HR-2000-490 - Rt-2000-1763
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-11-06 |
| Publisert: | HR-2000-00490 - Rt-2000-1763 (439-2000) |
| Stikkord: | Strafferett, Straffutmåling, Rettighetstap, Trusler, Legemsfornærmelse |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om en polititjenestemann som var dømt for blant annet legemsfornærmelser og trusler overfor sin samboer, skulle fradømmes stillingen etter Straffeloven (1902) § 29 nr. 1.
A, en 47 år gammel politibetjent, var funnet skyldig i trusler og legemsfornærmelser overfor sin tidligere samboer, trusler overfor en venninne av henne, og brudd på forbudet etter Straffeprosessloven (1981) § 222a mot å oppsøke den tidligere samboeren. I herredsrettens dom ble A fradømt stillingen som politibetjent, mens lagmannsretten satte straffen til fengsel på vilkår i 45 dager med tillegg av en bot. Høyesterett kom til at det måtte reageres med fradømmelse av stilling. Det ble for det første vist til at når politiet i mange situasjoner har rett og plikt til å bruke fysisk makt i tjenesten, var det særlig viktig at polititjenestemenn fullt ut kunne kontrollere seg selv når de brukte slik makt. Forholdene i saken viste at A manglet slik kontroll, og også en straffedom for legemsfornærmelse fra 1987 var av en viss interesse. For det andre ble det vist til at det å kjempe mot vold er blant de viktigste oppgavene for politiet, og at det å kjempe mot familievold var et sentralt felt. Det ville være ytterst problematisk for tilliten til politiet på dette området dersom det ble akseptert at en polititjenestemann kunne fortsette i stillingen etter å ha gjort seg skyldig i slike overgrep som saken gjaldt. |
| Saksgang: | Sunnmøre herredsrett - Frostating lagmannsrett LF-2000-61 M - Høyesterett HR-2000-00490, straffeanke |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Haakon Meyer) mot [A-mann] (advokat Jens-Ove Hagen - til prøve) |
| Forfatter: | Coward, Aarbakke, Bruzelius, Matningsdal, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §227, §228, §29, §342, §52, §53, §54, §62, Straffeprosessloven (1981) §222a |
Dommer Coward: Hovedspørsmålet i saken er om en polititjenestemann som er dømt for blant annet legemsfornærmelser og trusler overfor sin samboer, skal fradømmes stillingen etter straffeloven §29 nr. 1.
Sunnmøre herredsrett avsa 25. november 1999 dom som gikk ut på fradømmelse av stillingen. Domsslutningen lyder slik:
«1. A, f. *.*.1953, dømmes for en overtredelse av straffeloven §228 annet ledd, jf. første ledd, to overtredelser av straffeloven §228 første ledd, tre overtredelser av straffeloven §227 første ledd og en overtredelse av straffeloven §342 annet ledd. Han fradømmes i medhold av straffeloven §29 nr. 1 sin stilling som polititjenestemann ved X politidistrikt.
2. A frifinnes for tiltalen post IIa) og V.
3. Saksomkostninger idømmes ikke.»
Den domfelte anket til Frostating lagmannsrett over blant annet bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for flere poster i tiltalebeslutningen, og påtalemyndigheten erklærte aksessorisk motanke for én post. I lagmannsrettens dom 17. mars 2000 ble den domfelte funnet skyldig i overtredelser av straffeloven §228 første ledd, §227 og §342 annet ledd, men ikke fradømt stillingen. Flertallet - to fagdommere og tre meddommere - satte straffen til betinget fengsel i 45 dager og en bot på 25.000 kroner, mens et mindretall på to - én fagdommer og én legdommer - mente at straffen passende kunne settes til ubetinget fengsel i 26 dager. Domsslutningen lyder slik:
«A dømmes for forbrytelse mot straffeloven §228 første ledd, straffeloven §227 første ledd og straffeloven §342 annet ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62, til en straff av fengsel i 45 - førtifem - dager og en bot stor 25.000 - tjuefemtusen - kroner, subsidiært 15 - femten - dager fengsel.
Under henvisning til straffeloven §52, §53, §54 utsettes fullbyrdelsen av fengselsstraffen med en prøvetid på 2 - to - år.
A frifinnes for overtredelse av straffeloven §228 første ledd (tiltalebeslutningen post II).
Saksomkostninger idømmes ikke.»
Påtalemyndigheten har anket til Høyesterett over straffutmålingen. Det anføres prinsipalt at den domfelte skulle vært fradømt stillingen som polititjenestemann, subsidiært at det skulle vært idømt en lengre, ubetinget fengselsstraff.
Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
Den domfelte er en 47 år gammel politibetjent, som hadde arbeidet i politiet i omtrent 23 år frem til han ble suspendert fra stillingen som følge av denne straffesaken. Han er tidligere straffedømt én gang, i 1987, da han ble idømt straffutmålingsutsettelse for en legemsfornærmelse. De straffbare forholdene han nå er funnet skyldig i, gjelder trusler og legemsfornærmelser begått i september 1998 og mars 1999 overfor B, som han hadde vært samboer med fra sommeren 1996 til sommeren 1997 og har et barn sammen med. I ett tilfelle gjaldt truslene også en venninne av henne. Dessuten er han dømt for i april 1999 å ha overtrådt forbud etter straffeprosessloven §222a mot å oppsøke B.
I lagmannsrettens dom er det først beskrevet et tilfelle av trusler fra september 1998. Det heter her:
«Fredag 18. september 1998 om kvelden var tiltalte hjemme hos fornærmede for å feire hennes fødselsdag sammen med flere, ... Senere samme kveld dro de på byen. Tiltalte og fornærmede dro hjem til B lenger ut på natten. Hjemme hos B begynte de å krangle. Det er ikke med sikkerhet opplyst for lagmannsretten hva de kranglet om, men det utelukkes ikke at diskusjonen hadde sitt grunnlag i gjensidige beskyldninger om utroskap. Tiltalte reiste seg opp og på vei mot kjøkkenet kastet han en brødkniv som lå på kaminen ut i rommet. Det er ikke bevist at han prøvde å treffe fornærmede. Han helte også noe brennevin ut på gulvet. Etter ytterligere uro mellom dem forlot han boligen og hun låste etter han. Noe senere kom han tilbake og banket på vindusruten på ytterdøren. Hun nektet å slippe han inn og han truet da med å knuse vinduet i døren hvis hun ikke låste opp. Truslene var egnet til å fremkalle alvorlig frykt for at han ville bryte seg inn hvis hun ikke slapp han inn. Hun ga etter for trusselen. Etter at han var kommet inn synes de to å ha kommet til forsoning.»
Lagmannsrettens dom gjelder videre noen legemsfornærmelser - overtredelser av straffeloven §228 første ledd - og en episode med trusler som fant sted på samme dag i mars 1999, og som er beskrevet slik i dommen:
«Den 14. mars 1999 kom tiltalte innom fornærmede. Fornærmede fortalte at hun senere samme ettermiddag skulle ut med en venninne på kafé og kino. Da han gikk fra fornærmede ca kl. 19.00 «følte han at han ble lurt». Han gikk derfor til en nabo som hadde utsikt mot døren til fornærmedes bolig. Der satte han seg for å holde øye med fornærmedes utgangsdør. Etter ca en time kom fornærmede ut. Naboen og tiltalte tok bilen og kjørte etter fornærmede i naboens bil for å se hvor hun skulle. Hun ble hentet i en bil av en kollega av tiltalte, politibetjent C, ved butikken i nærheten av fornærmedes bolig. Naboen og tiltalte kjørte etter bilen og signaliserte til C at han skulle stanse. Fornærmede som så at tiltalte satt i bilen som kjørte bak dem, ba C om ikke å stoppe, men C stanset likevel. Tiltalte gikk bort til bilens passasjerside hvor fornærmede satt og han var tydelig sint. Han rykket opp døren slik at håndtaket løsnet. Deretter tok tiltalte tak i fornærmede ved å gripe henne rundt begge overarmer og dra henne ut av bilen. Da hun ble dratt ut, slo hun hodet i dørkarmen og fikk rykket nakken bakover. ...
...
Tiltalte var hissig under bilturen til fornærmedes bolig og C uttalte: «Dette sier jeg som politi, nå må du ta til fornuft og roe deg ned». Deretter satte C dem av foran fornærmedes bolig og kjørte derfra. Fornærmede motsatte seg hele tiden at tiltalte skulle bli med henne inn. Hun satte seg på trappen og ba han gjentatte ganger om å gå. Han tok tak i armene hennes og dro henne med makt inn i huset. Hun forsøkte å rømme ved å gå opp til naboen i annen etasje, men han stoppet henne ved å holde henne fast. ...
Etter å ha kommet inn i boligen, spyttet tiltalte mot fornærmede og tømte et glass brus over håret og overkroppen hennes. Han grep henne deretter i skuldrene og dyttet henne mot en dør. Deretter tok han tak rundt henne og presset henne slik at hun fikk vondt i ribbeina og fikk problemer med å puste. Da han forsto at hun fikk åndenød, satte han henne på en stol som han løftet ca en halv meter fra gulvet, og hun skled ned fra stolen. Han uttalte herunder at han hadde en hagle i bilen og at han ville skyte henne. Han sa videre at han først skulle si opp jobben og så skyte henne. Fornærmede ble livredd. ...
Leieboeren i andre etasje som denne kvelden passet fornærmede og tiltaltes fellesbarn, gikk forbi leiligheten på vei ned i vaskekjelleren og tiltalte ropte henne inn. Han ville snakke med henne bl.a om hvorfor hun var med på å lure ham ved å passe fornærmedes og tiltaltes fellesbarn når fornærmede var ute med en annen mann. Tiltalte møtte ingen forståelse hos D og han ga uttrykk for at han ville gå opp til D og hente barnet. D fortalte han da at hun ville ringe politiet hvis han hentet datteren. Tiltalte truet da med at hvis noen kom til ham for å hente barnet så var det det siste de gjorde. Han fortalte i denne sammenheng at han hadde en hagle med patroner og at ingen av dem skulle være i tvil om at han ville bruke den. Trusselen var egnet til å fremkalle alvorlig frykt. Begge de fornærmede ble meget redde idet begge var engstelige for at han kunne gjøre alvor av trusslene. Etter denne episoden flyttet fornærmede til Ds søster og bodde der en uke. ...
Bortsett fra tydelige blåmerker på overarmene, spesielt venstre overarm, fikk ikke fornærmede, B synlige merker etter legemsfornærmelsene.»
Besøksforbud, der den domfelte ble forbudt «å besøke eller på noen annen måte kontakte eller utøve noen form for fredskrenkelse overfor» B, ble nedlagt av politimesteren 16. mars 1999 og opprettholdt av forhørsretten 29. mars 1999. Den domfeltes overtredelse 16. april 1999 av forbudet er beskrevet slik i lagmannsrettens dom:
«Etter at besøksforbudet ble etablert og forkynt for tiltalte, ringte han flere ganger til fornærmede. Fredag 16. april 1999 kontaktet han henne pr telefon med forespørsel om han kunne besøke henne samme kveld. Hun ga uttrykk for at det ikke passet fordi hun hadde annet besøk. Samme kveld ca kl. 23.45 oppsøkte tiltalte fornærmede på hennes bopel. Tiltalte har oppgitt som grunn for besøket at han ville inspisere oppgangen med tanke på diverse vedlikeholdsarbeider. Fornærmede forklarte for lagmannsretten at hun på dette tidspunkt ikke lenger syntes det var hensiktsmessig med besøksforbudet. De to hadde et barn sammen og levering og henting i forbindelse med samvær ble vanskeliggjort på grunn av forbudet.»
Et vilkår for å fradømme noen en offentlig stilling er etter straffeloven §29 nr. 1 at «den skyldige ved den straffbare handling har vist seg uskikket eller uverdig til» stillingen.
Dessuten må allmenne hensyn kreve at stillingen fradømmes. Det er på det rene at også handlinger som er foretatt i fritiden, kan føre til at en polititjenestemann fradømmes stillingen, se for eksempel Rt-1990-763.
Påtalemyndigheten har anført at også andre forhold enn de lovbruddene som den domfelte er funnet skyldig i, kan tas i betraktning ved avgjørelsen. Mitt syn er at de forholdene som straffedommen gjelder, gir et tilstrekkelig grunnlag for at den domfelte må fradømmes stillingen. Det er derfor ikke nødvendig for meg å ta stilling til denne anførselen. Jeg bemerker imidlertid at i vurderingen av om den domfelte «ved den straffbare handling har vist seg uskikket eller uverdig til» stillingen, kan man etter mitt syn ikke legge vekt på forhold utenfor tiltalen, bortsett fra det lys slike forhold kan kaste over nettopp overtredelsene i den aktuelle saken.
Jeg konsentrerer meg etter dette om de lovbruddene som den domfelte er funnet skyldig i. Det kan nok sies at de ikke er av de aller alvorligste lovbrudd. Men det er tale om flere legemsfornærmelser og om drapstrusler, og det gjelder ikke noen engangsforeteelse. Når jeg - som herredsretten - er kommet til at disse lovbruddene viser at den domfelte er uskikket eller uverdig til stillingen som polititjenestemann, legger jeg vekt på to aspekter.
For det første peker jeg på - slik også herredsretten har gjort - at når politiet i mange situasjoner har rett og plikt til å bruke fysisk makt i tjenesten, er det særlig viktig at polititjenestemenn fullt ut har kontroll over sin utøvelse av slik makt. Både legemsfornærmelsene overfor den domfeltes tidligere samboer og drapstruslene overfor henne og hennes venninne viser etter min mening at den domfelte mangler slik kontroll. I denne sammenheng anser jeg også straffedommen fra 1987 for å være av en viss interesse. Den domfelte ble her funnet skyldig i en legemsfornærmelse - vold utøvd på gaten overfor en mann som den domfelte var kjent med fra polititjenesten. Riktignok ligger forholdet langt tilbake, og retten anså den gang ikke forholdet som alvorligere enn at det ble gitt straffutmålingsutsettelse. Men dommen viser at den domfelte også uavhengig av problemer i et samboerforhold har mistet den kontrollen over sin atferd som bør kreves av en polititjenestemann.
For det andre legger jeg vekt på at bekjempelse av vold er blant politiets viktigste oppgaver, og at bekjempelse av det som gjerne kalles familievold - vold overfor nåværende eller tidligere ektefelle eller samboer - er et sentralt felt her. Det skyldes både at slik vold må antas å være meget utbredt, men med store mørketall når det gjelder anmeldelser, og at det ofte er tale om meget grove overgrep, med store skadevirkninger for ofrene. Samtidig kan det synes som ofrene til dels opplever at overgrepene mot dem ikke blir tatt på alvor. Etter mitt syn ville det være ytterst problematisk for tilliten til politiet på dette området hvis det ble akseptert at en politibetjent kunne fortsette i stillingen etter å ha gjort seg skyldig i slike overgrep som vår sak gjelder.
Når jeg er kommet til at den domfelte må fradømmes stillingen, mener jeg at det ikke er grunn til å idømme ytterligere straff, noe som heller ikke er påstått fra påtalemyndigheten. Den idømte betingete fengselsstraffen og boten faller derfor bort.
Jeg stemmer for denne
dom:
I lagmannsrettens dom gjøres disse endringer:
1. A, født *.*.1953, fradømmes i medhold av straffeloven §29 nr. 1 stillingen som politibetjent ved X politidistrikt.
2. Fengselsstraffen og boten faller bort.
Dommer Aarbakke: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Bruzelius: Likeså.
Dommer Matningsdal: Likeså.
Dommer Dolva: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
I lagmannsrettens dom gjøres disse endringer:
1. A, født *.*.1953, fradømmes i medhold av straffeloven §29 nr. 1 stillingen som politibetjent ved X politidistrikt.
2. Fengselsstraffen og boten faller bort.