HR-1999-19 - Rt-1999-363

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1999-03-03
Publisert:	HR-1999-00019 - Rt-1999-363 (85-99)
Stikkord:	Strafferett, Seksuallovbrudd, Voldtekt, Straffutmåling
Sammendrag:	Saken gjaldt straffutmåling i sak om voldtekt. Dissens: 4-1
Saksgang:	Trondheim byrett 11.05.1998 - Frostating lagmannsrett LF-1998-531 - Høyesterett HR-1999-00019, snr 56/1998
Parter:	Påtalemyndigheten (statsadvokat Arne K Uggerud) mot [A-mann] (advokat Ole Jakob Bae)
Forfatter:	Matningsdal, Schei, Gussgard, Smith, Dissens: Aarbakke
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §192, §193, §33, §62, §9, Straffeprosessloven (1981) §344

Dommer Matningsdal: Trondheim byrett avsa 11 mai 1998 dom med slik domsslutning:

"1. A, født xx.xx.1948, dømmes for overtredelse av straffelovens §192 første ledd 2. straffalternativ og straffelovens §193 første ledd 1. straffalternativ - sammenholdt med straffelovens §62 - til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 9 - ni - måneder med fradrag av 6 -seks- dager for utholdt varetekt.

2. A forbys å oppholde seg i - - - 5b og i bygninger tilhørende samme tun i boretts laget i en periode på 10 - ti - år.

3. A dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale oppreisnings erstatning til B med kr 50.000,- - kronerfemtitusen -.

4. A dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale oppreisnings erstatning til C med kr 20.000 - kronertjuetusen - samt erstatning for økonomisk tap med kr 3.000,- - kronertretusen -."

Domfelte påanket byrettens dom til Frostating lagmannsrett. Anken gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Dommen omfatter to

Side:364

tiltaleposter, og lagmannsretten henviste begge til ankebehandling.

Den 22 oktober 1998 avsa lagmannsretten dom med slik domsslutning:

"1. A, født xx.xx.1948, dømmes for overtredelse av straffeloven §192 første ledd 2. straffalternativ og straffeloven §193 første ledd 1. straffalternativ, sammenholdt med straffeloven §62, til en straff av fengsel i 2 - to - år med fradrag av 6 - seks - dager for utholdt varetekt.

2. A forbys å oppholde seg i - - - 5 b og i bygninger tilhørende samme tun i borettslaget i en periode på 10 - ti - år.

3. A dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelse av lagmannsrettens dom å betale oppreisningserstatning til B med 50.000 - femtitusen - kroner.

4. A dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale oppreisningserstatning til C med 20.000 - tjuetusen - kroner.

5. A dømmes til å betale 3.000 - tretusen - kroner i saksomkostninger til det offentlige."

Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens. Lagrettens ordfører og to av de uttrukne lagrettemedlemmene stemte for 1 år og 9 måneder fengsel.

Statsadvokatene i Trondheim og domfelte har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Påtalemyndighetens anke gjelder straffutmålingen, mens domfeltes anke både gjelder straffutmålingen - fengselsstraffens lengde - og saksbehandlingen. Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet 3 desember 1998 å henvise ankene over straffutmålingen til Høyesterett. Domfeltes anke over saksbehandlingen ble derimot ikke tillatt fremmet.

Jeg er kommet til at påtalemyndighetens anke må tas til følge.

Lagmannsrettens dom omfatter voldtekt til samleie med B som ble begått natt til lørdag 2 august 1997, og utuktig omgang begått overfor C natt til lørdag 13 juni 1992 mens hun sov.

B har siden 1976 bodd i en borettslagsleilighet i annen etasje i en fireetasjes boligblokk i - - - 5 B i X. Hun er skilt og bor sammen med en sønn som i 1997 var 22 år gammel. Domfelte og hans samboer har siden 1975 bodd i tredje etasje i samme oppgang. Lagmannsretten har gitt følgende beskrivelse av voldtekten mot B:

"Om kvelden 1. august 1997 var B på besøk hos tiltaltes samboer. De to nøt alkohol. Om lag kl. 22.30 kom tiltalte hjem. Det ble fortsatt nytt alkohol, nå også av tiltalte. Alle ble beruset. Omlag kl. 01.30 gikk B til sin egen leilighet og straks til sengs. Noe deretter, ca kl. 01.45 ringte tiltalte på hennes dør. B, som da var sovnet, ble vekket og hun åpnet døren idet hun trodde det var hennes sønn som kom hjem. Ved synet av tiltalte spurte hun ham hva han ville. Uten å si noe puffet tiltalte opp inngangsdøra, skjøv B foran seg inn på hennes soverom og opp i senga. Mens han holdt henne fast rev han trusa av henne og trengte med sitt kjønnsorgan inn i henne og hadde samleie med henne. Fra først av gjorde hun fysisk motstand og ropte, men ga av redsel dette opp. Hun følte sterk redsel mens samleie pågikk. Hun ble ikke påført fysiske skader, men hun har senere vært plaget av angst, søvnløshet og konsentrasjonsvansker."

C som siden 1988 har bodd sammen med sin familie i fjerde etasje i

Side:365

samme oppgang, ble etter kort tid kjent med overgrepet mot B. Hun bestemte seg da for å anmelde det overgrepet som A utsatte henne for natt til lørdag 13 juni 1992. Om dette overgrepet har lagmannsretten gitt følgende beskrivelse:

"C og hennes daværende ektemann satt om kvelden 12. juni 1992 sammen med to gjester på verandaen utenfor sin leilighet. Det ble nytt alkohol. Mens de satt der, kom tiltalte uten forutgående invitasjon og ringte på. Han var da godt beruset. Han ble imidlertid sluppet inn og han tilsluttet seg selskapet. Noe over midtnatt følte C at hun hadde fått nok av alkoholholdige drikker, og hun gikk derfor inn på soverommet og la seg i sin seng hvor på forhånd hennes yngste sønn, da to år gammel, lå og sov. Hun sovnet raskt og sov tungt. En tid deretter gikk tiltalte, etter først å ha vært innom en annen leilighet i oppgangen, inn på Cs soverom og bort til sengen. Mens hun sov stakk han sin hånd inn under hennes truse og førte to fingre inn i hennes skjedeåpning og gjorde bevegelser. Hun våknet av dette og ropte på sin mann som deretter kom inn på soverommet og ba tiltalte om å fjerne seg. C har etter overgrepet vært plaget av angst, søvnløshet og konsentrasjonssvikt."

Under henvisning til Rt-1994-1552 hvor Høyesterett på prinsipielt grunnlag drøftet straffenivået ved voldtekt, har aktor i en bredt anlagt prosedyre anført at nivået i alle fall ved enkelte former for voldtekt bør heves ytterligere. Til støtte for dette er det særlig anført fire hovedhensyn:

Økt straffenivå kan for det første begrunnes i at man i dag har fått større kunnskap om de psykiske skadevirkningene av voldtekt. For det andre har det skjedd en endring i samfunnets verdisyn ved at det legges større vekt enn tidligere på krenkelse av ikkeøkonomiske verdier. Som et tredje moment er det vist til at straffenivået for voldtekt er uforholdsmessig lavt sammenlignet med nivået ved andre forbrytelser - særlig grovt ran og økonomiske forbrytelser. For det fjerde er det vist til at bare en liten andel voldtekter ender med domfellelse - primært som følge av manglende anmeldelse, men også som følge av at de fleste anmeldelsene ikke fører til domfellelse. Av allmennpreventive grunner er det derfor ekstra viktig å reagere strengt mot de tiltalte som finnes skyldig i voldtekt. Aktor har nedlagt påstand om at straffen settes til tre år fengsel.

Forsvareren har bestridt at det er grunn til å skjerpe straffenivået, og har anført at på grunnlag av rettspraksis bør fengselsstraffen reduseres. I Rt-1994-1552 uttaler førstvoterende at "Ut fra rettferdstanker - tanker om forholdsmessighet mellom skadevirkninger og straff for ulike lovbruddstyper - mener jeg det kan være grunn til å høyne straffenivået for noen typer av voldtektssaker. Men jeg vil understreke at voldtektssaker er ytterst forskjellige, og at hver sak må vurderes for seg". Jeg er enig i dette og understreker at Høyesterett til enhver tid må vurdere straffenivået innenfor strafferammen for de ulike forbrytelser. Dette kan både føre til at nivået reduseres og at det skjerpes. For enkelte voldtekter er det - som jeg skal begrunne nærmere - etter min vurdering grunn til en viss skjerping i forhold til det nivået som kan utledes av en sammenligning med saksforholdet i Rt-1994-1552 og senere rettspraksis.

Samtidig understreker jeg at straffskjerping uten grunnlag i en

Side:366

lovendring alltid inneholder et visst element av tilbakevirkning. Selv om dette ikke kan avholde Høyesterett fra å skjerpe straffenivået, må hensynet til at straffen for noenlunde like alvorlige forbrytelser ikke bør variere for sterkt, ha betydning.

Forsvareren har sterkt fremhevet at en økning av straffenivået ikke vil ha noen preventiv effekt. Jeg er enig i at det er vanskelig å måle hvilken effekt straffenivået - herunder endringer i nivået - har for omfanget av den faktiske kriminalitet. Men dette er ikke alene avgjørende idet overtredelsens art og grovhet har grunnleggende betydning for straffenivået. Dette innebærer blant annet at ny kunnskap om handlingens skadevirkninger vil kunne ha betydelig vekt når det reises spørsmål om endring av nivået. Avgjørelsen i Rt-1996-1726 hvor straffenivået for ulovlig befatning med kokain ble redusert under henvisning til ny kunnskap om kokainens skadevirkninger, er illustrerende i så måte.

For seksuelle overgrep er det ikke nytt at fornærmede utsettes for og ofte også påføres psykiske skadevirkninger. Men som følge av økt forskning har det nok inntrådt en økende innsikt i og erkjennelse av at de psykiske skadevirkningene kan være massive og vare i lang tid etter voldtekten. Etter min vurdering bør faren for skadevirkninger tillegges større betydning for straffenivået enn det har vært gjort hittil.

Ved vurderingen av straffenivået for voldtekt legger jeg vekt på at nivået for alvorlige sedelighetsforbrytelser mot barn har økt de siste årene. I forhold til disse overtredelsene er det riktignok en viktig forskjell ved at lovgiveren ved en lovendring i 1992 markerte at straffenivået skulle økes. Selv om straffeloven §192 ikke ble direkte omfattet av lovendringen, ble den indirekte berørt ved at legaldefinisjonen i §9 av "betydelig Skade paa Legeme eller Helbred" ble utvidet til også å omfatte tilfeller hvor fornærmede påføres "alvorlig psykisk skade". Fra lovgivers side markerer lovendringene i 1992 en økt vektlegging av de psykiske virkningene for fornærmede, jf blant annet Ot.prp.nr.20 (1991-92) side 33. Denne økte vektleggingen kan ikke være begrenset til seksuelle overgrep mot barn. For voldtekt kan endringen dessuten få direkte betydning ved at §192 annet ledd blant annet hever strafferammen når voldtekten har medført betydelig legemsskade.

Etter min vurdering bør en viss skjerping av straffenivået for enkelte voldtekter også foretas ut fra en sammenligning med straffenivået for grovt ran.

I denne saken står vi overfor en voldtekt hvor domfelte trengte seg inn i fornærmedes leilighet. At voldtekten ble utført i hennes hjem om natten av en som trengte seg inn, må ha bidratt til å gjøre voldtekten ekstra skremmende. Jeg legger betydelig vekt på dette forholdet.

For så vidt gjelder overgrepet mot C bemerker jeg at det må reageres strengt også mot dette selv om det først ble anmeldt mer enn fem år etter at det fant sted. I denne sammenheng viser jeg for det første til at handlingsmønsteret langt på vei var det samme i begge sakene, og at han forgrep seg mot C selv om hennes to år gamle sønn var til stede i sengen. Videre bemerker jeg at da også disse overtredelsene representerer alvorlige og skremmende integritetskrenkelser, må også overtredelse av straffeloven §193 første ledd kunne påføre fornærmede betydelige psykiske skadevirkninger. Jeg finner derfor grunn til å bemerke at det straffenivået

Side:367

som synes å ha vært praktisert ved tilsvarende overtredelser, fremstår som for lavt.

Domfelte, som nå har flyttet fra området, har ikke reist innsigelse mot oppholdsforbudet etter straffeloven §33. Etter min vurdering kan det ikke legges vekt på oppholdsforbudet i denne saken: Når domfelte var funnet skyldig i alvorlige overgrep mot to kvinner som bodde i samme oppgang, hadde han skapt en situasjon som tilsa at han måtte flytte.

På bakgrunn av ovenstående har jeg kommet til at fengselsstraffen bør settes til 2 år og 6 måneder.

Jeg stemmer for denne

dom:

I lagmannsrettens dom gjøres den endring at fengselsstraffen settes til 2 - to - år og 6 - seks - måneder.

Dommer Aarbakke: Jeg er kommet til at lagmannsrettens straffutmåling bør bli stående og at begge ankene forkastes.

I likhet med førstvoterende tar jeg utgangspunkt i de allmenne uttalelser om straffutmåling for voldtektsforbrytelser som fremkommer i Rt-1994-1552, og som har stått sentralt ved straffutmålingen i etterfølgende voldtektssaker. Men som påpekt i 1994-dommen, må den enkelte sak først og fremst vurderes ut fra de konkrete omstendigheter ved den.

Lagmannsrettens straffutmåling er etter min mening i tråd med Høyesteretts avgjørelser i voldtektssaker fra de senere år. Jeg nevner som eksempel at i Rt-1998-1012 ble det idømt en fengselsstraff på 1 år og 8 måneder for to straffbare forhold som tilsammen fremstår som ikke mindre graverende enn de to forholdene i vår sak sett under ett. Mitt utgangspunkt er således at lagmannsrettens straffutmåling har gode grunner for seg, og at det ikke er noe misforhold mellom de straffbare forhold og den straffen lagmannsretten har idømt, jf straffeprosessloven §344.

Konkrete omstendigheter ved vår sak som også etter min mening bør tillegges betydning, er påpekt av førstvoterende. Disse omstendighetene stod sentralt også ved byrettens og lagmannsrettens straffutmåling. Det er for meg tankevekkende at av de seks lekdommerne som har deltatt i byrettens og lagmannsrettens straffutmåling, har fem stemt for en straff av fengsel i 1 år og 9 måneder.

Om de generelle momenter som aktor har anført og som førstvoterende tildels har kommentert, vil jeg bemerke:

Allmenn kunnskap om skadevirkninger av voldtekt, særlig langsiktige skadevirkninger, er tillagt betydning ved lagmannsrettens beskrivelse og vurdering av de konkrete skadevirkninger i vår sak. Jeg kan ikke se at det i saken ellers er fremkommet ny kunnskap som kan gi grunnlag for å skjerpe straffen overfor domfelte.

Aktors anførsel om at det i de senere år er vokst frem et endret verdisyn i samfunnet når det gjelder voldtekt, kan jeg ikke se at det er noe grunnlag for. Den historiske utvikling av synet på voldtekt er ikke gjennomgått i saken, jf blant annet Innstilling fra Straffelovrådet om Revisjon av straffelovens bestemmelser om forbrytelser mot sedeligheten (1960) side 6 flg. I dag såvel som tidligere, iallfall i dette århundre,

Side:368

anses voldtekt som en av de groveste integritetskrenkelser. Som kjent var denne vurderingen i tidsrommet 1927 - 1963 markert ved høyere minstestraffer enn de som gjelder nå, og verdigrunnlaget for de høyere minstestraffer er beskrevet i Innstilling I fra Straffelovkomitéen (1925) side 14 flg og side 23 flg.

Aktors anførsel, slik jeg forstår den, om at en strengere straff enn den lagmannsretten har fastsatt, i denne og i lignende saker vil kunne ha den betydning at mørketallet i voldtektssaker blir mindre, stiller jeg meg uforstående til. Skal oppdagelses- og forfølgelsesrisikoen økes, må andre virkemidler til.

En sammenligning av straffutmålingen for voldtekt og andre former for voldsforbrytelser, som førstvoterende er inne på, ville etter min mening kunne ha betydelig interesse i saker om straffutmåling i voldssaker. I vår sak foreligger det ikke materiale til å foreta en slik sammenligning. Og en sammenligning måtte selvsagt analyseres nærmere. Til førstvoterendes henvisning til straffenivået for grovt ran, vil jeg bemerke at sentrale trekk ved forbrytelseskategoriene voldtekt og ran er så pass forskjellige at utmålingspraksis i ranssaker ikke uten videre kan være retningsvisende for voldtektssaker.

Aktors anførsel om at en strengere straff enn den lagmannsretten har fastsatt, vil kunne ha betydning for den alminnelige lovlydighet på sedelighetens område, er det for meg vanskelig å ta stilling til på det grunnlag som foreligger. Ikke minst vurderingen av de lovbestemmelser som gjaldt i tiden 1927-1963, i Innstilling fra Straffelovrådet om Revisjon av straffelovens bestemmelser om forbrytelser mot sedeligheten (1960) side 12 flg gir stoff til ettertanke og skepsis i denne sammenhengen.

Avslutningsvis peker jeg på at voldtektsforbrytelsen nylig er vurdert i en saklig, bred sammenheng i NOU 1997:23 Seksuallovbrudd. I utredningen er også foretatt en gjennomgang av Høyesteretts praksis i tiden 1992-1996. Konklusjonen på gjennomgangen er at "straffenivået, særlig for de graverende overgrepene hvor det foreligger skjerpende omstendigheter, "synes" å ligge noe lavt" (side 20 og side 57). Vår sak hører neppe til den voldtektskategori som er særskilt fremhevet i den siterte uttalelsen, og den forsiktige kritikken er ikke utdypet. Uansett er det etter min mening ikke noe behov for nå å foregripe den lovgivningsmessige behandling av voldtektsforbrytelsen som utredningen formentlig vil føre til. Ved den lovmessige behandling kan det i lovtekst og lovforarbeider foreskrives hvorledes straffutmålingen for voldtekt bør være.

Dommer Schei: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Matningsdal.

Dommer Gussgard: Likeså.

Justitiarius Smith: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

I lagmannsrettens dom gjøres den endring at fengselsstraffen settes til 2 - to - år og 6 - seks - måneder.