HR-2000-1448-K - Rt-2000-2175
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-12-22 |
| Publisert: | HR-2000-01448-K - Rt-2000-2175 (524-2000) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Tvangsfullbyrdelse, Midlertidig forføyning |
| Sammendrag: | Saken gjaldt midlertidig forføyning i tilknytning til krav om bruk av parkeringsplasser i hytteområde. |
| Saksgang: | Drammen namsrett nr. 2000-01130 D - Borgarting lagmannsrett LB-2000-2673 K/04 - Høyesterett HR-2000-01448, sivil sak, kjæremål |
| Parter: | Anne Gro Hagen, May-Brit Hagen Vale (advokat Tor Vale) mot Kari Martinsen, Anne Nymoens dødsbo ved Gunnar Lærum, Doris Andersen, Alfhild Olsens dødsbo ved Egil Olsen, Karin Syversen, Berit Rinker Jensen (advokat Knut Walle-Hansen) |
| Forfatter: | Gussgard, Flock, Frisak |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-2, §15-1, §15-6, §15-7, §2-12, §4-2, Tvistemålsloven (1915) §164, §174, §180, §404, §54, §85 |
Saken gjelder midlertidig forføyning i tilknytning til krav om bruk av parkeringsplasser i hytteområde.
De kjærende parter - Anne Gro Hagen og May-Brit Hagen Vale - er eiere av gnr. 8 bnr. 17 i Hurum kommune. På denne eiendommen har kjæremotpartene hytter på til sammen fem tomter som de fester av grunneierne i henhold til kontrakter som etter det opplyste er inngått i 1967 med løpetid til 2027. I henhold til den enkelte festekontrakt skal grunneieren anvise parkeringsplass for festeren. Fra omkring 1970 har festerne parkert på grunneiernes eiendom, utenfor det område som omfattes av festekontraktene. Parkeringsplassene for hver av festerne har vært i nærheten av den enkeltes festetomt.
Grunneierne sendte 14. januar 2000 brev til festerne om at parkeringsordningen ville bli lagt om fra 1. mai 2000. Fra denne datoen ble det «innført parkeringsavgift for alle som ikke parkerer på egen tomt innenfor tomtens grenser» og festere uten kjørerett i området måtte enten parkere på egen tomt eller på et særskilt opparbeidet parkeringsområde. Avgift for parkering på dette området var satt til 2.500 kroner per år, alternativt 5 kroner per time eller 50 kroner per dag. Manglende betaling kunne føre til ileggelse av gebyr på 300 kroner eller borttauing. Grunneierne stengte av tre av festernes tidligere parkeringsplasser med store steiner.
Festerne bestred parkeringsomleggingen og fortsatte i noen utstrekning parkeringen som før. De klaget grunneierne inn for forliksrådet i Hurum. Saken er etter det opplyste henvist til retten.
Festerne begjærte 30. juni 2000 midlertidig forføyning. Under muntlig forhandling for namsretten etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-7 første ledd nedla de påstand om at grunneierne «pålegges å avstå fra å foreta borttauing av privatbiler parkert på opparbeidede plasser ved festetomtene til saksøkerne. Det kreves videre av grunneierne at ileggelse av parkeringsgebyrer opphører og at hindrene ved parkeringsplassene fjernes inntil hovedsaken er rettskraftig avgjort». Drammen namsrett avsa 20. juli 2000 kjennelse med slik slutning:
«De saksøkte frifinnes og tilkjennes saksomkostninger med kr 21.302, med tillegg av 12% forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.»
Festerne påkjærte namsrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett, som 20. oktober 2000 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Mai-Brit Hagen Vale og Anne Gro Hagen pålegges straks å fjerne oppsatte stener som hindrer brukerne av festetomter tilhørende Kari Martinsen, Anne Nymoens dødsbo, Doris Andersen, Alfhild Olsens dødsbo, Karin Syversen og Berit Rinker Jensen å benytte tidligere opparbeidede parkeringsplasser, og å avstå fra å innkreve noen form for betaling for parkering. Pålegget gjelder inntil det foreligger bindende avtale om parkeringsordningen mellom partene eller rettskraftig domstolsavgjørelse, men er avhengig av at den enkelte fester innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse reiser søksmål for Drammen byrett for avklaring av tvisten.
2. I saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett betaler May-Brit Hagen Vale og Anne Gro Hagen in solidum til Kari Martinsen, Anne Nymoens dødsbo, Doris Andersen, Alfhild Olsens dødsbo, Karin Syversen og Berit Rinker Jensen 36.900 - trettisekstusennihundre - kroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.»
Grunneierne - Anne Gro Hagen og May-Britt Hagen Vale - har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. De har i det vesentlige gjort gjeldende:
Lagmannsretten har tolket tvistemålsloven §54 feil når den ikke har avvist begjæringen for så vidt gjelder Doris Andersen og Karin Syversen. Kravene som er fremsatt fra disse er basert på festekontraktene, og ingen av de to var part i noen festekontrakt da begjæringen ble inngitt.
Lagmannsretten har videre tolket vilkåret i tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 - i kjæremålserklæringen uriktig henvist til §15-1 - om sannsynliggjøring av hovedkravet, uriktig. Når lagmannsretten har kommet til at grunneiernes rett til å anvise parkeringsplasser ikke er bortfalt, må det bety at festerne ikke har sannsynliggjort hovedkravet om en rett til fortsatt å stå parkert like utenfor egen festetomt som tidligere. Kravet om «rimelig overgangsordning», som lagmannsretten har innført, er ikke fremsatt av festerne og beror på ren synsing fra rettens side. Kravet om fritak fra betalingsplikt kan neppe i seg selv danne grunnlag for midlertidig forføyning, idet det er avledet av hovedkravet om rett til å parkere på grunneiernes eiendom. Mot ubegrunnede pengekrav har festerne beskyttelse etter tvangsfullbyrdelsesloven §4-2.
Kravet til sikringsgrunn er ikke oppfylt. Henleggingen av parkeringen til den opparbeidede parkeringsplassen i stedet for - som tidligere - utenfor den egne festetomten, innebærer bare en beskjeden og midlertidig belastning for festerne.
Lagmannsrettens kjennelse er beheftet med flere saksbehandlingsfeil som kan ha påvirket innholdet i kjennelsen. I kjennelsen er det ikke angitt hvordan varselet til festerne i brev 14. januar 2000 er vurdert. Videre er det en saksbehandlingsfeil at retten har gått utenfor festernes angivelse av hovedkravet, jf. tvistemålsloven §85. Endelig må det anses som en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har foretatt noen individuell vurdering av festerne i relasjon til om kravet til sikringsgrunn er oppfylt.
Anne Gro Hagen og May-Brit Hagen Vale har lagt ned slik påstand:
«Prinsipalt:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og høyesteretts kjæremålsutvalg.
Subsidiært:
1. Borgarting lagmannsretts kjennelse oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten for fornyet behandling.
2. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. For øvrig utstår omkostningsavgjørelsen til den kjennelse som avslutter saken.»
Kjæremotpartene - Kari Martinsen, Anne Nymoens dødsbo, Doris Andersen, Alfhild Olsens dødsbo, Karin Syversen og Berit Rinker Jensen - har i det vesentlige gjort gjeldende:
De anførslene som presenteres av de kjærende parter som lovtolkingsspørsmål, er rene subsumsjonsspørsmål som ikke er gjenstand for kjæremål til Høyesterett. Kjæremålet gjelder ikke forhold som har betydning utenfor denne saken; det bør derfor avvises etter tvistemålsloven §404 annet ledd.
Lagmannsretten har forstått reglene om rettslig interesse riktig, og begjæringene fra Doris Andersen og Karin Syversen er korrekt ikke avvist.
Lagmannsretten er kommet til at grunneiernes rett til å anvise parkeringsplasser ikke er bortfalt. Retten er imidlertid kommet til at festerne ikke er forpliktet til å finne seg i den fremgangsmåte grunneierne har benyttet. På dette grunnlag har festerne fått medhold, og det er ikke noe som tilsier at det er feil ved lovtolkingen eller saksbehandlingen på dette punkt.
For så vidt gjelder sannsynliggjøring av sikringsgrunnen har lagmannsretten fattet en avgjørelse ut fra et konkret skjønn. Det er intet som tyder på at retten har misforstått reglene om sikringsgrunn i tvangsfullbyrdelsesloven §15-2.
Det er ikke en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har nevnt alle de dokumenter som er lagt til grunn for kjennelsen.
Det er ikke riktig - som grunneierne anfører - at retten må holde seg innenfor de anførsler som en part gir for sin påstand. Lagmannsretten har klart holdt seg innenfor de rettsfakta som er dokumentert.
Grunneierne har ikke begjært individull vurdering av sikringsgrunnen, og det er heller ikke noen reell grunn til å sondre mellom festerne når det gjelder sikringsgrunnen.
Kari Martinsen, Anne Nymoens dødsbo, Doris Andersen, Alfhild Olsens dødsbo, Karin Syversen og Berit Rinker Jensen har lagt ned slik påstand:
«Prinsipalt:
Anne Gro Hagen og May-Brit Hagen Vales kjæremål til høyesterett av 24. november 2000 over Borgarting lagmannsretts kjennelse av 20. oktober 2000 avvises.
Subsidiært:
Borgarting lagmannsretts kjennelse av 20. oktober 2000 stadfestes.
Både prinsipalt og subsidiært:
Kari Martinsen, Anne Nymoens dødsbo, Doris Andersen, Alfhild Olsens dødsbo, Karin Syversen og Berit Rinker Jensen tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet er et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset, jf. tvistemålsloven §404.
Når det gjelder grunneiernes anførsel om at søksmålet skulle vært avvist for Doris Andersen og Karin Syversen, viser kjæremålsutvalget til lagmannsrettens begrunnelse. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har tolket tvistemålsloven §54 galt når den har kommet til at disse to parter har rettslig interesse. Lagmannsrettens konkrete lovanvendelse kan utvalget ikke prøve.
De kjærende parter anfører videre at hovedkrav og sikringsgrunn ikke er sannsynliggjort. Lagmannsretten har kommet til at festerne har rett til å parkere som før i en rimelig overgangsperiode, og at det er tvilsomt om og i tilfelle hvor langt bortfesterne kan gå i å endre tidligere ordning, og hvilken fremgangsmåte som i så fall skal følges. Lagmannsretten har funnet det rimelig klart at bortfesterne har gått for raskt frem, og at de egenmektig har innført en ordning som festerne ikke plikter å finne seg i. Lagmannsretten har videre kommet til at den ordning bortfesterne har søkt å innføre ved krav om parkering i lenger avstand fra festetomtene, mot betydelig avgiftsbeløp og med trussel om kontrollavgift og borttauing, har påført festerne vesentlig ulempe av praktisk og økonomisk art, og at det er nødvendig å finne frem til en midlertidig løsning for å forhindre at festerne fortsatt blir utsatt for ulemper.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten har bygget på en uriktig lovforståelse av tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 første ledd bokstav b jf. §15-6.
De kjærende parter har anført at det er en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har vurdert virkningen av varselet om parkeringsomlegging i januar 2000. Kjæremålsutvalget er ikke enig i det. Varselet var kjent for lagmannsretten, jf. kjennelsen side 3. Kravet til kjennelsesgrunner er oppfylt, jf. tvangsfullbyrdelesloven §2-12 jf. tvistemålsloven §164.
Grunneierne har under henvisning til tvistemålsloven §85 påpekt at det hovedkrav som lagmannsretten har funnet sannsynliggjort, ligger utenfor det hovedkrav som er gjort gjeldende av festerne. I dette tilfellet har lagmannsretten funnet sannsynliggjort et noe mer begrenset hovedkrav enn det festerne har gjort gjeldende, og det er ingen feil å legge det til grunn ved den videre behandling av kravet om midlertidig forføyning.
Kjæremålsutvalget kan heller ikke se at det er en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten har vurdert ulempene for festerne under ett.
Den midlertidige forføyningen som lagmannsretten har bestemt, omfatter også et pålegg til grunneierne om «å avstå fra å innkreve noen form for betaling for parkering». Det følger av kjennelsen i Rt-1993-1595 at man ved midlertidig forføyning ikke kan oppnå beskyttelse mot inndriving av pengekrav. Kjæremålsutvalget antar at det samme må gjelde pengekrav som ennå ikke er fremsatt. Festerne vil i forhold til slike krav ha nødvendig beskyttelse gjennom den adgang de har til å reise innsigelser mot kravet dersom grunneierne skulle søke å oppnå tvangsgrunnlag. På dette punkt må således lagmannsrettens kjennelse oppheves. Slik saken for øvrig ligger an, finner kjæremålsutvalget at den øvrige del av lagmannsrettens kjennelse kan bli stående.
Kjæremålet har delvis ført frem. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd, jf. §180 annet ledd, bærer hver part sine saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålsutvalget finner ingen grunn til å gjøre noen endring i lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes, dog slik at lagmannsrettens kjennelse oppheves for så vidt gjelder bestemmelsen om at May-Brit Hagen Vale og Anne Gro Hagen pålegges å avstå fra å innkreve noen form for betaling for parkering.
2. Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.