HR-2000-98-K - Rt-2000-733
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-04-12 |
| Publisert: | HR-2000-00098-K - Rt-2000-733 (175-2000) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Arverett, Barnerett, Nedstamning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Haugesund byrett nr. 1999-00276 - Gulating lagmannsrett LG-1999-2087 - Høyesterett HR-2000-00098, sivilt kjæremål |
| Parter: | F (advokat Trond Hjelde) mot A (advokat Søren Ø Hellenes) |
| Forfatter: | Gjølstad, Tjomsland, Coward |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §431, §97, §180, §404, §427, Barneloven (1981) §3, §67, §6, §7, §8, §9 |
A tok 6. mai 1999 ut stevning mot B og F med påstand om at A er arveberettiget i Cs dødsbo, samt krav om at de in solidum betaler A kr 684.321,25 pluss renter. A hevder at han er sønn av avdøde D som er Cs bror.
Haugesund byrett avviste saken i kjennelse 20. oktober 1999. Retten fant at barneloven §8 hindrer at det i arvesaken tas prejudisielt stilling til gyldigheten av ekteskapet mellom As mor, E og D. Gyldigheten av dette ekteskapet er direkte avgjørende for Ds farskap og dermed As krav på arv.
Etter kjæremål fra A avsa Gulating lagmannsrett 10. desember 1999 kjennelse med slik slutning:
«1. Byrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved Haugesund byrett.
2. Spørsmål om ileggelse av saksomkostninger utestår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.»
Lagmannsretten la til grunn at A kunne reise nedstamningssak etter tvistemålsloven kapittel 29 mot de samme saksøkte som i arvesaken, at en slik sak vil kunne forenes med arvesaken etter tvistemålsloven §431, og at manglende stevning i nedstamningssak kunne tillates avhjulpet etter tvistemålsloven §97.
F har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. B har ikke inngitt kjæremål.
F anfører at lagmannsretten, ved å ta stilling til om det kan reises nedstamningssak etter tvistemålsloven kapittel 29, har tatt stilling til et spørsmål som byretten ikke har behandlet. Dette er ifølge F en saksbehandlingsfeil i det lagmannsretten kun skulle tatt stilling til hvorvidt det var grunnlag for å avvise saken slik den prosessuelt forelå for Haugesund byrett.
Det er også stilt spørsmål ved om det er mulig å reise nedstamningssak etter tvistemålsloven kapittel 29 i dette tilfelle.
F har også påkjært lagmannsrettens kjennelse vedrørende saksomkostningene. Etter hans mening avslutter kjæremålet til lagmannsretten den prosessuelle tvisten, og det er da uriktig at omkostningsavgjørelsen skal utstå.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Gulating lagmannsretts avgjørelse i kjennelse nr 99-02087 oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. Gulating lagmannsretts avgjørelse i kjennelse nr 99-02087 pkt 1 oppheves og A pålegges å betale kr 6.000,- i saksomkostninger til F i anledning saksomkostninger i Gulating lagmannsretts kjennelse nr 99-02087.
3. A pålegges å betale saksomkostninger i anledning kjæremålet stort kr 3.000,- deri inkludert rettsgebyr.»
A har tatt til motmæle og anfører at lagmannsretten hadde kompetanse til å treffe en slik avgjørelse. Spørsmålet om å behandle saken som en nedstamningssak ble tatt opp i As kjæremål til lagmannsretten.
Den 14. januar 2000 innga for øvrig As stevning i nedstamningssak, og denne saken er søkt forent med arvesaken.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Gulating lagmannsretts avgjørelse i kjennelse nr. 99/02087 stadfestes.
2. A tilkjennes saksomkostninger for Norges Høyesterett med kr 2.500,-.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at saken gjelder et videre kjæremål, hvor utvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §404 første ledd. Kjæremålet er rettet mot lagmannsrettens saksbehandling, som utvalget kan prøve.
Lagmannsretten har bygget på at A vil kunne anlegge nedstamningssak etter tvistemålsloven kapittel 29 mot de samme saksøkte, at det kan gjøres for samme rett og i samme prosessform, og at søksmålet kan bringes inn til avgjørelse i den allerede verserende sak, jf. tvistemålsloven §431.
Etter tvistemålsloven §427 første ledd annet punktum kan farskap bare fastslås eller endres etter reglene i barneloven. Området for nedstamningssaker er som følge av dette meget begrenset. Når lagmannsretten likevel har kommet til at det her kan anlegges nedstamningssak, har det sammenheng med at det sentrale temaet i saken vil være om As mor, E, var gift med D da A ble født i Shanghai *.*. 1950. D var norsk sjømann i utenriksfart. E bodde i Shanghai og hadde sønnen hos seg til han var et par år.
Lagmannsretten viser til Inge Lorange Backer, Barneloven side 29 og 45, og uttaler videre:
«Hvorvidt «pater est» bestemmelsen i det norske lovverket vil ha konsekvenser for A ses ikke helt avklart, jf bemerkninger av Inge Lorange Backer side 395 om at barneloven ikke har regler om når det skal legges til grunn at morens ektemann er far etter §3 i saker med internasjonal tilknytning. Ifølge Backer vil det vanligvis ikke skape noen problemer for de aller fleste land har en regel med lignende innhold og farskap, som følger direkte av utenlansk lov, skal uten videre legges til grunn i Norge, jf. §67 første ledd.»
Barneloven §67 første ledd bestemmer at farskap som følger direkte av utenlandsk lov, skal legges til grunn så lenge ikke annet er fastsatt etter §6 og §7. Bestemmelsen fanger opp de tilfeller hvor morens ektemann uten videre blir regnet som barnets far. Det er på dette grunnlag lagmannsretten har funnet at det kan anlegges nedstamningssak. Lagmannsretten presiserer også i kjennelsen at det ikke er spørsmål om å avgjøre saken etter de materielle regler i barneloven §9.
I kjæremålet gjøres gjeldende at det var en feil at lagmannsretten avgjorde saken på dette grunnlag, som ikke var tatt opp for byretten. Utvalget er ikke enig i at det er begått saksbehandlingsfeil. I saken her er det nær sammenheng mellom byrettens avvisningsgrunnlag og det nye grunnlaget som ble gjort gjeldende for lagmannsretten for å forhindre avvisning. At spørsmålet måtte avgjøres som en nedstamningssak etter reglene i tvistemålsloven kapittel 29, ble påberopt som en subsidiær anførsel i kjæremålserklæringen, og motparten hadde anledning til å imøtegå det som ble anført i denne forbindelse. I kjæremålstilsvaret ble anførslene også bestridt. Det ble ikke protestert mot at det nye grunnlaget ble trukket inn i kjæremålssaken.
Lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse, som gjelder både i forhold til B og F, var i tråd med den påstand som var nedlagt av A. A har fått medhold også i utvalget. Han har ikke gjort innsigelse mot lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, men har krevd saksomkostninger med 2.500 kroner for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Utvalget tar påstanden til følge, jf. tvistemålsloven §180 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler F til A 2.500 - totusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.