HR-2000-284-K - Rt-2000-515
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-03-09 |
| Publisert: | HR-2000-00284-K - Rt-2000-515 (124-2000) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Tvangsfullbyrdelse, Familierett, Tvangsfullbyrdelse av samværsrett |
| Sammendrag: | Saken gjaldt tvangsfullbyrdelse av samværsrett. |
| Saksgang: | Flekkefjord herredsrett nr. 1996-00047 - Agder lagmannsrett LA-1997-571 - Høyesterett HR-2000-00284, sivilt kjæremål |
| Parter: | A (advokat Mette Yvonne Larsen) mot B (advokat Ben Fegran) |
| Forfatter: | Lund, Gussgard, Stang Lund |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §31, §44, §48, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §13-14, §13-8, Tvistemålsloven (1915) §404 |
Saken gjelder tvangsfullbyrdelse av samværsrett.
I sak mellom A og B om samværsrett for faren med barna C og D, avsa X herredsrett 24. januar 1997 dom med slik slutning:
«1. A skal ha den daglige omsorg for C, f. *.*.1988, og D, f. *.*.1991.
2. B skal ha samværsrett med C, f. *.*.1988, og D, f. *.*.1991, en helg pr. måned fra fredag ettermiddag til søndag kveld, samt samvær i sommerferie og jul/påske, slik bestemt i barneloven §44 fjerde ledd.
Hver av partene bærer egne saksomkostninger.»
Etter ankebehandling i Agder lagmannsrett ble herredsrettens slutning punkt 1 stadfestet i dom 12. februar 1998. Lagmannsrettens slutning punkt 2 lyder:
«Pkt. 2 i herredsrettens dom stadfestes, men slik at samvær skal utøves under tilsyn av en person partene blir enige om. Blir partene ikke enige om tilsynspersonen, faller vilkåret om tilsyn bort. I den utstrekning utgiftene med tilsynet ikke dekkes av det offentlige, skal partene bære utgiftene med en halvpart hver. Første samvær skal være fra fredag 17. til søndag 19. april 1998.»
Partene ble enige om tilsynsperson, og om at samvær skulle utsettes til etter møte mellom partene og en sosionom ved Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) 21. april 1998. Partene har senere møttes på BUP en rekke ganger i 1998 og 1999, uten at de har fått avtalt samvær for B. Han begjærte derfor tvangsbot etter barneloven §48 for Y namsrett. Etter avholdt muntlig forhandling avsa namsretten 25. oktober 1999 kjennelse med slik slutning:
«1. A ilegges en løpende tvangsbot stor kr 1.000 - ettusen - for hver gang hun nekter å medvirke til gjennomføringen av Agder lagmannsretts dom av 12.02.1998 om Bs samværsrett med C, f. *.*.1988, og D, f. *.*.1991.
Tvangsboten begynner å løpe fra november måned 1999 og frem til 30 november 2000.
2. A dømmes til innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse å betale kr 24.884 - tjuefiretusenåttehundreogåttifire - i saksomkostninger til B.»
A påkjærte namsrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett, som 31. januar 2000 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. «Y namsretts kjennelse i sak 99-01084 av 25. oktober 1999 stadfestes.
2. A betaler i saksomkostninger for lagmannsretten kr 1.500 - femtenhundre - til B innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.»
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er grunnet på feil i lagmannsrettens saksbehandling - mangelfulle kjennelsesgrunner.
Det vises til prosesskrift til lagmannsretten 14. januar 2000, hvor det ble anført at tvangsfullbyrdelse er umulig, delvis grunnet på at C, 11 år, nektet å treffe sin far. Under henvisning til Cs alder ble det gjort gjeldende at hans mening må tillegges stor vekt, jf. barneloven §31. For kjæremålsutvalget anføres at det ikke fremgår av lagmannsrettens kjennelsesgrunner om retten har vurdert hvorvidt utøvelse av tvang overfor C, som snart er 12 år, vil stride mot de hensyn som hjemler barnets egen uttalerett og medbestemmelse.
I sin drøftelse av om tvangsfullbyrdelse er umulig har lagmannsretten lagt avgjørende vekt på at samværet skal skje med tilsyn. Kjennelsesgrunnene er mangelfulle idet det ikke fremgår hvorvidt lagmannsretten har vurdert det forhold at domsslutningen i Agder lagmannsretts dom inneholder en premiss om at tilsyn faller bort dersom partene ikke blir enige. Lagmannsretten kan således ikke forutsette at tvangsgjennomført samvær vil skje under tilsyn.
A har lagt ned slik påstand:
«1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til ny behandling.
2. A/ det offentlige tilkjennes saksomkostninger for namsretten, lagmannsretten og Høyesterett.»
B har i kjæremålstilsvar anført at lagmannsrettens kjennelsesgrunner ikke er mangelfulle. Det fremgår av lovens system at det ikke skal foretas en ny fullstendig prøving av sakens realitet. Det er kun hvis det påberopes nye omstendigheter som vil gjøre gjennomføringen av samvær «umulig» at tvangsbot ikke skal ilegges. Når barnets mening ikke anføres å være annerledes i dag enn tidligere, har lagmannsretten ingen foranledning til å vurdere umulighet i forhold til dette. Det kan heller ikke sees at det i lagmannsrettens premisser forutsettes at tvangsgjennomføring av samvær skal skje med tilsyn. Retten har korrekt påpekt at det bare er hvis partene ikke blir enige om tilsynsperson at vilkår om tilsyn faller bort.
B har lagt ned slik påstand:
«1. Kjæremålet forkastes.
2. B tilkjennes sakens omkostninger.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det dreier seg om et videre kjæremål der utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf. tvistemålsloven §404. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling - mangelfulle kjennelsesgrunner.
I kjæremålet gjøres det gjeldende at lagmannsrettens kjennelsesgrunner ikke viser at retten har vurdert betydningen av at C, som snart er 12 år, motsetter seg samvær med faren, jf. barneloven §31. Denne anførsel fører ikke frem.
Lagmannsrettens vurderingstema har vært om det er mulig å gjennomføre samvær med far, jf. barneloven §48, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §13-14 første og tredje ledd, jf. §13-8 fjerde ledd. Lagmannsretten har referert mors anførsel om at barna nekter å se sin far og har åpenbart vært kjent med barnas alder. Betydningen av at C motsetter seg samvær, må imidlertid vurderes i sammenheng med mors holdning til samværsspørsmålet. Lagmannsretten må antas å ha vurdert dette blant annet med grunnlag i namsrettens kjennelse, der det i gjengivelsen av psykologens forklaring heter at C «mer eller mindre bestemt» gir uttrykk for ikke å ville ha samvær med faren. Namsretten la til grunn at guttens holdning ikke kan ses løsrevet fra at mor ikke lojalt medvirker til at samvær kan gjennomføres. Utvalget finner det på denne bakgrunn klart at Cs motstand mot samvær inngår i lagmannsrettens vurdering av den skade eller belastning barna vil bli utsatt for ved samvær.
Videre gjøres det gjeldende at lagmannsretten forutsetter at samvær skal skje under tilsyn, og at retten således ikke har vurdert at tilsyn faller bort hvis partene ikke blir enige om tilsynsperson. Heller ikke denne anførsel fører frem.
Lagmannsretten legger avgjørende vekt på at samvær skal skje under tilsyn hvis partene blir enige om tilsynsperson og at slikt samvær etter rettens oppfatning ikke vil være til skade for barna. Lagmannsretten mener at enighet vil oppnås hvis mor lojalt medviker for å finne én tilsynsperson. Kjennelsesgrunnene må forstås slik at mor ikke kan fritas for tvangsbot ved å unnlate å medvirke til etablering av tilsyn og derved skape en situasjon hvor spørsmålet i stedet blir om det er mulig å gjennomføre samvær uten tilsyn, noe som vil kunne bringe vurderingen av mulige skadevirkninger i en annen stilling. Utvalget kan ikke se at det hefter mangler av betydning ved kjennelsesgrunnene. Lagmannsrettens bevisvurdering kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålet må forkastes.
Kjæremålsmotparten har krevet seg tilkjent saksomkostninger. Kravet tas til følge. Omkostningene settes til 1.000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A 1.000 - ettusen - kroner til B innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.