HR-2000-1186 - Rt-2000-1664
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-10-03 |
| Publisert: | HR-2000-01186 - Rt-2000-1664 (408-2000) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt videre kjæremål vedrørende fortsatt varetektsfengsling. |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett - Høyesterett HR-2000-01186, straffekjæremål |
| Parter: | A (advokat Ann T. Bugge) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Lund, Coward, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §172, §170a, §184, §185, §388, Straffeloven (1902) §162, §227, §233, §317 |
Saken gjelder videre kjæremål vedrørende fortsatt varetektsfengsling i medhold av straffeprosessloven §185, jf. §184 annet ledd, jf. §172, jf. §170a.
A, født *.*.1964, er ved Gulating lagmannsretts dom 30. juni 2000 dømt til fengsel i fem år for blant annet overtredelse av straffeloven §162 første ledd, jf. annet ledd, jf. femte ledd, straffeloven §317 første ledd, jf. femte ledd og straffeloven §227 1. straffalternativ. Domfellelsen gjelder blant annet kjøp av ca 40 gram heroin.
Lagmannsrettens dom er en fellesstraff med resttid på fire år etter prøveløslatelse etter soning av Høyesteretts dom av 21. desember 1990, som gjelder overtredelse av straffeloven §233 første ledd, jf. annet ledd.
Domfelte har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens lovanvendelse og straffutmåling. Anken er tillatt fremmet for Høyesterett ved beslutning av Høyesteretts kjæremålsutvalg 23. august 2000 (HR-2000-911-K). Ankeforhandling er ikke berammet.
Domfelte har sittet varetektsfengslet i saken siden 16. januar 1999.
Politimesteren i Bergen begjærte 20. september 2000 fengslingsfristen forlenget med ytterligere fire uker i medhold av straffeprosessloven §172, jf. §184, jf. §185, jf. §170a.
Bergen forhørsrett avsa 22. september 2000 kjennelse med slik slutning:
«A, f. *.*.1964, kan fortsatt holdes i varetekt til 20.10.2000, kl. 15:00 så fremt ikke annet av retten eller påtalemyndigheten bestemmes.»
Domfelte påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett, som 27. september 2000 avsa kjennelse med slik slutning:
«Kjæremålet forkastes.»
Domfelte har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, og i hovedsak gjort gjeldende:
Det foreligger en saksbehandlingsfeil ved lagmannsrettens kjennelse idet kjennelsesgrunnene er mangelfulle.
Lagmannsretten har nøyd seg med å fastslå at det ikke foreligger saksbehandlingsfeil ved forhørsrettens kjennelse uten at dette er nærmere begrunnet. Lagmannsretten har ikke drøftet nærmere om det er grunnlag for fengsling i medhold av straffeprosessloven §172, men bare vist til forhørsrettens begrunnelse. Lagmannsretten har heller ikke drøftet om fortsatt varetektsfengsling vil innebære et uforholdsmessig inngrep. For øvrig vises det til anførslene for lagmannsretten.
Domfelte har nedlagt slik påstand:
«Gulating lagmannsretts kjennelse av 27. september 2000 oppheves.»
Påtalemyndigheten anfører at kjennelsen fra Bergen forhørsrett av 22. september 2000 er tilstrekkelig begrunnet. Lagmannsretten har vist til forhørsrettens begrunnelse. For øvrig vises det til anførslene for lagmannsretten.
Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand:
«Kjæremålet forkastes.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det gjelder et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf. straffeprosessloven §388.
Straffeprosessloven §172 er en bestemmelse som skal ivareta det særlige fengslingsbehov ved spesielt graverende forbrytelser, hvor det er forhold som i særlig grad styrker mistanken mot siktede. Selv om grunnvilkåret for varetektsfengsling etter §172 er oppfylt, skal det skje en nærmere vurdering av om bestemmelsen skal anvendes. At det foreligger en dom i straffesaken og at det i sin alminnelighet er uheldig at domfelte løslates for senere å bli satt inn igjen til soning, vil kunne være et vesentlig moment i en slik fengslingssak. Men dette er ikke ubetinget avgjørende for fengslingsspørsmålet. Spørsmålet må vurderes i en bredere sammenheng ut fra de samfunnsmessige behov og de rettshåndhevelseshensyn som ligger bak bestemmelsen, og også varetektstidens lengde kan ha betydning, jf. Rt-1998-674 med henvisninger til tidligere rettspraksis.
Lagmannsrettens kjennelsesgrunner er snaue. Retten konstaterer at vilkårene for fortsatt varetektsfengsling er til stede, idet retten finner skjellig grunn til mistanke samt at vilkårene etter straffeprosessloven §172 foreligger. Det sies deretter at det ikke er fremlagt nye opplysninger i saken for lagmannsretten som endrer vurderingen, hvoretter lagmannsretten tiltrer forhørsrettens kjennelse.
Forhørsretten gir i sin kjennelse uttrykk for at fengsling etter §172 i dette tilfelle ikke er betenkelig, og at det fremstår som uheldig om domfelte nå løslates. Heller ikke forhørsretten har således drøftet om fortsatt fengsling etter §172 kan forsvares ut fra samfunnsmessige behov og hensynet til rettshåndhevelsen.
Kjæremålsutvalget finner etter dette at lagmannsrettens kjennelse må oppheves på grunn av utilstrekkelige kjennelsesgrunner. Utvalget finner det derfor ikke nødvendig å gå inn på domfeltes øvrige anførsler, da fengslingsspørsmålet må vurderes på nytt av lagmannsretten.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.