HR-2000-42 - Rt-2000-155
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-01-25 |
| Publisert: | -2000-00042 - Rt-2000-155 (43-2000) |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | Saken gjaldt krav om erstatning og oppreisning for uberettiget strafforfølgning etter Straffeprosessloven (1981) § 444 - § 446. |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett - Høyesterett HR-2000-00042S, jnr. 706/1999 |
| Parter: | Påtalemyndigheten mot A (advokat Aasmund O. Sandland) |
| Forfatter: | Bugge, Aarbakke, Oftedal Broch |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446 |
Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning for uberettiget strafforfølgning etter straffeprosessloven §444 - §446.
A ble pågrepet 14. mars 1997 etter å ha vært med som sjåfør i en bil med to kg heroin og noe amfetamin som ble innført fra Tsjekkia til Norge. Ved Stavanger byretts dom av 10. juli 1998 ble han dømt til 11 års fengsel. Ved Gulating lagmannsretts dom av 25. februar 1999 ble han frifunnet for ulovlig innførsel av narkotika og også for uaktsom narkotikaforbrytelse. A var varetektsfengslet fra pågripelsen frem til lagrettens kjennelse forelå.
Den 12. april 1999 fremsatte A begjæring til Gulating lagmannsrett med krav om erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §444 - §446. Han krevde erstatning for økonomisk tap med inntil kr 250.000, erstatning for fremtidig inntektstap med inntil kr 200.000, og oppreisning med inntil kr 1.000.000. Hordaland statsadvokatembeter gjorde gjeldende at vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §444 og §445 ikke var oppfylt, og at det dermed heller ikke var grunnlag for oppreisning etter straffeprosessloven §446.
Lagmannsretten - satt med de samme fagdommere som avsa frifinnelsesdommen - avsa 1. november 1999 kjennelse med slik slutning:
«Staten skal betale som erstatning til A 200.000 - tohundretusen - kroner, og som oppreisning 300.000 - trehundretusen - kroner, innen 2 - to - uker fra statsadvokaten mottar denne kjennelse.»
Hordaland statsadvokatembeter har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Når det gjelder erstatning for lidt og fremtidig tap er statsadvokaten enig med lagmannsretten i at vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §444 ikke er oppfylt. Men det gjøres gjeldende at heller ikke vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §445 er oppfylt. Det lange fengselsoppholdet ligger innenfor det som er normalt ved en slik alvorlig forbrytelse. Det er ikke godtgjort at det foreligger slike særlige forhold som skal begrunne et annet resultat. Lang varetektstid er i seg selv ikke tilstrekkelig. De øvrige belastninger A har hatt i fengslet går ikke utover det som normalt vil kunne følge av så vidt langvarig fengselsopphold.
Det er ikke grunnlag for oppreisning da verken vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §444 eller §445 er oppfylt. Selv om lagmannsrettens avgjørelse etter straffeprosessloven §445 blir stående, kan det ikke være grunnlag for oppreisning. Det er ikke godtgjort at varetektsfengslingen var mer byrdefull enn for andre som utholder langvarig varetekt og er siktet for tilsvarende alvorlig forbrytelse. Uansett er beløpet satt vesentlig for høyt. Lagmannsretten har i liten grad redegjort for hvilke forhold som er vektlagt. Man bør se hen til lønns- og prisnivået i hjemlandet. Han er for hvert år i norsk varetekt gitt en oppreisning på tre ganger sin brutto årsinntekt.
A har også i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg og samtidig gitt tilsvar til statsadvokatens kjæremål. Han har med henvisning til kjennelsen inntatt i Rt-1999-685 anført at han ikke har begått den handling som er grunnlag for siktelsen, jf. straffeprosessloven §444. Det må legges til grunn at han skulle på skiferie til Norge, og at kjøringen i seg selv var av helt alminnelig og uskyldig karakter. Det foreligger dessuten slike særlige forhold at vilkårene etter straffeprosessloven §445 er oppfylt.
A er enig i at lidt tap er kr 150.000, men at beløpet på kr 50.000 for fremtidig tap er satt for lavt. Han vil antakelig ikke komme tilbake i inntektsgivende arbeid, og hans fremtidige tap vil være kr 300.000 frem til pensjonsalder. Oppreisningsbeløpet er satt for lavt. Det skal tas hensyn til at fengselsoppholdet har vært særlig byrdefullt som utlending, og uten mulighet for kontakt med familie. Det skal ikke tas hensyn til lønnsnivået i hans hjemland. Oppreisningsbeløpet bør i det minste fordobles.
Det er lagt ned slik påstand:
«Staten skal betale erstatning til A med kr 150.000, for lidt tap, kr 300.000,- som tap i fremtidig inntekt, og kr 600.000,- som oppreisning, til sammen kr 1.050.000,-.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg har i kjæremålssaken full kompetanse og bemerker:
Utvalget er enig med lagmannsretten i at vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §444 ikke er til stede og finner det her tilstrekkelig å vise til lagmannsrettens begrunnelse.
Når det gjelder erstatning etter §445, har lagmannsretten under henvisning til avgjørelsen i Rt-1994-721 tatt utgangspunkt i at det vanligvis ikke skal tilkjennes erstatning for tap som er en naturlig og vanlig følge av en strafforfølgning, herunder en tid i varetekt. Retten viser til at A var i varetekt, til dels med brev- og besøkskontroll, i 16 måneder før dommen i Stavanger byrett, og at han deretter satt fengslet i 7 måned forut for frifinnelsen i lagmannsretten. Det er lagt til grunn at fengselsoppholdet var en psykisk påkjenning for A og at hans situasjon som utlending var ekstra vanskelig. Deretter heter det i lagmannsrettens begrunnelse:
«Lagmannsretten finner allikevel at selv om det lange fengselsoppholdet ligger innenfor det som normalt ikke skulle berettige erstatning, så bør erstatning allikevel tilkjennes i dette tilfellet. Grunnen til det er at det i seg selv ikke ofte forekommer at noen sitter så lenge i varetekt og deretter blir frifunnet, og at et så langt fengselsopphold på det uvisse er en særdeles hard påkjenning. Disse forhold gjør det rimelig å tilkjenne erstatning.»
Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i at A ved varetektsfengslingen må sies å være påført en særlig eller uforholdsmessig skade, og at det etter forholdene fremstiller seg som rimelig å tilkjenne erstatning. Det vises også til kjæremålsutvalgets kjennelse av 24. november 1999 i sak lnr. 627/1999 (HR-1999-627-S), hvor vilkårene for erstatning etter §445 ble funnet å være tilstede etter et varetektsopphold på noe over 2 år, også i en alvorlig narkotikasak. Etter utvalgets syn i den saken ville det ha vært uforholdsmessig om det ikke ble tilkjent et visst beløp til delvis erstatning av det tap og oppreisning for de påkjenninger den siktede hadde hatt.
Når det gjelder utmålingen av erstatningen etter §445 bemerker lagmannsretten:
«Med hensyn til erstatningens størelse er det opplyst at A arbeidet som drosjesjåfør i Ostrava og at inntekten hans i 1996 var brutto ca 200.000 tsjekkkiske kroner, som tilsvarer omtrent 50.000 norske. Lagmannsretten legger til grunn at om A ikke var blitt utsatt for straffeforfølgningen ville han fortsatt og også i årene fremover hatt en inntekt noe større enn dette, på grunn av den alminnelige utvikling av lønn og pengeverdi. Lagmannsretten legger også til grunn som opplyst at A efter fengselsoppholdet og dets virkninger ikke umiddelbart kan komme i arbeid igjen, men at dette vil ta tid og at der har vært ekstraordinære utgifter for familien som har levet på lån. Hensett til kompensasjon for avsavn av pengene i tiden som er gått, og til det som er opplyst som ekstra utgifter for familien, finner lagmannsretten det rimelig å tilkjenne en erstatning for tapt arbeidsinntekt og ekstra utgiter for familien, på kr 150.000,- for tap hittil og kr 50.000,- for fremtidige tap. Det er tatt hensyn til at det bare er særlig eller uforholdsmessig skade som kan erstattes efter straffeprosessloven §445.»
Kjæremålsutvalget finner ikke grunnlag for å fravike lagmannsrettens erstatningsutmåling, heller ikke når det gjelder fremtidig tap. Påtalemyndigheten gir for øvrig i sitt kjæremål uttrykk for, dersom erstatning tilkjennes, at man er enig i den inntektsberegning lagmannsretten har foretatt. Lagmannsrettens erstatningsfastsettelse vil etter dette bli stadfestet.
Lagmannsretten har funnet at omstendighetene knyttet til As lange varetektsopphold er slike at de også gir særlig grunn til å tilkjenne ham oppreisning etter straffeprosessloven §446, og at kjæremålsutvalget er enig i dette. Utvalget finner imidlertid at lagmannsretten har satt oppreisningsbeløpet vesentlig for høyt. I den nevnte kjæremålssak lnr. 627/1999 fastsatte utvalget skjønnsmessig erstatning og oppreisning til samlet beløp kr 50.000. Det er ikke i As tilfelle gitt opplysninger som tilsier at den krenkelse eller skade av ikke-økonomisk art som han har vært utsatt for som følge av varetektsoppholdet, må betraktes som vesentlig mer alvorlig. Kjæremålsutvalget finner at oppreisningserstatningen bør fastsettes til kr 50.000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Staten v/Justisdepartementet skal til A betale erstatning med 300.000 - tre hundre tusen - kroner, og oppreisning med 50.000 - femti tusen - kroner.
Tilføyelse: Erstatningsbeløpet rettes fra 300.000 - tre hundre tusen - kroner til 200.000 - to hundre tusen - kroner, i medhold av straffeprosessloven §46 jf. §44 jf §52 tredje ledd.
8. februar 2000