HR-2000-389-K - Rt-2000-895
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-05-26 |
| Publisert: | HR-2000-00389-K - Rt-2000-895 (211-2000) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Nytt krav |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om avvisning av krav etter Tvistemålsloven (1915) § 366. |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-1999-2244 - Høyesterett HR-2000-00389, sivilt kjæremål |
| Parter: | Kirsten-Elin Moss, Rolf Moss (advokat Helge Tveit) mot Askøy kommune (advokat Halfdan Mellbye) |
| Forfatter: | Flock, Matningsdal, Skoghøy |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §366, §172, §180 |
Saken gjelder spørsmål om avvisning av krav etter tvistemålsloven §366.
Kirsten-Elin og Rolf Moss er eiere av boligeiendommen gnr. 12 bnr. 378 og 1304 i Askøy kommune. En fylkesveitrasé er anlagt tett ved eiendommen. Ved stevning 16. mars 1999 fremsatte de krav om at kommunen var forpliktet til å oppføre støyskjerm. Som grunnlag for kravet var for det første anført at det fulgte direkte av reguleringsplanen, hvor støyskjermer er inntegnet på kartet. For det andre fulgte forpliktelsen av den avtale som 9. desember 1988 ble inngått med kommunen om grunnavståelse og forutsetningene for avtalen.
Saksøkernes påstand for herredsretten lød slik:
«1. Askøy kommune er forpliktet til å la bygge støyskjerm langs Kirsten-Elin og Rolf Moss sine eiendommer gnr. 12 bnr. 378 og bnr. 1304 i Askøy kommune, som vist på reguleringskart av 21 desember 1987.
2. Askøy kommune dømmes til å oppføre støyskjerm innen en frist fastsatt av retten.
3. Askøy kommune erstatter Kirsten-Elin og Rolf Moss deres fulle saksomkostninger.»
Midhordland herredsrett avsa den 24. september 1999 dom med slik domsslutning:
«1 Askøy kommune frifinnes.
2. Kirsten-Elin Moss og Rolf Johan Moss dømmes in solidum å betale Askøy kommunes saksomkostninger med kr 28 750,- - kronertjueåttetusensyvhundreogfemti 00/100- innen 14 - fjorten dager - fra forkynnelse av denne dom.»
Kirsten-Elin og Rolf Moss anket saken inn for Gulating lagmannsrett. I anken har de nedlagt den samme påstanden som i herredsretten. De har dessuten lagt ned slik subsidiær påstand:
«1. Avtalen dat. 09.12.88 kjennes ugyldig.
2. Askøy kommune pålegges innen en frist fastsatt av retten å begjære skjønn for fastsettelse av erstatning for inngrepet på gnr. 12 bnr. 378 og 1304.»
I anken vises blant annet til at det etter herredsrettens dom er innhentet kopi av kommunens avtaler med to naboer. Av disse fremgår at kommunen hadde inngått avtaler om å bygge støyskjerm, uten at støymålinger var foretatt.
I anketilsvaret begjærte Askøy kommune den subsidiære påstand avvist, under henvisning til tvistemålsloven §366.
Gulating lagmannsrett, ved forberedende dommer, avsa 11. februar 2000 kjennelse med slik slutning:
«1. Krav fremsatt som subsidiær påstand i anke av 17. november 1999 fra Kirsten Elin og Rolf Moss avvises.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Kirsten-Elin og Rolf Moss har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. De har i hovedsak anført:
Sakens prinsipale problemstilling er om Askøy kommune har forpliktet seg til å bygge støyskjerm i henhold til den avtale partene har inngått. Det subsidiære spørsmålet blir om denne avtalen skal anses å være ugyldig. Dette er en ny anførsel som i det vesentlige er relatert til det samme faktum som man hadde i herredsretten, med den endring at en har fått på bordet viktige opplysninger som Askøy kommune uoppfordret burde ha fremlagt. Rettsvirkningene av den subsidiære påstanden blir ikke vesentlig annerledes enn av den prinsipale. Man står derfor i en situasjon som dekkes av tvistemålsloven §366 første ledd.
Subsidiært gjøres gjeldende at tvistemålsloven §366 annet ledd nr. 2 kommer til anvendelse. Kravet om at avtalen er ugyldig står i sammenheng med det innbrakte kravet. Fremsettelsen av den nye subsidiære påstand er begrunnet i faktiske opplysninger som er skaffet til veie av de ankende parter etter herredsrettens dom. Askøy kommune har ikke stilt dokumentasjonen til rådighet, slik det gis uttrykk for i prosesskrift til lagmannsretten. Tvert om har kommunen for herredsretten gitt en fremstilling av saksforholdet som står i motsetning til de nye opplysninger som de ankende parter har fremskaffet.
Ingen reelle hensyn tilsier at de ankende parter ikke skal få prøvet den subsidiære problemstillingen dersom den prinsipale ikke fører frem. Askøy kommune har ingen aktverdig grunn for å motsette seg det.
Dessuten gjøres subsidiært gjeldende at lagmannsretten uten kontradiksjon har lagt til grunn at opplysningene som påberopes var gjort tilgjengelige for de ankende parter forut for hovedforhandlingen. Dette er en saksbehandlingfeil som må resultere i opphevelse av lagmannsrettens kjennelse.
Det er lagt ned slik påstand:
«1. Prinsipalt: Krav fremsatt som prinsipal påstand i anke av 17. november 1999 fra Kirsten og Rolf Moss fremmes.
Subsidiært: Lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. Kirsten og Rolf Moss tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg.»
Til påstandens pkt. 1 bemerkes at den omhandler den subsidiære påstanden i anken av 17. november 1999, og at det således må være en feilskrift når det står «prinsipal påstand».
Askøy kommune har i kjæremålstilsvar påstått lagmannsrettens kjennelse stadfestet. Det er i hovedsak anført:
Påstanden om ugyldig avtale er et nytt krav, slik at ett av vilkårene etter tvistemålsloven §366 annet ledd må være oppfylt for at utvidelsen av saken kan godtas. Opplysningene om avtalene inngått med de andre to naboer er ikke nye omstendigheter etter §366 annet ledd nr. 2. Disse påberopte omstendigheter begrunner heller ikke påstanden om at avtalen av 9. desember 1988 er urimelig. Det dreier seg om en saklig og rimelig begrunnet forskjellsbehandling. Innholdet i de fremlagte avtaler kan ikke underbygge en påstand om at avtalen er ugyldig på grunn av urimelighet. Konklusjonen er derfor at det ikke har kommet frem vesentlige nye opplysninger i saken.
En eventuell saksbehandlingsfeil kan ikke ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold. På grunn av en misforståelse ble det i kommunens prosesskrift for lagmannsretten hevdet at avtalene lå blant de dokumenter som Moss' prosessfullmektig fikk gjennomgå forut for hovedforhandlingen i herredsretten. Det må slås fast at denne opplysningen er gal. Imidlertid kan ikke denne opplysningen ha hatt særlig betydning for avgjørelsens innhold. Avtalenes innhold har ingen betydning for vurderingen av rimeligheten av avtalen mellom de kjærende parter og Askøy kommune. Det har derfor ikke betydning om Moss' prosessfullmektig kjente til avtalene før herredsrettens dom eller ikke. Uansett kjente Moss til at det var inngått avtaler med andre grunneiere som også ble berørt av den aktuelle veien. Dersom de mente at en sammenligning mellom deres avtale og avtalene med de ulike naboer hadde relevans i saken, hadde det vært naturlig å ta opp dette under forberedelsen til hovedforhandlingen for herredsretten.
Det er lagt ned slik påstand:
«1. Gulating lagmannsretts kjennelse stadfestes.
2. Askøy kommune tilkjennes sakens omkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens kjennelse behandler et prosessuelt spørsmål som oppsto for lagmannsretten, og at kjæremålsutvalget således har full kompetanse.
Moss' påstand for herredsretten gjaldt et krav om fullbyrdelsesdom for at kommunen, innen en frist fastsatt av retten, skulle oppføre en støyskjerm langs Moss' eiendom slik som vist på reguleringskartet. Dette krav er opprettholdt for lagmannsretten. I tillegg kreves for lagmannsretten subsidiært dom for at en inngått avtale mellom partene av 9. desember 1988 kjennes ugyldig, og at kommunen pålegges å begjære skjønn for fastsettelse av erstatning for det inngrep som er gjort på eiendommen innen en frist fastsatt av retten.
Det krav om oppføring av støyskjerm som ble behandlet av herredsretten, var delvis begrunnet i en henvisning til ordlyden i avtalen av 9. desember 1988 og til de forutsetninger som denne avtalen bygget på. I tillegg var kravet begrunnet ved en henvisning til den omstendighet at støyskjermen var inntegnet på reguleringsplanen. Selv om avtalen således var en del av det grunnlag som ble påberopt til støtte for kravet om oppføring av støyskjerm, kan det ikke være tvilsomt at det krav som nå er fremsatt subsidiært for lagmannsretten, er et nytt krav i forhold til det krav som herredsretten behandlet. Avtalen inneholdt de nærmere vilkår for den frivillige grunnavståelse som grunneierne gikk med på i forbindelse med bygging av vei i henhold til reguleringsplanen, derunder det vederlag som kommunen var forpliktet til å yte. Kjæremålsutvalget nøyer seg med å bemerke at rettsvirkningene av grunneiernes subsidiære krav vil være helt andre enn det krav på oppføring av støyskjerm som ble pådømt i herredsretten. Skal det subsidiære kravet kunne trekkes inn i søksmålet for lagmannsretten, kan dette følgelig bare skje etter bestemmelsene i tvistemålsloven §366 annet ledd nr. 2.
Vilkåret etter denne bestemmelsen er for det første at kravet «staar i sammenhæng» med det krav som ble behandlet i herredsretten. Grunneierne gjør som nevnt prinsipalt gjeldende at avtalen og forutsetningen for denne medfører at kommunen er pliktig til å oppføre støyskjerm. Det subsidiære kravet blir bare aktuelt dersom de ikke får medhold i det prinsipale: Det anføres da at kommunens manglende forpliktelse til å oppføre støyskjerm innebærer at avtalen er inngått under bristende forutsetninger, og at den er blitt så urimelig at grunneierne ikke kan være bundet av den. Utvalget er kommet til at dette vilkåret i §366 annet ledd nr. 2 er oppfylt. Ved vurderingen er lagt avgjørende vekt på at det nye kravet både bevismessig og rettslig har nær sammenheng med det krav som tidligere har vært behandlet, og at prosessøkonomiske grunner tilsier at utvidelse bør kunne skje.
Det annet vilkår for utvidelse er at grunneierne har gjort det sannsynlig at årsaken til at de først i anken til lagmannsretten påberoper seg ugyldighet, er omstendigheter som de først er blitt kjent med etter hovedforhandlingen i byretten. Det er på det rene at grunneierne først etter dette tidspunkt ble kjent med at kommunen i tilsvarende avtaler med to andre grunneiere langs veien hadde forpliktet seg til å bygge og vedlikeholde støyskjerm, uten at det på dette tidspunkt var foretatt støymålinger.
Det kan nok stilles spørsmål ved hvilken betydning dette forhold vil kunne tenkes å ha ved en bedømmelse av gyldigheten av MossÆ avtale. For Moss kan det likevel - ved siden av det utfall som saken fikk i herredsretten - ha vært en avgjørende opplysning i forhold til beslutningen om å kreve avtalen satt til side som ugyldig. Utvalget finner etter omstendighetene at også dette vilkår i §366 annet ledd nr. 2 er oppfylt.
Etter dette får Moss medhold i sin begjæring om å inndra sitt subsidiære krav i saken. Utvalget tilføyer at pkt. 2 i den subsidiære påstand har som forutsetning at avtalen blir kjent ugyldig. Ved bedømmelsen av forholdet til §366 nr. 2 foranlediger ikke dette punktet noen ytterligere bemerkninger.
Kjæremålet har ført frem. Moss tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §172. Saksomkostningsbeløpet fastsettes i overensstemmelse med omkostningsoppgaven til kr 6300, hvorav kr 2700 er salær.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kirsten-Elin Moss og Rolf Johan Moss tillates å inndra i saken de krav som er fremsatt i den subsidiære påstand i ankeerklæringen.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Askøy kommune 6.300 - sekstusentrehundre - kroner til Kirsten-Elin og Rolf Moss med oppfyllelsesfrist 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.