HR-2000-1020-K - Rt-2000-1913
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-11-13 |
| Publisert: | HR-2000-01020-K - Rt-2000-1913 (466-2000) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Oppfriskning av uteblivelsesdom, Forkynnelse |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om oppfriskning av uteblivelsesdom. |
| Saksgang: | Trondheim byrett nr. 1999-01760 A - Frostating lagmannsrett LF-2000-267 K - Høyesterett HR-2000-01020, sivilt kjæremål |
| Parter: | Ola Røvik (advokat Anders Haugen v/advokat Finn Eirik Winther) mot Advokatfirmaet Rødner (advokat Nina Wang Bredoch) |
| Forfatter: | Dolva, Stang Lund, Oftedal Broch |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §147, §154, §163a, §183, Tvistemålsloven (1915) §346, §176, §180, §183, §404, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §107, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3 |
Saken gjelder oppfriskning av uteblivelsesdom.
Ved Trondheim forliksråds uteblivelsesdom 9. januar 1995 ble Ola Røvik dømt til å betale til Advokatfirma Rødner 108.184 kroner med tillegg av renter og saksomkostninger. Advokatfirmaet framsatte høsten 1996 begjæring om utlegg med uteblivelsesdommen som tvangsgrunnlag. Begjæringen ble fremmet, men Røvik påklagde namsmannens beslutning til Oslo namsrett. Namsretten tok ikke klagen til følge og opprettholdt den påklagde utleggsforretning. Røvik påkjærte namsrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett som i kjennelse 21. august 1997 stadfestet namsrettens kjennelse.
Røvik begjærte 23. juni 1999 oppfriskning av uteblivelsesdommen. Trondheim forliksråd avsa 27. september 1999 kjennelse med slik slutning:
«1. Begjæringen om oppfriskning avvises.
2. Ola Røvik tilpliktes å erstatte Advokatfirmaet Rødner sakens omkostninger med kr 5.000,- med tillegg av 12% rente p.a. fra 14 dager etter forkynnelsen av kjennelsen.»
Røvik påkjærte kjennelsen til Trondheim byrett som 31. januar 2000 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Trondheim forliksråds kjennelse oppheves og saken hjemvises til ny behandling i forliksrådet.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for forliksrådet eller byretten.»
Advokatfirmaet Rødner påkjærte byrettens kjennelse til Frostating lagmannsrett som 28. juni 2000 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Forliksrådets kjennelse stadfestes.
2. Ola Røvik betaler saksomkostninger for byrett og lagmannsrett til advokatfirmaet Rødner med 10.000 - titusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker etter at lagmannsrettens kjennelse er forkynt. Etter utløpet av denne frist påløper 12 - tolv - % rente p.a.»
Ola Røvik har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har i hovedsak anført:
Forliksrådet forkynte aldri uteblivelsesdommen for ham. Han fikk imidlertid vite om dommen gjennom familie og kontaktet forliksrådet i januar 1995. Forliksrådet bekreftet overfor ham at dommen ikke skulle vært avsagt fordi han hadde flyttet fra Trondheim, og at Rødner var gjort oppmerksom på dette. Rødner valgte likevel å begjære utlegg med grunnlag i dommen.
Tvisten gjelder når fristen på en måned for å begjære oppfriskning i tvistemålsloven §346 annet ledd begynner å løpe. Fristen starter å løpe først når dommen er lovlig forkynt, jf. domstolloven §147. Lovlig postforkynning kan ikke anses å ha skjedd. Spørsmålet er om den tilfeldige kunnskap som ble ervervet ved at dommen fulgte som et vedlegg under tvangsfullbyrdelsen i dette tilfellet er tilstrekkelig til å regnes som friststart.
Lagmannsrettens tolking av domstolloven §183 kan ikke være korrekt. Denne bestemmelsen forutsetter at dokumenter som er levert til forkynnelse, er nådd frem til adressaten til tross for at forkynnelsen ikke er korrekt utført, jf. Rt-1988-353. Bestemmelsen er ikke anvendelig her fordi dommen som ble forsøkt forkynt, aldri nådde frem til Røvik på den måte som er forutsatt i bestemmelsen.
Røvik mener at uteblivelsesdommen fortsatt ikke er lovlig forkynt. Dette er oversett av namsmannen og domstolene da begjæringen om utlegg med dommen som tvangsgrunnlag ble fremmet. Spørsmålet om mulighetene for å begjære oppfriskning av saken ble ikke avgjort. Under fullbyrdelsen ble anført at dommen var en nullitet med grunnlag i forliksrådets uttalelser om manglende verneting og avvisning av saken. Ingen av partene tok opp at dommen ikke var forkynt, og at fristen for å anvende rettsmidler derfor ikke var utløpt.
Røvik har lagt ned slik påstand:
«1. Oppfriskningsbegjæringen over Trondheim forliksråds dom avsagt 09.01.95 med saksnr. 2738/94 tas til følge.
2. Advokatfirma Rødner betaler Ola Røvik sakens omkostninger med kr 43.035,- med tillegg av 12% rente innen to uker fra kjennelsens forkynnelse.»
Advokatfirmaet Rødner er enig med lagmannsretten i at fristen for å kreve oppfriskning for lengst er utløpt og har i hovedsak anført:
Uteblivelsesdommen ble lovlig forkynt 14. januar 1995, slik at fristen for å begjære oppfriskning utløp 14. februar 1995. Under enhver omstendighet må uteblivelsesdommen anses lovlig forkynt når denne beviselig er mottatt av Røvik, jf. tvistemålsloven §183. Den påberopte avgjørelse i Rt-1988-353 kan ikke sammenliknes med det forhold kjæremålet gjelder.
Uansett må det legges til grunn at Røvik hadde mottatt dommen senest 6. juni 1997, da namsrettens kjennelse i utleggssaken ble forkynt for ham. Fristen utløp derfor i alle tilfelle senest 6. juli 1997, jf. lagmannsrettens kjennelse. Høyesteretts kjæremålsutvalg er bundet av lagmannsrettens bevisbedømmelse.
Kjæremålsmotparten bestrider at uttalelser fra avdelingssjefen i forliksrådet om at saken skulle ha vært avvist, er grunnen til at Røvik ikke har fått prøvd saken. Han har vært bistått av advokater og hatt anledning til å begjære oppfriskning innen de lovbestemte frister. Røvik har i lengre tid unndratt seg sine forpliktelser ved stadig å skifte adresser og blant annet anføre at saker om inndrivelse av gjeld er fremmet for uriktig verneting.
Spørsmålet om dommens gyldighet og rettskraft har tidligere vært behandlet under tvangsfullbyrdelsen. Forkynnelse av dommen og fristen for bruk av rettsmidler ble vurdert, og Røviks innsigelser ble ikke tatt til følge. Namsretten og lagmannsretten la til grunn at dommen var gyldig, og at fristen for å anvende rettsmidler for lengst var utløpt.
Advokatfirmaet Rødner fastholder for Høyesteretts kjæremålsutvalg at idømte saksomkostninger ilagt ved uteblivelsesdommen skal betales eller nedlegges i retten eller at saken avvises, jf. tvistemålsloven §346 tredje ledd. I alle tilfelle bør saken vurderes avvist etter tvistemålsloven §404 annet ledd fordi verken avgjørelsens betydning utenfor den foreliggende sak eller andre forhold tilsier at den tas under behandling.
Advokatfirmaet Rødner har lagt ned slik påstand:
«1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Advokatfirmaet Rødner tilkjennes sakens omkostninger med kr 9.000 for Høyesteretts kjæremålsutvalg med tillegg av 12% rente p.a. fra 14 dager etter forkynnelsen av kjæremålsutvalgets avgjørelse.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §404 første ledd. Så langt kjæremålet gjelder saksbehandlingen ved lagmannsretten og tolkingen av en lovforskrift kan det prøves i et videre kjæremål, jf. nr. 2 og nr. 3.
Utvalget bemerker innledningsvis at kjæremålsmotparten 19. august 1996 krevde utlegg på grunnlag av dommen av 9. januar 1995. Namsmannen i Oslo besluttet 18. desember 1996 å fremme utleggsforretningen. Beslutningen ble klagd til Oslo namsrett som i kjennelse 6. juni 1997 ikke tok klagen til følge. Kjennelsen ble påkjært til Borgarting lagmannsrett som i kjennelse 21. august 1997 stadfestet namsrettens kjennelse. Lagmannsretten tok ikke stilling til om forliksklagen og uteblivelsesdommen var blitt forkynt etter domstolloven §163a og forskrift om postforkynning. Retten fant at manglende forkynnelse ikke medførte at dommen ble en nullitet, og at den i tilfelle skulle vært angrepet gjennom ordinære rettsmidler.
I kjæremålssaken har Frostating lagmannsrett lagt til grunn at det ikke kan anses godtgjort at den kjærende part var blitt kjent med forliksrådets dom 9. januar 1995 gjennom postforkynningen av dommen. Lagmannsretten fant at slektninger til den kjærende part hadde gitt ham underretning om forliksrådets avgjørelse, og at dette måtte anses som tilfeldig ervervet kunnskap om dommen. Ut fra de faktiske forhold som lagmannsretten la til grunn, kan ikke utvalget se at det foreligger feil ved lagmannsrettens lovforståelse.
Lagmannsretten anså det ikke tvilsomt at den kjærende part hadde mottatt forliksrådets dom da han påklagde namsmannens beslutning om å fremme utleggsforretningen og da han senere påkjærte Oslo namsretts kjennelse. Lagmannsretten uttalte deretter:
«Det er ingen holdepunkter for at begjæringen om utlegg, der forliksrådets dom fulgte med, ikke ble forkynt for Røvik. Den kunnskap han derved fikk om forliksrådets dom var ikke tilfeldig, men en følge av at dommen ble benyttet som grunnlag for utlegg. I henhold til domstolloven §183 må forkynnelsen av dommen anses å ha blitt utført senest 6. juni 1997, da namsrettens kjennelse ble avsagt.
Det synes å være på det rene at Røvik på et visst tidspunkt har blitt forledet av forliksrådet til ikke å angripe dommen med rettsmidler. Forliksrådets beslutning om å «avvise» saken kan således ha virket forvirrende på Røvik. Når dommen ble benyttet som grunnlag for utlegg og Røviks klage og kjæremål mot utleggsforretningen ikke førte frem, måtte det imidlertid stå klart for ham at dommen måtte angripes med rettsmidler for ikke å bli tillagt rettslige konsekvenser. I forhold til domstolloven §154 første ledd må Røvik defor anses å ha fått «anledning til» å begjære oppreisning for oversittelse av fristen for å kreve oppfriskning senest da Borgarting lagmannsretts kjennelse av 21. august 1997 ble forkynt for ham. Begjæring om oppreisning måtte da ha vært fremsatt senest èn måned etter dette, jf samme bestemmelse.
Det er ikke fra Røviks side anført at lagmannsrettens kjennelse i saken om gyldigheten av tilleggsforretningen ikke er blitt forkynt for ham til normal tid. Fristen for å kreve oppfriskning over foliksrådets dom av 9. januar 1995 er derfor for lengst utløpt, jf. tvistemålsloven §346 annet ledd første punktum.»
Lagmannsretten fant det ikke nødvendig å ta standpunkt til når den kjærende part og hans nåværende og tidligere prosessfullmektiger mottok forliksrådets dom.
Lagmannsretten har i kjæremålssaken lagt til grunn at den kjærende parts kunnskap om dommen ikke var tilfeldig, men en følge av at dommen ble benyttet som grunnlag for utlegg. Den kjærende part har til dette innvendt at domstolloven §183 må forstås slik at den bare gjelder feil ved iverksettelsen av forkynnelsen, og at bestemmelsen forutsetter at «det avleverte skrift», likevel når fram til adressaten til tross for at forkynnelsen ikke er korrekt utført. Forliksrådets dom nådde aldri fram til den kjærende part, og den er fortsatt ikke forkynt for ham. Det er ikke tilstrekkelig at en kopi av dommen senere har blitt gjort kjent for ham fordi slik kunnskap om en rettsavgjørelse er å anse som «tilfeldig».
Utvalget bemerker at domstolloven §183 bestemmer at en forkynnelse likevel er lovlig selv om det har vært feil ved iverksettelsen når det «avleverte skrift er kommet frem til rette vedkommende». Bestemmelsen har vært forstått slik at ikke en hvilken som helst tilfeldig kunnskap til det dokument som skulle vært forkynt, gjør forkynnelsen lovlig. Forkynnelsen er en formalakt og kan ikke med virkning for rettskraften erstattes av tilfeldig kunnskap, jf. Rt-1957-255, Rt-1987-108 og Rt-1988-353.
§183 gjelder etter ordlyden for de tilfelle et dokument som er avlevert til forkynnelse, er kommet fram til rette vedkommende selv om det har vært feil ved iverksettelsen av forkynnelsen. I så fall anses forkynnelsen skjedd da dokumentet «bevislig» er mottatt, jf. annet punktum. Sterke reelle grunner tilsier imidlertid at forkynnelse også må anses å ha funnet sted i de tilfelle parten vitterlig har mottatt en rettsavgjørelse gjennom forkynnelse av klage, stevning eller et annet dokument i en sak som reises eller verserer for en domstol eller namsmyndighet. Særlig gjelder dette når den senere sak er en direkte oppfølgning av den dom som opprinnelig ikke ble forkynt. Underretning om rettsavgjørelsen er i slike tilfelle ikke tilfeldig, men et ledd i en sak for domstolene eller namsmyndighet. Den som mottar en rettsavgjørelse gjennom slik forkynnelse, har sterk oppfordring til å avklare eventuelle rettslige konsekvenser av at forkynnelse tidligere ikke har funnet sted og i tilfelle anvende rettsmidler mot avgjørelsen. Hensynet til motparten og prosessøkonomi må her være avgjørende for at den som rettsavgjørelsen gjelder, ikke kan anses berettiget til å avvente utfallet av den verserende sak og deretter anvende rettsmidler mot den ikke forkynte avgjørelse på et senere tidspunkt. I tvister under tvangsfullbyrdelse ville en slik etterfølgende adgang til å anvende rettsmidler mot en rettsavgjørelse kunne føre til motstrid mellom en rettskraftig avgjørelse under fullbyrdelsen og etterfølgende avgjørelse om tvangsgrunnlaget.
Utvalget tilføyer at avgjørelsene i Rt-1957-255 og Rt-1987-108 gjaldt beregning av fristen for å anvende rettsmidler når en part eller prosessfullmektigen fikk kjennskap til avgjørelsen før forkynnelse fant sted. Den påberopte avgjørelse i Rt-1988-353 gjaldt spørsmålet om en ikke forkynt uteblivelsesdom i forliksrådet kunne være rettskraftig tvangsgrunnlag etter dagjeldende tvangsfullbyrdelseslov §107 om frist for tvangsauksjon over utlagt fast eiendom når saksøkte under fullbyrdelsen på eget initiativ hadde skaffet seg dommen. Kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om ikke å ta auksjonsbegjæringen til følge ble forkastet. Høyesteretts kjæremålsutvalg fant i de tre saker at tilfeldig kunnskap om rettsavgjørelsene ikke kunne tre i stedet for forkynnelse. Avgjørelsene gjelder ikke tilfeller hvor en part vitterlig har mottatt en rettsavgjørelse gjennom forkynnelse av et dokument i sak for domstolene eller namsmyndighet.
Utvalget kan etter dette ikke se at lagmannsretten har bygd på uriktig forståelse av domstolloven §183. Bevisbedømmelsen og den konkrete rettsanvendelse kan ikke prøves i et videre kjæremål.
Kjæremålet har ikke ført fram, og kjæremålsmotparten må tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg, jf. tvistemålsloven §180 første ledd. Kjæremålsmotparten har krevd 9.000 kroner med tillegg av 12 prosent rente. Utvalget finner at nødvendige omkostninger kan settes til 5.000 kroner, jf. tvistemålsloven §176.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Ola Røvik til Advokatfirmaet Rødner 5.000 - femtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.