LG-1998-2043
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-01-29 |
| Publisert: | LG-1998-02043 |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse, Midlertidig forføyning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dalane namsrett Nr. 98-00155 - Gulating lagmannsrett LG-1998-02043. Påkjært til Høyesterett; kjæremålet forkastes for så vidt gjelder lagmannsrettens kjennelse, slutningens punkt 1, lagmannsrettens kjennelse, slutningens punkt 2, oppheves, HR-1999-00165 K. |
| Parter: | Kjærende part: Ingfrid Barstad (Prosessfullmektig: Advokat Christian Trane Asserson, Stavanger). Kjæremotpart: Anny og Harald Helleren (Prosessfullmektig: Advokat Svein Erling Jensen, Egersund). |
| Forfatter: | Lagdommer Sjøvoll. Førstelagmann Fanebust. Lagmann Bruland |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-1, §15-2, §15-6, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, §15-10, §15-14, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) |
Saken gjelder midlertidig forføyning og har tilknytning til eiendommen gnr 64 bnr 4 i Sokndal kommune. Eiendommen tilhører Ingfrid Barstad, men Anny og Harald Helleren, som eier gnr 64 bnr 1 og 3 samme sted, påstår de har veirett over Barstads eiendom.
Anny og Harald Helleren fremmet 20 juli 1998 begjæring om midlertidig forføyning for Dalane namsrett, med krav om fjerning av stengsler over adkomstveien til sin eiendom ved Barstadvannet. Dalane namsrett avsa 12 august 1998 kjennelse med slik slutning:
"1. Ingfrid Barstad forbys å stenge adkomstvei for saksøkerne over gnr. 64 bnr. 4 i Sokndal. Oppsatte stengsler som hindrer adkomst pliktes fjernet.
Namsmannen i Sokndal bemyndiges til å fjerne oppsatte stengsler, etter begjæring fra saksøkerne.
2. Ingfrid Barstad tilpliktes å betale Anny og Harald Helleren v/advokat - Svein Erling Jensen kr 5287,- - kronerfemtusentohundreogåttisju 00/100- i saksomkostninger innen 2 -to- uker fra forkynnelse av denne kjennelsen."
Kjennelsen var avsagt uten at Ingfrid Barstad var hørt. Ingfrid Barstad fremmet i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven (tvangsfullbyrdelsesloven) §15-10 krav om muntlig forhandling, og rettsmøte ble avholdt 24 og 25 september 1998. Dalane namsrett avsa deretter - 14 oktober 1998 - kjennelse med slik slutning:
"1. Dalane namsretts kjennelse av 12. august 1998 stadfestes.
2. Ingfrid Barstad tilpliktes å betale Anny og Harald Helleren kr 26887,- - kronertjuesekstusenåttehundreogåttisju 00/100 - i saksomkostninger innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen."
Advokat Christian Trane Asserson har, på vegne av Ingfrid Barstad, i rett tid påkjært namsrettens kjennelse.
Sakens bakgrunn: Anny Helleren driver, sammen med ektefellen Harald, en gård ved Barstadvannet. Gården, som hun har arvet etter sin far - Martin Refsland - ligger på Neset og grenser i vest mot en vei og i nord mot Ingfrid Barstads eiendom, mens den i sør og øst avgrenses av vannet. I tillegg hører øyen Øyno - som ligger i Barstadvannet - og området Skålnes - på andre siden av vannet -også til Hellerens gård.
Ingfrid Barstad kjøpte sin eiendom av faren i 1977. Hun har noen sauer, men driver ellers ingen gårdsdrift på eiendommen.
I 1944 ble det inngått forlik i Sokndal forliksråd mellom Martin Refsland og Sivert Barstad som da var eier av bnr 4. Forliket innebar at Sivert Barstad ga landingsplass til båt eller pram på sin eiendom ved nordenden av den felles gårdsvei til Barstadvannet. Forliket ble ikke tinglyst og Dalene sorenskriverembete, som har gjennomgått sine arkiv fra 1944 til 1946, har ikke funnet noe som vedrører et mulig forlik mellom Barstad og Refsland. Det er opplyst at eierne av bnr nr 1 og 3 - i alle år etter at forliket ble inngått - har brukt veien over bnr nr 4 frem til landingsplassen, der de har tatt i land høy og annet som er fraktet over fra Øyno og Skålnes.
Våren 1998 satte Ingfrid Barstad opp grind over veien og knyttet til med tau på en måte som skapte vansker for Hellerens, når de skulle bruke veien. I tillegg stilte hun seg i veien for traktoren til Anny Helleren, en gang hun og onkelen - Peder Vinge - skulle ned til landingsplassen ved vannet. Det var bakgrunnen for at Hellerens fremmet begjæring om midlertidig forføyning.
Kjærende part, Ingfrid Barstad, har i det vesentlige anført: Ingfrid Barstad anfører at namsrettens avgjørelse er feil både med hensyn til den faktiske side og med hensyn til rettsavendelsen.
Det har vært en kontrovers mellom partene i forbindelse med at Barstad plantet busker i nærheten av landingsplassen på sin eiendom. Harald Helleren rev opp buskene. Det provoserte Barstad og førte til episoden da hun stilte seg i veien for Hellerens og sa de ikke hadde veirett. Dette var basert på opplysninger hun hadde fått fra sorenskriverkontoret, der det ikke er tinglyst veirettigheter over hennes eiendom. Etter den aktuelle episoden ble porten igjen surret med tau, på samme måte som tidligere.
Barstad viser til namsrettens kjennelse hvor det fremgår at Hellerens bare i begrenset grad bruker veien, anslagsvis 20 - 40 ganger årlig. Medlemmene av Barstads familie, som også omfatter hennes samboer og barn, kjører gjennom grinden mange ganger daglig. Etter den omtalte episoden, og før forhandlingen i namsretten, har Hellerens flere ganger kjørt gjennom porten uten problemer og uten at det ble lagt hindringer for bruken.
Til sakens rettslige sider anføres at Barstad hele tiden - også under den muntlige forhandlingen - uttrykkelig har fremholdt at hun aksepterer Hellerens rett til å benytte veien. Det foreligger ingen tinglyst rett, og bruken må derfor baseres på reglene om tålt bruk. Partene er dermed uenige om det rettslige grunnlaget for bruken.
Barstad bestrider at det foreligger sikringsgrunn. Hun aldri har hatt til hensikt å stenge veien for Hellerens. Da ville hun eksempelvis låst porten med kjetting og hengelås. En komplisert tauanordning vil nesten utelukkende være til ulempe for henne selv og familien hennes. En midlertidig forføyning kan ikke basere seg på at partene har forskjellig oppfatning av det rettslige grunnlag for bruken, så lenge de er enige om at bruken kan fortsette. Den konkrete episoden medførte ingen særskilte problemer for Hellerens. Høybørene som lå i båten kunne bæres av en person, og det ble også gjort. I ettertid har det heller ikke vært problemer, verken med inntaging av høy fra "Skålnes" og "Øyno", eller senere, når de har fraktet sauer ut til området
Barstad er pålagt å fjerne stengsler som hindrer adkomst, men stiller spørsmål ved hvilke stengsler dette er. Grinden over veien kan ikke fjernes fordi sauene på hennes eiendom da ville ta seg inn på naboeiendommen. Tauet som holder grinden på plass kan heller ikke fjernes.
Namsretten har begrunnet avgjørelsen med at det foreligger et omtvistet rettsforhold, fordi Barstad omtaler bruken som "tålt bruk" som til "enhver tid" kan bringes til opphør. Men Barstad har ikke til hensikt å gjøre det, hvilket har vist seg i ettertid. Namsretten har videre lagt til grunn at Hellerens driver gårdsbruk og er avhengige av å få brakt høyet til gården, men det er enighet mellom partene at Hellerens, etter den konkret omtalte episode, har kjørt den aktuelle veistrekningen uten at Barstad har lagt hindringer for dem. I prosesskrift 16 desember 1998 er det også opplyst at Hellerens har fraktet høy til land fra Øyno og Skålnes. Hellerens har da dels brukt landingsplassen på bnr 4, dels på egen eiendom. Også det har skjedd uten problemer.
Barstad bestrider at avgjørelsen skal baseres på situasjonen som forelå pr 12 august 1998. Derimot må situasjonen da namsretten fattet sin avgjørelse, etter den muntlige forhandlingen, legges til grunn. Det vises til Falkanger m.fl., "Tvangsfullbyrdelsesloven med kommentarer". Under den muntlige forhandlingen ga Barstad klart uttrykk for at Hellerens fortsatt kunne bruke landingsplassen. Derfor har det ikke foreligget en situasjon som beskrevet i reglene om midlertidig forføyning.
Vilkårene for en midlertidig forføyning er ikke til stede da det ikke foreligger noe omtvistet rettsforhold og Barstad aksepterer at Hellerens bruker veien. Det foreligger heller ingen sikringsgrunn - en episode kan ikke være tilstrekkelig. Under den muntlige forhandling ble det dokumentert at Hellerens har brukt og fortsatt vil få bruke veien som før. De har heller ingen grunn til å frykte problemer i forbindelse med skogshogsten på Skålnes. Det har formodningen mot seg at Barstad skal lage en komplisert tauanordning, siden hennes familie bruker grinden mange ganger daglig. Det finnes heller ingen stengsler som kan fjernes, men det forutsettes at grinden skal stå over veien og holdes på plass med tau. Det vises til at namsmannen - da han skulle iverksette forføyningen - ikke fant synlige stengsler og det var ingen problemer med å åpne og lukke grinden. Vilkårene for midlertidig forføyning er derfor ikke til stede. Det er lagt ned slik påstand:
Ingfrid Barstad frikjennes og tilkjennes saksomkostninger.
Kjæremotpartene, Anny og Harald Helleren (Hellerens) har i det vesentlige anført: Anny og Harald Helleren anfører at begge namsrettsavgjørelsene er korrekte, både hva angår den faktiske side og rettsanvendelsen. Da den kjærende part har kommet med de samme anførsler for lagmannsretten som for namsretten, står saken også i samme stilling, såvel faktisk som rettslig.
Med hensyn til sakens faktiske side viser Hellerens til utskiftningsprotokollen for Barstad og anfører at de i henhold til denne har veirett på den aktuelle veien, ned til landingsplassen. Dette ble også klarlagt ved forliksrådets behandling 30 juni 1994 (trolig feilskrift for 1944). Ingfrid Barstad, som bestrider slik veirett, aksepterer at Hellerens bruker veien utfra reglene om tålt bruk, men problemet med tålt bruk er at den kan trekkes tilbake når man måtte ønske det. Hellerens har imidlertid behov for å bruke veiretten når de skal hente høy fra løa på Skålnes. I tillegg har de planer om å drive med skogshogst denne vinteren. Det nødvendiggjør bruk av den aktuelle veien. De har ellers brukt veien i flere tiår for å dekke behovet for landbruksvei for arealene på den andre siden av vannet. Behovet for adkomst er åpenbart til stede.
Ingfrid Barstad har lukket grinden fast med en rekke knuter og sløyfer fra toppen og nesten helt ned til bakken, i hensikt å hindre Anny Helleren og Peder Vinge fra å bruke veien. Etter at Peder Vinge skar tauverket over med kniv, stilte Barstad seg i veien for fysisk å hindre at de rygget ned til vannet. Barstad har også på annen måte hindret bruk av veien. For å unngå ytterligere tilspissing av situasjonen, fremmet Anny Helleren, etter anmodning fra lensmannen, begjæring om midlertidig forføyning, for å få en midlertidig avgjørelse i det omtvistede rettsforholdet. Det er ingen alternative veiløsninger og adkomst over egen eiendom frem til Barstadvannet vil føre til store jordskader. Derfor er det åpenbart behov for en midlertidig avgjørelse.
Dersom Barstad mener at Hellerens ikke har veirett frem til landingsplassen, må hun bringe saken inn for retten på vanlig måte. Slik hun nå har oppført seg på, ved å endre en etablert tilstand som har vart så lenge partene kan huske, viser at hun ikke vil innrette seg etter spillereglene som gjelder. Det er lagt ned slik påstand:
1. Dalane namsretts kjennelse av 14.10.98 stadfestes.
2. Ingfrid Barstad tilpliktes å betale sakens omkostninger for namsretten og lagmannsretten med kr 3000,-.
Lagmannsretten bemerker: Lagmannsretten tar kjæremålet til følge, idet vilkårene for en fortsatt midlertidig forføyning ikke finnes å være til stede.
Midlertidige forføyninger reguleres av tvangsfullbyrdelsesloven kap 15, og det følger av tvangsfullbyrdelsesloven §15-1 at den som har et krav som går ut på annet enn betaling av penger (hovedkravet) kan fremme begjæring om dette. Skal retten etterkomme begjæringen, og treffe beslutning om midlertidig forføyning, må det etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 foreligge en sikringsgrunn som gjør dette nødvendig, og tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 krever at både hovedkrav og sikringsgrunn sannsynliggjøres.
I dette tilfellet påstår Hellerens at de har veirett over Barstads eiendom. Kravet om veirett er dermed hovedkrav i saken. Det er imidlertid ingen tvil om at Hellerens - i hvert fall inntil videre - kan bruke veien. Det vises her til at Barstad aksepterer bruken, basert på reglene om "tålt bruk". Hellerens på sin side bestrider at bruksretten er midlertidig, men mener derimot at bruksretten er uten tidsbegrensning. Hovedkravet, som altså er omtvistet, må derfor anses som et krav om varig bruksrett til veien. Det første spørsmål som reiser seg blir dermed om Hellerens har sannsynliggjort at de har et slikt krav. I motsatt fall blir det ikke nødvendig å vurdere om det foreligger sikringsgrunn.
Etter lagmannsrettens vurdering gir utskiftningsforretningen fra 1881 holdepunkt for å anta den aktuelle veiretten ble etablert allerede ved utskiftningen. Det vises da til side 33 i den fremlagte utskrift av forretningen der det fremgår at en del nærmere angitte grunneiere skal ha "Kjøre- og Kreaturvei" til "Skiftet mellem østre og Vestre Barstad, følger saa langs østre side av dette Skiftet lige til vannet". Dette viser det skulle gå en felles vei ned til vannet. Lagmannsretten legger ellers til grunn at striden nå står om denne veien. For øvrig taler formuleringen i utskiftningsforretningen med styrke for å anta at det her dreier seg om en varig veirett.
Andre saksdokumenter viser imidlertid at det har vært uenighet om veien etter 1881. Det vises her til utskrift av forhandlingsboken fra Sokndal forliksråd i 1944, der det fremgår at saken gjaldt "Tvist om vegrett og landingsplass ved innklagedes (dvs Barstads) eiendom." Den gang ble partene enige og det fremgår således at "Innklagede ... går med på at det landes med båt eller pram på ved den nordre ende av den felles gårdsveg til Barstadvannet." Dette tilkjennegir enighet om at veien var felles. Etter dette kan det knapt råde tvil om at daværende eier av bnr 1 og 3 har hatt rett til å bruke veien. Forliket er imidlertid ikke tinglyst som heftelse på bnr 4, men lagmannsretten kan ikke se at det har betydning her. Riktignok kan en utinglyste bruksrett bli ekstingvert, slik at den ikke kan gjøres gjeldende overfor den som i aktsom god tro innretter seg etter grunnbokens opplysninger på dette punkt. Ingfrid Barstad kan imidlertid ikke likestilles med en utenforstående tredjemann. Hun er oppvokst på stedet som hun har overtatt etter faren. Faren var ellers sønn av Sivert Barstad. For egen del har hun også opplyst til namsretten at hun hadde hørt at det "det fantes noe fra gammelt av" mellom brukene. Dette burde i seg selv oppfordre henne til å uindersøke forholdet nærmere. For øvrig er opplysningene i utskiftningsprotokollen også av en slik art det de bør oppfordre til ytterligere undersøkelser. Det kan derfor synes tvilsomt om bruksretten i det hele kan ekstingveres. Lagmannsretten deler derfor namsrettens standpunkt om at Barstad i hvert fall ikke var i aktsom god tro, og viser ellers til namsrettens begrunnelse, som tiltres.
Etter lagmannsrettens vurdering har Hellerens sannsynliggjort hovedkravet om varig rett til å bruke den aktuelle veien. Spørsmålet er om de også har sannsynliggjort sikringsgrunnen. som utover en ren henvisning til tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 ikke er nærmere presisert fra Hellerens side. Namsretten har imidlertid bygget sin avgjørelse på at vilkårene i tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 første ledd b) er til stede og det fremgår at namsretten fant en midlertidig ordning var nødvendig for å hindre voldsomheter fra Barstads side, samtidig som Hellerens ikke hadde andre hensiktsmessige forføyninger til rådighet. Lagmannsretten legger til grunn at Hellerens fortsatt mener at det er nødvendig med en midlertidig forføyning. Det springende punkt blir derfor om dette er sannsynliggjort.
Utfra beskrivelsen som er gitt i namsrettens første kjennelse, 12 august 1998, legger lagmannsretten til grunn at situasjonen fremsto som prekær. Etter dette har imidlertid forholdene endret seg. Det kan ha betydning fordi det - som påpekt av namsretten - er situasjonen på det tidspunkt retten treffer sin avgjørelse som er avgjørende. Det vises her til Falkanger m.fl., side 893, med videre henvisninger.
Slik forholdene på stedet nå beskrives, er det ingen andre stengsler enn en grind over veien. Det vises i den forbindelse til protokollutskift fra namsmannen i Sokndal 29 oktober 1998 vedrørende iverksettelsen av den midlertidige forføyningen. Ifølge protokollen ble det ikke funnet synlige stengsler, men det fremgår ellers: "En grind var oppsatt, det var ingen problemer med å åpne og stenge grinden." Lagmannsretten legger for øvrig til grunn at grinden ikke er til hinder for at Hellerens kan bruke veien. Riktignok må den åpnes og lukkes. Som sådan representerer den en viss ulempe, men det kan ikke tillegges vekt. Grinder er både vanlige og nødvendige, og må aksepteres for veier i landbruksområder.
Hellerens har heller ikke bestridt at de uten hinder har kunnet bruke veien etter august 1998. Det indikerer at Barstad - som gir uttrykk for at hun aksepterer at Hellerens bruker veien - også har innrettet seg etter dette. Det eneste som kan tilsi noe annet er hun tilsynelatende fastholder sitt standpunkt om at bruken er basert på "tålt bruk", som kan tilbakekalles. Selv om partene altså er uenige om hva som er det rettslige grunnlaget for Hellerens bruksrett er det på den annen side ingenting som indikerer at Barstad nå har planer om å tilbakekalle den. Ifølge uimotsagte opplysninger i advokat Assersons prosesskrift av henholdsvis 17 november og 16 desember 1998 har Hellerens etter august i år derimot kunnet bruke veien uten problemer. Dette tilsier at det verken pr oktober 1998, da namsretten avsa sin andre kjennelse, eller senere, har vært nødvendig med en midlertidig forføyning for å avverge skade eller ulemper, eller hindre voldsomheter. Etter lagmannsrettens vurdering har ikke Hellerens sannsynliggjort sikringsgrunnen. Vilkårene for en midlertidig forføyning er dermed ikke til stede.
Foreliggende sak har ellers klare likhetstrekk med sak inntatt i Rt-1988-83, der et kjæremål over midlertidig forføyning vedrørende besittelse av en leilighet ble avvist fordi den annen part alt hadde kommet i besittelse av leiligheten. Tilsvarende er tilfellet her. Hellerens har fått adgang til uhindret bruk av veien, uten lensmannens mellomkomst. Lagmannsretten vil likevel ikke avvise saken, men i stedet oppheve forføyningen i det vilkårene ikke er til stede.
Barstad har dermed vunnet frem med sitt kjæremål og hun skal i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §15-14 jf tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd få dekket sine omkostninger i anledning kjæremålet. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å anvende unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd og Hellerens pålegges å dekke Barstads omkostninger i den forbindelse.
Advokat Asserson har fremsendt en omkostningsoppgave på kr 14000,- i anledning kjæremålet. Lagmannsrettens gebyr, som utgjør kr 3090,- kommer i tillegg og tilsammen utgjør omkostningskravet kr 17090,-. Lagmannsretten legger ellers til grunn at oppgaven omfatter nødvendige omkostninger påløpt i anledning kjæremålet, jf tvistemålsloven §176, og den legges til grunn for lagmannsrettens avgjørelse.
For så vidt gjelder omkostningene ved namsrettsbehandlingen må disse vurderes særskilt. Lagmannsretten må da legge sitt materielle resultat til grunn, og se dette i forhold til påstanden i underinstansen, jf T Schei "Tvistemålsloven Bind I" (1998) s 550 -551. I dette tilfellet er lagmannsrettens resultat i samsvar med den påstand Barstad la ned i namsretten. Det innebærer at tvistemålsloven §172 kommer til anvendelse, og Barstad skal i utgangspunktet også få dekket sine omkostninger for namsretten. Etter lagmannsrettens vurdering er det heller ikke her grunnlag for å anvende noen av unntaksreglene i tvistemålsloven §172 annet ledd. Barstads omkostninger i anledning namsrettsbehandlingen er oppgitt til kr 23864, hvilket legges til grunn for denne del av omkosningsavgjørelsen.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Ingfrid Barstad frifinnes.
2. I saksomkostninger betaler Anny og Harald Helleren, en for begge og begge for en, kroner 17090,- -syttentusenognitti- for lagmannsretten og kroner 23864,- - tjuetretusenåttehundreogsekstifire- for namsretten til Ingfrid Barstad innen 2 -to- uker fra forkynnelse av denne kjennelse.