HR-1999-147-K - Rt-1999-506
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-03-12 |
| Publisert: | HR-1999-00147-K - Rt-1999-506 (118-99) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Dokumentfremleggelse, Taushetsplikt, Opphevelse |
| Sammendrag: | Saken gjaldt videre kjæremål over byrettens kjennelse om ikke å ta til følge krav om dokumentfremleggelse. Spørsmålet var om det var adgang til å motsette seg fremleggelse av bevis som tredjemann ville ha taushetsplikt om. Dissens: 2-1 |
| Saksgang: | X byrett 19.11.1998 - Gulating lagmannsrett LG-1998-2263 - Høyesterett HR-1999-00147K, jnr 82/1999 |
| Parter: | A (advokat Olaf Kristian Saggau Holm) mot B (advokat Amund Bjørnsen) |
| Forfatter: | Bugge, Oftedal Broch, Dissens: Coward |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §204, §205, §250, §251, §404, Legeloven (1980) §34b, Straffeprosessloven (1981) §204 |
Ved stevning av 30 september 1998 til X byrett anla A sak mot B med krav om at han skulle overta den daglige omsorgen for partenes tre barn. Han gjorde gjeldende at moren hadde psykiske problemer som svekket hennes omsorgsevne, og krevde fremlagt følgende dokumenter:
Epikrise/journal i perioden høsten 1994 til våren 1997 da B var pasient på Y sykehus, psykiatrisk avdeling v/psykolog C.
Journal fra juni 1997 da B var innlagt på Y, psykiatrisk avdeling.
Journal fra perioden høsten 1997 til februar 1998 da B var til behandling hos psykiater D.
B nektet å fremlegge dokumentene.
Byretten avsa den 19 november 1998 kjennelse med slik slutning:
"Begjæringen fra A taes ikke til følge."
A påkjærte byrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett, som 26 januar 1999 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B kr 3.150 - kronertretusenetthundreogfemti - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at det er en uriktig lovtolkning av tvistemålsloven §250 å legge til grunn at bestemmelsen ikke pålegger en part å fremlegge dokumenter der disse er undergitt tredjemanns taushetsplikt. Det avgjørende er at det er parten som må ha rett til å nekte å forklare seg om de opplysninger dokumentet inneholder. Andre personers taushetsplikt kan ikke påberopes som grunnlag for å nekte fremleggelse. Det avgjørende er at fritak for dokumentfremleggelse etter tvistemålsloven §250 kun gjelder i de tilfellene der hvor parten selv kan nekte å forklare seg om de opplysninger som dokumentene inneholder. B kan ikke nekte å forklare seg om innholdet i de etterspurte dokumenter, og hun plikter da å legge dem frem, jf Rt-1998-506 og også Rt-1998-1297.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Gulating lagmannsrett sin kjennelse i sak nr. 98 - 02263 oppheves.
2. B pålegges å fremlegge etterspurt dokumentasjon.
3. A tilkjennes saksomkostninger på til sammen kr 6200.-"
B har anført at byretten og lagmannsretten har anvendt tvistemålslovens regler om fremleggelsesplikt etter tvistemålsloven §250 jf §205 korrekt. Det gir ikke mening at hennes behandlere uten hennes samtykke vil være avskåret fra å forklare seg i saken, men at behandlerne uten hennes samtykke må fremlegge de taushetsbelagte dokumentene ved at hun først må innhente dem fra sykehuset for deretter å fremlegge dem i saken. Når det gjelder Rt-1998-506, adskiller den saken seg fra vår sak hva angår hvem som hadde besittelsen av dokumentene og de reelle hensyn bak fremleggelsesbegjæringen. Den trygghet og visshet om taushet en pasient har krav på, vil bli sterkt skadelidende hvis parten etter en separasjon med påfølgende barnefordelingssak risikerer at alt som er betrodd behandlerne, vil kunne bli fremlagt såvel for tidligere ektefelle som for prosessfullmektigene og domstolene.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Gulating Lagmannsretts kjennelse i sak nr. 98-02263 stadfestes.
2. B tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett med kr 3600."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens tolkning av tvistemålsloven §250. Denne kan prøves av utvalget, jf lovens §404 nr 3.
Det fremgår ikke klart av lagmannsrettens kjennelse om de dokumenter som den kjærende part krever fremlagt, befinner seg i motpartens, Bs, besittelse. Lagmannsrettens henvisning til tvistemålsloven §250 indikerer imidlertid at retten har bygget på at dokumentene befinner seg i Bs besittelse.
Om fremleggelsesspørsmålet uttaler lagmannsretten:
"B har nektet å frita helsepersonalet for den taushetsplikt som følger av tvistemålsloven §205. Angjeldende psykiatere og psykologer har derfor ikke anledning å gi forklaring for retten. Hvis B til tross for dette skulle være pliktig til å fremlegge journalene, ville det vern tvistemålsloven §205 gir, være uten realitet. B må derfor ha anledning til å påberope seg den taushetsplikt som følger av tvistemålsloven §205 som grunnlag for å nekte fremleggelse av epikriser og journaler.
Tilsvarende synes også å følge av rettspraksis, se f.eks.
Rt-1973-1086. Vurderingen blir tilsvarende selv om avgjørelsen i Rt-1973-1086 ikke gjaldt pasientjournaler, men korrespondanse mellom advokat og klient.
Spørsmålet om fremleggelsesplikt kunne stilt seg annerledes dersom B helt eller delvis hadde ønsket å føre de berørte psykiatere og psykologer som vitner, se i den forbindelse f.eks. Rt-1992-949.
Det medisinske personalet måtte i så fall anses som løst fra taushetsplikten. Et annet unntak synes også å fremgå av Rt-1998-1297 hvor taushetsplikten ikke kunne påberopes av en saksøker som krevde erstatning etter en trafikkulykke. B er derimot saksøkt. I barnefordelingssaken anlagt av A er det partenes omsorgsevne på domstidspunkt og i tiden fremover som vil være av sentral betydning, i motsetning til en erstatningssak som Rt-1998-1297 hvor medisinsk forhistorie har sentral betydning for årsaksspørsmålet."
Kjæremålsutvalgets flertall - dommerne Bugge og Oftedal Broch - bemerker at lagmannsretten her synes å ha bygget på at B som part er fritatt for plikten til å fremlegge bevis i samme utstrekning som tredjemenn - de psykiatere mv som har behandlet henne - er fritatt i medhold av lovens §205 fra å forklare seg om det som er betrodd dem i deres stilling. Flertallet er enig med den kjærende part i at dette ikke er en riktig lovforståelse. Bestemmelsen i §205 fritar en part fra plikten til å fremlegge skriftlig bevis som han har i sin besittelse bare når det inneholder noe som han etter lovens regler i §204 flg ikke har adgang til eller kan nekte å forklare seg om som vitne eller eventuelt som part. Den gir ikke en part adgang til å motsette seg fremleggelse av et bevis som tredjemann ville ha taushetsplikt om, jf også kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt-1998-506.
Det er i rettspraksis eksempler på at en part er blitt fritatt for å fremlegge opplysninger som parten selv ikke har lovbestemt taushetsplikt om, se Rt-1973-1086 og uttalelser i kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt-1998-1297 (på side 1299). Lagmannsretten nevner i sin kjennelse begge disse avgjørelser, men synes ikke å ha vurdert spørsmålet om B plikter å fremlegge de omhandlede journaler mv på grunnlag av den rettsoppfatning disse bygger på. Det vises for øvrig til drøftelsen hos Schei: Tvistemålsloven side 772. Kjæremålsutvalget er i det videre kjæremål avskåret fra selv å kunne ta stilling til fremleggelsesspørsmålet ut fra de nevnte avgjørelser.
Kjæremålsutvalgets mindretall - dommer Coward - ser ikke lagmannsrettens lovtolkning som uriktig når det som her er tale om den saksøktes plikt til å legge frem legejournaler. Ordlyden i tvistemålsloven §250 og §251 gjør riktignok - i motsetning til bestemmelsen om beslag i straffeprosessloven §204 - bare unntak fra fremleggelsesplikten for dokumenter som besittes av den som har taushetsplikt, ikke for dokumenter som besittes av den som har interesse i hemmelighold. Men som det går frem av flertallets bemerkninger, har det i rettspraksis likevel i noen grad vært inntolket et slikt unntak. Flere av sakene har gjeldt klientens interesse i at advokatens taushetsplikt blir videreført, se blant annet Rt-1998-83 og Rt-1973-1086. Etter mindretallets oppfatning må også pasientens interesse i at legens taushetsplikt blir videreført, kunne begrunne unntak fra fremleggelsesplikten, jf uttalelsene i kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt-1998-1297 på side 1299. Mindretallet peker samtidig på at forutsetningen for at et dokument skal være unntatt fra fremleggelsesplikten, selvsagt er at dokumentet er omfattet av legens taushetsplikt, og at det etter legeloven gjelder unntak fra denne taushetsplikten - blant annet når det er grunn til å tro at et barn blir utsatt for omsorgssvikt, jf legeloven §34b. Mindretallet konkluderer på denne bakgrunn med at kjæremålet må forkastes.
Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves.
Kjæremålsutvalget finner etter omstendighetene at saksomkostninger i det videre kjæremål ikke bør tilkjennes.
S L U T N I N G :
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.