HR-2000-101-K - Rt-2000-528
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-03-15 |
| Publisert: | HR-2000-00101-K - Rt-2000-528 (129-2000) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over saksomkostningsavgjørelse. |
| Saksgang: | Oslo byrett nr. 1995-04067 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-1958 A/02 og LB-1997-1959 A/02 - Høyesterett HR-2000-00101K, jnr. 276/1999 |
| Parter: | A (advokat Hans Stenberg-Nilsen) mot Staten v/Sosial- og helsedepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Ola Haugen) |
| Forfatter: | Aasland, Gjølstad, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §174, §179, §180, §181, §373, Legeloven (1980) §11, §12 |
Saken gjelder kjæremål over saksomkostningsavgjørelse.
A reiste søksmål mot staten v/Sosial- og helsedepartementet med krav om at vedtak om tilbakekall av autorisasjon som lege, ble kjent ugyldig. Han krevde også erstatning. Oslo byrett avsa 9. april 1997 dom i saken med slik domsslutning:
«1. Helsedirektoratets vedtak av 20. desember 1993 i direktoratets sak 91/06972 kjennes ugyldig.
2. Staten v/Sosial- og helsedepartementet dømmes til å betale til A 600.000 - sekshundretusen - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
3. Hver av partene bærer egne saksomkostninger.»
Staten v/Sosial- og helsedepartementet påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. A erklærte aksessorisk motanke for så vidt gjaldt erstatningens størrelse.
Borgarting lagmannsrett avsa dom 1. juli 1999 med slik domsslutning:
«1. Byrettens dom, slutningens punkt 1, stadfestes. Staten v/Sosial- og helsedepartementet frifinnes for øvrig.
2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger, både for byretten og lagmannsretten.
3. Hver av partene dømmes til å dekke en halv part av omkostningene til de fagkyndige meddommere.»
En dommer disenterte for så vidt gjaldt gyldighetsspøsmålet.
Staten v/Sosial- og helsedepartementet påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. A innga aksessorisk motanke. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 25. februar 2000 (HR-2000-84-K) ble statens anke nektet fremmet i medhold av tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 2 og nr. 4. Den aksessoriske motanken bortfalt.
A innga i rett tid kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet. Staten v/Sosial- og helsedepartementet har inngitt tilsvar til kjæremålet. Kjæremålssaken har vært stilt i bero i påvente av utfallet av ankesaken.
Den kjærende part har i det vesentlige anført:
Omkostningsspørsmålet burde vært avgjort etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §174 annet ledd tredje alternativ, slik at A ble tilkjent saksomkostningene. Han har fått medhold i sakens hovedspørsmål, som gjaldt gyldigheten av vedtaket om tilbakekall av autorisasjonen som lege.
A var nødt til å gå til rettssak for å få prøvet gyldigheten av Helsedirektoratets vedtak. Det er ikke adgang til å påklage direktoratets vedtak til overordnet forvaltningsorgan, jf. legeloven §11. Domstolsbehandling er vesentlig mer kostnadskrevende enn forvaltningsmessig behandling av saken. Dette skulle vært tatt i betraktning ved omkostningsavgjørelsen, slik at tvistemålsloven §174 annet ledd siste alternativ ble anvendt. Saken er en direkte følge av det ugyldige vedtaket. Erstatningsspørsmålet har i svært liten grad hatt betydning for sakens omfang og omkostninger. Det vises til Rt-1997-910.
Subsidiært burde iallfall A vært tilkjent saksomkostningene ved lagmannsrettens behandling.
Atter subsidiært må avgjørelsen oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil, idet begrunnelsen ikke er tilstrekkelig til å kunne prøve om omkostningsavgjørelsen er avgjort i samsvar med loven. Det ville vært naturlig at lagmannsretten begrunnet nærmere hvorfor §174 annet ledd ikke ble anvendt, jf. Rt-1975-971.
Det er nedlagt slik påstand:
«Prinsipalt: A tilkjennes sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten.
Subsidiært: A tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.
Atter subsidært: Borgarting lagmannsretts avgjørelse av saksomkostninger oppheves og hjemvises til ny behandling i lagmannsretten.
I alle tilfeller: A tilkjennes omkostningene ved kjæremålet.»
Staten v/Sosial- og helsedepartementet har i det vesentlige anført:
I henhold til tvistemålsloven §181 annet ledd kan Høyesteretts kjæremålsutvalg bare prøve om lagmannsrettens avgjørelse er «i strid med loven». Lagmannsrettens saksbehandling kan også prøves. Kjæremålsutvalget kan ikke tilkjenne saksomkostninger for de underordnede instanser, jf. §181 første ledd, jf. §179 første punktum. Den kjærende parts prinsipale og subsidære påstand må følgelig avvises. For øvrig påstås kjæremålet forkastet.
Kjæremålsutvalget kan ikke prøve om saksomkostninger burde vært tilkjent i henhold til den skjønnsmessige unntaksregelen i §174 annet ledd. Bare hvis lagmannsretten hadde benyttet unntaksregelen, ville utvalget hatt kompetanse til å prøve rettsanvendelsen for så vidt gjelder de særskilt angitte grunnlag i loven, jf. Schei, Tvistemålsloven, side 612.
Lagmannsretten har ved omkostningsavgjørelsen anvendt hovedregelen i §180 annet ledd, jf. §174 første ledd, korrekt. Som det fremgår av lagmannsrettens dom, er det nær sammenheng mellom spørsmålet om gyldig tilbakekall av legeautorisasjonen og spørsmålet om erstatning. A er 70 år og har ikke praktisert som kirurg på flere år. Hans reelle interesse i saken var ikke lenger knyttet til spørsmålet om vedtaket var gyldig, men til erstatningskravet.
Lagmannsretten har gitt en tilstrekkelig begrunnelse for sin avgjørelse. Retten har fulgt hovedregelen i §180 annet ledd, jf. §174 første ledd, og har samtidig påpekt at det ikke er grunnlag for å gjøre unntak i medhold av §174 annet ledd. Generelt kreves det ikke omfattende begrunnelser ved anvendelsen av hovedregelen i §174 første ledd, jf. Schei, Tvistemålsloven, side 615. I denne saken er det ikke forhold som tilsier en mer omfattende begrunnelse av omkostningsavgjørelsen enn den lagmannsretten har gitt.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Kjæremålet avvises for så vidt gjelder den prinsipale og subsidiære påstand. For øvrig forkastes kjæremålet.
2. Staten v/Sosial- og helsedepartementet tilkjennes saksomkostninger i anledning kjæremålssaken med tillegg av lovens morarente fra forfall til betaling finner sted.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §181 annet ledd til å prøve om lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse er i strid med loven. Etter praksis kan utvalget også prøve lagmannsrettens saksbehandling, herunder om kjennelsesgrunnene er tilstrekkelige.
Lagmannsretten har konstatert at saken er dels vunnet og dels tapt, og har anvendt hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd om at hver part i et slikt tilfelle bærer sine egne omkostninger. Det fremgår at retten har overveid, men ikke funnet grunnlag for å tilkjenne saksomkostninger etter unntaksregelen i bestemmelsens annet ledd.
Om hovedregelen i §174 første ledd skal fravikes, beror på en skjønnsmessig vurdering, som hører under den rett som treffer avgjørelsen i sakens realitet. Kjæremålsutvalget har ikke kompetanse til å foreta denne vurdering, og kjæremålet må avvises for så vidt gjelder den prinsipale og den subsidiære påstand.
Spørsmålet er etter dette om lagmannsrettens avgjørelse om saksomkostningene må oppheves på grunnlag av mangelfulle kjennelsesgrunner. Utgangspunktet er at det ikke kreves noen nærmere begrunnelse når retten avgjør saksomkostningsspørsmålet ut fra hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd; det er tilstrekkelig at det fremgår at spørsmålet om å anvende unntaksregelen i annet ledd er overveid, jf Schei, Tvistemålsloven, 2. utg., side 571 med henvisninger til praksis. Opphevelse på grunnlag av mangelfulle kjennelsesgrunner forutsetter således at lagmannsretten hadde spesiell foranledning til å gi en nærmere begrunnelse i den foreliggende sak. Iallfall når det ses hen til den begrunnelse lagmannsretten har gitt for sin realitetsavgjørelse, kan utvalget ikke se at lagmannsretten hadde noen slik foranledning. Lagmannsrettens flertall, som fant vedtaket om tilbakekall av autorisasjon ugyldig, frifant staten for erstatningskravet under henvisning til legeloven §12. Flertallet uttalte i den forbindelse blant annet:
«Flertallet finner at Helsedirektoratet ikke er noe å bebreide i saken. Den er undergitt en saksbehandling som det ikke er grunnlag for å reise noe kritikk mot. Tilbakekallelsen er foranlediget utelukkende av As egne handlinger. Rettens flertall har riktignok - under tvil - kjent direktoratets vedtak ugyldig. Avgjørelsen beror imidlertid på en skjønnsmessig helhetsvurdering hvor det også etter flertallets syn er plass for et annet resultat.»
Ut fra det syn flertallet her gav uttrykk for, kan utvalget ikke se at det var spesiell foranledning til noen nærmere begrunnelse av hvorfor saksomkostningsspørsmålet ble avgjort etter hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd.
Kjæremålet må etter dette dels avvises, dels forkastes.
Statens påstand om saksomkostninger tas til følge, og omkostningsbeløpet settes til kr 2 000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet avvises for så vidt gjelder den prinsipale og subsidiære påstand. For øvrig forkastes kjæremålet.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til staten v/Sosial- og helsedepartementet 2.000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse og med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra forfall til betaling skjer.