HR-2000-10 - Rt-2000-195
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-02-08 |
| Publisert: | HR-2000-00010 - Rt-2000-195 (55-2000) |
| Stikkord: | Strafferett, HIV, Overføring av smitte, Straffutmåling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt straffutmåling for å ha utsatt tidligere samboere for HIV-smitte.
A hadde fått påvist HIV og fått informasjon om arten av forholdsregler han måtte ta og betydningen av disse for å unngå at han overførte smitten til andre. Likevel hadde han utsatt to kvinner han bodde med for HIV-smitte ved ikke å opplyse at han var smittet. Den ene av kvinnene var blitt smittet, den andre ikke. Rett før forholdene ble oppdaget, hadde domfelte utviklet AIDS. Lagmannsretten dømte A til fengsel i 2 år og 10 måneder for overtredelser av Straffeloven (1902) § 155 og til å betale oppreisningserstatning med til sammen 200.000 kroner. Dommen var i samsvar med herredsrettens dom i saken. Høyesterett forkastet anken og mente det ikke var grunnlag for å nedsette straffen tidligere retter hadde fastsatt. Uttalt at selv om utsiktene ved HIV-infeksjon og AIDS som følge av nye medisiner var bedre enn hva de var tidligere, måtte smittens alvorlige konsekvenser være et helt vesentlig moment i en slik sak, og skaderisikoen og skadefølgen veie tungt ved straffutmålingen. Domfeltes forhold ble karakterisert som et kynisk tillitsbrudd overfor de to kvinnene. Individuelle straffutmålingsmomenter av særlig betydning forelå ikke. I dommen blir det også reist spørsmål om den øvre strafferamme i Straffeloven (1902) § 155 var vel overveiet fra lovgivers side, særlig med sikte på HIV-infeksjon. |
| Saksgang: | Orkdal herredsrett nr. 1999-2 - Frostating lagmannsrett LF-1999-355 M - Høyesterett HR-2000-00010 (sak nr. 62/1999) |
| Parter: | Påtalemyndigheten (førstestatsadvokat Jan H. Dahle) mot [A-mann] (advokat Harald Stabell) |
| Forfatter: | Gjølstad, Gussgard, Bruzelius, Flock, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §155, §192, §54, §62, §64, §67, Smittevernloven (1994) |
Dommer Gjølstad: Frostating lagmannsrett avsa 2. juli 1999 dom med denne domsslutning:
«1. A, født *.*.1957, dømmes for overtredelser av straffeloven §155 første ledd slik den lød til 1. januar 1995, §155 første ledd slik den lød fra 1. januar 1995 til 22. juni 1995 og §155 første ledd slik den lyder fra 23. juni 1995 til fengsel i 2 - to - år og 10 - ti - måneder, jf straffeloven §62, som en særskilt straff i forhold til Orkdal herredsretts dom 4. januar 1994 og dom 10. oktober 1996, jf straffeloven §64 første ledd og §54 nr. 3.
2. A betaler 150.000 - etthundreogfemtitusen - kroner i oppreisning til B og 50.000 - femtitusen - kroner i oppreisning til C innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.»
Dommen ble avsagt etter anke over Orkdal herredsretts dom av 22. februar 1999. Lagmannsrettens dom var i samsvar med herredsrettens dom.
Domfelte påanket lagmannsrettens dom på stedet. I støtteskriv fra forsvareren ble opplyst at anken gjaldt saksbehandlingen, lovanvendelsen, straffutmålingen og idømmelsen av oppreisning. Bare anken over straffutmålingen er tillatt fremmet til Høyesterett.
Anken over straffutmålingen er begrunnet med at straffen er for streng i forhold til strafferammen i straffeloven §155 og rettspraksis på andre områder som det kan være grunn til å sammenligne med. Videre er anført at det ikke er tatt tilstrekkelig hensyn verken til individuelle, formildende momenter ved forholdet eller til domfeltes sykdom, den belastning medieomtalen av saken har vært for ham og at forholdene til dels ligger tilbake i tiden.
Påtalemyndigheten har påstått anken forkastet.
Anken kan etter min mening ikke føre frem.
Saken gjelder domfellelse etter straffeloven §155, som det foreligger meget lite rettspraksis om. Bestemmelsen rammet tidligere den som smittet eller utsatte andre for smitte av smittsom kjønnssykdom ved legemlig omgang eller utuktig atferd. Ved vedtagelsen av smittevernloven i 1994 ble den omformulert slik at den nå rammer smitte av alle allmennfarlige smittsomme sykdommer og uansett hvorledes overføring av smitte skjer. Skyldkravet er uaktsomhet. Det er ikke noe vilkår at en annen person er blitt smittet. Risiko for smitte er tilstrekkelig.
De faktiske forhold i saken er i hovedtrekk:
Det ble i 1990 påvist at A var HIV-smittet. Dette skjedde etter at han hadde hatt et kjæresteforhold til en kvinne, som ble gravid, men søkte abort. I forbindelse med aborten ble kvinnen HIV-testet. Testen var positiv. Også domfelte ble testet og fikk vite at han var HIV-positiv. Han var til samtale ved AIDS-seksjonen, Miljøetaten i Oslo, og det er på det rene at han i 1990 fikk informasjon om arten av de forholdsregler han måtte ta og betydningen av disse for å forebygge at han overførte smitten til andre. Lagmannsretten har funnet bevist at han unnvek og unnlot å følge opp henvendelser fra helsemyndighetene på hjemstedet om oppfølging og videre informasjon.
A fikk i oktober 1997 AIDS-diagnosen. Han bor i dag hjemme og er undergitt medikamentell behandling.
Han er dømt for å ha utsatt to kvinner - B og C - som han har bodd sammen med, for smitte. For Bs vedkommende strakk forholdet seg over et års tid fra 1992 til august 1993 og for Cs vedkommende fra høsten 1993 til desember 1997. Uten noen form for beskyttelse hadde han mange titalls samleier med hver av dem uten å opplyse at han var smittet.
I desember 1997 kom C tilfeldig over HIV/AIDS-medisiner tilhørende domfelte. Forholdet til domfelte ble da brutt. C ble testet med negativt resultat. Hun henvendte seg til B og oppfordret også henne til å la seg teste. Testen viste at B var HIV-smittet.
Som jeg har nevnt, foreligger det meget sparsomt med rettspraksis vedrørende straffeloven §155. Noen sak som den foreliggende, hvor en av kvinnene er blitt HIV-smittet, har ikke tidligere vært behandlet av Høyesterett.
Ved straffutmålingen i en sak etter denne bestemmelsen er det naturlig å ta utgangspunkt i hva smitten innebærer. For Høyesterett er fremlagt følgende uttalelse av 2. februar 2000 fra seksjonsoverlege, professor dr.med. Stig S. Frøland om HIV/AIDS:
«Jeg er blitt anmodet om å kommentere uttalelsen i Lagrettens dom vedr. gjennomsnittlig levetid etter utviklet AIDS. I Lagrettens dom heter det blant annet: «Gjennomsnittlig levetid etter at det er utviklet AIDS er på grunnlag av de medisiner i dag og erfaringer anslått til ca 3 år, men det er betydelige individuelle variasjoner».
Ut fra så vel egen erfaring som et relativt inngående kjennskap til internasjonal medisinsk og vitenskapelig litteratur vedr. HIV-infeksjon og AIDS vil jeg gjerne understreke at man i dag ikke kan gi noe sikkert estimat for «gjennomsnittlig levetid etter at det er utviklet AIDS». I 1995/96 skjedde det en dramatisk bedring av våre muligheter for å behandle HIV-infeksjonen, inkludert fullt utviklet AIDS, i det vi fikk en rekke nye medikamenter som har endret HIV-infeksjonen og AIDS-sykdommens forløp. Det dreier seg om nye kombinasjoner av medikamenter som ble tatt i bruk i Norge i 1996, omtrent samtidig med at de fleste andre vestlige land tok de samme behandlingsformene i bruk. Fra 1996 er det pga disse nye medikamentelle behandlingformene kommet et drastisk fall i dødeligheten av HIV-infeksjon og AIDS i alle vestlige land, i tillegg til at også sykeligheten og komplikasjonshyppigheten ved AIDS har avtatt sterkt. En rekke pasienter som hadde langtkommen AIDS-sykdom og var fullstendig uføre, med meget dårlige leveutsikter i begynnelsen av 1996, er pga de nye behandlingsformene blitt nærmest helt symptomfrie og i fullt arbeid.
Det hersker imidlertid betydelig usikkerhet når det gjelder langtidsresultatene ved behandling med de nevnte medikamenter, i det muligheten for at behandlingssvikt skal inntreffe etter et visst antall år, avgjort synes reell, i tillegg til at langtidsbivirkninger av medikamentene etter hvert vil kunne påvirke sykelighet og kanskje også dødelighet hos behandlede HIV-pasienter i årene fremover.
Både pga den relativt korte tid de nye behandlingsformene har vært benyttet, og pga de mange usikkerhetsfaktorer når det gjelder behandlingseffekter og bivirkninger over en lengre tidsperiode, er det i øyeblikket ikke mulig å gi noe sikkert estimat for gjennomsnittlig levetid etter inntruffet AIDS-sykdom. I Norge synes det imidlertid helt klart at denne må være atskillig mer enn 3 år. Det er imidlertid korrekt at det er betydelige individuelle variasjoner når det gjelder levetid etter inntruffet AIDS.»
Selv om utsiktene ved HIV-infeksjon og AIDS som følge av de nye medisinene er bedre enn de var tidligere, må smittens alvorlige konsekvenser være et helt vesentlig moment i en slik sak.
Jeg bemerker videre at selv om smitterisikoen ved ett enkelt samleie ikke er så stor, dreier det seg for begge de fornærmede om jevnlige samleier over lang tid, og den ene av kvinnene - B - er, som nevnt, blitt smittet. Skaderisikoen og skadefølgen må veie tungt. Bs tilstand har utviklet seg slik at hennes fysiske arbeidsevne og livskvalitet er betydelig redusert. Hun lider av angst og depresjon. I fremlagt uttalelse fra Regionsykehuset i X er opplyst at hun går til jevnlig kontroll på sykehuset og foreløpig ikke har utviklet AIDS, men at det har vært et jevnt fall i lymfocyttall, slik at behandling vil være umiddelbart forestående. C er ikke blitt smittet, men hun levde i to måneder i begrunnet usikkerhet om hun kunne være smittet. Også hun er sterkt psykisk preget av forholdet.
Når det gjelder As subjektive forhold, dreier det seg her om forsett. Han har anført at han kom i en tvangssituasjon, hvor informasjon til samboerne ville utløse anmeldelse. Til dette bemerker jeg at han allerede ved første samleie burde ha opplyst om HIV-smitten. For øvrig bemerker jeg at han ikke brukte kondom, og at han heller ikke tok andre forholdsregler utover at han ifølge lagmannsrettens dom avsto når han var svært syk og de to siste årene av samlivet med C hadde få samleier og trakk seg ut før sædavgang. Som de tidligere retter, mener jeg at hans forhold må karakteriseres som et kynisk tillitsbrudd overfor de to kvinnene.
Det forhold at A har en smittsom kjønnssykdom/allmennfarlig smittsom sykdom er en forutsetning for at straffeloven §155 kommer til anvendelse. Jeg er enig med lagmannsretten i at dette derfor ikke i seg selv kan tillegges betydning. Jeg forstår lagmannsrettens dom slik at den imidlertid har lagt noe vekt på at A har utviklet AIDS. Ut fra professor Frølands uttalelse er leveutsiktene ved AIDS antagelig noe bedre enn det lagmannsretten har lagt til grunn. I fremlagt erklæring fra As behandlende lege på hjemstedet er det opplyst om den medisinering domfelte er undergitt og uttalt at han er soningsudyktig. Opplysningene er knappe. Betinget dom kan etter mitt syn ikke komme på tale i denne saken, og jeg finner iallfall ikke at det kan legges større vekt på domfeltes sykdom enn det lagmannsretten har gjort. Hensett til forholdets grovhet, må spørsmålet om soningsdyktighet bli å avgjøre på fullbyrdelsesstadiet.
Domfelte har også trukket frem at det har gått lang tid, særlig siden forholdet til B ble avsluttet, og at det bør legges en viss vekt på tidsforløpet. Som jeg tidligere har redegjort for, ble de fornærmede først klar over at de kunne være smittet i desember 1997. At det kan ta tid før forholdet oppdages, vil lett kunne skje i slike saker, og det kan derfor ikke tillegges nevneverdig vekt. Heller ikke medieomtalen av saken kan være noe moment av betydning.
Strafferammen etter straffeloven §155 er fengsel i 3 år og har hele tiden vært den samme. Det ble ikke foretatt noen vurdering av rammen i forbindelse med de endringer som ble gjort ved vedtagelsen av smittevernloven. Den foreliggende sak gjelder to forhold, slik at den øvre strafferamme etter straffeloven §62 her er 4 1/2 år.
Domfelte har gjort gjeldende at strafferammen sett i forhold til straffutmålingspraksis generelt sett tilsier at straffen må settes ned, og at også en sammenligning med straffutmåling på andre områder tilsier en lavere straff.
Jeg er ikke enig i dette. Etter mitt syn er det ikke noe som hindrer domstolene i å bruke hele den strafferammen som er fastsatt i §155. At praksis på mange andre områder ut fra tradisjon og ulike begrunnelser for straffen ligger i nedre del av strafferammen, kan - slik jeg ser det - ikke være avgjørende. På dette området har vi omtrent ikke rettspraksis. Saken gjelder også smitte av en sykdom som først har forekommet hos oss i de siste tiårene.
Det vi har av praksis fra Høyesterett om tilfeller hvor en domfelt har utsatt andre for fare for å bli HIV-smittet, tilsier etter mitt syn en lang fengselsstraff i en sak som dette. Jeg viser til kjennelsene i Rt-1992-914 og side Rt-1992-1076. I førstnevnte sak ble det idømt 6 års fengsel for tre voldtekter, de to siste tilfellene etter at domfelte var klar over at han var mulig smittebærer av HIV. I sistnevnte sak, som gjaldt domfellelse etter straffeloven §192 og §155, ble domfelte dømt til 3 1/2 års fengsel for under spesielle omstendigheter å ha voldtatt en kvinne, og for å ha utsatt henne og en annen kvinne som han hadde hatt flere samleier med, for HIV-smitte. Av begge avgjørelsene fremgår det at når straffene ble såvidt høye i forhold til andre overtredelser av straffeloven §192, var det fordi de domfelte hadde utsatt kvinnene for fare for HIV-smitte.
Jeg tilføyer at jeg er enig med lagmannsretten i at det kan reises spørsmål om den øvre strafferamme i straffeloven §155 er vel overveiet fra lovgivers side, særlig med sikte på overføring av HIV-infeksjon. Det er lagt frem opplysninger om praksis fra Sverige med dommer på flere års fengsel. I dansk rett foreligger det ikke praksis av betydning. I prinsippet kan straffeloven §155 nyttes i konkurrens med bestemmelsene om legemsfornærmelser, eventuelt sedelighetsforbrytelser. I Sverige synes det å ha vært et problem at man ikke har en egen straffebestemmelse om spredning av smittsomme sykdommer, slik at forholdene har måttet subsumeres under bestemmelser om mishandling. Jeg nevner i denne forbindelse også at når strafferammen er 3 år, foreldes overtredelser etter 5 år, jf. straffeloven §67 første ledd. Det kan gå lengre tid fra en person blir smittet av HIV til smitten blir oppdaget.
Som det har fremgått av min tidligere gjennomgåelse av straffutmålingsmomentene i saken, dreier det seg om meget alvorlige forhold. Allmennpreventive hensyn gjør seg her gjeldende. Ut fra de dominerende momenter ved straffutmålingen; arten av smitte, skaderisikoen, skadefølgen for en av kvinnene og domfeltes subjektive forhold, finner jeg det klart at det må idømmes en lang fengselsstraff. Etter min mening er det iallfall ikke grunnlag for å nedsette den straff de tidligere retter har kommet til.
Jeg stemmer etter dette for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Gussgard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Bruzelius: Likeså.
Dommer Flock: Likeså.
Dommer Holmøy: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
Anken forkastes.