HR-1999-280 - Rt-1999-819
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-05-21 |
| Publisert: | HR-1999-00280 - Rt-1999-819 (192-99) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om fortsatt varetektsfengsling. |
| Saksgang: | Oslo forhørsrett 07.05.1999 - Borgarting lagmannsrett 12.05.1999 - Høyesterett HR-1999-00280, jnr 280/1999 |
| Parter: | A mot Påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Gjølstad, Flock, Matningsdal |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, §240, §388, Straffeloven (1902) §162, §257, §258, §333, Veitrafikkloven (1965) §24, §31, §3, §5, §6 |
Saken gjelder fortsatt varetektsfengsling.
A, født xx.xx.1975, er 12 januar 1999 siktet for overtredelse av straffeloven §162 annet ledd, jf første ledd, jf femte ledd. Han er videre 29 juli 1997 tiltalt for overtredelse av straffeloven §258, jf §257, §257, §333, vegtrafikkloven §31, jf §3, §31, jf §5 første ledd, §31 jf §6 annet ledd og §31 jf §24 første ledd. I tillegg er han 15 januar 1998 tiltalt for overtredelse av straffeloven §257, jf §258, vegtrafikkloven §31 første ledd, jf §5 første ledd og §31 første ledd, jf §24 første ledd 1. punktum.
A har vært varetektsfengslet siden 12 januar 1999. Oslo forhørsrett avsa 7 mai 1999 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1975, løslates. Han ilegges daglig meldeplikt for Oslo politidistrikt."
Påtalemyndigheten påkjærte kjennelsen og ba om at det ble gitt oppsettende virkning. Kjæremålet ble gitt oppsettende virkning.
Borgarting lagmannsrett avsa 12 mai 1999 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1975, kan holdes varetektsfengslet til 28. mai 1999."
A har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har anført at lagmannsrettens kjennelse bygger på en rekke alvorlige faktumfeil. Det er feil når lagmannsretten legger til grunn at det fortsatt gjenstår etterforskning i saken, og at A tidligere har påvirket vitner og i denne forbindelse også har opptrådt truende. Anførselen fra påtalemyndigheten om fare for påvirkning av politivitner kan ikke tillegges vekt. Det er videre feil når lagmannsretten som grunnlag for fortsatt fengsling legger vesentlig vekt på at A gjennom flere måneder forsøkte å unndra seg kontakt med politiet og viser til forhørsrettens kjennelse av 21 april 1999, når det motsatte er tilfellet. Det er også feil av lagmannsretten å legge til grunn at A vil få den nødvendige akutte oppfølging av sine psykiske lidelser enten i fengselet eller ved overføring til psykiatrisk sykehus, slik det er skjedd tidligere. Det vises til at Ringerike sykehus har mangel på kapasitet og tilbud for ham, at overføring til Oslo kretsfengsel med utbygd psykiatrisk tilbud vil medføre frykt for hans liv og helse pga hans opplysninger til politiet om andre domfelte, og opplysninger fra overlege Refsum. Det er nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt Oslo forhørsretts kjennelse av 7. mai 1999 stadfestes.
Subsidiært Borgarting lagmannsretts kjennelse av 12. mai 1999 oppheves og hjemvises til ny behandling."
Påtalemyndigheten har i tilsvar anført at lagmannsretten ikke har lagt feilaktig faktum til grunn. Ved siste fengslingsmøte i forhørsretten redegjorde påtalemyndigheten for det arbeid som gjensto i saken, som nå skal oversendes statsadvokaten. Det anføres videre at siktedes mulighet for å påvirke vitner gjaldt alle vitner, og det vises til tidligere trusler og uttalelser fra siktede. Med hensyn til unndragelsesfare vises det til at siktede bevisst holdt seg skjult for politiet og visste at han var etterlyst. I spørsmålet om uforholdsmessig inngrep vises det til støtteskriv av 10 mai 1999 til lagmannsretten om at helseavdelingen ved Ringerike kretsfengsel ikke hadde gjort noen henvendelser til politiet med bekymring om hans helsetilstand, at doktor Refsum ikke har konsultert fengselets helseavdeling og til uttalelser fra Gaustad sykehus. Det er nedlagt slik påstand:
"Kjæremålet forkastes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det gjelder et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388. Kjæremålet er inngitt under henvisning til §388 nr 2 og 3, hvoretter utvalget kan prøve om det foreligger feil ved lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking. Det gjøres i første rekke gjeldende at lagmannsrettens kjennelse lider av en rekke alvorlige faktumfeil, som må lede til opphevelse, og vises til Rt-1995-373 om at det i særlige tilfeller kan anses som saksbehandlingsfeil at en avgjørelse bygger på uriktig faktum.
I tilknytning til behandlingen av fengslingsvilkåret i straffeprosessloven §171 første ledd nr 2 bemerker lagmannsretten i sin kjennelse at det fortsatt gjenstår etterforskning. Av tilsvaret fremgår at etterforskningen var i en avsluttende fase, og det er gitt en nærmere redegjørelse for sakens stilling. Det er vanskelig å se at lagmannsrettens beskrivelse her var feil. På bakgrunn av at det i begjæringen ikke var opplyst når saken kunne ventes ferdig etterforsket, fant lagmannsretten for øvrig at fengslingsfristen burde settes til 28 mai 1999.
Til anførselene i kjæremålserklæringen vedrørende påvirkning av vitner, bemerkes at lagmannsretten behandler spørsmålet om påvirkning av vitner generelt, ikke politivitner spesielt. Lagmannsretten har videre vist til dok 7-16 som grunnlag for sin uttalelse om at siktede tidligere har påvirket vitner og opptrådt truende. At lagmannsretten ikke har vært oppmerksom på dok 11-6, som er fremhevet i kjæremålet, er det ikke grunn til å anta. Dokumentet utelukker ikke at telefonsamtalen har funnet sted.
Lagmannsretten tok ikke stilling til fengslingsvilkåret etter straffeprosessloven §171 første ledd nr 1, men la ved vurderingen etter straffeprosessloven §240 vesentlig vekt på at siktede gjennom flere måneder hadde forsøkt å unndra seg kontakt med politiet. Også denne vurderingen fra lagmannsrettens side er nærmere kommentert i støtteskrivet, herunder betydningen av brevet av 11 desember 1998 fra siktedes tidligere forsvarer, som er trukket frem i kjæremålserklæringen. Lagmannsrettens synes å ha bygget på en samlet bedømmelse av det som forelå i saken. At det i kjennelsen ikke er foretatt noen konkret gjennomgåelse av det som hadde funnet sted for å underbygge standpunktet, kan ikke anses som noen saksbehandlingsfeil.
I motsetning til forhørsretten, kom lagmannsretten til at det ikke ville være et uforholdsmessig inngrep å holde siktede fortsatt i varetekt. Det er lagt til grunn at han vil få den nødvendige akutte oppfølging for sine psykiske lidelser enten i fengselet eller ved overføring til psykiatrisk sykehus, slik det er skjedd tidligere. Tatt i betraktning den alvorlige siktelsen, kunne det ikke være avgjørende at siktedes psykiske tilstand ville forverres i fengselet, og lagmannsretten har funnet det uklart i hvilken grad hans psykiske tilstand kan forventes å bedre seg vesentlig ved en løslatelse. Lagmannsretten har således vurdert forholdsmessigheten og betydningen av siktedes helsetilstand annerledes enn forhørsretten.
Lagmannsrettens vurdering av de faktiske forhold og den konkrete lovanvendelse kan utvalget ikke overprøve. Utvalget finner ikke å kunne legge til grunn at saken ikke har fått en forsvarlig opplysning i lagmannsretten, eller at det for øvrig foreligger slike feil i faktum - enkeltvis eller samlet - at det er grunnlag for å oppheve lagmannsrettens kjennelse. Som fremhevet i Rt-1995-373 er det bare i særlige tilfeller at feil i det faktum lagmannsretten har bygget på, kan regnes som saksbehandlingsfeil. Da kjæremålsutvalget ved et fortsatt kjæremål ikke kan prøve lagmannsrettens bevisbedømmelse, må en eventuell feil være klar og uomtvistelig for å kunne regnes som saksbehandlingsfeil. Utvalget viser til Rt-1999-283 hvor vurderingen med henvisning til Rt-1995-373 og Rt-1988-722 er knyttet til om det forelå en "vitterlig feil".
Det er heller ikke holdepunkter for at lagmannsretten har bygget på uriktig tolking av straffeprosesslovens bestemmelser.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Kjæremålet forkastes.