HR-2000-48 - Rt-2000-172
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-01-27 |
| Publisert: | HR-2000-00048 - Rt-2000-172 (49-2000) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Uberettighet straffeforfølgning |
| Sammendrag: | Saken gjaldt krav om erstatning og oppreisning for uberettiget forfølgning. |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett - Høyesterett HR-2000-00048S, jnr. 547/1999 |
| Parter: | A, B, C, D, E og F (advokat Bjarne Hodne) mot Påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Bugge, Aarbakke, Oftedal Broch |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §379, §380, §446, §310, §318, §319, §400, §444, Straffeloven (1902) §168 |
Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning for uberettiget forfølgning, jf. straffeprosessloven §444 og §446.
Bakgrunnen for kravene er de såkalte «Bumerangsakene» fra Bergen. I tidsrommet 1988-1990 ble til sammen ti personer domfelt i Gulating lagmannsrett for falsk forklaring om politivold ved Bergen politikammer.
Ved Høyesteretts kjennelse 16. januar 1998 ble straffedommene mot sju av de domfelte gjenopptatt, se Rt-1998-11.
Straffesakene ble i medhold av straffeprosessloven §400 behandlet på ny ved Gulating lagmannsrett 16. april 1998. Ved lagmannsrettens dom av samme dag ble samtlige sju frifunnet for tiltalen for falsk forklaring.
Når det gjelder tre av de tiltalte, E, D og A, omfattet den tidligere domfellelsen i lagmannsretten også forhold som ikke ble begjært gjenopptatt. For disse forhold foretok lagmannsretten derfor ny straffutmåling i dommen av 16. april 1998. Straffutmålingen ble påanket til Høyesterett, som forkastet ankene ved kjennelse av 22. oktober 1998, se Rt-1998-1532.
Samtlige sju (heretter omtalt som saksøkerne) fremsatte krav om erstatning for uberettiget forfølgning i medhold av straffeprosessloven kapittel 31. Kravene ble underlagt felles, skriftlig behandling i Gulating lagmannsrett. På grunn av omfattende bevisførsel ble avgjørelsen utsatt for så vidt gjaldt kravet fra én saksøker.
Gulating lagmannsrett avsa 25. august 1999 kjennelse med slik slutning:
«Krav om erstatning etter straffeprosessloven §444 fra A, C, B, E, F og D tas ikke til følge.
A, født xx.xx.1960, tilkjennes oppreisning i medhold av straffeprosessloven §446 med 100.000 - etthundretusen - kroner.
C, født xx.xx.1960, tilkjennes oppreisning i medhold av straffeprosessloven §446 med 535.000 - femhundreogtrettifemtusen - kroner.
B, født xx.xx.1959, tilkjennes oppreisning i medhold av straffeprosessloven §446 med 100.000 - etthundretusen - kroner.
E, født xx.xx.1961, tilkjennes oppreisning i medhold av straffeprosessloven §446 med 435.000 - firehundreogtrettifemtusen - kroner.
F, født xx.xx.1955, tilkjennes oppreisning i medhold av straffeprosessloven §446 med 500.000 - femhundretusen - kroner.
D, født xx.xx.1950, tilkjennes oppreisning i medhold av straffeprosessloven §446 med 365.000 - trehundreogsekstifemtusen - kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.»
A påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg 10. september 1999, men ved erklæring av 8. oktober 1999 ble kjæremålet trukket.
B påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg 10. september 1999. Kjæremålet gjelder utmålingen av oppreisning etter straffeprosessloven §446 og det forhold at lagmannsretten ikke tilkjente erstatning etter §444.
B har i hovedsak anført:
Etter §446 skal det gis oppreisning for den «krenkelse» som saksøker har lidt. Krenkelsen skal vurderes objektivt, jf. Rt-1995-1131. En objektiv vurdering er viktig for å sikre behovet for likebehandling av likeartede krenkelser. Ved utmålingen er det ikke relevant å ta hensyn til tidligere domfellelser. Krenkelsen må videre vurderes på bakgrunn av den tiden som har gått fra etterforskningen ble igangsatt og frem til frifinnende dom. For B tok det ni år før frifinnende dom ble avsagt, og deretter tok det ytterligere halvannet år før lagmannsretten tok stilling til kravet om oppreisning.
Sakens spesielle karakter må få betydning ved fastsettelsen av oppreisningen. Lagmannsretten har ikke kommentert at B i sin tid ble domfelt for falsk forklaring i en sak der politiet var eneste «fornærmede part», og der polititjenestemenns forklaringer var de eneste bevismidlene. Disse forhold må medføre en høyere oppreisningserstatning.
Lagmannsretten har ikke lagt vekt på at B ble domfelt for brudd på straffeloven §168. Den rettspraksis som lagmannsretten har vist til, gjelder saker der siktede ble frifunnet, slik at oppreisningen etter straffeprosessloven §446 bare gjaldt urettmessig straffeforfølgning i form av etterforskning og tiltale. Det er en vesentlig forskjell på denne situasjonen og de tilfeller der saksøkeren er urettmessig dømt.
Det anføres at rettssystemet har sviktet på en rekke punkter i «Bumerangsakene». Det foreligger klanderverdige forhold hos politi, påtalemyndighet og domstolene. Dette har betydning for oppreisningen, jf. Rt-1995-1131 og Rt-1997-995.
For B har «Bumerangsakene» utgjort en særlig stor belastning. Forut for domfellelsen hadde han arbeidet seg ut av et kriminelt belastet miljø. Oppmerksomheten knyttet til gjenopptakelsen førte til at han ble kontaktet av en rekke personer fra det miljøet som han tidligere vanket i. Han fikk et tilbakefall etter mer enn ti år uten alkohol- eller stoffproblemer. Han fikk også familiære problemer. Han har nå arbeidet seg ut av dette, men prosessen har vært belastende for ham. Som følge av «Bumerangsakene» er han blitt fysisk og psykisk redd for politiet.
B har lagt ned slik påstand:
«1. B tilkjennes erstatning og oppreisning etter rettens skjønn oppad begrenset til NOK 700.000,-.
2. B tilkjennes saksomkostninger.»
Hordaland statsadvokatembeter har ved erklæring datert 6. september 1999 påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg for så vidt gjelder saksøkerne C, E, F og D.
Påtalemyndighetens kjæremål ble avgitt til forkynning for saksøkerne 7. september 1999. Dette fremgår av brev av 1. oktober 1999 fra førstestatsadvokat Walter Wangberg til Gulating lagmannsrett.
Advokat Bjarne Hodne har på vegne av saksøkerne i brev av 6. oktober 1999 bedt om en nærmere redegjørelse fra lagmannsretten om når påtalemyndighetens kjæremål innkom retten. I brevet er det vist til kjæremålsfristen i straffeprosessloven §379 jf. §310.
Gulating lagmannsrett ved lagdommer Daniel Lunde ga slik redegjørelse i brev av 7. oktober 1999. I brevet heter det at påtalemyndighetens kjæremål ble mottatt av retten 4. oktober 1999 sammen med førstestatsadvokatens brev datert 1. oktober 1999. Både brevet og kjæremålet ble levert lagmannsrettens ekspedisjon med bud.
Påtalemyndighetens kjæremål retter seg mot utmålingen av oppreisning etter straffeprosessloven §446. Det anføres at beløpene skulle ha vært satt vesentlig lavere. Lagmannsretten har operert med en norm på 100.000 kroner for hver måned med avsonet fengselsstraff. Dette er etter påtalemyndighetens oppfatning for høyt, og det anføres også at lagmannsrettens kjennelsesgrunner er mangelfulle på dette punktet.
Påtalemyndigheten har lagt ned slik påstand:
«De tilkjente oppreisningsbeløp til C, E, F og D settes vesentlig ned.»
Når det gjelder kjæremålet fra B, har påtalemyndigheten i brev av 1. oktober 1999 vist til anførslene for lagmannsretten og til argumentasjonen i påtalemyndighetens kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Påtalemyndigheten har dessuten anført at tidsforløpet ikke har vært spesielt belastende for B. Kravet om gjenopptakelse av «Bumerangsakene» bygget på et initiativ fra andre enn saksøkerne. Det foreligger ikke opplysninger om at B eller andre av saksøkerne på noe tidspunkt selv ville begjære sakene gjenopptatt. Det er heller ikke opplysninger om at saksøkerne engasjerte seg i gjenopptakelsesprosessen frem til Høyesteretts avgjørelse i januar 1998. Tidsforløpet har således ikke vært spesielt belastende.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Kjæremålet fra A er blitt trukket tilbake, og kjæremålssaken blir for så vidt å heve.
Ang. påtalemyndighetens kjæremål:
Foranlediget av lagmannsrettens opplysning om at kjæremålet ble mottatt av retten 4. oktober 1999, har kjæremålsutvalget funnet grunn til å gi Hordaland statsadvokatembeter anledning til å uttale seg om rettidigheten av kjæremålet. I svarbrev av 20. desember 1999 har vedkommende statsadvokat opplyst at lagmannsrettens kjennelse av 25. august 1999 ble oversendt statsadvokatene pr. telefaks samme dag, og at kjæremålsfristen da samtidig begynte å løpe og således utløp den 8. september. Påtalemyndighetens kjæremål, datert 6. september ble sendt til forkynnelse for saksøkerne C m.fl. den 7. september. Det erkjennes i brevet at påtalemyndigheten her, ved en feil, har fulgt de regler som etter loven gjelder for fremsettelse av anke, og at kjæremålet således er blitt sendt til lagmannsretten etter at kjæremålsfristen var utløpt. Under henvisning til bestemmelsene i straffeprosessloven §318 første ledd og §319 annet ledd, jf. §379 og §380, argumenteres det i brevet for at kjæremålet likevel bør tas under behandling som avgitt innen fristen etter §379.
Kjæremålsutvalget finner at påtalemyndighetens kjæremål må avvises som for sent fremsatt. Etter lovens §379 er fristen to uker, og den avbrytes etter §380 ved at kjæremål erklæres for den rett hvis avgjørelse angripes. Dette er prosessfrister som påtalemyndighetens tjenestemenn må antas å være vel kjent med. Kjæremålsfristen utløp i dette tilfelle for påtalemyndigheten den 8. september 1999, og kjæremålet ble erklært for lagmannsretten først den 4. oktober 1999. Utvalget finner ikke tilstrekkelig grunnlag i de bestemmelser statsadvokaten har henvist til, for likevel å ta kjæremålet under behandling.
Ang. Bs kjæremål:
Lagmannsretten har funnet at B ikke har sannsynliggjort at han er blitt påført noen økonomisk skade som følge av forfølgningen mot ham og at vilkårene for å tilkjenne ham erstatning etter straffeprosessloven §444 ikke er til stede. B har ikke i kjæremålet gitt noen opplysning som er egnet til å underbygge at forfølgningen har påført ham et økonomisk tap. Kjæremålsutvalget finner derfor ikke grunnlag for å endre lagmannsrettens avgjørelse på dette punkt.
Når det gjelder oppreisning for ikke økonomisk skade, viser lagmannsretten til at påtalemyndigheten har erkjent ansvarsgrunnlag etter lovens §446 i forhold til saksøkerne og også overfor B tilbudt oppreisningserstatning med kr 100.000,-. Retten har lagt til grunn at B etter omstendighetene bør tilkjennes slik erstatning, men funnet at beløpet må begrenses til kr 100.000,-. Lagmannsretten bemerker i denne forbindelse i kjennelsen:
«Høyesterett har i praksis vedrørende oppreisningserstatning for uberettiget forfølgning satt en relativ streng norm, særlig for de tilfeller hvor den erstatningssøkende ikke har utholdt frihetsberøvelse. Det kan vises til Rt-1999-264 hvor det ble tilkjent kr 100.000 i oppreisning etter uberettiget forfølgning. Tiltalen gjaldt der sedelighetsforbrytelse mot fosterdatter. Høyesterett la til grunn, når de økte den tilkjente oppreisning til kr 100.000,- at tiltalete hadde vært utsatt for en betydelig belastning (og gikk nærmere inn på det). Likeledes ble det ved Rt-1998-1488 fastsatt som oppreisning til lensmannsbetjent som var frifunnet (men ikke hadde sannsynliggjort ikke å ha foretatt handlingen) kr 100.000,- for skade som var «ekstraordinær i forhold til det som er normalt med en straffeforfølgning for slike handlinger som i denne saken» - samt at belastningen for A «i denne perioden har vært betydelig, er åpenbart.»
Lagmannsretten kan vanskelig se, ut fra det som er hevdet av B, at han har lidt noen betydelig og åpenbar belastning, men finner etter straffeprosessloven §446 at det foreligger særlige grunner for å tilkjenne erstatning selv om krenkelsen ikke kan karakteriseres som betydelig. Mht beløpet som skal være «passende», har påtalemyndigheten påstått kr 100.000,- og lagmannsretten finner etter omstendigheten ikke grunn til å fastsette dette lavere.»
Kjæremålsutvalget finner ikke at det som er anført av B i kjæremålet, og som må antas å ha vært vel kjent for lagmannsretten, gir grunnlag for å endre erstatningsutmålingen.
Kjæremålet blir således å forkaste også på dette punkt.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålssaken heves i forhold til A.
Påtalemyndighetens kjæremål avvises.
Kjæremålet fra B forkastes.