LB-1999-2275
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-05-10 |
| Publisert: | LB-1999-02275 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 99-03432 M/43 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-02275 M/03. Anke til Høyesterett fremmet deretter forkastet, se HR-2000-00841. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Kristian Nicolaisen) mot A (Forsvarer: Advokat Harald Stabell). |
| Forfatter: | Lagdommer Mary-Ann Hedlund, formann. Lagdommer Svein Dahl. Ekstraordinær lagdommer Gunnar Vefling. 4 lagrettemedlemmer/meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §233, §39, Markedsføringsloven (1972), §227, §257, §258, §267, §268, §317, §49, §62, §63, Våpenloven (1961) §33, §7, §8, Straffeprosessloven (1981) §348 |
Tiltalte A er født *.*. 1975. Hans bopel er i - - veien .., 1440 Drøbak, men han er for tiden varetektsfengslet.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Oslo 8. april 1999 - rettet under hovedforhandlingen i lagmannsretten - er han satt under tiltale for overtredelse av:
I Straffeloven §233 første ledd,
for å ha forvoldt en annens død.
Grunnlag er følgende forhold:
Lørdag 14. november 1998 ca kl. 2355 i krysset X/Y i Oslo, avfyrte A, med en pistol av type Browning Hi-Power kal 9 mm, fire skudd mot drosjesjåfør B. B ble truffet bl.a i brystet og skulderen og døde umiddelbart eller etter kort tid.
II Straffeloven §268 annet ledd, jf. §267,
for i hensikt derved å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning, å ha bemektiget seg en gjenstand som helt eller delvis tilhørte en annen eller tvunget noen til å foreta en handling som voldte tap eller fare for tap for ham eller den han handlet for, ved å øve vold mot en person eller sette ham ute av stand til forsvar eller ved hjelp av trusler som fremkalte alvorlig frykt for vold mot noens person, eller medvirket til dette, idet ranet anses som grovt, særlig fordi det ble brukt grov vold, det ble truet med skytevåpen.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
Lørdag 21. februar 1998 ca kl. 2300 i - - veien 3 i Frogn kommune, tvang han C til å overlevere seg ca kr 10.000,- i kontanter, sigaretter og en flaske brus fra - - Bensin AS. Ranet er grovt særlig fordi det er truet med skytevåpen.
III Straffeloven §257, jf. §258, jf. §49,
for å ha forsøkt å bortta en gjenstand som helt eller delvis tilhørte en annen, i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved tilegnelsen av gjenstanden, idet tyveriet anses som grovt, særlig fordi gjerningsmannen har vært forsynt med våpen, eller medvirket til dette.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
Natt til 21. februar 1998 og den påfølgende kveld på Drøbak City i Frogn kommune forsøkte han å ta seg inn i forretningssenteret for å stjele verdier
ved hjelp av en nøkkel som han uberettiget hadde fått besittelsen til, samt sikkerhetskode til alarmanlegget. Han lyktes ikke i forsøket da han hadde
feil sikkerhetskode og alarmen ble utløst en rekke ganger. Han hadde under tyveriforsøket med seg våpen.
IV Straffeloven §317 første ledd,
for å ha mottatt eller skaffet seg eller andre del i utbytte av en straffbar handling, eller å ha ytet bistand til å sikre slikt utbytte for en annen, og som å yte bistand regnes blant annet det å innkreve, oppbevare, skjule, transportere, sende, overføre, konvertere, avhende, pantsette eller la investere utbyttet eller gjenstand, fordring eller tjeneste som trer istedenfor utbyttet.
Grunnlag er følgende forhold:
I tiden forut for 14.11.1998 var han i besittelse av en pistol av type Browning mod. Hi-Power 9 mm, til tross for at den var utbytte av en straffbar handling.
V Våpenloven §33, jf. §7, jf. §8 første ledd.
hvoretter enhver som vil eie eller inneha skytevåpen, skal ha tillatelse fra politimesteren (våpenkort).
Grunnlag er følgende forhold:
I tiden forut for 14.11.1998 var han i besittelse av en pistol av type Browning mod. Hi-Power 9 mm, til tross for at han ikke hadde politimesterens tillatelse til dette.
VI Straffeloven §227, 1. straffalternativ
for i ord eller handling å ha truet med en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn 6 måneders fengsel, under slike omstendigheter at trusselen
var skikket til å fremkalle alvorlig frykt.
Grunnlag er følgende forhold:
- Den 25. november 1998 på avdeling G, på Ila landsfengsel og sikringsanstalt, overfor fengselsbetjent D, uttalte han «at hvis han kom inn på hans celle eller åpnet celledøra hans, så ville han gi fengselsbetjenten en springskalle». Videre uttalte han at «han skulle knekke nakken på fengselsbetjent D hvis muligheten bød seg og at D kunne tolke det som han ville, men han kom aldri til å glemme et ansikt». Truslene var etter omstendighetene egnet til å fremkalle alvorlig frykt.
- Fredag 1. januar 1999 på avdeling G, på Ila landsfengsel og sikringsanstalt, overfor fengselsbetjent E, uttalte han at «når han kom ut skulle han oppsøke E og kutte av hodet hans og at han ikke glemte et ansikt, og at han ville huske ham og ta et oppgjør når han kom ut». Videre tok han den ene hånden sin ned i buksen og tok opp «noe» som han knyttet i sin hånd og uttalte» Du har ikke noe stikkvest på deg, så det blir verst for deg selv», og spyttet etter fengselsbetjenten samtidig som han påsto at han var HIV-smittet. ruslene var etter omstendighetene egnet til å fremkalle alvorlig frykt.
Det tas forbehold om å nedlegge påstand om sikring etter straffeloven §39 nr. 1 a-f for et tidsrom av inntil 5 -fem- år.
Straffeloven §62 og §63 kommer til anvendelse.
Allmenne hensyn krever påtale for tiltalens post VI.
Påstand om erstatning forbeholdes nedlagt.
Tiltalens post I er tatt ut etter Riksadvokatens ordre.
Oslo byrett avsa den 19. mai 1999 dom med slik domsslutning:
1. A, født *.*..75, dømmes for overtredelser av straffeloven §233 første ledd, straffeloven §268 annet ledd, jf §267, straffeloven §257, jf §258, jf §49, straffeloven §317 første ledd, våpenloven §33, jf §7, jf §8 første ledd og straffeloven §227 1. straffalternativ, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 13 -tretten- år. Til fradrag i straffen kommer 201 -tohundreogen- dager for utholdt varetekt.
2. Kravet om sikringsbemyndigelse tas ikke til følge.
3. Saksomkostninger idømmes ikke.
Tiltalte anket byrettens dom for så vidt gjelder tiltalens poster I, IV og V.
Påtalemyndigheten anket over straffutmålingen og over at det ikke var gitt sikringsbemyndigelse.
Ved lagmannsrettens beslutning av 5. august 1999 ble begge anker henvist til ankeforhandling.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo 2. mai - 8. mai 2000. Tiltalte møtte og avgav forklaring. Det ble avhørt 13 vitner, hvorav ett sakkyndig vitne. I tillegg avgav tre rettsoppnevnte sakkyndige forklaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Lagretten ble forelagt tre hovedspørsmål som alle ble besvart med ja. Retten la lagrettens kjennelse til grunn. Tiltalte blir i samsvar med lagrettens kjennelse å domfelle for overtredelse av straffeloven §233 første ledd, straffeloven §317 første ledd og for overtredelse av våpenloven §33 jf §7 jf §8 første ledd.
Aktor nedla slik påstand:
A, f. *.*..1975 dømmes for overtredelse av straffeloven §233 første ledd, straffeloven §317 første ledd, våpenloven §33, jf. §7 jf. §8 første ledd og de forhold som er rettskraftig avgjort ved Oslo byretts dom av 19. mai 1999 til en straff av fengsel i 15 -femten- år, sammenholdt med straffeloven §62 og §63. Til fradrag i straffen går 556 -femhundreogfemtiseks- dager for utholdt varetektsarrest.
Påtalemyndigheten gis bemyndigelse til å anvende sikringsmidler etter straffeloven §39 nr. 1 a-f for et tidsrom av inntil 5 -fem- år.
Saksomkostninger påstås ikke.
Forsvarer nedla slik påstand:
1. A behandles på mildest mulig måte.
2. Påtalemyndigheten gis ikke bemyndigelse til å anvende sikringsmidler.
3. Subsidiært: Påtalemyndigheten gis ikke bemyndigelse til å anvende sikringsinstituttet e og f.
Ved straffutmålingen legger lagmannsretten følgende forhold til grunn:
Tiltalens post I
Drosjesjåfør B ble ved midnatt lørdag 14. november 1998 skutt og drept mens han satt i bilen som var parkert i krysset X/Y i Oslo. B ble truffet av fire skudd, blant annet i brystet og skulderen. Han døde umiddelbart eller etter kort tid. Skuddene ble avfyrt med en pistol av type Browning Hi-Power kaliber 9 mm som tilhørte A.
I samsvar med lagrettens kjennelse domfelles A for forbrytelse mot straffeloven §233 første ledd for å ha forvoldt Bs død.
Tiltalte hadde tidligere på dagen vært på «Papas Pub» på Kalbakken. Her traff han F, som kom til stedet en gang på ettermiddagen. De hadde avtalt at A skulle hjelpe F med å få tak i et parti med hasjisj, angivelig et par hekto. Ut på kvelden - sannsynligvis i 22-tiden - fikk de tak i en drosje og dro sammen til Oslo sentrum. Tiltalte hadde i løpet av lørdagen drukket ganske mye alkohol, både øl og brennevin. Han hadde også inntatt amfetamin og spist tabletter av merket Sobril. Lagmannsretten legger til grunn at han var påvirket av de rusmidlene han hadde inntatt. Han drakk også noe alkohol senere på kvelden og analyse av blodprøve tatt natt til søndag kl 03.45 viser en promille (minsteverdi) på 1,30. F hadde også konsumert en del alkohol. Selv om det er noe uklart hvor mye han hadde drukket, legger lagmannsretten til grunn at han var påvirket av alkohol.
Fra Kalbakken dro tiltalte og F med drosje til «Hilarios» på Frogner, sannsynligvis med det formål å få tak i hasjisj. Drosjen ventet og de reiste etter kort tid videre til et annet bevertningssted i området, «Lille Chef» på Majorstua. Der ble det et kort opphold før de ba drosjesjåføren kjøre videre til - - . Drosjebilen stanset i krysset X/Y. Tiltalte gikk ut av bilen, ned parkstien og inn i sin leilighet i besteforeldrenes hus i - - veien 20.
Etter en kort stund kom han ut igjen og gikk opp til drosjen som fortsatt sto parkert i krysset. Lagmannsretten legger til grunn at han da hadde med seg en ladd pistol og at han gjennom sidevinduet på bilens passasjerside avfyrte fire skudd mot drosjesjåfør B som satt i førersetet. Det er noe uklart om tiltalte hadde hatt pistolen med seg hele kvelden eller om han hentet den da han var inne i leiligheten, angivelig for å hente penger. Lagmannsretten kan ikke se at dette har noen avgjørende betydning for straffutmålingen og går derfor ikke nærmere inn på dette spørsmål. Lagmannsretten fester imidlertid ingen lit til tiltaltes forklaring om at han tidligere på dagen skal ha overlatt til F å ta hånd om våpenet fordi han selv var redd for å bli tatt for ulovlig våpenbesittelse. Dersom våpenet hadde vært med hele dagen, legger lagmannsretten til grunn at det i så fall var tiltalte som hadde besittelsen.
Da tiltalte forlot drosjen for å hente noe i leiligheten, ble F igjen. Hvor F befant seg da skuddene ble avfyrt er ikke avklart. Lagmannsretten legger til grunn at han enten sto rett ved siden av drosjen - og at han således var vitne til at tiltalte avfyrte de skudd som drepte B - eller at han befant seg i umiddelbar nærhet på leting etter tiltalte.
Kort tid etter at B var skutt ble tiltalte og F observert da de beveget seg i området til fots. Lagmannsretten legger til grunn at de gikk i retning av den nærmeste T-banestasjonen. Underveis gjemte tiltalte våpenet. Han har selv forklart at han tok av seg skoene og gikk et stykke på sokkelesten før han gjemte pistolen. Hensikten med dette skal ha vært å vanskeliggjøre funn av våpenet dersom det skulle bli søkt med hund.
Tiltalte og F tok T-banen mot sentrum og gikk av på Tøyen stasjon. Tiltalte hadde denne dagen vært i telefonisk kontakt med en polititjenestemann ved Oslo Politidistrikt som hadde fungert som en slags sosial støttekontakt for tiltalte og som hadde brakt tiltalte inn i boksemiljøet. Lagmannsretten legger til grunn at de to snakket sammen på telefon kort tid etter at B var skutt. Utskrift fra mobiltelefonabonnementer viser at det var en samtale kl 00.13. Polititjenestemannen var på det tidspunkt i sentrum og de avtalte at han skulle hente tiltalte i Heimdalsgata like ved det lokalet hvor boksetreningen foregikk. Tiltale har forklart at han underveis tok av seg og gjemte en genser og en yttervest.
Tiltalte traff polititjenestemannen som avtalt og de kjørte i retning av Tveita - politimannens mening var å kjøre tiltalte hjem. I området der tiltalte bodde var det politi og avsperringer og polititjenestemannen koblet etter hvert dette til uttalelser tiltalte hadde kommet med underveis og også i telefonsamtalen. Etter noe tid fortalte tiltalte at han kunne lokalisere våpenet og politimannen kjørte han til stedet der pistolen var gjemt. Polititjenstemannen kjørte deretter tiltalte til politihuset i Oslo sentrum.
F ble pågrepet den påfølgende dag. Han ble sammen med tiltalte siktet for drapet, men siktelsen ble senere frafalt og saken henlagt for hans vedkommende.
Tiltalens post IV og post V
Drapsvåpnet var en pistol av type Browning Hi-Power kaliber 9 mm, produsert i Belgia under krigen. Tiltalte har forklart at han kjøpte pistolen av en bekjent om lag et års tid før drapet på B fant sted og han har erkjent heleri av våpenet. Han ga i retten uttrykk for at han ønsket å ha et håndvåpen.
Det er på det rene at tiltalte ikke hadde tillatelse til å eie eller inneha et slikt skytevåpen som det her er tale om, noe han var fullt klar over.
Straffutmålingen
I Oslo byretts dom ble tiltalte - i tillegg til de forhold han nå domfelles for - også domfelt for grovt ran etter straffeloven §268, annet ledd jf §267, for forsøk på grovt tyveri, jf straffeloven §257, jf §258 jf §49 og for to tilfeller av trusler, jf straffeloven §227 1. straffalternativ. Etter straffeprosessloven §348, første ledd skal det ved fellende dom fastsettes en felles dom for alle de straffbare forhold.
Drapet på drosjesjåfør B fremstår som rått og brutalt. Tiltalte avfyrte fire skudd som traff B da han satt inne i bilen og ventet. Skuddene ble avfyrt på kort hold inn gjennom bilens vindu med et halvautomatisk våpen. De mange skuddløsningene viser etter lagmannsrettens vurdering at tiltalte hadde til hensikt å drepe B. Lagmannsretten er enig med byretten i at drapshandlingen bærer preg av en ren avretting. I skjerpende retning legges det videre vekt på at drapet skjedde ovenfor en drosjesjåfør mens han hadde et kjøreoppdrag for tiltalte. I den situasjon som forelå var sjåføren helt forsvarsløs. Ved straffutmålingen må det også legges vekt på at tiltalte har beskyldt en annen person for å ha begått drapet. Det foreligger således en rekke skjerpende omstendigheter knyttet til drapshandlingen. For vurderingen av drapet kan lagmannsretten ikke se at det foreligger noen formildende omstendigheter.
I tillegg til drapet på B, er tiltalte også funnet skyldig i andre alvorlige forbrytelser, herunder medvirkning til grovt ran. Ved straffutmålingen legges det i skjerpende retning vekt på at ranet ble gjennomført på en brutal måte med bruk av våpen og at kvinnen var alene på jobb da ranet ble gjennomført. Tiltalte og hans venner hadde dessuten med seg våpen da de forsøkte å bryte seg inn i Drøbak City kvelden før ranet av City Bensin. Tiltalte er nå ytterligere funnet skyldig i to lovbrudd som knytter han til skytevåpen - ulovlig erverv og ulovlig besittelse. Ervervet var dessuten en bevisst handling for å skaffe et håndvåpen. Hertil kommer at tiltalte er funnet skyldig i alvorlige trusler mot fengselstjenestemenn.
Den ulovlige våpenbesittelsen - tiltalens post V - er et lovbrudd som anses som en skjerpende omstendighet, jf straffeloven §63, annet ledd. Ved fastsettelse av straffen er for øvrig straffeloven §62 lagt til grunn.
Under henvisning til straffutmålingspraksis for forsettlige drap, sammenholdt med de mange skjerpende omstendigheter som er knyttet til drapet på B, og at tiltalte også domfelles for flere andre alvorlige forbrytelser, fastsettes den samlede straff til fengsel i 13 år. Til fradrag i straffen kommer utholdt varetektsfengsel med 558 dager.
Sikring
Påtalemyndigheten har nedlagt påstand om sikring. Etter straffeloven §39, første ledd kan retten gi bemyndigelse til sikring dersom en straffbar handling er begått av en person med mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner og det er fare for at gjerningsmannen på grunn av denne tilstanden vil foreta en ny straffbar handling.
Sikring er ikke å anse som straff og sikringsinstituttet er begrunnet i samfunnets behov for å beskytte seg mot fare for nye forbrytelser. Det må foreligge en kvalifisert fare for ny kriminalitet, jf Rt-1988-262.
Tiltalte har vært rettspsykiatrisk observert av overlege Asbjørn Restan og avdelingsoverlege Torgeir Husby. De var begge oppnevnt som sakkyndige for Oslo byrett og avga en felles rettspsykiatrisk erklæring datert 2. april 1999. Den Rettsmedisinske Kommisjon har ikke hatt bemerkninger til erklæringen. I erklæringen konkluderte de sakkyndige med at tiltalte har normalt utviklede, men varige svekkede sjelsevner. Denne tilstand ble tilskrevet tiltaltes betydelige og flerårige blandingsmisbruk - misbruk av alkohol, anabole steroider og narkotiske stoffer.
Da saken ble behandlet i byretten, ønsket de sakkyndige ut fra sakens fakta ikke å uttale seg om gjentagelsesfaren.
Overlege Restan og avdelingsoverlege Husby har vært oppnevnt som rettspsykiatrisk sakkyndige også for lagmannsretten. De har ikke avgitt noen ny skriftlig erklæring. Etter å ha vært til stede under rettsforhandlingene - Restan en begrenset del av forhandlingene i lagmannsretten - har de fastholdt sin tidligere konklusjon om at tiltalte lider av varig svekkede sjelsevner. De har begge gitt uttrykk for at det som er kommet frem under rettsforhandlingene i byretten og lagmannsretten har forsterket deres konklusjon.
I redegjørelsen for lagmannsretten gav de sakkyndige begge uttrykk for at det knytter seg usikkerhet til spørsmålet om gjentagelsesfare. Slik retten oppfattet deres redegjørelser, mener de rettspsykiatrisk sakkyndige nå at det er en fare for at tiltalte vil begå nye straffbare handlinger, men at risikoen vil bero på om tiltalte i fremtiden vil avholde seg fra bruk av rusmidler. De gav begge uttrykk for en begrenset behandlingsoptimisme. Overlege Restan synes å være noe mer skeptisk til behandlingsmuligheter og behandlingsresultater enn avdelingsoverlege Husby.
På grunnlag av de sakkyndiges vurderinger legger lagmannsretten til grunn at tiltalte har varig svekkede sjelsevner, som i hovedsak må tilskrives hans mangeårige blandingsmisbruk. En varig svekkelse av sjelsevnene innebærer ikke nødvendigvis en livsvarig svekkelse, selv om en nevrospykologisk undersøkelse har avdekket en skade i hjernens frontalfunksjoner.
På bakgrunn av de sakkyndiges vurderinger sammenholdt med tiltaltes mangeårige og alvorlige blandingsmisbruk og at han fortsatt bruker legemidler som kan være vanedannende, er det lagmannsrettens vurdering at det foreligger en kvalifisert fare for gjentakelse av straffbare handlinger og at grunnvilkårene for sikring foreligger.
Lagmannsretten er imidlertid etter en samlet vurdering - og under en viss tvil - kommet til at sikring ikke bør anvendes. Det foreligger en fare for at tiltalte vil begå ny kriminalitet, men det er etter lagmannsrettens syn ikke holdepunkter for å anta at det er fare for at han vil begå drap eller andre alvorlige voldsforbrytelser. Han er tidligere ikke domfelt for lovbrudd av denne karakter og det er heller ikke kommet frem opplysninger om at han har vært involvert i slike aggresjonshandlinger. Tiltalte idømmes en lang fengselsstraff. Hensett til hans relativt unge alder og det reparasjons-/behandlingspotensialet som synes å foreligge, er lagmannsretten kommet til at sikringsbemyndigelse ikke bør gis.
Tiltalte har for tiden ikke inntekter og han idømmes en lang fengselsstraff. Saksomkostninger idømmes derfor ikke.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. A, f. xx.xx.1975, dømmes for overtredelse av straffeloven §233 første ledd, straffeloven §317 første ledd, våpenloven §33, jf. §7 jf. §8, første ledd samt de forhold som er rettskraftig avgjort ved Oslo byretts dom av 19. mai 1999, alt sammenholdt med straffeloven §62 og §63 annet ledd til en fellsstraff av fengsel i 13 -tretten- år. Til fradrag i straffen går 558 -femhundreogfemtiåtte- dager for utholdt varetekt.
2. Sikringsbemyndigelse gis ikke.
3. Saksomkostninger idømmes ikke.