HR-2000-394-K - Rt-2000-739
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-04-12 |
| Publisert: | HR-2000-00394-K - Rt-2000-739 (177-2000) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Arbeidsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-1999-2066 - Høyesterett HR-2000-00394, sivilt kjæremål |
| Parter: | Phillips Petroleum Company Norway (advokat Arild Friestad) mot Idar Kristoffersen (advokat Pål Mitsem) |
| Forfatter: | Aasland, Tjomsland, Coward |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Tvistemålsloven (1915) §180, §403 |
I sak om sakligheten av en oppsigelse i forbindelse med nedbemanning begjærte saksøkte, Phillips Petroleum Company Norway, heretter benevnt Phillips, kjennelse for at saksøkeren, Idar Kristoffersen, skulle fratre sin stilling under sakens behandling. Ved Stavanger byretts kjennelse av 9. juli 1999 ble begjæringen ikke tatt til følge. Kjennelsen ble ikke påkjært.
Byretten avsa dom i saken 15. september 1999 der Phillips ble frifunnet. Kristoffersen har anket dommen til Gulating lagmannsrett. Som ny prisipal anførsel har Kristoffersen gjort gjeldende at realiteten i saken ikke gjelder nedbemanning, men en formløs oppsigelse som har skjedd mens Kristoffersen var under videreutdanning ved Phillips i USA. I anketilsvaret fremsatte Phillips ny begjæring om at Kristoffersen skal fratre under sakens behandling. Lagmannsretten avsa 10. februar 2000 kjennelse med slik slutning:
«Begjæringen om fratreden tas ikke til følge.»
Phillips har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg og har i det vesentlige anført:
Innholdet og omfanget av retten til å stå i stillingen under sakens behandling kan ikke sees uavhengig av hovedformålet med lovendringen i 1977. Hovedformålet med den prosessordning som ble vedtatt i 1977, var å sikre at oppsigelsessaker ble behandlet så raskt som mulig, jf. Ot.prp.nr.41 (1975-1976). Lovens hovedregel om at en oppsagt arbeidstaker har rett til å bli stående i stillingen under saken, må forstås med dette som bakgrunn.
Når forutsetningen om en rimelig rask avvikling av prosessen brister, må imidlertid retten for arbeidstaker til å stå i stillingen svekkes. Den foreliggende ankesak, inklusiv begjæring om fratreden, ble oversendt fra Stavanger byrett til lagmannsretten 23. november 1999. Etter purring fra Phillips ble kjennelse avsagt 10. februar 2000. Hovedforhandling i ankesaken er berammet til 3. oktober 2000. Lovgivers forutsetning om rask saksavvikling er ikke innfridd i denne saken.
Sakens sannsynlige utfall er et moment i den interesseavveining som skal finne sted når arbeidsgiver begjærer fratreden. At det foreligger en enstemmig byrettsdom om at oppsigelsen av Kristoffersen var saklig, må i seg selv være et bevis for at saken i så henseende ligger annerledes an enn da byretten avslo den første begjæringen. Lagmannsretten synes heller ikke å ha tatt hensyn til andre forhold som har inntruffet etter byrettens kjennelse. Det vises til at avgjørelsen i hovedsaken er skutt ut til oktober 2000, og til at Phillips ved ytterligere bemanningsreduksjoner har redusert arbeidsstokken med 317 ansatte. Kristoffersen har dessuten endret grunnlaget for søksmålet i forhold til slik saken sto for byretten. Lagmannsrettens statiske tolking av arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 gir bestemmelsen en videre rekkevidde og arbeidstaker et mer omfattende vern enn det forarbeidene forutsetter.
Lagmannsrettens kjennelse vil kunne gi arbeidstaker et incitament til å trenere og forhale en prosess. Et slikt resultat må være i strid med lovgivers intensjon. Siden Phillips ikke har andre arbeidsoppgaver å tilby Kristoffersen, fremstår også lagmannsrettens kjennelse som urimelig. Å la ham bli værende i bedriften uten å være sysselsatt på meningsfylt vis, bidrar til å forsure arbeidsmiljøet. Bedriften har ansvar for å opprettholde et godt arbeidsmiljø for alle ansatte, og lagmannsrettens avgjørelse er derfor også i denne henseende klart urimelig.
Det kan ikke sees at lagmannsretten har foretatt noen avveining mellom arbeidstakers og arbeidsgivers interesser. Dette må være feil lovtolking.
Det er en saksbehandlingsfeil av lagmannsretten å avsi kjennelse uten å ha berammet hovedforhandlingen, slik at den på kjennelsestidspunktet ikke hadde forutsetning for å vite hvilken økonomisk belastning en kjennelse som går arbeidsgiver imot vil medføre.
Subsidiært anføres at lagmannsrettens kjennelse er beheftet med saksbehandlingsfeil i form av mangelfulle kjennelsesgrunner. Begrunnelsen for kjennelsen er så sparsom at en ikke kan se om lagmannsretten har foretatt selvstendige avveininger av partenes interesser.
Det er nedlagt slik påstand:
«Prinsipalt
1. Gulating lagmannsretts kjennelse i sak nr. 99-02066 oppheves og Idar Kristoffersen skal fratre sin stilling under sakens videre behandling med en frist fastsatt av retten.
2. Phillips Petroleum Company Norway tilkjennes saksomkostninger for samtlige rettsinstanser.
Subsidiært
1. Gulating lagmannsretts kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. Phillips Petroleum Company Norway tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett med kr 2.500.»
Kristoffersen gjorde i sitt tilsvar gjeldende at kjæremålet måtte avvises som for sent fremsatt. På bakgrunn av den kjærende parts redegjørelse i prosesskrift 31. mars 1999, ble imidlertid denne anførsel frafalt.
Kristoffersen har i anledning kjæremålet anført:
Lagmannsretten har korrekt anvendt bestemmelsen i arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 om rett til å bli stående i stilling, uten at det knytter seg noen saksbehandlingsfeil til avgjørelsen. Arbeidsgivers vektlegging av at hovedsaken sannsynligvis ville fått samme utfall i lagmannsretten, svekkes noe når Kristoffersen har endret grunnlaget for søksmålet i forhold til for byretten. En vurdering av sannsynligheten for sakens utfall kan ikke være et argument for å fravike den hovedregel lovgiver har satt. Rimelighetsbetraktninger kan vanskelig anføres i forhold til en arbeidsgiver som har et forbedret driftsresultat på ca 10 millioner kroner om dagen.
Det finnes arbeidsoppgaver for Kristoffersen hos Phillips. Phillips har latt en prøvetidsansatt gå over i fast stilling etter oppsigelsen av Kristoffersen. Phillips har også innleid arbeidsfolk mens saken har versert.
Phillips må ta sin del av ansvaret for sakens sene fremdrift. Dette gjelder både å etterkomme berammelsesforslag fra lagmannsretten og å besvare provokasjoner.
Dersom realiteten i kjæremålet behandles, begjæres avholdelse av muntlige forhandlinger.
Det er nedlagt slik påstand:
«Prinsipalt:
1. Kjæremålet avvises.
Subsidiært
2. Kjæremålet forkastes.
Atter subsidiært:
3. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises.
For den prinsipale og første subsidiære påstand
4. Phillips Petroleum Company Norway betaler saksomkostninger til Idar Kristoffersen v/advokat Pål Mitsem.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Etter henvendelse fra kjæremålsutvalget har kjærende parts prosessfullmektig, ved brev av 31. mars 2000, opplyst at han meddelte adresseforandring til lagmannsretten 5. januar 2000. Forkynnelsesbrevet ble likevel adressert til prosessfullmektigens gamle adresse hos Phillips, hvor han tidligere hadde vært ansatt. Brevet ble mottatt hos Phillips 14. februar 2000 og oversendt prosessfullmektigen slik at han mottok det 16. februar 2000. Det er også fremlagt enkelte dokumenter som viser at denne forklaring er riktig. Utvalget finner på denne bakgrunn at kjæremålet må anses som rettidig.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker videre at saken gjelder et kjæremål over en kjennelse som lagmannsretten har avsagt som førsteinstans, og utvalget har derfor full kompetanse. Den omstendighet at også byretten har tatt stilling til et krav fra Phillips om at Kristoffersen skulle fratre under saken, innebærer ikke at det foreligger et videre kjæremål. Kjæremålsutvalget finner ikke at det er grunn til å overføre saken til avgjørelse av Høyesterett etter tvistemålsloven §403 fjerde ledd 2. punktum.
Høyesteretts kjæremålsutvalg er kommet til at kjæremålet ikke kan føre frem.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at det var noen saksbehandlingsfeil at lagmannsretten tok stilling til kravet om at Kristoffersen skulle fratre sin stilling, før tidspunktet for hovedforhandlingen var fastsatt. Retten må ha adgang til å ta stilling til arbeidsgivers krav om fratreden selv om hovedforhandling i saken ikke er berammet. At retten har en slik adgang, vil regelmessig også være i arbeidsgivers interesse.
Kjæremålsutvalget er enig med den kjærende part i at lagmannsrettens kjennelse er sparsomt selvstendig begrunnet. Byrettens kjennelse av 9. juni 1999 - som lagmannsretten viser til - er derimot grundig begrunnet. Utvalget er likevel enig med den kjærende part i at lagmannsretten mer utførlig burde ha kommentert de forhold som er inntruffet etter byrettens kjennelse. Da kjæremålsutvalget har full kompetanse i saken, er det imidlertid ikke nødvendig å ta stilling til om det her foreligger noen saksbehandlingsfeil fra lagmannsrettens side.
Er søksmål om en oppsigelses gyldighet reist etter bestemmelsene i arbeidsmiljøloven, kan arbeidstakeren etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd fortsette i stillingen inntil saken er rettskraftig avgjort. Etter krav fra arbeidsgiveren kan retten likevel bestemme at arbeidstakeren skal fratre under sakens behandling, dersom retten finner det «urimlig» at arbeidsforholdet opprettholdes under saken behandling. Avgjørelsen beror på en totalvurdering av arbeidsgivers og arbeidstakers interesser.
Etter lovforarbeidene er det av betydning om det er forhold på arbeidsgivers eller arbeids-takers side som ligger til grunn for oppsigelsen, jf. Ot.prp.nr.41 (1975 - 76) side 75-76. Utvalget finner at oppsigelsen - slik denne er presentert fra Phillips side - må anses begrunnet i de nedbemanninger som ble foretatt, det vil si i arbeidsgivers forhold. Dette innebærer at det etter praksis kreves en interesseovervekt på arbeidsgivers side for å ta et krav om fratreden til følge.
Den kjærende part har anført at saksbehandlingen ved lagmannsretten har tatt uforholdsmessig lang tid, og har vist til at hovedforhandling i lagmannsretten først er berammet til 3. oktober 2000. Utvalget kan ikke se at saksbehandlingstiden i dette tilfellet vil bli av en slik lengde at dette forhold kan tillegges særlig betydning i den helhetsvurderingen som her skal foretas. Det er derfor heller ikke grunn til å gå nærmere inn på om partene kan bebreides for at hovedforhandling ikke har kunnet bli berammet tidligere. Det er omstridt mellom partene om det er arbeidsoppgaver for Kristoffersen hos Phillips. Utvalget antar ar det bør være mulig for Phillips å skaffe Kristoffersen arbeidsoppgaver, og utvalget viser her til byrettens begrunnelse i kjennelsen av 9. juli 1999.
Det sannsynlige endelige utfallet av oppsigelsessaken er et moment i rimelighetsvurderingen, jf. blant annet Rt-1984-400 og Rt-1996-812. Byrettens enstemmige og grundige dom hvor oppsigelsen ble ansett saklig, innebærer at saken på dette punkt står i en noe annen stilling enn da byretten 9. juli 1999 avsa sin kjennelse. Det er vanskelig å ha noen bestemt oppfatning av hvilken betydning det endrede søksmålsgrunnlag som er gjort gjeldende i ankeerklæringen, vil kunne ha. Lagmannsretten uttaler i sin kjennelse at det synes «å stå åpent hvordan vurderingene vil falle ut i ankesaken». Det er nok mulig at Phillips har rett i at anken kan vise seg ikke å stå særlig sterkt, men utvalget er likevel blitt stående ved at oppsigelsessakens utfall ikke fremstår som så klart at dette moment her bør være avgjørende.
Når det gjelder de øvrige momenter som er trukket frem i kjæremålet, kan utvalget - i likhet med lagmannsretten - i det vesentlige slutte seg til byrettens vurderinger i kjennelsen av 9. juli 1999.
Kjæremålet har ikke ført frem, og lagmannsrettens kjennelse blir dermed å stadfeste. Kjæremålsmotparten tilkjennes saksomkostninger for kjæremålsutvalget etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Omkostningene settes til 3.600 kroner i samsvar med inngitt omkostningsoppgave.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. I omkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Phillips Petroleum Company Norway til Idar Kristoffersen 3.600 - tretusensekshundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.