HR-2000-60 - Rt-2000-1028
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-06-23 |
| Publisert: | HR-2000-00060 - Rt-2000-1028 (225-2000) |
| Stikkord: | Erstatningsrett, Trygderett, Yrkesskadeerstatning |
| Sammendrag: | Saken gjaldt yrkesskadedekning etter Folketrygdloven (1997) § 136 - vilkåret om at skaden må oppstå "mens arbeidstakeren er i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden".
B var montør og kjørte arbeidsgivers servicebil på vei til kundeoppdrag da han omkom i en trafikkulykke. Bs samboer (A) fremmet krav om at ulykken skulle godkjennes som yrkesskade, men dette ble avslått av trygdemyndighetene. Lagmannsretten avsa fastsettelsesdom for at ulykken skulle godkjennes som yrkesskade. Høyesterett kom til at det ikke var grunnlag for yrkesskadedekning etter Folketrygdloven (1997) § 136, selv om den som blir skadet bruker arbeidsgivers bil. Etter lagmannsrettens dom i denne saken hadde Høyesterett (dissens: 3-2) frifunnet Staten v/Rikstrygdeverket i en tilsvarende sak, jf. Rt-2000-220. Flertallet i saken mente at arbeidstakeren ikke var trygdet på reise mellom hjem og første arbeidssted eller fra siste arbeidssted til hjemmet, selv om reisen fant sted i arbeidstiden og arbeidsgiveren betalte godtgjørelse for bruk av arbeidstakerens egen bil. Høyesterett, som la til grunn den rettsanvendelse som flertallet i dommen i Rt-2000-220 bygde på, mente at den omstendighet at det i herværende sak var arbeidsgiveren som eide bilen, ikke medførte at saken kom i en annen stilling. Det var heller ikke forhold ved serviceordningen som - enkeltvis eller samlet - medførte at dette tilfellet kom i en annen stilling enn det som Høyesterett tok stilling til i dommen i Rt-2000-220. |
| Saksgang: | Trygderetten TRR-1998-00089 - Eidsivating lagmannsrett LE-1998-864 A - Høyesterett HR-2000-00060, sivil anke |
| Parter: | Staten v/Rikstrygdeverket (regjeringsadvokaten v/advokat Morten Goller - til prøve) mot [A-kvinne] (advokat Knut Boehlke) |
| Forfatter: | Tjomsland, Bruzelius, Stang Lund, Gjølstad, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Folketrygdloven (1997) §13-6, §26-2, Yrkesskadetrygdloven (1958) §9, Folketrygdloven (1966) §11-1, Trygderettsloven (1966) §23 |
Dommer Tjomsland: Saken gjelder spørsmålet om yrkesskadedekningen etter lov om folketrygd av 28. februar 1997 nr. 19 omfatter en dødsulykke som inntraff mens forulykkede kjørte sin arbeidsgivers servicebil på vei fra hjemmet om morgenen til et arbeidsoppdrag som var avtalt dagen før. Etter folketrygdloven §13-6 annet ledd gjelder yrkesskadedekningen «for yrkesskader som oppstår mens arbeidstakeren er i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden».
B, født *.*.1964, var bosatt i Romedal i Stange kommune. Han var ansatt som elektromontør hos Elektro-Installasjon AS i Brumunddal. Bedriften hadde etablert en 24-timers servicevakt. Dette innebar at en i bedriftens ledelse hadde vakttelefon, og at han formidlet oppdragene til den montøren som det var mest hensiktsmessig å benytte. Ordningen omfattet de montører som til enhver tid disponerte en av bedriftens fem servicebiler, samt de som hadde egen innredet servicebil og avtale om å benytte denne. Montørene var ikke forpliktet til å være disponible for utrykning. Det var i alt bare tre til fem utrykninger i året utenom ordinær arbeidstid. I de øvrige tilfeller ble bedriften enig med kunden om at oppdraget skulle utføres neste dag, blant annet fordi kunden da sparte utrykningstillegget. Selv om et oppdrag ble besluttet utført neste dag, ble likevel montøren underrettet kvelden før dersom dette ville spare ham for reisestrekning neste dag.
Den 14. november 1996 var alle ansatte i bedriften samlet på et kurs på Biri. På vei hjem fra kurset fikk en i ledelsen litt før klokken 2000 henvendelse fra handlesenteret CC Mart'n Hamar, hvor en pappkomprimator hadde sluttet å virke. Det ble bestemt at B skulle utføre oppdraget ved arbeidstidens begynnelse neste dag, og at han skulle møte på CC Mart'n klokken 0700 neste dag. Grunnen til at det var B som skulle utføre oppdraget, var at han hadde kjennskap til dette oppdragsstedet, og at han ville kjøre forbi dette på vei fra sitt hjem til sitt faste oppdragssted som på denne tiden var på Gjøvik. B disponerte på dette tidspunktet en av bedriftens servicebiler, en liten varevogn av type Citroen C 15. Bilen inneholdt nødvendig serviceutstyr, verktøy og reservedeler.
B reiste hjemmefra den påfølgende morgen ca klokken 0630. Før han nådde frem til oppdragsstedet ble han ved Kåterudkrysset på E6 i Stange innblandet i en trafikkulykke der han omkom. Ulykken skjedde klokken 0648.
Bs samboer, A, fremmet krav om at ulykken skulle godkjennes som yrkesskade, men dette ble avslått ved Stange trygdekontors vedtak av 12. februar 1997. Trygdekontoret viste som begrunnelse til at «håndverkere eller andre som har ambulerende arbeidssted, ikke er i arbeid på reisen hjemmefra til første kunde eller oppdragssted eller på reisen hjem fra siste kunde eller oppdragssted». Vedtaket ble stadfestet ved kjennelse av Hedmark fylkestrygdekontor 9. juli 1997. Denne ble påanket til Trygderetten, som 15. oktober 1998 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Fylkestrygdekontorets kjennelse av 9. juli 1997 stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Ved stevning av 25. november 1998 brakte A saken inn for Eidsivating lagmannsrett etter trygderettsloven §23. Hun gjorde gjeldende at Trygderettens lovtolking var uriktig. Lagmannsretten avsa 22. oktober 1999 dom med slik domsslutning:
«1. Ulykken som B var utsatt for 15. november 1996 godkjennes som yrkesskade.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Rikstrygdeverket til A 40.000 - førtitusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dommen.»
Partenes anførsler for lagmannsretten fremgår av dommen.
Staten v/Rikstrygdeverket har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen og bevisbedømmelsen.
Saken står for Høyesterett på flere punkter i en annen stilling enn for lagmannsretten. Etter lagmannsrettens dom har Høyesterett behandlet en sak som gjaldt de samme rettslige problemstillinger som den foreliggende sak. Forulykkede arbeidet i den saken som installasjonsinspektør, og han omkom mens han kjørte sin egen bil på vei til det første oppdragsstedet om morgenen. Ved Høyesteretts dom av 14. februar 2000, inntatt i Rt-2000-220, fikk staten v/Rikstrygdeverket - under dissens tre mot to - medhold i at skaden ikke var å anse som en yrkesskade. Også når det gjelder de faktiske forhold er saken bedre opplyst enn den var for lagmannsretten. Det er avholdt bevisopptak av daglig leder i Elektro-Installasjon AS, Kristian Storsveen, som også har avgitt en skriftlig erklæring som er fremlagt. Han hadde ikke tidligere avgitt forklaring.
Den ankende part, staten v/Rikstrygdeverket, har for Høyesterett i hovedsak anført:
Lagmannsrettens dom bygger på en uriktig lovforståelse, noe som er blitt bekreftet ved Høyesteretts dom i Rt-2000-220. Lagmannsretten har på sentrale punkter også lagt til grunn et uriktig faktum.
Avgjørende for om ulykken omfattes av yrkesskadedekningen, er om B ved kjøringen fra hjemmet til CC Mart'n kan anses for å ha vært «på arbeidsstedet». De øvrige vilkårene i folketrygdloven §13-6 annet ledd får ikke selvstendig betydning i dette tilfellet.
Det fremgår av lovforarbeidene at det nærmere innholdet av uttrykket «på arbeidsstedet» er blitt fastlagt gjennom trygdemyndighetenes praksis. Betydningen av denne praksis forsterkes ved at lovgivningen om yrkesskadetrygd har tatt sikte på å kodifisere forvaltningspraksis.
Dommen i Rt-2000-220 som bygger på en meget grundig gjennomgang av lovforarbeider og trygderettspraksis, gjaldt et saksforhold som er meget likt det som foreligger i denne saken. En forskjell er at forulykkede i den saken kjørte sin egen bil. Det er imidlertid ingen holdepunkter i de foreliggende rettskilder for at dette er av betydning. Det er lagt til grunn i trygderettspraksis at den omstendighet at skadelidte bruker bedriftens bil, ikke medfører at skaden anses for å ha skjedd på arbeidsstedet, jf. blant annet ankesak 0096/95 (anke nektet fremmet). Reelle hensyn tilsier også at de arbeidstakere som benytter egen servicebil, ikke bør stå i en annen stilling enn de som benytter en av bedriftens servicebiler. Bestemmelsen i folketrygdloven §13-6 fjerde ledd om at yrkesskadedekningen gjelder på reise til og fra arbeidsstedet når transporten skjer i regi av arbeidsgiveren, er en kodifikasjon av tidligere trygdepraksis, og tar sikte på transport av arbeidstakerne i bedriftens egne eller leide biler.
Lagmannsretten har misforstått innholdet i den såkalte vaktordningen ved bedriften. Ordningen innebærer ingen spesielle forpliktelser for arbeidstakerne. Det er ikke noe ved den som tilsier at dette saksforholdet i denne henseende står i en annen stilling enn det som ble behandlet i saken i Rt-2000-220. Men selv om man her skulle bygge på lagmannsrettens forståelse av faktum, kan resultatet i dommen på bakgrunn av den foreliggende praksis ikke opprettholdes. For B hadde dette arbeidsoppdraget også samme karakter som hans øvrige oppdrag. At bedriften fikk oppdraget gjennom servicevaktordningen, medførte heller ikke noen særskilt risiko.
Lagmannsretten har opptrådt som forvaltningsmyndighet i strid med trygderettsloven §23 når den har avsagt fastsettelsesdom for at skaden skal anses som en yrkesskade. Da ankemotparten for Høyesterett har nøyet seg med å nedlegge påstand om at Trygderettens vedtak oppheves, er det imidlertid ikke nødvendig for staten å nedlegge noen subsidiær påstand.
Staten v/Rikstrygdeverket har nedlagt slik påstand:
«Staten v/Rikstrygdeverket frifinnes.»
Ankemotparten, A, har for Høyesterett i hovedsak anført:
Lagmannsrettens avgjørelse bygger på en riktig rettsanvendelse, og også bevisbedømmelsen er riktig på de sentrale punkter.
Etter ordlyden synes folketrygdloven §13-6 annet ledd å inneholde tre kumulative vilkår, men slik kan bestemmelsen ikke uten videre forstås, jf. mindretallets bemerkninger i dommen i Rt-2000-220 på side 231. Det sentrale kriteriet er tilknytningen eller sammenhengen mellom arbeidet og ulykken. Eldre forvaltningspraksis må forstås på bakgrunn av de forhold som da forelå, og begrunnelsene i disse avgjørelser må derfor nå tilpasses samfunnsforholdene i dag. Risikobetraktninger som var meget sentrale ved utformingen av den tidligste lovgivning om yrkesskader, er kommet mer i bakgrunnen etter den samordningen som skjedde ved yrkesskadetrygdloven av 1958 og ved utvidelsen av folketrygden til også å omfatte yrkesskader.
Trygderettspraksis gir etter ankemotpartens mening ikke et så klart og entydig bilde som flertallet la til grunn i avgjørelsen i Rt-2000-220. Det må - slik mindretallet i den saken ga uttrykk for - kunne legges til grunn at praksis har vært noe varierende, og det foreligger flere avgjørelser hvor lovens kriterier ikke kan anses særlig strengt anvendt.
Denne saken står i flere henseender i en annen stilling enn den saken som ble behandlet i Rt-2000-220. Det vises til at B ved ulykken benyttet bedriftens bil med utstyr, at han hadde som pålagt tjenesteplikt å utføre det konkrete arbeidsoppdraget den aktuelle morgenen, og at oppdraget hadde kommet til bedriften som ledd i servicevaktordningen.
Dersom Høyesterett skulle komme til at Trygderettens standpunkt ville være best i samsvar med flertallets premisser i dommen i Rt-2000-220, kan det - etter ankemotpartens mening - likevel være grunn til å foreta en viss nyansering i forhold til enkelte bemerkninger i denne avgjørelsen. Ankemotparten er enig i at skader som skjer på reise mellom hjemmet og et stasjonært arbeidssted som utgangspunkt faller utenfor yrkesskadedekningen, men hun mener at dette utgangspunkt ikke har samme styrke når det er tale om arbeidstakere som har ambulerende arbeidssted. Det hevdes at sterke reelle hensyn taler for at et skadetilfelle som det foreliggende omfattes av dekningen, og det anføres i den forbindelse at det ellers vil oppstå en rekke nokså tilfeldige grensetilfeller. Det må foretas en samlet vurdering av de momenter som viser tilknytningen mellom ulykken og arbeidet, og ikke en enkeltvis bedømmelse av hvert enkelt av de argumenter som ankemotparten har trukket frem.
A har nedlagt slik påstand:
«1. Trygderettens kjennelse av 15.10.1998 oppheves.
2. Staten v/Rikstrygdeverket tilpliktes å erstatte A sakens omkostninger for Eidsivating Lagmannsrett og for Høyesterett.»
Jeg er kommet til at anken må føre frem. Etter mitt syn er det ikke grunnlag for å bedømme denne ulykken annerledes i forhold til yrkesskadedekningen enn den som ble behandlet i dommen i Rt-2000-220.
Innledningsvis bemerker jeg at Trygderetten og lagmannsretten har avgjort saken på grunnlag av lov om folketrygd av 17. juni 1966 §11-1 nr. 1 bokstav a. Da saken ble avgjort av Trygderetten 15. oktober 1998, var imidlertid den nye folketrygdloven av 28. februar 1997 nr. 19 trådt i kraft. Trygderetten skulle derfor ha anvendt bestemmelsen i den nye folketrygdlov §13-6, jf. overgangsreglene i §26-2 første ledd annet punktum og den mer utførlige redegjørelse for dette spørsmål i dommen i Rt-2000-220 på side 223. Som det der er uttalt, har imidlertid dette lovvalgsspørsmålet ikke betydning for avgjørelsen av saken.
Etter folketrygdloven §13-6 annet ledd gjelder yrkesskadedekningen for skader som oppstår mens arbeidstakeren er «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden». Samme paragraf fjerde ledd første punktum fastsetter at yrkesskadedekningen gjelder på reise til og fra arbeidsstedet dersom transporten «skjer i arbeidsgiverens regi, eller er av en slik karakter at den medfører vesentlig risiko for skade». Bestemmelsene har samme rettslige innhold som den tidligere folketrygdlov §11-1 nr. 1 bokstav a. §13-6 fjerde ledd er således en lovfesting av praksis etter den tidligere lov. Jeg tilføyer at bestemmelsen i den tidligere folketrygdlov §11-1 nr. 1 bokstav a var en videreføring av §9 nr. 1 bokstav a i lov av 12. desember 1958 nr. 10 om yrkesskadetrygd, som igjen var en videreføring av tidligere lovgivning om ulykkestrygd for industriarbeidere. Jeg viser om lovhistorien til den utførlige redegjørelsen i dommen i Rt-2000-220 på side 223-228.
Det fremgår av de lovforarbeider som der er gjengitt, at det nærmere innholdet av uttrykket «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden», er blitt fastlagt gjennom trygdemyndighetenes, og fra 1967 også Trygderettens praksis. Av lovforarbeidene fremgår videre at det ved de forskjellige lovrevisjoner som er gjennomført, ikke har vært meningen å foreta noen endring i yrkesskadedekningens rekkevidde i forhold til den tidligere praksis. Dette innebærer at praksis - i den utstrekning denne gjennomgående er konsekvent og entydig - på dette området vil ha større vekt enn ellers som rettskilde.
Formålet med yrkesskadelovgivningen er å gi kompensasjon for den særlige risiko som antas forbundet med arbeidet. Skade påført på vei til eller fra arbeidsstedet er en risiko ved reiseveien, og ikke ved arbeidet, og godkjennes som hovedregel ikke som yrkesskade. Dette er ved flere anledninger klart uttalt og forutsatt i lovforarbeidene. Jeg viser spesielt til forarbeidene til yrkesskadetrygdloven av 1958 hvor et forslag om lovendring på dette punkt ikke ble tatt til følge, jf. Ot.prp.nr.35 (1958) side 25 og Innst.O.XIII. (1958) side 13. I någjeldende folketrygdlov fremgår dette forutsetningsvis av bestemmelsen i §13-6 fjerde ledd.
Det finnes eksempler på at Trygderetten etter en konkret vurdering har ansett reiseveien for å ha slik sammenheng med selve arbeidet at den omfattes av yrkesskadedekningen. Dette gjelder blant annet de tilfeller hvor bilen er blitt ansett som arbeidssted. Som det er redegjort for i dommen i Rt-2000-220 på side 229, er det imidlertid «bare i de tilfeller arbeidsoppgavene er knyttet til selve bilen, at denne har vært ansett som arbeidssted». Dette har ikke vært tilfellet i denne saken. Flere av de tilfeller som ankemotparten har vist til, må ellers sees i sammenheng med prinsippet om at skader som inntrer på reiser mellom flere arbeidssteder, omfattes av yrkesskadedekningen. Dette vil kunne være situasjonen når skadelidte har hjemmekontor, men også i andre tilfeller kan arbeidet konkret bli ansett påbegynt før vedkommende reiser hjemmefra. I det foreliggende tilfellet ville B imidlertid først ha påbegynt sitt arbeid som elektriker ved ankomsten til CC Martn. Han foretok seg ikke noe hjemme som skulle tilsi at arbeidet var påbegynt allerede der. At han til enhver tid hadde en del utstyr og verktøy i bilen som ble benyttet i arbeidet, medfører ikke at han på dette grunnlag var yrkesskadedekket fra han reiste hjemmefra, jf. også Trygderettens avgjørelser i ankesakene 0678/91 ( TRR-1991-00678 ) og 1044/95 ( TRR-1995-01044 ).
Ankemotparten har anført at sterke grunner taler for at yrkesskadedekningen for arbeidstakere med ambulerende arbeid også bør omfatte reisen til første og fra siste arbeidssted og ikke bare reisen mellom arbeidsstedene. Dette spørsmål tok imidlertid Høyesterett uttrykkelig stilling i dommen i Rt-2000-220. Flertallet mente at en slik anvendelse av begrepet «på arbeidsstedet» ville være i strid med den praksis som var etablert og lagt til grunn av lovgiver. Flertallet kom derfor i den saken til at arbeidstakeren ikke var trygdet på reise mellom hjemmet og første arbeidssted eller fra sitt siste arbeidssted til hjemmet, selv om reisen fant sted i arbeidstiden og arbeidsgiveren betalte godtgjørelse for bruk av arbeidstakerens egen bil.
Jeg legger den rettsoppfatning som flertallsvotumet i dommen i Rt-2000-220 bygger på, til grunn for min vurdering av herværende sak. Det er for Høyesterett fremlagt flere avgjørelser av Trygderetten enn det var i saken fra februar, men dette endrer ikke bildet av denne praksis. Jeg tilføyer at ankemotpartens anførsel om at det avgjørende for yrkesskadedekningen er om det er sammenheng mellom arbeidet og ulykken, også ble gjort gjeldende i den saken. Etter flertallets oppfatning var det imidlertid «ikke dekning i lovens ord og forarbeider eller i trygdemyndighetenes praksis (for) å la yrkesskadedekningen generelt omfatte de tilfeller en ulykke finner sted i forbindelse med arbeid». Jeg er enig med staten i at det er vanskelig å se at hovedregelen om at skader som skjer på vei fra hjemmet til første arbeidssted ikke omfattes av yrkesskadedekningen, kunne vært opprettholdt dersom bestemmelsen var gitt en slik fortolkning.
Den eneste forskjellen mellom denne saken og saken i Rt-2000-220 er, slik jeg ser det, at det i herværende sak var arbeidsgiveren som eide bilen. Dette kan imidlertid ikke medføre at saken kommer i en annen stilling. En slik sondring vil ikke ha støtte i lovforarbeider eller den foreliggende praksis, noe som direkte fremgår av flertallets votum i dommen i Rt-2000-220 på side 230. Det vises der til ankesak 1711/93 (anke nektet fremmet), 3652/93, 1669/97 i tillegg til herværende sak. Det vil etter mitt syn heller ikke være noen naturlig ordning om eierforholdet til bilen skulle være avgjørende for hva som her er arbeidsstedet. Daglig leder i Elektro-Installasjon AS, Kristian Storsveen, har forklart at enkelte av de ansatte som var omfattet av servicevaktordningen, brukte sine egne servicebiler, mens andre brukte bedriftens servicebiler. Det er vanskelig å se noen grunn til at disse to grupper arbeidstakere på grunn av eierforholdet til bilen de kjører, skal ha forskjellig yrkesskadedekning.
Jeg tilføyer at lagmannsretten kan synes å ha lagt til grunn at B ville hatt krav på lønn fra han reiste hjemmefra klokken 0630 til første arbeidssted på CC Martn. Det er imidlertid, slik saken nå er opplyst, tvilsomt om dette er riktig. Atskillig kan tale for at det bare var i de tilfeller utrykningen under serviceordningen skjedde utenfor ordinær arbeidstid, at montøren hadde krav på i lønn i reisetiden. For yrkesskadedekningen er det imidlertid ikke av avgjørende betydning om det betales lønn i reisetiden, jf. blant annet ankesak 2846/72.
Jeg kan ikke se at den omstendighet at det var bedriften som eide bilen, medfører at bestemmelsen i folketrygdloven §13-6 fjerde ledd får anvendelse. Bestemmelsen som ble lovfestet ved folketrygdloven av 1997, tok bare sikte på å kodifisere hovedprinsippene i trygdemyndighetenes praksis, jf. NOU 1990:20 Forenklet folketrygdlov side 586 og Ot.prp.nr.29 (1995-1996) side 132. Transport i arbeidsgivers regi innebærer etter praksis at arbeidsgiver bringer de ansatte til og fra arbeidsplassen med eget eller leid transportmiddel - for eksempel med buss m/sjåfør. Det sentrale ved en slik ordning er at arbeidsgiveren derved overtar den risikoen ved reiseveien som arbeidstaker ellers har. Ordinær bruk av arbeidsgivers bil til og fra arbeidsstedet innebærer ikke noen slik forflytting av risiko. - Jeg tilføyer for ordens skyld at det er klart og ubestridt at unntaket i §13-6 fjerde ledd for reiser til og fra arbeidsstedet som «er av en slik karakter at den medfører vesentlig økt risiko for skade», ikke får anvendelse i dette tilfellet.
Lagmannsretten har lagt betydelig vekt på at det aktuelle arbeidsoppdraget var et utslag av den såkalte «vaktordning» som bedriften hadde etablert. På dette punkt er saken bedre opplyst for Høyesterett. Det er nå klarlagt at vaktordningen var en serviceordning for publikum, og at den ikke medførte noen tjenesteplikt for den enkelte ansatte til å være disponibel for utrykninger utenom vanlig arbeidstid. B fikk beskjed kvelden før om at han skulle utføre det aktuelle oppdraget fra arbeidstidens begynnelse neste dag. Reisen til dette arbeidsoppdraget ville ikke være av annen karakter enn reisen til Bs øvrige arbeidsoppdrag. Det er etter mitt syn ikke forhold ved serviceordningen som - enkeltvis eller samlet - medfører at dette tilfellet kommer i en annen stilling enn det som Høyesterett tok stilling til i dommen i Rt-2000-220. Det er da ikke nødvendig for meg å gå nærmere inn på hvordan yrkesskadedekningen vil være dersom utføringen av arbeidsoppdraget hadde hatt en mer direkte sammenheng med en etablert vaktordning.
Jeg er etter dette kommet til at anken må tas til følge, og staten v/Rikstrygdeverket må derfor bli å frifinne. Staten har ikke nedlagt påstand om saksomkostninger.
Jeg stemmer for denne
dom:
Staten v/Rikstrygdeverket frifinnes.
Dommer Bruzelius: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Stang Lund: Likeså.
Dommer Gjølstad: Likeså.
Dommer Holmøy: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
Staten v/Rikstrygdeverket frifinnes.