Hopp til innhold

HR-1999-165-K - Rt-1999-523

Fra Rettspraksis
(Omdirigert fra «Rt-1999-523»)
Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1999-03-22
Publisert: HR-1999-00165-K - Rt-1999-523 (125-99)
Stikkord: Sivilprosess, Midlertidig forføyning, Saksomkostninger
Sammendrag: Saken gjaldt midlertidig forføyning og saksomkostningsavgjørelse i denne forbindelse.
Saksgang: Gulating lagmannsrett LG-1998-2043 - Høyesterett HR-1999-00165K, jnr 88/1999
Parter: Anny og Harald Helleren (advokat Svein Erling Jensen) mot Ingfrid Barstad (advokat Christian Thrane Asserson)
Forfatter: Aasland, Gussgard, Tjomsland
Lovhenvisninger: Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §181, §404, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-2, §15-10


Saken gjelder midlertidig forføyning og saksomkostningsavgjørelse i denne forbindelse.

Eiendommen gnr 64 bnr 4 i Sokndal kommune tilhører Ingfrid Barstad. Anny og Harald Helleren, som eier gnr 64 bnr 1 og 3, påstår de har veirett over Barstads eiendom.

Anny og Harald Helleren fremmet 11 august 1998 begjæring om midlertidig forføyning for Dalane namsrett, med krav om fjerning av stengsler over adkomstveien til sin eiendom.

Namsretten avsa 12 august 1998 kjennelse med slik slutning:

"1. Ingfrid Barstad forbys å stenge adkomstvei for saksøkerne over gnr. 64 bnr. 4 i Sokndal. Oppsatte stengsler som hindrer adkomst pliktes fjernet.

Namsmannen i Sokndal bemyndiges til å fjerne oppsatte stengsler, etter begjæring fra saksøkerne.

2. Ingfrid Barstad tilpliktes å betale Anny og Harald Helleren v/advokat Svein Erling Jensen kr 5287, - - kronerfemtusentohundreogåttisju 00/100 - i saksomkostninger innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelsen."

Kjennelsen var avsagt uten at Ingfrid Barstad var hørt. Hun fremmet i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §15-10 krav om muntlig forhandling. Rettsmøte ble avholdt 24 og 25 september 1998, og namsretten avsa 14 oktober 1998 kjennelse med slik slutning:

"1. Dalane namsretts kjennelse av 12. august 1998 stadfestes.

2. Ingfrid Barstad tilpliktes å betale Anny og Harald Helleren kr 26887, - -kronertjuesekstusenåttehundreogåttisju 00/100 - i saksomkostninger innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen."

Ingfrid Barstad påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som 29 januar 1999 avsa kjennelse med slik slutning:

"1. Ingfrid Barstad frifinnes.

2. I saksomkostninger betaler Anny og Harald Helleren, en for begge og begge for en, kroner 17 090,- -syttentusenognitti- for lagmannsretten og kroner 23 864,- tjuetretusenåttehundreogsekstifire- for namsretten til Ingfrid Barstad innen 2 -to- uker fra forkynnelse av denne kjennelse."

Anny og Harald Helleren har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg og har i det vesentlige anført:

Lagmannsrettens avgjørelse er feil, jf tvistemålsloven §404 nr 3. Det er åpenbart at vilkårene for midlertidig forføyning var til stede da namsretten avsa sin første kjennelse.

Sakens bakgrunn er at Anny og Harald Helleren har veirett over Barstad sin eiendom. I forbindelse med innbringelse av høy i august 1998, foretok Barstad avstengelse av veien på en dramatisk måte. Først bandt hun igjen porten, og deretter stengte hun veien fysisk med sin egen kropp. Det var for å unngå at saken skulle utvikle seg enda mer dramatisk at Anny og Harald Helleren begjærte midlertidig forføyning.

Lagmannsretten er øyensynlig av den oppfatning at man i en sak som denne, må bruke vold for å få gjennomført sine rettigheter. Lagmannsretten har gitt uttrykk for at situasjonen var prekær 12 august 1998. Likevel har den opphevet avgjørelsen om å forby Barstad å stenge veien. Barstad har innrettet seg etter namsrettens første avgjørelse, idet hun senere ikke har hindret bruk av veien.

Under alle omstendigheter må Barstads handlemåte, ved inngrep i etablerte rettigheter uten lovlig adgang, resultere i at Dalane namsretts omkostningsavgjørelser av 12 august og 14 oktober 1998 må bli stående. Dette er ikke tilstrekkelig vurdert fra lagmannsrettens side.

Det er nedlagt slik påstand:

"1. Dalane namsretts kjennelse av 12. august 1998 stadfestes.

2. Ingfrid Barstad tilpliktes å betale Anny og Harald Helleren saksomkostninger for namsrett, lagmannsrett og høyesterett."

Ingfrid Barstad har i sitt tilsvar i det vesentlige gjort gjeldende:

Kjæremålet, som er datert 18 februar 1999, må avvises som for sent fremsatt. Kjæremålsmotpartens prosessfullmektig mottok forkynnelse 3 februar 1999, og kjæremålsfristen gikk ut 17 februar 1999. Det er ingen grunn til å tro at kjærende parts prosessfullmektig mottok lagmannsrettens kjennelse på et senere tidspunkt. Dersom kjennelsen eventuelt skulle ha blitt liggende i hans postboks, må den etter praksis likevel regnes for å ha kommet frem.

Uansett foreligger det intet grunnlag for å endre lagmannsrettens avgjørelse. I kjæremålet er det vist til tvistemålsloven §404 nr 3, men den kjærende part har utelukkende begrunnet kjæremålet med forhold som ikke kan overprøves ved et videre kjæremål.

Kjærende part har bare ved en anledning hatt vansker med å komme seg gjennom grinden på veien. Årsaken til at kjæremålsmotparten stengte veien den angjeldende dag i august 1998, var at hun var irritert over at kjærende part hadde revet opp planter på hennes eiendom.

Lagmannsretten har lagt til grunn en korrekt lovforståelse. Det fremgår ikke av kjæremålet på hvilke punkter lagmannsretten eventuelt skulle ha tatt feil med hensyn til lovtolkingen, og det er derfor intet grunnlag for kjæremålet.

Med hensyn til angrepet på saksomkostningsavgjørelsen, bemerkes at det aldri i denne saken har vært noe som helst rettslig grunnlag for en midlertidig forføyning. Når saken ble brakt inn for lagmannsretten, måtte kjærende part også være klar over saksomkostningsrisikoen. Det er intet grunnlag for å fravike lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.

Det er nedlagt slik påstand:

"1. Kjæremålet avvises.

2. Ingfrid Barstad tilkjennes kr 3000, - i saksomkostninger i anledning kjæremålet til Høyesterett."


Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

Kjæremålsutvalget finner ikke grunn til å anta at Anny og Harald Hellerens prosessfullmektig mottok lagmannsrettens kjennelse tidligere enn den dato han har vedtatt forkynnelse, 4 februar 1999. Kjæremålet er datert 18 februar 1999 og anses rettidig.

Helleren gjør gjeldende at lagmannsretten har lagt en uriktig lovtolking til grunn når retten har opphevet namsrettens kjennelse om å forby Ingfrid Barstad å stenge veien. Lovtolkingen kan utvalget prøve, jf tvistemålsloven §404 første ledd nr 3. Det er imidlertid ikke gjort nærmere rede for hva lovtolkingsfeilen består i.

Lagmannsretten har ikke funnet noen sikringsgrunn sannsynliggjort, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-2. Det er lagt til grunn at Hellerens uten hinder har kunnet bruke veien etter august 1998, og at det verken pr oktober 1998, da namsretten avsa sin andre kjennelse, eller senere har vært nødvendig med en midlertidig forføyning for å avverge skade eller ulemper eller hindre voldsomheter. Det er forholdene på det tidspunkt lagmannsretten avsier sin kjennelse som er avgjørende for om vilkårene for midlertidig forføyning foreligger, jf Falkanger m fl, Tvangsfullbyrdelsesloven, annen utgave side 893. Utvalget kan ikke se at det foreligger noen feil ved lagmannsrettens lovtolking her.

For så vidt gjelder lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, reguleres utvalgets kompetanse av tvistemålsloven §181 første ledd. Det er omkostningsavgjørelsen vedrørende namsrettsbehandlingen som er angrepet.

Lagmannsretten har tatt utgangspunkt i at omkostningene for namsretten skal vurderes særskilt, og at lagmannsrettens materielle resultat skal legges til grunn. Dette resultat var i samsvar med den påstand Barstad nedla i namsretten, og i utgangspunktet skulle hun da ha dekket sine omkostninger også for namsretten. Det er vist til tvistemålsloven §172. Lagmannsretten fant ikke grunnlag for å anvende bestemmelsens annet ledd, og dekning av fulle omkostninger er tilkjent. Noe ansvar for Hellerens saksomkostninger er ikke pålagt Barstad.

Det fremgår av lagmannsrettens kjennelse at retten, ut fra beskrivelsen gitt i namsrettens første kjennelse 12 august 1998, la til grunn at situasjonen vedrørende adkomstforholdene for Hellerens den gang fremsto som prekær, men at situasjonen hadde endret seg etter dette. Videre fremgår at Hellerens ikke hadde bestridt at de uten hinder hadde kunnet bruke veien etter august 1998.

Endring i de faktiske forhold kan få betydning for omkostningsavgjørelsen vedrørende namsrettsbehandlingen. Den hovedregel som lagmannsretten har lagt til grunn om at retten skal legge sitt materielle resultat til grunn ved vurderingen av omkostningsspørsmålet for førsteinstansen, kommer ikke uten videre til anvendelse der det materielle rettsgrunnlag har endret seg, jf Rt-1995-2003 og Schei I side 551. Det fremgår ikke om lagmannsretten har vurdert omkostningsansvaret ut fra situasjonen ved namsrettens første behandling av kravet om midlertidig forføyning. Utvalget finner at lagmannsrettens omkostningsavgjørelse bør oppheves slik at lagmannsretten kan foreta en ny vurdering av det samlede omkostningsansvar. Kjæremålet har delvis ført frem. Utvalget finner at hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd bør komme til anvendelse slik at hver av partene bærer sine omkostninger for utvalget.

Avgjørelsen er enstemmig.


S L U T N I N G :


Kjæremålet forkastes for så vidt gjelder lagmannsrettens kjennelse, slutningens punkt 1.

Lagmannsrettens kjennelse, slutningens punkt 2, oppheves.

Hver av partene bærer sine saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg.