner per år, 50% av driftsoverskuddet etter nødvendige fondssavsetninger, samt 5% aksjeutbytte. På den annen side overførte advokat Tapper til Creditreform "sin løpende sakførerforretning" og lot fremtidige inntekter av sakførerforretningen gå inn i selskapet. Det var forøvrig forutsatt at Tapper skulle inneha en betydelig aksjepost i selskapet.

Det er ikke fremlagt noen generalforsamling for årene 1949-51, men det fremgår av protokollen for 1952 at advokat Tapper da eide 127 aksjer og Egil Larssen, den ankende parts far, 30 aksjer. I tillegg kom enkelte mindre aksjeposter. På generalforsamlingen i 1964 ble Per Johan Larssen valgt som styreformann etter faren og overtok hans aksjepost. Aksjekapitalen ble utvidet i 1974 på grunnlag av fondsoverføringer, og er nå 425.000 kroner fordelt på 4.250 aksjer. Advokat Tapper fratrådte som disponent i 1987. Før det hadde han overført sine aksjer i selskapet til sine to sønner. Idag eier brødrene Tapper 1.700 aksjer hver; Larssen eier 750 aksjer.

Advokat Kaare J. Tappers to sønner, Jan Kaare og Terje, begynte å arbeide hos sin far etter at de hadde avlagt juridisk embetseksamen i 1978 og 1979. Advokat Kristian Norheim begynte som advokatfullmektig i 1980. Alle ble ansatt på fast lønn. I en skriftlig redegjørelse av september 1984 viste advokat Tapper senior til at det med den utviklingen som hadde skjedd i advokatbransjen ikke ville være tilfredsstillende for de tre yngste juridiske medarbeiderne å være ansatt på fast lønn. De hadde et rimelig krav på å få andel i overskudd og godtgjørelse for sin innsats utover et fastlønnssystem. Han pekte videre på at slik forholdet hadde utviklet seg, var det ikke rimelig å gjøre avtalen fra 1949 gjeldende. Fra og med 1.1.1985 var det ifølge redegjørelsen forutsatt å danne et kompaniskap hvor alle fire juristene skulle delta og ta del i forretningens overskudd. Redegjørelsen ble fremlagt på generalforsamlingen den 26. november 1984, men partene er uenige om den ble behandlet der.

Avtale mellom Creditreform og advokatfirmaet Kaare J. Tapper & Co (advokatfirmaet) ble inngått den 7. januar 1985. Etter avtalen skulle advokatfirmaet være berettiget og forpliktet til å utføre alle juridiske oppdrag for Creditreform og dessuten ta seg av saksbehandlingen i saker hvor spesielle forhold tilsier at de burde behandles av personer med juridisk innsikt. Creditreform forpliktet seg til å stille til disposisjon kontorlokaler, inventar, sekretærhjelp, tilknytning til telefon, telex og EDB for advokatfirmaet. Advokatfirmaet er på sin side forpliktet til å la alle sine salærer inntektsføres i Creditreform, unntatt salærer for fri rettshjelp, straffesaker, gårdsbestyrelse og forretningsførsel for boligbyggelaget "Nye Trondheim", som skulle inntektsføres direkte i advokatfirmaet.

Om advokatfirmaets avregning mot Creditreform heter det i avtalens pkt. 4:

"Advokatfirmaet sender for hver måned regning til Creditreform over det arbeid som advokatfirmaet i den sist forløpne måned har utført på saker som inntektsføres hos Creditreform. Etter en foreløpig oversikt basert på erfaringstall antaes det at det vil være rimelig å anslå det juridiske arbeid som ligger bak Creditreform's salærer i inkassosaker og salær i juridiske oppdrag til å utgjøre mellom 25 og 30% av Creditreform's samlede salærinntekter for de to poster.

Nærværende avtale har foreløpig lagt til grunn en andel på 30% av disse salærinntekter som en naturlig godtgjørelse for advokatfirmaets bistand til Creditreform slik at beløpet pr. år i så fall vil utgjøre ca kr 1500000,00.

Under hensyntagen til at Creditreform forutsettes å holde en vesentlig del av de utgifter som vanligvis er knyttet til en advokatforretning, (jfr. nedenstående vederlag for kontorytelser) vil det i så fall være rimelig å kontrollregne denne godtgjørelse basert på en timepris på kr 250,00 pr. time.

Basert på en slik rimelig timebelastning som antaes å være noenlunde riktig basert på omkostningsbelastningen, vil kr 1500000,00 tilsvare 6.000 timer a kr 250,00.

Anførselen er ment som en retningslinje for hvordan vederlaget er beregnet".

Advokatfirmaet skulle ifølge avtalen betale 30% av Creditreforms husleie og andel i ytre renhold og fyringsutgifter, og 15% av utgiftene til porto og telefon. I avsnitt II i avtalen ble forholdet mellom deltakerne i advokatfirmaet regulert nærmere. Avtalen er undertegnet av disponent Kaare J. Tapper på vegne av Creditreform, og av advokatene Kaare J. Tapper, Jan Kaare Tapper, Terje Tapper og Kristian Nordheim på vegne av advokatfirmaet.

Avtalen av 1985 ble aldri forelagt styret eller generalforsamlingen i Creditreform.

Senere er avtalen blitt endret ved flere tilleggsavtaler. I tilleggsavtale av 30. desember 1985 ble advokatfirmaets andel av utgiftene til telefon og porto øket til 30%. Tilleggsavtalen av 30. desember 1986 bestemmer blant annet at advokatfirmaets andel i salær beregnes "med en timesats på kr 270,00 pr. time og på grunnlag av et timeforbruk etter regning." I tilleggsavtale av 30. desember 1987 ble det bestemt at "advokatfirmaet skal belaste Creditreform med et salær som beregnes etter en timesats på kr 380,00 pr. time og på grunnlag av timeforbruk etter regning. Denne timesatsen er tilnærmet i overensstemmelse med den som nu er fastsatt av Justisdepartementet for fri sakførsel og salær i straffesaker." Alle tilleggsavtalene er underskrevet av disponent Kaare J. Tapper på vegne av Creditreform, og av advokatene Tapper og Norheim på vegne av advokatfirmaet. Heller ikke tilleggsavtalene ble behandlet i styret eller lagt frem på generalforsamlingen i Creditreform.

Den 2. mars 1987 ba Larssen om å bli innløst. Han viste til at Kaare J. Tapper var falt for aldersgrensen, og at han selv snart stod for tur. Larssen fant det derfor naturlig at de unge overtok også hans aksjer, og antydet at de hadde en verdi på rundt 1,5 millioner kroner. Den 6. november 1985 ble Creditreforms vedtekter endret ved at aksjonærene ble gitt forkjøpsrett ved overdragelse av aksjer.

Larssen hadde gjennom lengre tid ment at selskapet ga et for lavt aksjeutbytte. Etterhvert ble han også av den oppfatning at advokatfirmaet tappet Creditreform på en måte som reduserte verdien av hans aksjer. I mars 1993 ba han igjen om å bli innløst, og den 16. juli 1993 begjærte han i medhold av aksjeloven §12-6 annet ledd om skifterettens fastsettelse av utbyttet. I den forbindelse fremprovoserte han blant annet avtalen av 1985 og de tre tilleggsavtalene. Provokasjonen ble etterkommet i prosesskrift av 21. oktober samme år. Larssens begjæring ble senere trukket tilbake.

Den 30. desember 1993 inngikk Creditreform og advokatfirmaet en fjerde tilleggsavtale. Det ble nå bestemt at "advokatfirmaets andel i salær beregnes med en timesats på kr 710,00 pr. time og på grunnlag av et timeforbruk etter regning." Avtalen er undertegnet av brødrene Tapper på vegne av Creditreform og av alle advokatene på vegne av advokatfirmaet.

På generalforsamlingen i Creditreform den 14. juni 1994 fikk Larssen tilført protokollen at juridisk bistand var avregnet med gal timesats, og han ville på dette grunnlaget ikke godkjenne regnskapet. Det ble videre protokollført at avtalen av 1985 med tilleggsavtaler ble overlevert revisor, at det for fremtiden skulle velges felles revisor for selskapet og advokatfirmaet, og han foreslo en ekstraordinær gransking av selskapet. Forslaget falt mot hans stemme, hvoretter han den 28. juni samme år fremsatte krav om ekstraordinær gransking til skifteretten. Kravet ble forkastet ved skifterettens kjennelse av 29. september 1994. Skifteretten pekte blant annet på hvilke andre muligheter en minoritetsaksjonær har til å beskytte sine interesser mot aksjemajoriteten eller selskapet som sådant, herunder kreve selskapet oppløst med hjemmel i aksjeloven §13-3.

Den 19. juni 1995 tok Larssen ut stevning til Trondheim byrett mot Creditreform, med påstand om at Creditreform oppløses, subsidiært at selskapet innløser Larssens 750 aksjer.

Byretten avsa den 18. januar 1996 dom med denne domsslutning:

1. Nordenfjeldske Creditreform A/S frifinnes.

2. Per Johan Larssen betaler saksomkostninger med tilsammen kr 73728,- - kronersyttitretusensjuhundreogtjueåtte 00/100 - til Nordenfjeldske Creditreform A/S ved styrets formann innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom.

Larssen har påanket byrettens dom til Frostating lagmannsrett. Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet den 25. april 1996 i medhold av domstolsloven §119 å overføre ankesaken til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandlingen ble holdt i dagene 27. - 31. oktober 1997 i Oslo tinghus. Partsforklaringer ble avgitt av Per Johan Larssen og for Creditreform av Terje Tapper. Tre vitner ble avhørt. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Den ankende part, Per Johan Larssen, har anført at majoritetsaksjonærene har fattet beslutninger i strid med aksjeloven §9-16. De har misbrukt sin innflytelse i selskapet, og særlig tungtveiende grunner taler for oppløsning av Creditreform. Larssen ønsker dog ikke selskapet oppløst, men at det utløser hans aksjepost etter reglene i bestemmelsens annet ledd, hvor betingelsene er lettere. Han anfører at oppløsningskravet kan hjemles også på ulovfestet grunnlag, jfr. ny aksjelov §4-24 nr. 3, hvoretter en aksjeeier kan tre ut av selskapet når det har oppstått et alvorlig og varig motsetningsforhold mellom aksjeeieren og andre aksjeeiere vedrørende driften av selskapet. Bestemmelsen er en lovfesting av gjeldende rett.

At advokatene Tapper sitter på begge sider av forhandlingsbordet, gjør 1985-avtalen til en avtale av usedvanlig art, og den er også av stor økonomisk betydning. Følgelig skulle den ha vært styrebehandlet, jfr. aksjeloven §8-7 annet ledd 2. punktum. Kompetansereglene skal verne om mindretallets interesser. Styrebehandling skal sikre at avgjørelsene og grunnlaget for dem kommer på bordet, slik at mindretallet eventuelt kan benytte sine rettigheter til å kreve granskning, oppløsning m.v. Dette leder frem til at det foreligger et maktmisbruk overfor Larssen. Ved å holde forholdet skjult, har misbruket pågått gjennom lengre tid. Advokatene Tapper har opptrådt som om de var 100% eiere av Creditreform.

Dertil har advokatene Tapper sett bort fra habilitetskravene i aksjeloven §8-11. Bestemmelsene gjelder for alle tillitsmenn i selskapet, og omfatter all deltakelse i behandlingen av en sak, ikke bare å gjøre de formelle vedtakene. En tillitsmann er uten tvil inhabil til å inngå en avtale mellom selskapet og seg selv. Poenget er at avtalen av 1985, tilleggsavtalene og de årlige avregningene er tiltak som skal styrebehandles og hvor advokatene Tapper er inhabile. De skulle derfor ha vært forelagt generalforsamlingen. Habilitetskravene er, i likhet med kravet om styrebehandling, regler som skal skape åpenhet og innsyn og sikre mindretallet mulighet til å ivareta sine interesser.

Særlig graverende er det at advokater med egeninteresse i å få høyest mulige salærinntekter, bryter de formelle reglene om styrebehandling og habilitet, samtidig som mindretallet ikke besitter juridiske kunnskaper. Den nye aksjeloven §8-11 punkt a) krever at en tilsvarende avtale skal vedlegges protokollen. Hensikten er igjen å bringe notoritet over forholdet. Mindretallet får da sjansen til å hevde og protokollere at avregningen strider mot inngåtte avtaler.

Larssen mener at 1949-avtalen ble brutt. Den inneholdt også en muntlig del, eller en "gentlemen's agreement" mellom Tapper og Larssen senior om at midler ikke skulle tas ut av selskapet, men at de skulle bygge seg opp der. I 1986 påpekte Larssen at denne forståelsen var brutt, og han ønsket blant annet derfor å komme ut av selskapet. Avtalen av 1949 sier også at advokatforretningen skulle gå inn i Creditreform, noe som ble reversert. Disse forhold får betydning for anvendelsen av aksjeloven §13-3.

Det bestrides at Creditreform var nær ved å gå konkurs i 1949, og at advokat Kaare J. Tapper reddet selskapet. Creditreform var - og er - et solid selskap med et betydelig antall ansatte. Langt fra all verdioppbygning skyldes Tappers innsats, slik ankemotpartene synes å mene.

Larssen er ingen kverulant, slik det antydes i byrettens dom. Han har vært en sentral person i Trondheims næringsliv, og nå påberoper han seg sine rettigheter mot det maktmisbruk han har vært utsatt for og de urimelige fordeler som advokatfirmaet har tiltatt seg på selskapets og hans bekostning.

Det bestrides at Larssen ble gjort kjent med 1985-avtalen, tilleggsavtalen og de årlige avregningene før 1993. Det er under enhver omstendighet irrelevant hva Larssen visste eller ikke visste. Avgjørende er effekten av avtalene, tolkningen og praktiseringen av dem. Det er et uholdbart argument at han ikke protesterte mot regnskapene, eller spurte etter avtalen. Handlingsplikten påligger profesjonelle advokater, som ikke holder seg til aksjeloven regler.

Styreformannen, advokat Terje Tapper, viste seg under ankeforhandlingen å ha en "selektiv" hukommelse. Han husket ikke hvorfor det vises til salærsatsene i 1985-avtalen, til de offentlige salærer i en av tilleggsavtalene, og hvorfor timesatsene på 380 og 500 kroner ikke samsvarer med hverandre. Han husket ikke hvorfor tilleggsavtalen i 1993 ble opprettet, og heller ikke kunne han redegjøre for de beregningsprinsippene som ligger til grunn for salæravregningene, og hvorfor det der vises til timesatsene. På den annen side husket han å være blitt fortalt av sin far at faren hadde gjort Larssen kjent med avtaleteksten i 1985 og at han er blitt forevist alle avregningsbilagene på samtlige generalforsamlinger. Hans bror husket imidlertid hvorfor tilleggsavtalen i 1993 kom i stand. Han forklarte det under ankeforhandlingen med at Larssen hadde bestridt at timesatsen hadde avtalemessig hjemmel, og derfor måtte den nødvendige hjemmelen skaffes

Opplysningene ellers gjør anførselen om at Larssen har sett 1985-avtalen og avregningsbilagene lite troverdig. I oktober 1986 argumenterte Larssen for at det skjedde en tapping av Creditreform, og hvis Larsen hadde sett 1985-avtalen, ville han ha kjent til alle detaljene og argumentert med dem. Først da avtalene var blitt provosert fremlagt, benyttet Larssen timesatsene og timetall i sin argumentasjon. Det var forøvrig ingen grunn til å provosere dokumentene fremlagt, hvis Larssen hadde hatt dem. Da Larssen fikk dokumentene, kom reaksjonen. Han dissenterte på generalforsamlingen den 14. juni 1994, hvor han stemte mot å godkjenne årsregnskapet for 1993 fordi advokatfirmaets juridiske bistand var avregnet med gal timesats ifølge avtalen. Advokatene Tapper argumenterte heller ikke med henvisning til timetall, 1985-avtale eller tilleggsavtaler. Ikke engang revisor var gjort kjent med dem, og da var det desto mindre grunn for brødrene til å informere Larssen.

Larssen hadde etter uformelle samtaler med advokat Tapper senior oppfattet det dithen at advokatforretningen fortsatt var en del av Creditreforms virksomhet, og at advokatfirmaet skulle få en viss bonus i tillegg til lønnsavregningen. Slik er det også formulert i senere brev.

Avtalen med tilleggsavtaler, slik de er blitt praktisert, gjør forholdet mellom de to enhetene uryddig, uoversiktlig og høyst usunt. Forholdet er preget av tilsløring og manglende muligheter for innsyn, og er egnet til å gi advokatene Tapper en urimelig fordel på Larssens eller selskapets bekostning og i strid med aksjeloven §9-16. Bestemmelsen må leses i sammenheng med aksjeloven (1976) §8-14, som forbyr styret eller andre som representerer selskapet å treffe tiltak som er egnet til å gi visse aksjeeiere eller tredjemann en urimelig fordel på andre aksjeeieres eller selskapets bekostning. Forbudet gjelder ikke bare for formelle vedtak; bestemmelsen er anvendelig uansett om det er tale om en formell beslutning eller en faktisk handling uten tilknytning til noe bestemt styre- eller generalforsamlingsvedtak, jfr. Martinussen og Aarbakke side 312. Bestemmelsen må også suppleres med uskrevne regler om maktmisbruk fra flertallets side, jfr. Martinussen og Aarbakke side 388. Advokatene Tapper laget en avtale med seg selv, og omfortolker den når avtalen ikke passer lenger. Timesatsens betydning reduseres til en funksjon, mens tilleggsavtalen viser til den offentlige salærsatsen. Dette kan ikke bortfortolkes, og avregningspraksisen blir helt vilkårlig.

Avtalen er ikke bare egnet til å gi advokatfirmaet urimelige fordeler, den har også gjort det i praksis. Advokatfirmaet sparer en del vanlige utgifter. Sekretærhjelp er dyrt, og besparelsene er derfor ikke ubetydelige. Avtalen forutsatte opprinnelig at salærene skulle beregnes ut fra en timepris på 250 kroner. Når denne økes til 710 kroner uten at det gjøres korreksjoner ved utgiftsfordelingen, øker ubalansen mellom ytelsene kraftig. Dertil mottar advokatene Tapper ikke ubetydelige ytelser i tillegg til salærene. De mottar 40.000 kroner hver i tantieme, 42.000 kroner hver i disponentlønn, uten at de kan gjøre tilfredsstillende rede for hvilket arbeid disponentstillingen medfører annet enn å delta i postmøter. Videre har hver av brødrene Tapper firmabil der den årlige skattemessige fordel er mellom 50.000 og 60.000 kroner, samt fordelen av pensjonsordning.

Som ytterligere kommer i tillegg inntektene fra de oppdragene som går til advokatfirmaet utenom Creditreform, og de er betydelige. De første årene beløp de seg til cirka 200.000 - 300.000 kroner. Styrehonorarer holdes også utenfor mellomregnskapet.

Det er intet avtalemessig grunnlag for å kreve 30% av brutto salærer i Creditreform. Utgangspunktet for beregning av advokatsalærer er timepris og anvendte timer, og det var ingen grunn til å henvise til disse størrelsene i tilleggsavtalene og avregningsbilagene hvis de ikke skulle brukes. Når utgangspunktet etterhvert fravikes, gir det advokatfirmaet økte inntekter. Systemet blir uryddig i Creditreform, og det er umulig å kontrollere hvilke inntekter som skapes av advokatvirksomheten og hva som skapes av inkassovirksomheten. Det ville ha vært naturlig om advokatfirmaet hadde benyttet forskjellige timesatser for ulike oppdrag.

Sammenhengen i tallene viser at det har foregått og foregår en systematisk tapping av Creditreform. Timesatsen på 250 kroner kunne stå i relasjon til de sparte utgiftene i 1985. I 1987 gikk timetallet ned med cirka ett advokatårsverk, men da økte timesatsen til 500 kroner med den følge at advokatfirmaets inntekter økte til tross for at arbeidsytelsen ble redusert. Hver gang timesatsen justeres, foregripes utviklingen både i forhold til utviklingen av den offentlige salærsatsen og konsumprisindeksen. Hele perioden stiger advokatenes overskudd samtidig som deres arbeidsinnsats går ned.

Samtidig som advokatsalærene økte, gikk Creditreforms driftsoverskudd betydelig ned fra 1985 til 1986, og ble forvandlet til driftsunderskudd i årene 1987-89. Effekten blir stor over tid. At Creditreform på grunn av store finansinntekter likevel har øket sin egenkapital, må være uten betydning for vurderingen. Kapitaloppbygningen ville ha vært større med en balansert avtale. §13-3 går på den samlede effekten av vedtakene, og det må være klart at alle kriteriene i aksjeloven §13-3 er oppfylt. At det ikke er truffet formelle vedtak, må være uten betydning for anvendelsen av §13-3. Styret må ikke treffe tiltak som er egnet til å gi visse aksjeeiere en urimelig fordel. Her foreligger en serie tiltak gjennom lengre tid, hvor heller ikke de formelle spillereglene er fulgt.

Tungtveiende grunner taler for innløsning av Larssens aksjer. Det vises til konfliktens karakter, varighet og omfang, som alle taler for innløsning, jfr. Martinussen og Aarbakke side 490. Det har gjennom flere år foregått en systematisk tapping av midler til skade for Creditreform og til fordel for advokatfirmaet, som på sin side har vist liten vilje til kompromiss. Metoden for salæravregningen er helt vilkårlig. At konflikten har blitt langvarig, må bebreides advokatene Tapper. Hvis 1985-avtalen var kommet på bordet i 1986, ville situasjonen ikke ha vedvart. Styret har ved å foreta en serie faktiske handlinger uten styrebehandling og i strid med aksjeloven system, forsømt å ivareta fellesskapets interesser fremfor aksjemajoriteten interesser. Majoritetsaksjonærene har skaffet seg særfordeler som ikke er basert på et saklig og forsvarlig grunnlag.

I praksis er Larssens aksjer uomsettelige til en pris i som står i forhold til verdiene i selskapet. Han har ingen annen mulighet til å komme seg ut av selskapet med et rimelig vederlag for aksjene enn at hans aksjer blir innløst. Selskapet har god nok økonomi til å tåle den økonomiske påkjenningen som en innløsning vil medføre.

Innløsningskravet er også hjemlet i alminnelige rettsgrunnsetninger som kommer til anvendelse i tillegg til aksjeloven regler. At slike ulovfestede regler finnes, fremgår blant annet av Ot.prp.nr.19 (1974-1975) side 195. Det uttales her at det er tvilsomt om §13-3 er dekkende for alle de tilfellene hvor sterke grunner tilsier en oppløsning eller utløsning. Det tenkes i denne forbindelse på de tilfeller hvor det mellom to hovedaksjeeiere er oppstått et personlig motsetningsforhold som umuliggjør et samarbeid. Dette gjentas i "Lov om aksjeselskaper med kommentarer" av Skåre og Knudsen side 28 og Aarbakkes kommentarutgave side 491. Det vises også til Rt-1960-1345 og RG-1980-763, NOU 1996:3 side 74 og ny aksjelov §4-24 nr. 3.

Beregningen av innløsningsbeløpet må ta utgangspunkt i at Larssen skal ha sin forholdsmessige andel av egenkapitalen, slik den kommer til uttrykk i balansen, og beløpet må deretter justeres for selskapets fremtidsmuligheter. I tillegg ligger det skjulte reserver på cirka 3,5 millioner kroner i byggeprosjektet i Bispegaten. 8, som er planlagt å stå ferdig om to år. Her må det også tas hensyn til prisstigningen i eiendomsmarkedet. Det må også ses hen til at Creditreform Norge AS fremsatte et konkret tilbud på å overta selskapets logo og aksjeportefølje for fem millioner kroner.

Innløsningssummen påvirkes ikke av hva en aksjonær ville få ved oppløsning av selskapet. Selskapet skal gå videre som et "going concern."

Larssen ønsker ikke at Creditreform skal oppløses, men å få sine aksjer innløst. Når han likevel nedlegger en prinsipal påstand om oppløsning, henger det sammen med at det rettslig kan være tvilsomt om innløsning kan være aksjeeierens prinsipale eller eneste påstand, jfr. Aarbakke side 491.

Per Johan Larssen har nedlagt denne påstand:

1. Prinsipalt:

1.1 Nordenfjeldske Creditreform AS oppløses

1.2 Per Johan Larssen tilkjennes saksomkostninger for byretten og for lagmannsretten.

2. Subsidiært:

2.1 Nordenfjeldske Creditreform AS dømmes til å innløse Per Johan Larssens 750 aksjer i selskapet.

2.2 Innløsningssummen og fristen for betaling fastsettes etter rettens skjønn med morarente til betaling skjer.

2.3 Per Johan Larssen tilkjennes saksomkostninger for byretten og for lagmannsretten.

Ankemotparten, Nordenfjeldske Creditreform AS, har anført at vilkårene for kreve innløsning av aksjene ikke er til stede, hverken etter aksjeloven §13-3 eller alminnelige rettsgrunnsetninger.

Utgangspunktet er at en aksjeeier ikke blir frigjort på annen måte enn å selge aksjene. Aksjelovens §13-3 er en sikkerhetsventil, og det kreves maktmisbruk eller beslutning i strid med §9-16 for å bringe regelen til anvendelse. De alminnelige rettsgrunnsetningene supplerer for de tilfellene hvor det mellom to hovedaksjonærer er oppstått et personlig motsetningsforhold som umuliggjør et samarbeid, jfr. Ot.prp.nr.19 (1974-1975) side 195. Den mest praktiske oppløsningssituasjonen er den hvor to likeverdige fraksjoner i et aksjeselskap blokkerer hverandre.

Larssen har imidlertid en minoritetspost og står på sidelinjen. Minoriteten vil normalt ikke ha noen direkte innflytelse på beslutningene i selskapets organer. Minoriteten vil vanligvis ikke ha annet vern enn det som måtte følge av det generelle forbud mot myndighetsmisbruk. De fleste beslutninger vil i utgangspunktet falle utenfor generalklausulen ganske enkelt fordi uenigheten gjelder driften av selskapet og ikke spørsmål om begunstigelse av en gruppe aksjeeiere på en annens bekostning, jfr. NOU 1996:3 side 74.

Av hensyn til selskapet og den virksomhet det driver, er det ingen alminnelig oppsigelsesadgang for aksjonærene. Larssens ønske om å tre ut og få frigjort sin kapital i selskapet må vurderes også på bakgrunn av selskapets interesser. Det må foreligge et vesentlig myndighetsmisbruk, mislighold eller bristende forutsetninger for aksjonærens deltakelse før et innløsningskrav fra en aksjonær kan tas tilfølge, og uttredenen må ikke virke urimelig overfor selskapet, jfr. Aksjelovutvalget i NOU 1996:3 side 125 og 337. Ot.prp.nr.23 (1996-1997) side 57 er mer tilbakeholden med å tillate innløsning enn Aksjelovutvalget.

Misligholdet må være kvalifisert, det er ikke tilstrekkelig at Larssen er misfornøyd. Det skal meget til for å ta et innløsningskrav til følge både etter den nye og den gamle aksjeloven. Er kravet urimelig for selskapet, bør det ikke tas til følge, jfr. Besl. O. nr. 93 (1996-97) side 9. At mindretallsaksjonæren er uenig med flertallet eller finner et forhold kritikkverdig, er ikke nok til å fravike hovedregelen om at han i så fall bør forsøke å selge sine aksjer. Det treffes ofte vedtak til fordel for enkelte aksjonærer, noe som ikke i seg selv er forbudt. Aksjeloven §9-16 forbyr generalforsamlingen å treffe vedtak som gir urimelige fordeler. Med det menes at vedtaket innebærer en klar slagside i forhold til selskapet.

Et mulig brudd på habilitetsreglene får ingen betydning for saken. Meningen med reglene er ikke å blokkere beslutningsprosessen. Selskapet kan ikke settes ut av spill hvor hele styret formelt er inhabile. Avgjørende må være misbruksvurderingen. Hvis flertallet ikke har misbrukt sine posisjoner, kan ikke ellers lovlige vedtak bli ugyldige alene av den grunn at det foreligger et formelt brudd på habilitetsreglene.

Utgangspunktet for misbruksvurderingen er at majoriteten må ha en vid adgang til å treffe beslutninger mot minoriteten uten at det foreligger et maktmisbruk. 1985-avtalen er ikke skadelig for aksjeselskapets interesser, noe regnskapene viser. Dommen i Rt-1952-658 er ikke sammenlignbar med vår sak, fordi det der dreide seg om innehavernes levevei. Ellers har oppløsning eller innløsningskrav vært tatt til følge i fastlåste situasjoner hvor selskapet blir lammet som følge av konflikten, jfr. Rt-1952-967, Rt-1960-1845 og RG-1979-763.

Samarbeidet mellom Creditreform og advokat Tapper begynte i 1949 med en ansettelsesavtale. Avtalen ble praktisert slik at Kaare J. Tapper var disponent i Creditreform og selvstendig advokat, dog slik at alle hans inntekter gikk inn i Creditreform. Etter 35 års utvikling var den faktiske situasjonen blitt endret. Avtalen fra 1949 ble ikke lenger praktisert i samsvar med ordlyden. Creditreform var vokst, advokat Tapper hadde tre yngre medarbeidere som det var viktig å beholde. Advokat Tapper bestrebet seg på å ta hensyn til begge parters interesser. Det var intet mål for ham å svekke Creditreform til fordel for advokatene Tapper.

Advokatfirmaet har ikke skaffet seg noen urimelig fordel. Det var og er et skjebnefellesskap mellom advokatfirmaet Tapper og Creditreform, som det var riktig å sementere skriftlig. Det var viktig å finne frem til en for begge parter god avtale. Alle de ansatte var interessert i en god og trygg arbeidsplass.

Det bestrides at det har skjedd en tapping av Creditreform til fordel for advokatene Tapper. Avtalen ble god for begge parter. Den har sikret Creditreform god og stabil juridisk bistand, samtidig som advokatfirmaet fikk et stabilt klientgrunnlag og tilfredsstillende inntektsnivå. Alternativet for Creditreform ville ha vært å ansette egne advokater som måtte ha lønn. Advokatfirmaet beregner seg cirka 30% av Creditreforms samlede salærinntekter. Erfaring viste at dette gir en rimelig basis for fordelingen.

At avtalen også har vært fordelaktig for Creditreform, vises også av kapitaloppbyggingen og driftsresultatene siden 1985. Hvert år som avtalen har vært i kraft, har det skjedd en kapitaloppbygging i Creditreform. Driftsresultatene har, bortsett fra året 1988, likeledes vært gode når det korrigeres for ikkedriftsrelaterte kostnader. I 1988 måtte forsøket på å utvikle Bispegaten 8 avskrives, noe som ga utslag på driftsresultatet. Revisor Eriksen bekreftet at overføringene til advokatfirmaet var rimelige og virket naturlige hensett til de gjensidige tjenestene. Etter hans oppfatning har ikke advokatfirmaet tatt seg betalt ut over rimelighetsgrensen. Aksjeloven §8-14 forbyr ikke majoriteten å skaffe seg fordeler, det er de urimelige fordelene som rammes av bestemmelsen.

Det bestrides at 1985-avtalen krevet styrebehandling. Den var ikke av uvanlig karakter for Creditreform. Advokat Tapper senior hadde hatt økonomiske interesser i Creditreform siden 1949. 1985-avtalen har ingen annen karakter enn det som etterhvert var blitt praksis. Man papirfestet en praksis basert på 35 års utvikling. Forøvrig er det ikke avgjørende for saken om den ved en feil ikke ble fremlagt for styret. Også her vil det være avgjørende om det foreligger myndighetsmisbruk, ikke om et ellers lovlig vedtak ble fattet av et uriktig organ.

Om Larssen ble informert om 1985-avtalen står påstand mot påstand. Ifølge Terje Tapper har faren fortalt sønnene at han hadde forelagt avtalen for Larssen, som hadde godkjent den. Alt tyder på at han var kjent med den. Han visste at avtalen hadde vært under forberedelse høsten 1984 før den ble formalisert 7. januar 1985. Da var Tapper senior og Larssen fortsatt gode venner, og de hadde et nært og fortrolig forhold. Det ville ha vært påfallende om advokat Tapper ikke hadde forelagt avtalen for Larssen, eller i hvert fall ha orientert ham om den. Larssen har erkjent å ha mottatt notatet av september 1984, som ifølge protokollen ble fremlagt på generalforsamlingen samme år, og som inneholder et avsnitt om den fremtidige organisering av samarbeidet med advokatfirmaet. Larssen har også erkjent å ha mottatt avregningsbilaget av 8. januar 1986, hvor fremgangsmåten ved avregningen av advokathonorarene vises. I en samtale den 10. oktober 1986 med bokholder Blekastad viste han til kontrakten mellom Creditreform og advokatfirmaet hvoretter advokatfirmaet skulle dekke en viss prosent av utgifter til telefon, husleie og porto. I regnskapet for 1985 vises at advokatenes salær utgjør cirka en tredjedel av inntektspostene juridisk salær og inkassosalær. Larssen spurte, fikk avregningen forklart og stemte deretter for regnskapet. I brev av 20. mai 1987 er Larssen blitt klar over hvilken andel advokatfirmaet tar. Likevel stemte han også denne gangen for å godkjenne regnskapet, og han uttrykker at advokat Tapper ivaretok aksjonærenes interesser. I brev av 14. juni 1993 henviser han ikke til at avtalen av 1985 skulle være noen prøveordning.Larssen er ikke ført bak lyset. Han var direktør for et stort firma og en ledende skikkelse i Trondheims næringsliv. Han kan lese et regnskap, og alle hans notater viser at han leste dem nøye. Han var fullt kompetent som styreformann og kunne ha spurt etter de opplysninger han ønsket, herunder 1985-avtalen.

At det ble inngått en avtale mellom advokat Tapper senior og Larssens far i 1949 om å benytte Creditreform som en sparekasse, er det ikke ført noen bevis for, annet enn Larssens partsforklaring. Larssen må her være utsatt for en erindringsforskyvning. Larssen var ikke til stede ved avtaleinngåelsen i 1949, og hans brev av 29. juni 1997 viser at han ble kjent med 1949-avtalen på et langt senere tidspunkt. Heller ikke var det noen mening for advokat Tapper senior å etablere en sparekasse i Larssens interesse. Enda mer meningsløst blir det hvis advokatfirmaet kun skulle ha 30% av de juridiske salærene, som utgjorde en mindre del av Creditreforms inntekter enn inkassosalærene. I så fall ville advokatene gå på sultelønn for å øke verdien av "sparekassen". Slike vilkår ville i hvert fall ikke advokat Nordheim, som ikke har aksjer i Creditreform, ha gått med på. Larssens resonnement omkring avtalen fra 1949 er meningsløs.

Larssen misforstår når han anfører at avregningen skal skje til en bestemt timepris. De faste elementene i salærberegningen er at advokatfirmaet skal ha 25-35% av Creditreforms samlede salærinntekter. Når timetallet er kjent, blir timeprisen en funksjon av disse to størrelsene. For ikkeaksjonærene i advokatfirmaet er det interessant å se hva timeprisen blir, men en forhøyet timepris indikerer ikke at det har foregått et misbruk.

Larssen har i alle år godkjent regnskapene. Godkjennelsene avskjærer ham fra å påberope seg et eventuelt misbruk. Han visste ut fra regnskapene hvordan avtalen ble praktisert. Han godkjente regnskapene, vel vitende om forholdet mellom Creditreform og advokatfirmaet, og han visste hva som var overført. Da kan han ikke nå påberope seg bristende forutsetninger eller påberope seg misligholdsbeføyelser i medhold av aksjeloven §13-3.

Oppmerksomheten om timesats og timeforbruk er en avsporing fra hva saken gjelder. Det er uberettiget og utilbørlig å påstå at timelistene er et falsum. Det fremgår av direktør Bergstrøms vitneforklaring at timelistene føres, og revisor Eriksens medarbeidere har sett dem. Alle timene registreres nøyaktig. At Justisdepartementets norm for et advokatårsverk utgjør 1.300 fakturerbare timer, er ingen relevant indikator for at det er ført for mange timer. Det er ikke ukjent at advokater som arbeider meget, kan ha et betydelig høyere samlet timetall på årsbasis. Advokatfirmaets hovedklient er Creditreform, som det deler kontor med.

Heller ikke gir alminnelige rettsgrunnsetninger tilstrekkelig hjemmel for Larssens krav. De situasjonene det særlig tenkes på er hvor det mellom to hovedaksjonærer er oppstått et personlig motsetningsforhold som umuliggjør et samarbeid, jfr. Ot.prp.nr.19 (1974-1975) side 195. Driften av Creditreform lider ikke under konflikten. Situasjonen ligger annerledes an her enn i de tilfellene hvor det er umulig å fatte en avgjørelse fordi to hovedaksjonærer står mot hverandre, slik at oppløsning av selskapet er den eneste mulige utgangen på striden.

Det er ikke tilstrekkelig at det eventuelt foreligger myndighetsmisbruk. Det kreves i tillegg at tungtveiende grunner taler for at myndighetsmisbruken fører til oppløsning, jfr. aksjelovens §13-3 og Skåre og Knudsen side 329. Selv om Larssen skulle ha grunnlag for sin anførsel om at det foreligger myndighetsmisbruk - hvilket bestrides - kommer innløsningsregelen likevel ikke til anvendelse.

Hva som er tungtveiende grunner beror på en bred interesseavveining. Her foreligger på den ene siden kun Larssens privatøkonomiske interesse i å få ut sin andel av verdiene i Creditreform. Selskapets interesser taler mot å utbetale flere millioner kroner til Larssen. Selskapets interesser omfatter ikke bare de øvrige aksjonærene, men også dets ansatte og kreditorer. Creditreform har gjennom alle år øket verdien av Larssens aksjepost og gitt ham et godt aksjeutbytte. Interesseavveiningen må falle ut i Larssens disfavør.

Konflikten mellom Larssen og advokatene Tapper har ingen innvirkning på driften av Creditreform. Larssen er en minoritetsaksjonær, og han har ingen vetorett mot 1985-avtalen. Under slike omstendigheter måtte det i så fall kreves et massivt myndighetsmisbruk før Larssen kunne kreve innløsning. Dette må vurderes objektivt, løsrevet fra Larssens subjektive oppfatning om at advokatene Tapper har trukket og trekker penger ut av Creditreform bak hans rygg.

Hvis imidlertid lagmannsretten skulle komme til at aksjeloven §13-3 får anvendelse, anføres at det hersker forvirring både i Larssens påstand, hans argumentasjon og når det gjelder beregningen av en eventuell innløsningssum.

Larssen ønsker ikke å få medhold i sin prinsipale påstand. Han må antas å spekulere i at innløsningsbeløpet blir høyere enn hva en oppløsning og avvikling vil bringe, og han ønsker heller ikke det moralske ansvaret for at cirka tredve medarbeidere i Creditreform blir oppsagt.

Dernest er han ikke konsekvent i sin argumentasjon for innløsningssummen. Opprinnelig krevet han 1125000 kroner med tillegg av renter. På den ene siden anfører han nå at Creditreform er tappet for verdier, men han ønsker på den annen side å få andel i verdistigningen. Han tar nå utgangspunkt i et foreldet regnskap med tillegg for skjulte verdier. Status per idag er ukjent. Beregningen av summen må eventuelt bygge på konkrete faktorer; lagmannsretten er ingen voldgiftsrett.

Creditreform skal ikke påføres et "ulivssår", jfr. Lov og Rett 1994 215 (LoR 1994 215). Ingen vet om skjebnefellesskapet mellom de to enhetene vil fortsette som nå. Larssen velger selv å tre ut. Det må tas hensyn til at Larssen eier en liten aksjepost med en lav salgbarhet. Likevel har han fått et tilbud på 800.000 kroner fra advokat Nordheim.

Metodevalget er usikkert, jfr. Lov og Rett 1994 217. Creditreform Norge tilbød fem millioner kroner for selskapets logo og inkassoportefølje, men uten arbeidsgiveransvar for Creditreforms ansatte. Beløpet illustrerer hva en velinformert, utenforstående kjøper vil gi. Men beløpet må reduseres fordi det her er tale om en lite likvid minoritetspost. Fremtidsutsiktene er usikre, særlig fordi Larssen vil tappe selskapet for kapital. Lov og Rett 1994 219 (LoR 1994 219) viser at beregningen vil måtte bero på et komplisert regnestykke.

Velges oppløsning, må avviklingskostnadene trekkes fra. Creditreform mister oppdrag, og personalet må sies opp med lovlige oppsigelsesfrister. Hvis innløsningssummen blir høyere, vil Larssen få en mergevinst.

Det kan ikke ses å ligge noen særlig merverdi i prosjektet i Bispegaten 8. Det opprinnelige prosjektet måtte skrinlegges og påførte Creditreform et tap. Det nåværende prosjektet ligger langt frem i tiden og man kan ikke fastslå at det ligger noen merverdi i dette idag.

Nordenfjeldske Creditreform AS har nedlagt denne påstand:

Byrettens dom stadfestes og ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten er kommet til det samme resultat som byretten, men med en annen begrunnelse.

Det er uklart i hvilken grad 1985-avtalen avviker fra den praksis som gjennom 35 år hadde utviklet seg mellom Creditreform og advokat Tapper. Etter ordlyden i 1949-avtalen fikk advokat Tapper et ansettelsesforhold i Creditreform, men det må legges til grunn at han etterhvert har drevet en advokatvirksomhet i eget navn av et ukjent omfang, i tillegg til å være disponent for Creditreform. At samarbeidet med Creditreform formaliseres slik det har utviklet seg, er i seg selv ikke påfallende. Dette er imidlertid ikke avgjørende for spørsmålet om avtalen skulle ha vært forelagt for styret eller generalforsamlingen.

Det må legges til grunn at 1985-avtalen ikke er behandlet av kompetente organer i Creditreform. At disponenten, Kaare J. Tapper, inngikk avtalen med seg selv, strider mot habilitetsregelen i aksjeloven §8-11. Det samme gjelder tilleggsavtalene.

Inngåelsen av 1985-avtalen må sies å være en sak som etter Creditreforms forhold da var av uvanlig art og stor betydning, og som etter sin art skulle ha vært forelagt styret før den ble inngått, jfr. aksjeloven §8-7 annet ledd 3. punktum. Avtalen sikret disponenten og hans sønners advokatfirma eneretten til å utføre juridiske tjenester for Creditreform. Det er ikke ubetydelige beløp som skulle utbetales gjennom et ukjent antall år fremover. Salærene vokste jevnt, fra i underkant av 1,6 millioner kroner i 1985 og til over 3,9 millioner kroner i 1994. Dertil kommer den noe særegne situasjonen ved advokat Tappers dobbeltrolle. Det kan tilføyes at 1949-avtalen ble forelagt styret dengang. Imidlertid ville halve styret, styremedlemmene Kaare J. Tapper og Jan Kaare Tapper, vært inhabile i henhold til aksjeloven §8-11, og styret ville derfor ikke ha vært vedtaksført, jfr. aksjeloven §8-10 første ledd. Følgen av dette blir at 1985-avtalen skulle ha vært behandlet i generalforsamlingen for å kunne binde Creditreform.

At avtalen ikke ble behandlet i generalforsamlingen, er etter lagmannsrettens vurdering av betydning, selv om advokatene Tapper kunne ha vedtatt den der i kraft av sitt aksjeflertall. Flertallet kan ikke fatte beslutninger i strid med aksjeloven §9-16. Mindretallet ville ha blitt kjent med avtalen og kunne ha argumentert mot den, slik at eventuelle motforestillinger kunne ha kommet frem. Kunnskap om avtalen er en forutsetning for at Larssen kunne ha gjort bruk av sine mindretallsrettigheter. Noe avgjørende bevis for at Larssen fikk kunnskap om 1985-avtalen dengang er ikke fremlagt. Her må ankemotpartene som ikke har fulgt aksjeloven regler, ha tvilsrisikoen.

Avgjørende for saken er imidlertid ikke om aksjeloven habilitet- og kompetanseregler er fulgt eller ikke, men om flertallet har misbrukt sin posisjon på en måte som gir Larssen rett til å kreve selskapet oppløst eller sine aksjer innløst, i medhold av aksjeloven §13-3. 1985-avtalen er upresis når det gjelder beregningsgrunnlaget for advokatfirmaets salærkrav. Ordlyden er forenlig både med å beregne salæret som Creditreform anfører, og at det skal faktureres etter time og pris som Larssen anfører.

At honorarer skal beregnes på grunnlag av utførte timer og etter en nærmere angitt timesats, er lagt til grunn i samtlige tilleggsavtaler. Tilleggsavtalen av 1987 viser endog til at satsen er tilnærmet lik den offentlige satsen. Samtlige avregningsbilag viser også at avregningen er skjedd etter timer i henhold til liste og til en bestemt timepris. Advokatene Tappers anførsel om at timeprisen er en funksjon av det skjønnsmessig fastsatte advokathonoraret, er vanskelig å forene med måten avregningen har skjedd på ifølge tilleggsavtaler og avregningsbilag.

Advokatfirmaet har ikke konsekvent beregnet sine salærer i samsvar med sin oppfatning av avtalen. Salærene varierer mellom 20% i 1987 til 34% i 1993. I lagmannsretten kunne ingen av advokatene gi noen presis forklaring på hvorledes salærene mot Creditreform ble beregnet, eller hvilke salærer advokatfirmaet beregnet eksternt. Terje Tapper forklarte i tillegg at timene som var medgått til den delen av advokatvirksomheten som ikke gikk inn i Creditreforms regnskaper var inkludert i timetallet som Creditreform ble fakturert; en forklaring som han senere gikk fra. Lagmannsretten må konkludere med at salærberegningen overfor Creditreform har vært preget av en viss vilkårlighet.

Det må legges til grunn at advokatfirmaet i henhold til avtalene ikke kunne kreve mer enn 380 kroner per time fra og med 1987. Likevel viser avregningsbilaget for 1987 at advokatfirmaet avregnet med en timesats på 500 kroner, og senere økt timeprisen hvert år, frem til den nådde 710 kroner i 1991. Ved tilleggsavtalen av 1993 ble denne timesatsen formelt avtalt.

Den omstendighet at advokatfirmaet har tatt høyere salærer enn avtalen ga adgang til, må sies å være et "tiltak" som er egnet til å gi dem en fordel på selskapets bekostning. Denne fordelen ble muliggjort ved advokatene Tappers dobbeltrolle. Timeprisen i seg selv er etter en objektiv vurdering neppe urimelig høy, men i tillegg til salærene har Creditreform delvis holdt advokatfirmaet med kontorlokaler og -utstyr, sekretærhjelp m.v. Brødrene Tapper hevet dessuten disponentlønn med 42.000 kroner hver. De har ikke redegjort nærmere for hva arbeidet som disponenter bestod i ut over å delta i postmøtene og inngå i ledergruppen. De disponerer hver sin firmabil med årlige ligningsmessige fordeler på mellom 50.000 og 60.000 kroner. De har fordel av en kollektiv pensjonsordning verd 30.000 - 40.000 kroner hver, og de mottok siste gang tantieme i 1987 med 40.000 kroner hver.

Om det her foreligger et myndighetsmisbruk fra aksjemajoriteten side, tar ikke lagmannsretten stilling til, da den finner at det ikke foreligger særlig tungtveiende grunner som taler for oppløsning av Creditreform eller innløsning av Larssens aksjer. Hovedregelen for aksjeselskaper er at den som ønsker å tre ut av et selskap, må gjøre dette ved å selge aksjene. Dette gjelder også hvor bakgrunnen for ønsket er uenighet eller misnøye med hvordan aksjonærflertallet utnytter sin posisjon i selskapet, jfr. NOU 1996:3 side 75. Oppløsning eller innløsning krever dessuten at fordelen er urimelig, jfr. aksjeloven §8-14 og §9-16, og at tungtveiende grunner taler for oppløsning eller innløsning, jfr. aksjeloven §13-3.

Selv om det etter lagmannsrettens syn er en ubalanse i de totale ytelsene fra Creditreform til advokatfirmaet, i Creditreforms disfavør, må det veies opp mot at det i utgangspunktet må være en betydelig fordel for Creditreform at en beholdt fast tilknytning til et advokatfirma med flere advokater. Dette gjelder ikke bare når det blir nødvendig å føre å føre inkassosaker for domstolene, men også for Creditreforms saksbehandlere må det innebære en fordel å ha lett og uformell tilgang på juridiske råd i saker som ikke nødvendigvis kommer for domstolene.

Så lenge selskapet ikke skal oppløses, vil aksjonærenes andel av den reelle egenkapitalen kun være en teoretisk størrelse. En minoritetsaksjonær vil normalt ikke ha noen direkte innflytelse på beslutningene i selskapets styrende organer. Han må som hovedregel finne seg i å bli nedstemt i saker hvor flertallet har et annet syn, jfr. NOU 1996:3 side 74. At majoriteten ivaretar sine interesser innenfor rimelighetens grenser, må minoriteten som utgangspunkt avfinne seg med.

Mindretallsaksjonærens interesse er først og fremst å motta høyest mulig avkastning på investeringen. Fra og med 1985 har det vært delt ut 25% utbytte, og egenkapitalutviklingen har neppe hatt noen negativ påvirkning for aksjenes verdi. Med utgangspunkt i mindretallsaksjonærens hovedinteresse i selskapet, kan det ikke ses at Larssens økonomiske interesser er blitt skadet i noe betydelig omfang. At Larssen har ikke fått gehør for sine synspunkter, og delvis heller ikke er gitt anledning til å fremføre dem fordi avtalene aldri ble fremlagt for ham, kan på denne bakgrunn ikke være avgjørende.

En viss vekt må det også tillegges at selv om det må legges til grunn at Larssen var ukjent med avtaleteksten fra 1985 og tilleggsavtalene, hadde han både tilstrekkelig kunnskap og mulighet til å ettersøke de opplysningene som han mente manglet. Han var kjent med at en avtale mellom Creditreform og advokatfirmaet ville bli inngått. Han var også kjent med salærbeløpene hvert år og godkjente dem lenge, og han var styreformann frem til 1987.

Larssen krever primært innløsning av sine aksjer, og innløsningsalternativet har klare fordeler for selskapet fremfor oppløsning. Siden innløsning i alminnelighet i mindre grad går ut over motstående interesser, skal det ifølge Martinussen og Aarbakke på side 491 ved vurderingen mindre til for å anse de grunner som taler for innløsning tilstrekkelig tungtveiende enn til å anse dem avgjørende som oppløsningsgrunner. Det følger av aksjeloven §13-3 annet ledd at dommen kan gå ut på innløsning "istedenfor oppløsning". Innløsning er således etter bestemmelsens ordlyd et alternativ til oppløsing, som naturlig må forutsette at vilkårene for oppløsning er oppfylt. At vilkårene for oppløsning må være oppfylt før et innløsningskrav kan tas til følge, er også en forutsetning for bestemmelsens siste punktum, hvoretter skifteretten på begjæring "skal" oppløse selskapet hvis innløsningen ikke gjennomføres innen fristen. Ved vurderingen av Larssens krav må det derfor også tas et visst hensyn til forholdsmessigheten av å oppløse et selskap med cirka 30 ansatte som vil bli arbeidsledige hvis oppløsning blir følgen av dommen. At Larssens aksjer er lite likvide, er ikke tilstrekkelig tungtveiende grunn til å kreve innløsning.

Lagmannsretten finner etter en totalvurdering under en viss tvil at det ikke foreligger tilstrekkelig tungtveiende grunner, og at vilkårene for innløsning etter aksjeloven §13-3 ikke er til stede.

Lagmannsretten finner at heller ikke alminnelige rettsgrunnsetninger gir hjemmel for Larssens innløsningskrav. At et innløsningskrav i prinsippet kan bygges på ulovfestede regler, fremgår av Ot.prp.nr.19 (1974-75) side 195. Det fremgår samme sted at det i denne forbindelse tenkes på de tilfeller hvor det mellom to hovedaksjeeiere er oppstått et personlig motsetningsforhold som umuliggjør et samarbeid. Det vises også til Skåre og Knudsen side 331 med domshenvisninger, Martinussen og Aarbakke 490-491, og ny aksjelov §3-20 nr. 3. I nærværende tvist er det utvilsomt oppstått et motsetningsforhold mellom de to aksjonærgruppene, men Larssen tar ikke aktiv del i driften av selskapet, som derfor ikke påvirkes av konflikten. Situasjonen er heller ikke her fastlåst i den grad som ved de konfliktene som til nå har medført selskapets oppløsning. Den andre minoritetsaksjonæren har aldri gjort innvendinger mot forholdet til advokatfirmaet.

Hvorvidt de negative driftsresultatene i enkelte år skyldes advokatfirmaets salærer, går ikke lagmannsretten videre inn på. Ethvert årsresultat vil bli bedre hvis utgiftene minsker, og advokatsalærene kommer ikke i noen annen stilling.

Byrettens dom punkt 1 blir å stadfeste.

Lagmannsretten finner at Larssen ikke bør pålegges å betale saksomkostninger for byretten, jfr. tvistemålsloven §172 annet ledd. Advokatfirmaet har tatt seg for meget betalt i henhold til avtalene, de var uriktig unndratt fra behandling i styret og generalforsamlingen, og det foreligger et alvorlig motsetningsforhold mellom aksjonærene. Larssen hadde derfor fyllestgjørende grunn til å la saken komme for retten.

Når anken har ført frem forsåvidt gjelder saksomkostninger ved byrettens behandling, må saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten vurderes etter tvistemålsloven §180 annet ledd jfr. §174, jfr. Rt-1992-1671. Hver av partene bør bære sine omkostninger også for lagmannsretten. Det vises til begrunnelsen for å endre byrettens omkostningsavgjørelse, og at lagmannsretten har en annen begrunnelse for sitt resultat enn byretten hadde.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens domsslutning punkt 1 stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for byretten eller lagmannsretten.