HR-2000-841 - Rt-2000-2076
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-12-21 |
| Publisert: | HR-2000-00841 - Rt-2000-2076 (499-2000) |
| Stikkord: | Strafferett, Drap, Sikring |
| Sammendrag: | Saken gjaldt straffutmåling og spørsmål om det skulle gis sikringsbemyndigelse.
Domfelte, som var påvirket av narkotika og alkohol, hadde etter en lengre drosjestur sammen med en annen person, bedt drosjen kjøre til et sted i nærheten av domfeltes bolig. Her forlot han drosjen som ventet på stedet. Den andre personen befant seg i eller ved drosjen. Etter å ha vært innom boligen, vendte domfelte tilbake og skjøt så fire skudd gjennom vinduet mot sjåføren som ble truffet og døde etter kort tid. Det var ikke klarlagt hva som var foranledningen til at domfelte forlot bilen og hva han gjorde hjemme, om han hentet skytevåpen og/eller penger. Etter å ha meldt seg for politiet beskyldte han den andre personen for drapet. Domfelte ble dessuten dømt for ran og visse andre forhold. I byretten og lagmannsretten ble han dømt til fengsel i 13 år; kravet om sikring ble ikke tatt til følge. Påtalemyndigheten påanket så vel straffutmålingen som sikringsavgjørelsen til Høyesterett. Høyesterett fant at straffen ikke stod i misforhold til straffenivået ved alvorligere drapsforbrytelse, der skjerpende omstendigheter eller andre straffbare forhold har en viss betydning for straffutmålingen. Det var heller ikke grunnlag for å fravike lagmannsrettens vurdering av sikringsspørsmålet. Uttalt at spørsmålet om hvilket tidspunkt kvalifisert gjentakelsesfare må referere seg til, domstidspunktet eller tidspunktet for eventuell løslatelse, var av noe akademisk karakter, da forholdene på løslatelsestidspunktet under enhver omstendighet måtte vurderes. |
| Saksgang: | Oslo byrett nr. 1999-03432 M/43 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-2275 M/03 - Høyesterett HR-2000-00841, straffesak, anke |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Kristian Nicolaisen) mot [A-mann] (advokat Arne Gunnar Aas) |
| Forfatter: | Lund, Aarbakke, Skoghøy, Oftedal Broch, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §233, §227, §257, §258, §267, §268, §317, §39, §49, §62, §63, Våpenloven (1961) §33, §7, §8 |
Dommer Lund: Saken gjelder utmåling av straff og spørsmål om det skal gis sikringsbemyndigelse.
Oslo byrett avsa 19. mai 1999 dom med denne domsslutning:
«1. A, født *.*.1975, dømmes for overtredelser av straffeloven §233 første ledd, straffeloven §268 annet ledd, jf §267, straffeloven §257, jf §258, jf §49, straffeloven §317 første ledd, våpenloven §33, jf §7, jf §8 første ledd og straffeloven §227 1. straffalternativ, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 13 - tretten - år. Til fradrag i straffen kommer 201 - tohundreogen - dager for utholdt varetekt.
2. Kravet om sikringsbemyndigelse tas ikke til følge.
3. Saksomkostninger idømmes ikke.»
Domfelte anket til lagmannsretten over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for så vidt gjaldt domfellelsen for drap, heleri og overtredelse av våpenloven.
Påtalemyndigheten anket over straffutmålingen og over at det ikke var gitt sikringsbemyndigelse. Borgarting lagmannsrett avsa den 10. mai 2000 dom med denne domsslutning:
«1. A, f. *.*.1975 dømmes for overtredelse av straffeloven §233 første ledd, straffeloven §317 første ledd, våpenloven §33, jf. §7 jf. §8 første ledd samt de forhold som er rettskraftig avgjort ved Oslo byretts dom av 19. mai 1999, alt sammenholdt med straffeloven §62 og §63 annet ledd til en fellesstraff av fengsel i 13 - tretten - år. Til fradrag i straffen går 558 - femhundreogfemtiåtte - dager for utholdt varetekt.
2. Sikringsbemyndigelse gis ikke.
3. Saksomkostninger idømmes ikke.»
Det nærmere saksforhold og domfeltes personlige forhold fremgår av dommene.
Påtalemyndigheten har anket straffutmålingen til Høyesterett og gjort gjeldende at drapshandlingen tilsier en straff på fengsel i 15 år. Videre har påtalemyndigheten anket over at sikringsbemyndigelse ikke er gitt.
Jeg er kommet til at anken må forkastes. I det følgende ser jeg først på straffutmålingen.
Domfelte, en 25 år gammel mann, er funnet skyldig i forsettlig drap på en drosjesjåfør. Han er også funnet skyldig i medvirkning til grovt ran og trusler mot to fengselstjenestemenn. Domfellelsen omfatter for øvrig heleri og overtredelse av våpenloven, forhold som refererer seg til det våpen som ble brukt ved drapet, og et tilfelle av forsøk på grovt tyveri. Domfelte er tidligere straffedømt, men dette er uten betydning i saken.
Med grunnlag i byrettens og lagmannsrettens beskrivelser av hendelsesforløpet i forbindelse med drapet, legger jeg følgende saksforhold til grunn: Lørdag 14. november 1998 hadde domfelte drukket alkohol, tatt amfetamin og spist tabletter av merket Sobril. Han var påvirket av rusmidlene. Om kvelden tok domfelte og en annen person drosje til Oslo sentrum, der de var innom flere bevertningssteder før de ba drosjen kjøre videre til et sted i nærheten av domfeltes bopel. Her forlot domfelte drosjen og gikk til bopelen. Den andre personen ble igjen i eller ved bilen. Det er ikke avklart i saken hva bakgrunnen var for at domfelte forlot bilen. Byretten har lagt til grunn at det sannsynligvis var oppstått en diskusjon om betalingen. Heller ikke er det avklart hva han gjorde i sitt hjem, om han der hentet penger eller drapsvåpenet, en pistol; alternativet er at han hadde hatt pistolen med seg på drosjeturen. Domfelte kom etter kort tid tilbake til bilen og skjøt så fire skudd gjennom sideruten ved passasjerforsetet mot sjåføren som satt ved rattet. Sjåføren ble truffet i brystet og døde ikke lenge etter. Hvor den andre personen befant seg da skuddene ble avfyrt, er uvisst. Lagmannsretten har lagt til grunn at han enten sto ved bilen eller befant seg i nærheten på leting etter domfelte.
Ikke lenge etter drapet ble domfelte oppringt på telefon av en polititjenestemann som hadde virket som en slags sosial støttekontakt for ham, og som også tidligere på kvelden hadde vært i kontakt med ham. Domfelte ga i telefonen uttrykk for at det var hendt noe som ikke skulle ha skjedd. De ble så enige om å møtes i byen. Da de traff hverandre kort tid etter, kom domfelte med uttalelser om at det var skjedd et drap og påviste stedet der pistolen var blitt gjemt etter drapet. Polititjenestemannen overtalte ham til å melde seg for politiet da han likevel ville bli mistenkt i saken og kjørte ham deretter til politihuset i Oslo. Domfelte tilsto ikke drapet, men beskyldte den andre personen for å ha begått det. Denne ble også siktet for drapet, men siktelsen ble senere frafalt og saken henlagt for hans vedkommende.
Når det gjelder de øvrige forhold han er dømt for, er først og fremst hans medvirkning til det grove ranet av betydning. Ved ranet, som ble begått i februar 1998 på en bensinstasjon overfor en kvinnelig ansatt, var domfelte som sjåfør sammen med fire andre personer. Sammen med to av dem satt han i bilen mens to andre gikk inn på bensinstasjonen med en avsagd hagle. Der truet de - uten å rette haglen direkte mot henne - kvinnen til å utlevere 10.000 kroner og tobakk. Domfelte har erkjent at han visste at haglen ble brakt med inn på stasjonen, og at de fem delte utbyttet seg imellom. For øvrig nevner jeg at truslene overfor to fengselstjenestemenn som han også er dømt for, ble fremsatt på X i november 1998 og januar 1999.
Drapet dominerer ved straffutmålingen, og det er forholdets objektive grovhet og karakteren av domfeltes forsett som bestemmer nivået. Lagmannsretten har gitt uttrykk for at drapet av en forsvarsløs drosjesjåfør, på kjøreoppdrag for domfelte, fremstår som rått og brutalt og er begått med hensikt; det bærer preg av en «ren avretting», sier lagmannsretten. Det står ikke helt klart for meg hva retten her mener å gi uttrykk for ved bruken av uttrykket «ren avretting». Men slik hendelsesforløpet er beskrevet i lagmannsrettens dom, må det etter min oppfatning legges til grunn at forholdet i subjektiv henseende ligger nær det overlagte drap. Jeg er enig med lagmannsretten når den i begrunnelsen for sin straffutmåling legger vekt på at tiltalte beskyldte en annen person for å ha begått drapet.
Videre er jeg enig med lagmannsretten i at det grove ranet, som domfelte medvirket til, er av betydning. I mindre grad gjelder det de øvrige forhold han er dømt for, selv om truslene mot fengselstjenestemennene er alvorlige nok.
Lagmannsretten har tatt hensyn til de momenter som etter min oppfatning er av betydning ved straffutmålingen. Jeg kan ikke se at det fra aktors side er pekt på forhold som begrunner en skjerpelse av straffen i forhold til lagmannsrettens dom. Etter min oppfatning er ikke lagmannsrettens straffutmåling i uoverensstemmelse med det etablerte straffenivået i alvorligere drapssaker, der det foreligger skjerpende omstendigheter eller andre straffbare forhold av en viss betydning for straffutmålingen.
Jeg går så over til å se på sikringsspørsmålet. Domfelte er av de sakkyndige funnet å ha normalt utviklede, men varig svekkede sjelsevner, en tilstand som ble tilskrevet hans betydelige og flerårige blandingsmisbruk av alkohol, narkotika og anabole steroider. Dette misbruket tok til da domfelte var i 18-års alderen. Inntil dette tidspunkt later han til å ha vært normalt velfungerende.
Spørsmålet i saken er om det på grunn av hans psykiske tilstand foreligger kvalifisert fare for gjentakelse av alvorlige forbrytelser slik at det bør gis sikringsbemyndigelse. Det er i saken reist spørsmål om gjentakelsesfaren må vurderes ut fra forholdene på domstidspunktet eller ved endt soning. Prinsipielt må spørsmålet bero på en tolking av straffeloven §39. Jeg finner imidlertid ikke grunn til å ta stilling til spørsmålet som synes å være av nokså akademisk karakter. Bruk av sikring forutsetter at denne reaksjon er nødvendig i tillegg til fengselsstraff for å verne samfunnet. Det må således under enhver omstendighet vurderes om det vil være forsvarlig å løslate domfelte etter endt soning, og dette forutsetter samtidig en vurdering av forholdene på dette tidspunkt.
Aktor har som begrunnelse for sikringspåstanden vist til at domfeltes langvarige blandingsmisbruk og den alvorlige drapshandlingen gir grunnlag for å anta at det i dag foreligger kvalifisert fare for gjentakelse av alvorlig voldskriminalitet. Disse forholdene gjør det, etter aktors oppfatning, også vanskelig å legge til grunn at et lengre fengselsopphold vil føre til så positive endringer at det ikke er behov for sikring etter løslatelse. Aktor har hevdet at domfelte har behov for behandling i atskillig lengre tid enn åtte år - to tredjedels soning - og at han under soning av fengselsstraff neppe kan påregne å få behandling for sitt rusmisbruk.
Det aktor anfører kan ikke gi grunnlag for å fravike lagmannsrettens vurderinger, som blant annet er basert på de sakkyndiges uttalelser under hovedforhandlingen. De sakkyndige, som i sin skriftlige erklæring og for byretten ikke uttalte seg om gjentakelsesfaren, ble av retten oppfattet slik at det i dag var en fare for gjentakelse av straffbare handlinger, men at risikoen berodde på om domfelte i fremtiden avholdt seg fra bruk av rusmidler. De ga videre uttrykk for en begrenset behandlingsoptimisme. Lagmannsretten har lagt til grunn at det i dag foreligger kvalifisert fare for gjentakelse av straffbare handlinger - hva slags er ikke spesifisert. Slik jeg leser dommen, gir retten videre uttrykk for at det også i fremtiden vil foreligge fare for ny kriminalitet, men ikke for alvorlige voldsforbrytelser. Retten har vist til at domfelte ikke tidligere er domfelt for voldshandlinger eller at det foreligger opplysninger om aggressiv atferd ellers. Videre er det pekt på at han idømmes en lang fengselsstraff og på det «reparasjons/behandlingspotensiale som synes å foreligge». Jeg tilføyer her at det i helhetsvurderingen av om sikring bør idømmes vanskelig kan ses bort fra at denne reaksjonsformen ved å virke demotiverende på domfelte vil kunne vanskeliggjøre hans rehabilitering under soning av fengselsstraffen.
Angrepet på lagmannsrettens avgjørelse av sikringsspørsmålet har ikke ført frem. Anken blir etter dette å forkaste. Avslutningsvis finner jeg grunn til å påpeke at en dom på sikring i tillegg til en langvarig fengselsstraff er en meget alvorlig reaksjon, og jeg finner det lite tilfredsstillende at Høyesterett av påtalemyndigheten er oppfordret til å fravike lagmannsrettens dom på det temmelig løse grunnlag som her er gjort gjeldende.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Aarbakke: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Skoghøy: Likeså.
Dommer Oftedal Broch: Likeså.
Dommer Holmøy: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
Anken forkastes.