HR-2000-1184-K - Rt-2000-1948

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	2000-11-21
Publisert:	HR-2000-01184-K - Rt-2000-1948 (477-2000)
Stikkord:	Sivilprosess, Advokatrett
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmålet om domstolene på grunnlag av reglene om god advokatskikk kunne nekte en advokat å opptre som prosessfullmektig.
Saksgang:	Oslo byrett nr. 1998-09013 A/64 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-1985 K/04 - Høyesterett HR-2000-01184, sivilt kjæremål
Parter:	Procedo Capital Corporation (advokat Fred Arne Gade) mot Sunndal Collier & Co ASA (advokat Cato Schiøtz)
Forfatter:	Holmøy, Gjølstad, Skoghøy
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §88, Domstolloven (1915) §133, §224, §227, Menneskerettsloven (1999) EMKN A6, Tvistemålsloven (1915) §180, §404, §53, §54, Plenumsloven (1926) §6, Forsinkelsesrenteloven (1976) §2, §3, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-3

Kjæremålet gjelder spørsmålet om domstolene på grunnlag av reglene om god advokatskikk kan nekte en advokat å opptre som prosessfullmektig.

Sundal Collier & Co ASA (heretter kalt Sundal) har reist sak for Oslo byrett mot Procedo Capital Corporation (heretter kalt Procedo) med krav om betaling for handel med finansielle instrumenter. Da stevning ble inngitt 16. oktober 1998, var Sundal representert ved advokat Jo Rodin i Advokatfirmaet Arthur Andersen & Co ANS. I prosesskrift 25. februar 2000 meldte advokat Cato Schiøtz i Advokatfirmaet Schjødt AS seg som ny prosessfullmektig for Sundal. Advokatfirmaet Schjødt AS har tidligere hatt oppdrag for Procedo. Ved begjæring av 16. mars 2000 fremsatte Procedo krav om at Sundal ikke kunne bruke advokat fra Advokatfirmaet Schjødt AS som prosessfullmektig i saken fordi det vil representere brudd på reglene om god advokatskikk. Som begrunnelse ble anført at Advokatfirmaet Schjødt AS blant annet hadde hatt oppdrag for Procedo om spørsmål som har tilknytning til tvistetemaet i saken, og at det da vil være i strid med pkt. 3.2.1, 3.2.3 og 3.2.4 i reglene for god advokatskikk, som er inntatt som kapittel 12 i forskrift av 20. desember 1996 nr. 1161 til domstolloven kapittel 11 (advokatforskriften).

Oslo byrett avsa 15. mai 2000 kjennelse med slik slutning:

«Begjæringen avvises.»

Saksøkte påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, som 15. august 2000 avsa kjennelse med slik slutning:

«1. Byrettens kjennelse stadfestes.

2. Procedo Capital Corp. betaler saksomkostninger til Sundal Collier & Co ASA med 3.500 - tretusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd, 1. punktum fra forfall til betaling skjer.»

Procedo har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil ved rettsanvendelsen (lovtolkingen).

Den kjærende part - Procedo Capital Corporation - har i korte trekk anført:

Siden lagmannsretten har avvist begjæringen fordi håndhevelsen av reglene om god advokatskikk ikke hører under domstolene, har Høyesteretts kjæremålsutvalg full kompetanse, jf. tvistemålsloven §404 første ledd nr. 1.

Etter den kjærende parts oppfatning har lagmannsretten tolket tvistemålsloven §53 og §54 uriktig når den har lagt til grunn at domstolene ikke kan håndheve reglene om god advokatskikk. Ved advokatforskriften av 1996 fikk reglene om god advokatskikk status som forskrifter. De gikk da over fra å være interne regler for medlemmer av Advokatforeningen til å bli en del av advokatlovgivningen som gjelder for alle. Dette må ha den virkning at begrensninger i forskriften for når en advokat kan påta seg oppdrag, må kunne håndheves av domstolene på lik linje med krav i andre lover og forskrifter.

Domstolsloven §227 første punktum fastsetter at disiplinærmyndighet overfor advokater utøves av Disiplinærnemnden. Den kjærende part har gjort gjeldende at det i denne saken ikke er spørsmål om å utøve disiplinærmyndighet, men spørsmål om hvorvidt en advokat kan opptre som prosessfullmektig under rettergang. Dette spørsmålet hører under domstolenes prosessledelse.

Både etter norsk rett og etter folkeretten har domstolene rett og plikt til å prøve alle lover og forskrifter med mindre noe annet er uttrykkelig fastsatt. Den kjærende part har i denne forbindelse blant annet vist til Grunnloven §88 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 1. Etter den kjærende parts syn må det kreves klare holdepunkter for å kunne unnta noe fra domstolenes prøvelseskompetanse. Det finnes verken i domstolsloven, advokatforskriften eller forarbeidene holdepunkter for at de begrensninger som reglene om god advokatskikk setter for adgangen til å påta seg advokatoppdrag, ikke skal kunne prøves av domstolene.

Subsidiært har den kjærende part gjort gjeldende at domstolloven §133 gir domstolen kompetanse til å pålegge en prosessfullmektig å fratre. Siden advokat Cato Schiøtz ikke kan påta seg dette oppdraget uten å komme i konflikt med reglene om god advokatskikk, må avtalen mellom Sunndal og Advokatfirmaet Schjødt AS anses ugyldig, og det vil da etter den kjærende parts oppfatning være i strid med rettens verdighet om advokat Schiøtz skal få anledning til å opptre som prosessfullmektig.

Atter subsidiært har den kjærende part anført at en part under enhver omstendighet må kunne begjære midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 15 med krav om at en advokat ikke kan påta seg et oppdrag dersom dette er i strid med de rettigheter vedkommende part har etter reglene om god advokatskikk. Dette må i alle fall kunne gjøres inntil spørsmålet er avgjort av Disiplinærnemnden. Når saken står for domstolene, må kompetansen til å treffe denne type midlertidige forføyninger tilligge byretten, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §15-3 siste ledd.

Siden kjæremålet dreier seg om spørsmål som tidligere ikke har vært prøvd av domstolene, har den kjærende part reist spørsmål om kjæremålet bør overføres til behandling i Høyesterett, jf. høyesterettsloven §6 annet ledd. Det er i den forbindelse vist til at spørsmålet om hvordan klientkollisjoner skal løses - som følge av at advokatfirmaene stadig blir større - vil få økende praktisk betydning.

Procedo Capital Corporation har lagt ned slik påstand:

«1. Lagmannsrettens og byrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til byretten for fortsatt behandling.

2. Sundal Collier & Co ASA tilpliktes å erstatte Procedo Capital Corp. saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg med tillegg av 12 % rente fra 2 - to - uker etter forkynnelsen av kjennelsen til betaling skjer.»

Kjæremålsmotparten - Sundal Collier & Co ASA - har i korte trekk anført:

Kjæremålet er et videre kjæremål og Høyesteretts kjæremålsutvalgs kompetanse er da begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf. tvistemålsloven §404 første ledd nr. 2 og nr. 3. Den kjærende part har ikke påberopt saksbehandlingsfeil, kjæremålsutvalgets kompetanse er da begrenset til å prøve om lagmannsretten har tolket noen lovforskrift uriktig. Unntaket i §404 første ledd nr. 1 kommer ikke til anvendelse, da det bare er en prosessuell begjæring, og ikke saken, som er avvist fra domstolsbehandling.

Etter kjæremålsmotpartens syn er lagmannsrettens kjennelse korrekt, og kjæremålsmotparten kan også slutte seg til lagmannsrettens begrunnelse.

Domstolloven §227 fastsetter at disiplinærmyndighet overfor advokater utøves av Disiplinærnemnden. Klager over at en advokat har opptrådt i strid med god advokatskikk, kan bringes inn for Disiplinærnemnden, som - hvis den finner klagen begrunnet - kan gi irettesettelse, advarsel m.v. Etter kjæremålsmotpartens syn må gyldigheten av avgjørelser av Disiplinærnemnden kunne prøves for domstolene i egen sak, men domstolloven §227 kan ikke forstås slik at domstolene i en verserende sak kan eller skal ta stilling til om en parts valg av prosessfullmektig eller prosessfullmektigens utøvelse av oppdraget ligger innenfor reglene om god advokatskikk. Domstolsloven §227 legger håndhevelsen av reglene om god advokatskikk til Disiplinærnemnden, og det finnes ingen holdepunkter i forarbeidene til lovendringen i 1995 for at domstolene skal kunne håndheve disse. Tvert imot blir det i advokatforskriften kapittel 12 pkt. 1.1 fastsatt at brudd på reglene om god advokatskikk «er grunnlag for disiplinære følger for advokaten». Også reelle hensyn taler mot at denne typen spørsmål skal kunne prøves av domstolene i en verserende sak. Dersom slike spørsmål skal kunne prøves av domstolene, vil man risikere avsporing, vidløftiggjøring og forhaling. Etter kjæremålsmotpartens syn kan den foreliggende sak tjene som eksempel i så måte.

Det er etter kjæremålsmotpartens oppfatning uklart hva den kjærende part mener med henvisningen til tvistemålsloven §53 og §54 . Bestemmelsene regulerer hva som kan gjøres til gjenstand for søksmål, og ikke behandlingen av prosessuelle krav. Lagmannsretten verken har eller skulle ha tolket disse bestemmelsene.

Kjæremålsmotparten har videre anført at domstolloven §133 ikke kan begrunne et krav om at en prosessfullmektig skal fratre som følge av påstått interessekonflikt. Det er søkt å hevde at dette har noe med domstolens verdighet å gjøre.

Den kjærende parts anførsel om at byretten har kompetanse til å treffe midlertidig forføyning om valg av advokat, har etter kjæremålsmotpartens mening lite for seg. Procedo måtte i så fall i det minste ha fremsatt begjæring om midlertidig forføyning. Noen slik begjæring foreligger ikke.

Kjæremålsmotparten kan heller ikke se at lagmannsrettens avgjørelse er i strid med Grunnloven §88 eller EMK artikkel 6. Det spørsmål som ønskes prøvd, er ikke avskåret fra domstolsbehandling, men lagmannsrettens avgjørelse innebærer bare at det stilles krav til hvordan prøvingen skal skje.

Sundal Collier & Co ASA har lagt ned slik påstand:

«1. Kjæremålet forkastes.

2. Den kjærende part betaler saksomkostninger til Sundal Collier & Co ASA innen to uker fra forkynnelse av denne kjennelsen med tillegg av renter etter forsinkelsesloven §3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.»

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:

Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Det spørsmål som lagmannsretten har avvist fra domstolene, er et prosessuelt spørsmål, og ikke noen del av det forhold som danner gjenstanden for søksmålet. Kjæremålsutvalgets kompetanse er da begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf. tvistemålsloven §404 første ledd nr. 2 og nr 3.

Kjæremålsutvalget har ikke funnet grunn til å overføre behandlingen av kjæremålet til Høyesterett, jf. høyesterettsloven §6 annet ledd.

Lagmannsretten har lagt til grunn at reglene om god advokatskikk ikke kan håndheves av domstolene. Etter utvalgets oppfatning gir dette uttrykk for en riktig lovtolking.

Etter lovendring i 1995, som trådte i kraft 1. januar 1997, har reglene om god advokatskikk hjemmel i domstolsloven §224.

Det er fastsatt i §224 første ledd at advokatvirksomhet skal utøves i samsvar med god advokatskikk, og at det «hører til kravet om god advokatskikk blant annet at advokatvirksomhet skal utøves grundig, samvittighetsfullt og i overensstemmelse med hva berettigede hensyn til klientens tarv tilsier, og at oppdrag skal utføres tilstrekkelig hurtig». Med hjemmel i §224 annet ledd første punktum har Den Norske Advokatforening utarbeidet nærmere regler for hva som skal anses som god advokatskikk. Disse er stadfestet av Kongen og er inntatt i advokatforskriften som kapittel 12. Etter §224 annet ledd annet punktum har de «virkning som forskrift».

De bestemmelser i reglene om god advokatskikk som Procedo har påberopt i denne saken, lyder slik:

«3.2 Interessekonflikter

3.2.1 En advokat skal avstå fra å påta seg oppdrag hvis det dermed oppstår risiko for brudd på advokatens lojalitets- og diskresjonsplikt eller uavhengighet

3.2.2 ...

3. (Klientkollisjon)

Utenfor samme sak kan en advokat bare ta oppdrag for en klient mot en av advokatens øvrige klienter dersom sistnevnte ikke motsetter seg det, eller det må anses klart ubetenkelig pga oppdragenes forskjellige art eller type klient. Advokaten skal underrette begge parter om forholdet.

3.2.4 (Oppdrag mot tidligere klient)

En advokat skal være varsom med å ta oppdrag mot en tidligere klient.

Advokaten skal avstå fra å påta seg oppdrag hvis advokatens kjennskap til tidligere klients forhold vil kunne brukes til urettmessig fordel for den nye klient eller medføre skade for den tidligere klient.»

Etter kjæremålsutvalgets oppfatning må disse reglene anses som yrkesetiske regler som ikke kan håndheves av domstolene. Det at disse reglene etter domstolsloven §224 annet ledd annet punktum har «virkning som forskrift», betyr bare at reglene ikke bare er bindende for medlemmer av Advokatforeningen, men for alle advokater. Reglene håndheves av Advokatforeningens regionale disiplinærutvalg og Disiplinærnemnden, se domstolsloven §227, jf. advokatforskriften kap. 5, jf. kap. 12 pkt. 1.1. Gyldigheten av de vedtak som disse organene måtte treffe, kan i den utstrekning de må anses å gjelde rettigheter eller rettsforhold, prøves av domstolene, jf. tvistemålsloven §54. Det er i denne saken ikke nødvendig å gå nærmere inn på hvilke grunner som kan føre til at slike vedtak kan kjennes ugyldige.

Den kjærende part har som begrunnelse for at domstolene må kunne prøve innholdet av reglene om god advokatskikk, blant annet vist til Grunnloven §88 og EMK artikkel 6 nr. 1. Det er imidlertid en forutsetning for at borgerne på grunnlag av Grunnloven eller EMK artikkel 6 nr. 1 kan gjøre krav på domstolsbehandling av rettigheter eller plikter, at det er tale om rettigheter eller plikter som bygger på nasjonale rettsregler. Verken Grunnloven eller EMK artikkel 6 nr. 1 gir krav på å få prøvd yrkesetiske regler for domstolene.

Etter utvalgets oppfatning kan domstolene heller ikke med hjemmel i domstolsloven §133 eller reglene om midlertidige forføyninger pålegge advokat Schiøtz å fratre.

På samme måte som for søksmål må en begjæring om midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 15 være basert på regler som kan prøves av domstolene. Som ovenfor nevnt må reglene om god advokatskikk anses som yrkesetiske regler, og de kan da ikke danne grunnlag for begjæring om midlertidig forføyning.

Utvalget finner det også åpenbart at det at en advokat har påtatt seg oppdrag i strid med reglene om god advokatskikk, ikke kan anses som en krenkelse av rettens verdighet som domstolene kan gripe inn overfor med hjemmel i domstolsloven §133.

Etter dette må kjæremålet forkastes.

Kjæremålet har vært forgjeves. Den kjærende part ble pålagt å betale saksomkostninger for lagmannsretten, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må den kjærende part også pålegges saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Omkostningene for kjæremålsutvalget finnes passende å kunne fastsettes til 4 000 kroner.

Den kjærende part har krevd forsinkelsesrente av saksomkostningsbeløpet fra det tidspunkt beløpet forfaller til betaling. Kravet tas til følge, jf. forsinkelsesrenteloven §2, jf. §3 første ledd første punktum.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Kjæremålet forkastes.

I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Procedo Capital Corporation til Sundal Collier & Co ASA 4.000 - firetusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra forfall til betaling skjer.