HR-2000-1434 - Rt-2000-2124
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-12-19 |
| Publisert: | HR-2000-01434 - Rt-2000-2124 (516-2000) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Vegtrafikkrett, Førerkortbeslag |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om beslag av førerkort. Dissens: 2-1 |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett - Høyesterett HR-2000-01434, straffekjæremål |
| Parter: | A (advokat Bjarne Gjørven) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Matningsdal, Frisak, Dissens: Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Veitrafikkloven (1965) §33, Straffeprosessloven (1981) §33, §388, Menneskerettsloven EMK (1999) |
Saken gjelder beslag av førerkort, jf. vegtrafikkloven §33 nr. 5.
A, født xx.xx.1975, ble av politimesteren i Arendal 1. oktober 2000 siktet for overtredelse av straffeloven §162 første og annet ledd, jf. femte ledd. Siktedes førerkort ble beslaglagt 30. september 2000.
Siktede har ikke samtykket i beslaget, og politiet begjærte 20. oktober 2000 forhørsrettens kjennelse for fortsatt beslag, jf. vegtrafikkloven §33 nr. 5, 2. punktum. Nedenes forhørsrett avsa 6. november 2000 kjennelse med slik slutning:
«Førerkort tilhørende A, født xx.xx.1975, kan beslaglegges av politiet inntil inndragningssaken mot ham er endelig avgjort, men ikke utover mandag 1. oktober 2001.»
Siktede påkjærte kjennelsen til Agder lagmannsrett, som 23. november 2000, under dissens, avsa kjennelse med slik slutning:
«Kjæremålet forkastes.»
Siktede har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, og i hovedsak anført:
Lagmannsrettens lovtolking er uriktig. Det er ikke tilstrekkelig sammenheng mellom det forhold A er siktet for og bruken av motorvogn. Siktelsen gjelder oppbevaring av Ecstacy-tabletter. Kvantumet ble funnet sammenrullet inne i to sokker, og det var således ikke større enn at siktede kunne ha oppbevart det på seg. Bruk av bil var ikke noen nødvendig forutsetning for gjennomføring av det forhold han er siktet for. Et hvilket som helst transportmiddel kunne ha vært benyttet for å gjennomføre det straffbare forhold.
Videre har lagmannsrettens flertall lagt til grunn en for streng forståelse av forholdsmessighetskravet. Det er lagmannsrettens mindretall som har lagt til grunn en rett forståelse av loven. Beslag av siktedes førerkort fram til endelig dom i saken vil være urimelig. Førerkortet inndras ikke automatisk ved en eventuell domfellelse i herværende sak. Det vises til at siktede trenger førerkort for å kunne fortsette i sin stilling som sjåfør. Beslag av førerkortet fratar siktede muligheten for utøvelse av sitt yrke fram til eventuell domfellelse.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet er et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf. straffeprosessloven §388.
Kjæremålsutvalgets flertall, dommerne Matningsdal og Frisak, har kommet til at kjæremålet må forkastes.
Siktede har som nevnt for det første anført at det ikke er hjemmel for beslag da det ikke er tilstrekkelig sammenheng mellom det forhold han siktes for og bruken av bil. Den eventuelle hjemmelen for inndragning, og dermed beslag, av førerkortet er at «allmenne hensyn ellers» krever det, jf. vegtrafikkloven §33 nr. 1. Lagmannsrettens premisser er knappe, men lagmannsrettens flertall uttaler at det «tiltrer forhørsrettens begrunnelse som er dekkende for flertallets syn». Lagmannsrettens premisser må dermed ses i sammenheng med forhørsrettens begrunnelse hvor det heter:
«Førerkort kan beslaglegges, når det foreligger skjellig grunn til mistanke for at siktede har overtrådt et straffebud, som kan føre til inndragning av førerkort dersom han blir dømt.
Etter straffeprosessloven §33 nr. 1 kan et førerkort inndras når hensynet til trafikksikkerheten eller allmenne hensyn krever det.
I henhold til Justisdepartementets håndhevingsinstruks av 25.02.1992 side 23 bør allmenne hensyn føre til inndragning av førerkort «for å beskytte samfunnet mot de skadevirkninger det kan ha om vedkommende fortsatt tillates å føre motorvogn».
Når det gjelder narkotikaforbrytelser, uttales det på side 24:
Dersom motorvogn var nødvendig transportmiddel/skjulested ved slike forbrytelser, inndras førerkortet etter praksis i lengre tid, etter omstendighetene for alltid i meget grove tilfelle.
Det presiseres imidlertid på samme side i håndhevingsinstruksen at det stilles krav til sammenhengen mellom bilkjøringen og den straffbare handlingen, idet det uttales:
Et vilkår for inndragning i ovennevnte kategorier må være at det var klar sammenheng mellom bruken av motorvogn og den straffbare handling. Departementet har flere ganger opphevet inndragning hvor klageren er straffet for å ha smuglet narkotika, men hvor bruken av bil ikke har representert annet enn et mer eller mindre tilfeldig valg av transportmiddel.
Retten finner etter en samlet vurdering at det i dette tilfelle er en slik nødvendig sammenheng mellom bilkjøringen og den straffbare handling at det gir grunnlag for beslag av førerkort.
Det vises til at siktede er observert med bil på vei østover fra Arendal om ettermiddagen/kvelden den 29.09.2000. Bilen ble observert ved Harebakken ca kl. 1645 og ved Tønsberg ca kl. 1900. Det ble besluttet å foreta en kontroll av bilen dersom den vendte tilbake samme dag. Siktede ble stoppet ved Akland på vei vestover ca kl. 2300.
Det ble beslaglagt narkotika i nærheten av pågripelsesstedet, som med skjellig grunn kan mistenkes å stamme fra siktede.
Siktede kan etter dette med skjellig grunn mistenkes for å ha benyttet bil til kjøp/transport av narkotisk stoff mellom Arendal og et sted øst for Tønsberg. Bilen har da vært et nødvendig hjelpemiddel for gjennomføringen av kjøp/transport av narkotika den aktuelle dag.
Forholdet i siktelsen vil følgelig kunne føre til inndragning av førerkort ved fellende dom.
Uforholdsmessig inngrep.
Siktede er mistenkt for grov narkotikaovertredelse. Ut fra sakens alvor kan retten ikke se at fortsatt førerkortbeslag vil være et uforholdsmessig inngrep. Retten kan heller ikke se at de påberopte bestemmelser i den europeiske menneskerettighetskonvensjon vil være til hinder for beslag av førerkort.
Retten finner at forholdene tilsier at førerkortet bør beslaglegges i dette tilfellet.»
Verken forhørsretten eller lagmannsretten uttaler eksplisitt hva som forstås med «allmenne hensyn ellers». Når loven nevner «allmenne hensyn ellers» i tillegg til «hensynet til trafikksikkerheten», viser dette at inndragning, og dermed beslag, også kan begrunnes i andre hensyn enn rent trafikale. Det er særlig tilfeller hvor førerkortinnehaveren har brukt motorvogn ved utøvelsen av straffbare handlinger som etter omstendighetene kan omfattes, selv om det ikke er noe å utsette på selve kjøringen. Flertallet finner det ikke nødvendig å ta stilling til i hvilken utstrekning vilkåret kan være oppfylt når lovbruddet verken direkte eller indirekte har sammenheng med bruken av motorvogn. Men det bemerkes at i praksis har det vært antatt at «allmenne hensyn ellers» unntaksvis kan foreligge også i slike tilfeller, jf. NOU 1981:13 side 25 og 40 og Torgersen og Engstrøm, Vegtrafikkloven og trafikkreglene (1998) side 506-507.
Ved misbruk av førerkortet, som denne saken gjelder, vil nok inndragning, og dermed beslag, i praksis normalt skje når det foreligger flere overtredelser, men da vurderingstemaet er om «allmenne hensyn» tilsier inndragning, kan det i de grovere tilfellene ikke være noe til hinder for at inndragning også skjer med grunnlag i én overtredelse.
Da inndragning av førerkort avgjøres av politiet ved et forvaltningsvedtak, er politiets inndragningspraksis et sentralt vurderingstema ved beslag av førerkort. Forhørsretten siterer håndhevingsinstruksen hvor det heter at inndragning kan skje når motorvognen var et «nødvendig transportmiddel», og at inndragning ikke har vært foretatt ved smugling «hvor bruken av bil ikke har representert annet enn et mer eller mindre tilfeldig valg av transportmiddel». Deretter har forhørsretten beskrevet hva saken konkret gjelder bortsett fra at det ikke opplyses at siktelsen omfatter et narkotikaparti på 500 ecstacy-tabletter av typen «Mitsubishi». På bakgrunn av en vurdering av bevisene i saken, som utvalget er avskåret fra å prøve, har forhørsretten kommet til at bruken av motorvogn var et «nødvendig transportmiddel» i den forstand dette brukes i håndhevingsinstruksen. «Nødvendig» kan således ikke fornuftigvis forstås som det eneste mulige transportmidlet, jf. til sammenligning Rt-1972-701. Se også Rt-1994-923. Flertallet kan ikke se at forhørsretten, og i neste omgang lagmannsretten, har lagt til grunn en uriktig lovtolking ved å regne det faktum forhørsretten og lagmannsretten har funnet bevist som «allmenne hensyn». Den konkrete vurderingen kan utvalget ikke prøve, jf. Rt-1992-1376 og Rt-1993-1121.
Flertallet tilføyer at det forstår lagmannsretten og forhørsretten slik at ikke enhver bruk av motorvogn i forbindelse med en narkotikaforbrytelse gir grunnlag for inndragning, og dermed beslag av førerkort, men at avgjørelsen må bero på en konkret vurdering av sakens alvor og hvor sentral bruken av motorvogn har vært. Dette er flertallet enig i.
Lagmannsretten uttaler seg ikke eksplisitt med hensyn til om fortsatt beslag vil være et uforholdsmessig inngrep. Utvalget forstår imidlertid henvisningen til forhørsrettens kjennelse slik at lagmannsretten også tiltrer hva forhørsretten har uttalt om dette vilkåret, og som ikke gir uttrykk for noen uriktig lovtolking. Den konkrete lovanvendelsen kan utvalget ikke prøve.
Det tilføyes at forhørsrettens omtale av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) bl.a hadde sin bakgrunn i en anførsel om at beslag av førerkort ville være i strid med forbudet mot dobbeltstraff i EMK's syvende tilleggsprotokoll artikkel 4. Denne innsigelsen kan åpenbart ikke føre fram. Kjæremålsutvalget viser til utvalgets kjennelse av 23. november 2000 i sak nr. 2000/1373 (HR-2000-01373-K) hvor det uttales at «siden straffesaken ikke er avgjort, kan et vedtak om slikt beslag ikke i seg selv være i strid med forbudet mot å anvende dobbel straff for samme forhold».
I tillegg nevnes at i sak R.T. mot Sveits, application nr. 31982/96 (EMD=REF00005636&D), var det for Den europeiske menneskerettighetsdomstol anført at Sveits hadde krenket tilleggsprotokoll 7 artikkel 4 når R.T. først hadde fått førerkortet inndratt ved en administrativ avgjørelse, og han deretter var ilagt straff for samme promillekjøring. I avgjørelse 30. mai 2000 kom domstolen til at klagen ikke kunne føre fram - den ble funnet «inadmissable». Dette må da gjelde enda mer når det er et beslag som kommer før straffesaken.
Mindretallet, dommer Gussgard, er kommet til at lagmannsrettens flertalls forståelse av begrepet «allmenne hensyn» i vegtrafikkloven §33 nr. 5, jf. nr. 1 i relasjon til mistanke om narkotikaforbrytelse der motorvogn er benyttet til transport, må anses uriktig. Begrepet allmenne hensyn er vidtfavnende og dels svært skjønnsmessig. Overprøving av lovtolkingen vil da ofte ligge nær opp til en prøving av rettsanvendelsen.
Jeg er enig med utvalgets flertall i at beslag av førerkort kan begrunnes i andre hensyn enn de rent trafikale, men ved beslag som ikke tilsies av hensyn til trafikksikkerheten, bør det være et krav at vedkommende må sies å ha misbrukt førerkortet, og det må nøye vurderes om det er grunn til å anta at dette kan gjenta seg. Jeg viser til Torgersen og Engstrøm, Vegtrafikkloven og trafikkreglene (1998) side 505.
I Justisdepartementets håndhevingsinnstruks er det, blant annet med sikte på narkotikaforbrytelsene og grov smugling, uttalt at det for inndragning av førerkort «må være en klar sammenheng mellom bruken av motorvogn og den straffbare handling». Deretter tilføyes at inndragning er blitt opphevet ved smugling fra utlandet når bruken av bil bare har vært et «mer eller mindre tilfeldig valg av transportmiddel». Jeg oppfatter kravet om «klar sammenheng» slik at det normalt må kreves noe mer for at allmenne hensyn skal anses tilfredsstilt, enn at bil er valgt som transportmiddel fra ett sted til et annet. Det kan jeg i så fall slutte meg til. Etter min mening må bilbruken ha hatt en ikke uvesentlig betydning ved gjennomføring av forbrytelsen. Situasjoner der inndragning kan være aktuelt, vil eksempelvis være der det narkotiske stoffet er gjemt i bilen på en utspekulert måte, og ved mer omfattende bruk av bil f.eks. til spredning av stoffene. Det siste har likhet med inndragning ved omfattende tyveriraider der bilen fremstår som et nødvendig hjelpemiddel.
Vår sak dreier seg om en enkeltstående kjøring frem og tilbake mellom Arendal og Tønsberg. På bakgrunn av skjellig grunn til mistanke om at siktede har benyttet bil til kjøp/transport av narkotisk stoff, slutter forhørsretten at bilen har vært «et nødvendig hjelpemiddel for gjennomføringen av kjøp/transport av narkotika den aktuelle dag».
Etter min mening har forhørsretten lagt listen for lavt når det gjelder hva som ligger i lovens krav om «allmenne hensyn». Det er ikke tilstrekkelig at det foreligger en rent faktisk sammenheng mellom bilbruken og den eventuelle narkotikaforbrytelse, og noe mer kan jeg ikke se at forhørsretten har ansett som vilkår for beslag.
Jeg vil tilføye at inndragning av førerkort i et tilfelle som vårt ikke bør kunne knyttes til en vurdering av om bruk av bil har vært nødvendig eller mest praktisk fordi et offentlig transporttilbud ikke foreligger eller er svært begrenset. Det ville i tilfelle føre til en helt uakseptabel forskjellsbehandling ved bruk av dette reaksjonsmiddelet alt etter hvor i landet forbrytelsen ble begått.
Kjæremålet må etter dette forkastes, i overensstemmelse med flertallets syn.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.