HR-2000-413 - Rt-2000-871
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-05-16 |
| Publisert: | HR-2000-00413 - Rt-2000-871 (203-2000) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Oppreisning |
| Sammendrag: | Saken gjaldt utmåling av oppreisning i anledning straffeforfølgning. |
| Saksgang: | Oslo byrett nr. 1998-05840 M/84 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-2412 M/01 - Høyesterett HR-2000-00413, straffekjæremål |
| Parter: | A (advokat Ellen Moen) mot Staten v/Justisdepartementet |
| Forfatter: | Holmøy, Flock, Matningsdal |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §148, §49, §228, §291, §292, §39, §39b, Straffeprosessloven (1981) §445, §446, §444, §447 |
Saken gjelder utmåling av oppreisning i anledning straffeforfølgning, jf. straffeprosessloven §446, jf. §445.
A, født *.*.1948, ble 12. juli 1997 pågrepet og siktet for overtredelse av straffeloven §148 jf. §49. Hun ble fremstilt for varetektsfengsling, men ble løslatt av Oslo forhørsrett 14. juli 1997. På grunnlag av en utvidet siktelse ble hun fremstilt for forhørsretten på nytt, og fengslet i en uke ved kjennelse fra Oslo forhørsrett av 21. juli 1997. Siktede var siden varetektsfengslet fram til hun ble løslatt 16. mars 1999, på det vilkår at hun oppholdt seg på Dikemark sykehus. Siktede har til sammen sittet varetektsfengslet i 635 dager.
I rettspsykiatrisk erklæring av 16. oktober 1997 ble det konkludert med at siktede var sinnssyk, og at hun hadde vært det da de ellers straffbare handlinger ble foretatt.
Den 16. mars 1998 ble siktede tiltalt i medhold av straffeloven §39b nr. 1 til ervervelse av dom med sikringsbemyndigelse, jf. straffeloven §39 nr. 1 bokstav a til f. Tiltalen gjaldt ellers straffbar overtredelse av straffeloven §148 første ledd, jf. §49, straffeloven §292, jf. §291, jf. §49, straffeloven §291, straffeloven §228 første ledd og straffeloven §228 første ledd, jf. §49.
Den 29. september 1998 avsa Oslo byrett dom der påtalemyndigheten ble gitt bemyndigelse til å anvende sikringsmidler som nevnt i straffeloven §39 nr. 1 bokstav a, b, d og e, for et tidsrom av inntil fem år. Byretten kom til at tiltalte ikke hadde foretatt en ellers straffbar overtredelse av straffeloven §148, jf. §49, for øvrig kom byretten til at tiltalte hadde forholdt seg som beskrevet i tiltalen.
Tiltalte anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjaldt sikringsspørsmålet samt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for de ellers straffbare forhold som byretten fant bevist. Påtalemyndigheten anket over bevisbedømmelsen og lovanvendelsen for det forhold som byretten ikke fant bevist samt sikringsbemyndigelsens omfang. Tiltaltes anke over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet ble nektet fremmet.
Borgarting lagmannsrett avsa 21. mai 1999 dom i straffesaken med slik slutning:
«Påtalemyndigheten gis ikke sikringsbemyndigelse for A, født *.*.1948.»
Lagmannsretten fant det bevist at tiltalte hadde utført en ellers straffbar overtredelse av straffeloven §148, jf. §49, men at det ikke var tilstrekkelig grunn til sikringsbemyndigelse i dette tilfelle. Lagmannsretten la i den forbindelse blant annet vekt på at tiltalte nå var innlagt på psykiatrisk sykehus og var underlagt medisinering som dempet risikoen for nye straffbare handlinger. Retten forutsatte at tiltalte i fremtiden ville bli fulgt opp av helsevesenet og at denne oppfølgningen vil forebygge ellers straffbare handlinger fra hennes side.
Ved prosesskrift til Borgarting lagmannsrett av 20. august 1999 fremsatte A krav om erstatning og oppreisning for uberettiget straffeforfølgning etter straffeprosessloven §444, §445 og §446, jf. §447 første og tredje ledd.
Borgarting lagmannsrett avsa 21. februar 2000 kjennelse med slik slutning:
«1. Kravet om erstatning tas ikke til følge.
2. Staten v/Justisdepartementet betaler 50.000 - femtitusen - kroner i oppreisning til A, f *.*.1948.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Lagmannsretten kom til at fengslingsvilkårene hadde vært oppfylt, og at det forhold at siktede ble varetektsfengslet i seg selv ikke ga grunnlag for oppreisning. Lagmannsretten fant imidlertid at en så vidt langvarig frihetsberøvelse og det forhold at A ikke tidligere var blitt overført til psykiatrisk sykehus eller annen egnet institusjon, representerte en «særlig og uforholdsmessig belastning» for henne, jf. straffeprosessloven §446, jf. §445.
A har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens utmåling av oppreisningsbeløpet, jf. straffeprosessloven §446. A har i hovedsak anført:
Påtalemyndigheten og fengselsvesenet ble tidlig under varetektsoppholdet oppmerksom på As behov for medisinsk behandling. Likevel ble hun holdt fengslet i over 635 dager, og det til tross for at hennes helsetilstand ble kontinuerlig forverret.
Varetektsoppholdet påførte A en rekke psykiske og fysiske skader, det vises til prosesskrift for lagmannsretten og lagmannsrettens kjennelse.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
«1. Staten ved Justisdepartementet tilplikter å betale til A oppreisning begrenset oppad til kr 1.500.000,-.»
Påtalemyndigheten slutter seg til lagmannsrettens kjennelse, og har nedlagt slik påstand:
«Kjæremålet forkastes.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg, som har full kompetanse i saken, bemerker:
Saken gjelder utmåling av oppreisning etter et langvarig varetektsopphold - 635 dager. Utvalget legger som lagmannsretten til grunn at en langvarig frihetsberøvelse var nødvendig på grunn av sakens alvor og behovet for en grundig psykiatrisk undersøkelse av siktede. Det fremgår at det ble gjort flere forgjeves forsøk på å få overført A til psykiatrisk institusjon. Utvalget er videre enig med lagmannsretten i at en så langvarig frihetsberøvelse uten overføring til psykiatrisk eller annen egnet institusjon, representerer en særlig og uforholdsmessig belastning som gir grunnlag for oppreisning etter straffeprosessloven §446, jf. §445. Utvalget viser til lagmannsrettens begrunnelse der det uttales:
«Ut fra de opplysninger som foreligger, er det ingen tvil om at siktede ble påført uforholdsmessig lidelse og belastninger ved at hun ble holdt i fengsel. Så vel hennes fysiske som hennes psykiske helse tilsa at hun forholdsvis raskt burde ha vært undergitt en annen form for tilsyn og kontroll enn varetektsfengsling. Hun mestret ikke å være i et fengsel. Det vises bl a til hennes legejournal fra Ringerike kretsfengsel der det er påpekt at hennes behov for pleie og oppfølgning ikke lot seg gjøre å ivareta, at hun opptrådte sterkt utagerende, var en fare for seg selv, samt at hennes førlighet og mentale utviklet seg negativt. Lagmannsretten finner denne beskrivelsen dekkende for siktedes situasjon. Rett nok har tilsynslege Bjørn Rød i legeerklæring av 20 desember 1999 uttalt at han «tror» hennes mentale helse «i liten grad ble påvirket av varetektsoppholdet» idet hennes opptreden i fengselet tegnet et «tilsvarende bilde av hennes mentale funksjonsnivå» som tidligere, men lagmannsretten finner ikke å kunne bygge på denne vurdering. Tilsynslegens erklæring er knyttet til den perioden hun satt i Skien kretsfengsel, og er således basert på en begrenset observasjonsperiode. Lagmannsretten finner følgelig den rettsoppnevnte psykiatrisk sakkyndige, dr. med. Hans Jakob Stangs erklæring av 21 desember 1999, er mer dekkende for de konsekvenser varetektsoppholdet, sett under ett, hadde for siktede. Det vises særlig til følgende uttalelse:
Det vil ellers fremgå av sakens dokumenter at A har hatt store psykiske problemer før hun ble varetektsfengslet. En kvinne i en slik situasjon vil lide mer enn andre under fengsling. Det er fortsatt min vurdering at hennes mentale helse er blitt ytterligere svekket etter hennes lange varetektsopphold. Den er blitt svekket på den måten at hennes primitive forsvarsmekanismer med utagering og utskjelling er blitt forsterket, til frustrasjon for de som har med henne å gjøre, og til skade for henne selv.
Lagmannsretten legger videre til grunn at varetektsoppholdet har påført siktede en svekket mental helse av en viss varighet. Også hva gjelder dette legger lagmannsretten til grunn dr. med. Hans Jakob Stangs erklæring, hvoretter varigheten knyttes til det trygdemedisinske varighetsbegrepet; dvs. en prognostisk vurdering på 2-3 år fremover.»
Når det spesielt gjelder utmålingen av oppreisningen, uttaler lagmannsretten:
«Utmålingen av oppreisningsbeløpet må bero på et skjønn der det tas utgangspunkt i den merbelastning og de spesielle plager som ble påført siktede ved at hun ble undergitt en meget lang varetektsperiode i fengsel til tross for at hennes fysiske og mentale helse tilsa at hun skulle vært plassert i institusjon som kunne ivareta hennes pleiebehov. Av dette følger på den ene side at det må tas i betraktning at siktede allerede før fengslingsperioden hadde klare fysiske plager og svære psykiske defekter som markant reduserte hennes livskvalitet. På den annen side innebar nettopp denne helsesvekkelse at siktede var særlig utsatt for belastninger under fengselsoppholdet. Den omstendighet at påtalemyndigheten gjorde flere fremstøt for å få siktede plassert på en egnet institusjon kan ikke tillegges vekt. Hva gjelder siktedes situasjon i dag legges til grunn at hun er uførepensjonert og at hun er under tilsyn og følges opp av sosial- og helseapparat.»
Utvalget finner liten veiledning i rettspraksis for utmålingen av oppreisning i et tilfelle som dette. I kjæremålserklæringen er det vist til Høyesteretts kjennelse i Rt-1997-995 der oppreisningen ble satt til kr 3.000.000, men det pekes på at saksforholdet er ulikt fra den foreliggende sak. Den nevnte sak gjaldt oppreisningen etter at domfelte var frifunnet for incest etter gjenopptakelse av straffesaken. Han hadde da sonet nesten to år av en fengselsstraff på tre år og seks måneder. Utvalget finner at saken ikke er sammenlignbar med den foreliggende.
Utvalget er enig i de momenter som lagmannsretten har lagt vekt på ved utmålingen, men finner at den oppreisning som er tilkjent av lagmannsretten er for lav. Ut fra en skjønnsmessig vurdering settes oppreisningen til kr 100.000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
I lagmannsrettens kjennelse gjøres den endring at oppreisning tilkjennes med 100.000 - etthundretusen - kroner.