LG-1999-2244
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-12-20 |
| Publisert: | LG-1999-02244 |
| Stikkord: | Bygningsrett, Avtalerett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Midhordland herredsrett nr 99-00164 - Gulating lagmannsrett LG-1999-02244 A. Anket til Høyesterett; Kirsten-Elin Moss og Rolf Johan Moss tillates å inndra i saken de krav som er fremsatt i den subsidiære påstand i ankeerklæringen, se HR-2000-00389. Saksomkstningsavgjørelsen påkjært til Høyesterett; lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, domsslutningen punkt 3, oppheves og spørsmålet hjemvises til lagmannsretten; HR-2001-00291. |
| Parter: | Ankende part: Kirsten-Elin og Rolf Moss (Prosessfullmektig: Advokat Helge Tveit). Ankemotpart: Askøy kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Advokat Halfdan Mellbye). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Fanebust. Kst lagdommer Bjørn Solbakken. Byfogd Beate Blom |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §36, Tvistemålsloven (1915) §172, §173, §174, §180, §33, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §8, Plan- og bygningsloven (1985) §31 |
Saken gjelder tvist vedrørende oppføring av støyskjerm.
I 1985 la Askøy kommune ut forslag til reguleringsplan med tilhørende reguleringsbestemmelser for Skiftesvik til offentlig ettersyn. Planforslaget inneholdt bl a innregulering av trassé for fylkesvei og adkomst til kommunal gravplass. Den hadde ikke bestemmelser om støydempende tiltak, og fra Statens vegvesen kom det merknad om at dette måtte hensyntas. Ekteparet Kirsten-Elin og Rolf Moss, som er grunneiere i området, hadde også merknader til planforslaget. De pekte således på at veien, slik de så det, ville beskjære deres eiendommer i betydelig grad og at dens profil ville føre til at den ble liggende høyere enn inngangsplanet. De konkluderte med at en gjennomføring av veiplanen ville medføre en betydelig verdiforringelse av eiendommene.
Planutkastet ble etter dette revidert, og reguleringsplanen, slik den nå forelå, ble stadfestet av kommunestyret i 1988. På det reguleringskart som nå var gjeldende, var det markert tre støyskjermer, hvorav én foran Moss' eiendommer. I reguleringsbestemmelsene §12 heter det:
«Utbygger av fylkesvei må forplikte seg til å gjennomføre de nødvendige støydempende tiltak».
Askøy kommune ønsket å forsere den del av veien som skulle gi atkomst til gravplassen. I denne forbindelse ble det innledet forhandlinger med grunneierne i området, og 09 12 1988 inngikk kommunen avtale med Moss om avståelse av grunn m.v. I avtalen heter det følgende:
«Eiere av bnr. 378 og 1304 [ekteparet Moss] forbeholder seg rett til å ta opp spørsmålet om støydemping når fylkesvegen skal videreføres frem til «Folleseskogen» med tilknytting til fylkesveg 212».
Det heter ellers følgende i avtalen om atkomst til eiendommen:
«Nåværende adkomst til bnr. 378 opprettholdes ved at denne legges noe lenger inn i terrenget mot vest. Jft. kart da. 9.12.88».
I 1994 underrettet Statens vegvesen Hordaland ekteparet Moss om at det ikke ville bli foretatt støydempende tiltak i forhold til dem. Dette ble begrunnet med at det var gjennomført støymålinger som viste verdier under det nivå man hadde valgt å legge seg på som grense for slike tiltak. Moss protesterte på dette, hvorpå vegkontoret foretok nye målinger. Etter at disse var gjennomført, fastholdt vegkontoret sitt syn: At det ikke var grunnlag for å gjennomføre støydempende tiltak, verken utvendig eller innvendig, i forhold til ekteparet Moss' eiendommer.
Moss henvendte seg etter dette til Askøy komune, idet de viste til at støyskjerm var inntegnet på reguleringsplanen. De viste også til avtalen av 09 12 1988. Etter at Moss hadde fulgt saken opp i flere etterfølgende henvendelser, sluttet kommunen seg til vegkontorets syn. Kommunen var heller ikke villig til å gi Moss økonomisk vederlag til isolering av østre vegg i bolighuset.
Partene kom ikke til enighet om støydempende tiltak, og Kirsten-Elin og Rolf Moss tok derfor ut stevning for Midhordland herredsrett, som avsa dom 24 09 1999 med følgende domsslutning:
«1. Askøy kommune frifinnes.
2. Kirsten-Elin Moss og Rolf Johan Moss dømmes til in solidum å betale Askøy kommunes saksomkostninger med kr 28 750 - kronertjueåttetusensyvhundreogfemti 00/100 innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelse av denne dom.»
Om saksforholdet vises ellers til herredsrettens dom og gjennomgangen i det følgende. Kirsten- Elin og Rolf Moss har påanket dommen til Gulating lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt i Bergen over to dager fra 06 12 2000. De ankende parter møtte personlig, og for ankemotparten møtte seksjonsleder Asbjørn Skudal, som også var oppgitt som vitne av ankende part, med fullmakt. Partsepresentantene ga forklaring, og i tillegg til Skudal ble to vitner avhørt. Befaring var begjært av ankemotparten, men ble frafalt. Bevisføring ble foretatt som avmerket i utdraget.
De ankende parter gjør gjeldende de samme anførsler som for herredsretten, og det kan derfor i det vesentlige vises til redegjørelsen i herredsrettens dom. Anførslene går i korthet ut på at Askøy kommune - ankemotparten - er forpliktet til å oppføre støyskjerm på to grunnlag: En forpliktelse som nevnt følger av reguleringsplanen, og har i alle fall en avtalerettslig forankring.
Når det gjelder det første av disse rettsgrunnlag, understrekes det at planen må tolkes i lys av reguleringsbestemmelsene §12. De tiltak som følger av planen, slik fortolket, må settes i verk dersom arbeidet - veibyggingen - blir gjennomført. Når veien er bygget, er kommunen forpliktet til å gjennomføre de nødvendige støydempende tiltak, slik reguleringsbestemmelsene gir anvisning på. Denne forpliktelse kan den ikke komme fri ved å endre reguleringsplanen nå.
Kommunen har engasjert sakkyndig i utbyggingsfasen, og den sakkyndige har basert seg på at det bygges støyskjermer. Med et slikt utgangspunkt konkluderer den sakkyndige med at det ikke er behov for tiltak ut over de som er beskrevet i reguleringsplanen. I denne har kommunen «flagget» for allmenheten at det skal være slik støydemping, og den har da plikt til å følge dette opp. Det vises til dommen i RG-1982-499 Alstahaug, og pekes ellers på at det er oppført støyskjerm de to andre steder der dette er angitt på reguleringskartet. Dette må bety at kommunen anser seg forpliktet, slik ankende part anfører, og når denne forpliktelse ikke er fulgt opp, foreligger en forskjellsbehandling i forhold til ankende parter som det ikke er grunnlag for.
Når det gjelder «avtalegrunnlaget», anfører de ankende parter at de hadde berettiget forventning om at det skulle bygges støyskjerm ut fra reguleringsplanen. De gikk deretter inn i forhandlinger som resulterte i avtalen av 09 12 1988. Avtalens ordlyd må tolkes i lys av det kart som fulgte med og der støyskjerm var inntegnet, og i lys av det som ble diskutert under forhandlingene. Slik de ankende parter oppfattet det, var det ikke spørsmål om det skulle være støyskjerm, men når den skulle bygges og hvordan den skulle utformes. De ankende parter ville aldri skrevet under avtaleutkastet dersom de hadde fått indikasjoner på at de ikke ville få støyskjerm.
Det var kommunen som laget utkast til avtale og som av denne grunn måtte sørget for at avtalen ble klar nok. Det vises i denne forbindelse til den lojalitetsplikt enhver part har i et avtaleforhold, samt til at det som nevnt er oppført støyskjerm på de to andre steder der dette er angitt på reguleringskartet. På disse punkter er det gjort avtale med de berørte grunneiere, og det er ikke påvist forhold som skulle gjøre det vanskelig å inngå tilsvarende avtale med de ankende parter.
Subsidiært, dersom de ankende parter ikke får medhold på ett av de nevnte grunnlag, gjøres det gjeldende at avtalen av 09 12 1988 er helt eller delvis ugyldig etter avtaleloven §33 eller §36. I denne forbindelse anføres det at avtalen er urimelig i sine konsekvenser, og det vises til at det de står igjen med, er et vederlag på kr 640 for de tiltak som er gjennomført. Det er ikke foretatt støyskjerming og de ankende parter har ikke fått noe vederlag for ulemper som følge av tiltaket.
Ved den vurdering som skal foretas her, må det legges vekt på at de ankende parter gjennom den avtale som er inngått, har fraskrevet seg sin ekspropriasjonsrettslige posisjon, og dette skyldes en misforståelse som er skapt av den annen part. Ankemotparten har ikke ivaretatt sin omsorgs- og lojalitetsplikt i forhold til en ukyndig part, i en situasjon der ankemotparten satt med all kunnskap om reguleringssituasjonen. De ankende parter kjente ikke til reguleringsbestemmelsene, men var klar over reguleringskartet, der støyskjermene var inntegnet. De var opptatt av spørsmål om støyskjerm og ville ikke underskrevet hvis det var usikkerhet om dette.
Ankemotparten burde, slik forholdene lå an, ha klargjort de rettslige forutsetninger, og må ta følgene når dette ikke er gjort. Det må i denne forbindelse også ha vekt at de ankende parter ikke ble gjort kjent med retten til juridisk bistand i ekspropriasjonssaker, og de ble ikke forelagt noe avtaleutkast før de underskrev i en situasjon der kommunen stod klar med gravemaskin for å påbegynne de arbeider som skulle gjøres. Det må under de foreliggende omstendigheter kreves lite for å underkjenne avtalen, og det er ingen rimelig grunn til at den skal bli stående. Hvis den kjennes ugyldig, innebærer dette ikke annet enn at ankemotparten enten må forhandle videre med de ankende parter eller kreve skjønn, slik det kunne vært gjort fra begynnelsen av.
De ankende parter legger etter ovenstående ned slik påstand:
I. Prinsipalt:
1. Askøy kommune er forpliktet til å la bygge støyskjerm langs Kirsten-Elin og Rolf Moss sin eiendom gnr 12 bnr 378 og bnr 1304 i Askøy kommune som vist på reguleringskart av 21 12 87.
2. Askøy kommune dømmes til å oppføre støyskjerm innen en frist fastsatt av retten.
Subsidiært:
1. Avtalen dat 09 12 88 kjennes ugyldig helt eller delvis.
2. Askøy kommune pålegges innen en frist fastsatt av retten å begjære skjønn for fastsettelse av erstatning for inngrepet på gnr 12 bnr 378 og 1304.
II. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger både for herreds- og lagmannsretten.
Ankemotparten har for lagmannsretten anført at de ankende parter har fått det de har krav på etter lov og regelverk for øvrig. Det de prøver, er gjennom søksmål å få mer enn dette. Det er ikke bestridt at vegkontorets vedtak om å bygge vei og ikke oppføre støyskjerm er lovlige, og det er ikke påvist feil ved kommunens saksbehandling eller vedtak. Det ville gi uholdbare presedensvirkninger dersom det aksepteres at de ankende parter skulle få mer enn det de har fått gjennom den avtale de har inngått. For øvrig er det ikke riktig at avtaler med andre grunneiere er holdt tilbake, og om disse avtaler ikke var kjent, er dette uten betydning for saken.
Det er ikke omstridt at en reguleringsplan er bindende både for kommunen og utbyggerne, jf plan- og bygningsloven §31. Det følger imidlertid ikke av dette at kommunen har plikt til å gjennomføre de tiltak som er beskrevet i reguleringsplanen. Hvis det skulle forholde seg slik at en plikt til å bygge støyskjerm følger av at det er bygget vei, må denne plikten i tilfelle påhvile Statens vegvesen. Ankemotparten må derfor frifinnes også under denne forutsetning.
Når det skal tas stilling til hva reguleringsplanen inneholder, må den tolkes, og tolkingen må skje i lys både av reguleringsbestemmelsene og saksforelegget til kommunestyret. Når det heter der at det «vil kunne» bli behov for støyskjerm, betyr ikke dette at det skal oppføres skjerm. Det som ligger i planen, er ikke annet enn at det avsettes plass for et slikt tiltak. Om tiltaket skal gjennomføres, måtte avklares i forhold til forskriftverket når veien var oppført. De undersøkelser som ble foretatt, viste at det ikke var nødvendig med noen støyskjerm hos ankende parter.
Plankartet gir ikke noe fullstendig bilde av den rettslige situasjon. Det må også ses hen til reguleringsbestemmelsene, og de ankende parter må selv bære risikoen for at de forutsetninger de baserte seg på, ikke holder. Når dokumentene ses i sammenheng, må det legges til grunn at ankemotparten bare hadde plikt til å vurdere om det skulle bygges støyskjerm, og dette er gjort.
Subsidiært, dersom reguleringsplanen må tolkes slik at det skal bygges støyskjerm, anføres det at kommunen står fritt til å endre den også etter at veianlegget er oppført. De ankende parter har den garanti som ligger i støyforskriftene, men disse er riktig anvendt i nærværende tilfelle. RG-1982-499 Alstahaug er ikke parallell med nærværende tilfelle. De ankende parter har således ikke innrettet seg etter sin tolkning av reguleringsplanen ved å gjennomføre tiltak på sine egne eiendommer, og ankemotparten har heller ikke opptrådt i strid med reguleringsplanen.
Det konkluderes etter dette med at anken ikke kan føre fram med utgangspunkt i de ankende parters fortolkning av reguleringsplanen. Den kan heller ikke føre fram på avtalerettslig grunnlag. Avtalen inneholder således ikke noe løfte om at det skal bygges støyskjerm, og Rolf Moss har i sin partsforklaring bekreftet at det var reguleringsplanen han baserte seg på. At reguleringskartet var vedlagt avtalen, må være uten betydning her. Det fremgår således av sammenhengen at dette ble gjort for å beskrive de ankende parters atkomst til eiendommene.
Ankemotparten kan heller ikke se at de avtaler som er inngått med andre, har betydning. Det er tale om ulike avtaler, som gjaldt forskjellige eiendommer, der vurderingene kunne falle forskjellig ut. Der støyskjerm er oppført, har dette skjedd etter en konkret vurdering. I det ene tilfelle er det bygget skjerm fordi veien ble liggende slik at eiendommen ble mer utsatt for innsyn. I det andre tilfelle ble avtalen inngått i en periode der kommunen forhandlet under tidspress. Dette kan ha ledet til at denne nabo fikk en bedre løsning mht støy. Erfaring har også vist at det var riktig å bygge skjerm her, siden den skjerm som er oppført, har god effekt. En støyskjerm hos ankende parter ville ha begrenset virkning, og den ville også virke skjemmende.
Det understrekes ellers at det skal mye til for å binde kommunen i et tilfelle som dette, jf Rt-1971-228. Det må stilles strenge krav til bevis for at det skal foreligge en avtale, og det er ikke ført nødvendige bevis for at den avtale som er inngått, kan tolkes slik de ankende parter anfører.
Den avtale som foreligger med de ankende parter, kan ikke revideres etter avtaleloven §36. En revisjonsdgang ville forutsette at det fremtrer som urimelig ikke å bygge støyskjerm, eller at de ankende parter har gitt fra seg noe de har krav på. Hvis det skal legges vekt på at de ankende parter ville fått ulempeserstatning dersom de hadde nektet å underskrive avtalen, må det fremtre som ganske sannsynlig at et krav om slik erstatning ville ført fram. Dersom det skal ses hen til at de ikke får dette spørsmål prøvet fordi de har inngått avtale, ville dette få som konsekvens at alle grunneieravtaler underkjennes, siden dette vil være en konsekvens av enhver slik avtale.
Når det gjelder spørsmålet om å kjenne avtalen ugyldig helt eller delvis, anfører ankemotparten at omsorgs- og lojalitetsplikten er overholdt. De ankende parter har fått det de har krav på etter loven, og det er ikke grunn til å tro at de ville fått mer om de hadde brutt forhandlingene. Det tiltak som er gjennomført, ligger under tålegrensen etter ekspropriasjonserstatningsloven §8, og de ankende parter ville ikke fått noen ulempeserstatning selv om grensen var overskredet.
Det bestrides at de ankende parter ble «presset» til å undertegne avtalen. Det vises her til det følgeskriv som var vedlagt, der de ble oppfordret til å komme med merknader til avtaleutkastet.
Ankemotparten legger etter ovenstående ned slik påstand:
1. Askøy kommune frifinnes.
2. Askøy kommune tilkkjennes sakens omkostninger for herreds- og lagmannsretten.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten for så vidt angår det første av de ankende parters rettsgrunnlag. Som herredsretten finner lagmannsretten således at Askøy kommune ikke kan pålegges å bygge støyskjerm under henvisning til reguleringsplanen, og herredsrettens bemerkninger rundt dette spørsmål kan lagmannsretten i det alt vesentlige tiltre. Lagmannsretten er imidlertid, i motsetning til herredsretten, kommet til at den avtale partene har inngått 09 12 1988, må kjennes ugyldig. De ankende parter må derfor gis medhold i sin sibsidiære påstand. Denne er for øvrig basert på et rettsgrunnlag som er nytt for lagmannsretten og som er tillatt påberopt ved kjennelse avsagt av Høyesteretts kjæremålsutvalg 26 05 2000.
Til den avtalerettslige problemstilling skal lagmannsretten bemerke:
Utgangspunktet er at en grunneier som blir utsatt for ekspropriasjonsrettslige tiltak, kan inngå avtale om minnelige ordninger som medfører at en tungvint og tidkrevende skjønnsprosess kan unngås. Det må bero på en konkret vurdering hvilke plikter en kommune har i slike tilfeller når det gjelder veiledning til den private part bl a om rett til å benytte advokat for det offentliges regning dersom det blir nødvendig å gjennomføre en slik prosess. I nærværende tilfelle kan kommunen - ankemotparten - ikke kritiseres for at den unnlot å opplyse om dette. Det areal som skulle avstås, var beskjedent, og det var heller ikke andre forhold som tilsa at parten ville bli berørt på en slik måte eller i slik grad at det tilsa spesiell oppmerksomhet fra kommunens side.
Lagmannsretten kan heller ikke se at det forhold at det er oppført støyskjermer de to andre steder der dette er angitt på reguleringskartet, har avgjørende betydning i saken. Det må således, som anført av ankemotparten, ses hen til at det er tale om forskjellige eiendommer som kan komme ulikt ut når det gjelder støyproblemer og andre forhold som det må være anledning til å trekke inn i avtalesammenheng, som f eks innsynsproblematikken. At ankemotparten skal ha «holdt tilbake» informasjon om de avtaler som er inngått med andre grunneiere, slik de ankende parter har vært inne på, er det etter lagmannsrettens oppfatning ikke holdepunkter for å anta.
Slik lagmannsretten ser det, må det etter bevisførselen legges til grunn at de ankende parter tok spørsmålet om støyskjerm opp med kommunen i god tid før avtalen ble inngått. Det kan her vises til et notat som er fremlagt i saken (utdraget side 59), der de ankende parter har listet opp en del spørsmål de ønsket å stille da de møtte hos saksbehandler Trine Hvoslefødt xx.xx.1987. Av notatet går det fram at de spurte om høyde på støyskjerm og om når skjermen «kommer» og at de på begge punkter fikk til svar at dette var «ikke avgjordt». Videre går det fram at de spurte om atkomst til bnr 378 og fikk til svar at det kunne bli «port i støygjerdet». At kommunen var klar over at ankende parter var opptatt av disse forhold i avtalefasen, synes heller ikke bestridt.
Det er med ovenstående som bakgrunn avtalen av 08 12 1988 må tolkes. Her må det også ses hen til at kommunen, i den sammenheng den opptrådte, fremtrer som en kvalifisert part som forhandler med en ikke-sakkyndig part på grunneiersiden. At grunneierne, de ankende parter, hadde begrensede forutsetninger for å vurdere de rettslige sider av et avtaleutkast som regulerte en hel rekke ulikeartede spørsmål, fremstår for lagmannsretten som klart etter det inntrykk de har gitt gjennom sine forklaringer under ankeforhandlingen. De kan vanskelig ha fremstått som noe annet enn dette - som uprofesjonelle aktører - i de forhandlinger de hadde med kommunen.
Som påpekt ovenfor, kan kommunen ikke kritiseres for at den unnlot å informere de ankende parter om at de kunne benytte avdokat for det offentliges regning ved en eventuell skjønnsprosess. Lagmannsretten ser det imidlertid slik at når de ankende parter ikke kunne misforstås for så vidt som at de var opptatt av at de skulle få støyskjerm, måtte det påhvile kommunen å si tydelig fra dersom det i de formuleringer den brukte, lå noen «melding» om at støyskjerm kanskje ikke ville bli oppført overhodet. Selv om kommunens representant (utdraget side 144) har anført at «[n]oe muntlig løfte fra hans side ble ikke gitt som ikke er nedfelt i avtaleteksten», er det etter lagmannsrettens oppfatning ikke tilstrekkelig grunnlag for å bygge på at de krav som med rimelighet kan stilles til klarhet fra kommunens side på dette punkt, er tilfredsstilt.
Når det viser seg at det i de formuleringer kommunen brukte i det utkast den utarbeidet, lå en reservasjon som koplet seg opp mot formuleringer i reguleringsbestemmelsene §12 og at de ankende parter dermed ikke fikk det de «trodde» de skulle få, foreligger det en uklarhet som kommunen må bære ansvaret for. Selv om en reguleringsplan med tilhørende reguleringsbestemmelser er «offentlige» dokumenter som enhver forutsettes å være kjent med, blir situasjonen en annen når en part, som her, også har et avtaledokument med en forutgående historikk å forholde seg til. Avtaleteksten rokker etter lagmannsrettens oppfatning i seg selv ikke ved dette, og det gjør heller ikke følgeskrivet, der kommunen ba om å bli kontaktet dersom de ankende parter hadde «merknader» til avtaleutkastet. Slik lagmannsretten ser det, kan det under de foreliggende omstendigheter således ikke reises kritikk mot de ankende parter med grunnlag i at de unnlot å kontakte kommunen, siden deres oppfatning var tilstrekkelig klargjort fra før.
Ankemotparten har vist til at Rolf Moss i sin partsforklaring har opplyst at han mente at krav om støyskjerm fulgte av reguleringsplanen og at han slik sett ikke har bygget sine forventninger på avtalen av 08 12 1988. Lagmannsretten finner ikke å kunne legge avgjørende vekt på dette. Slik lagmannsretten forstår de ankende parter, fremtrer deres forventninger som resultat av en prosess over tid. Den startet med reguleringskartet, der støyskjerm var tegnet inn, og den fortsatte med den muntlige kommunikasjon med kommunen der de gjorde rede for sitt syn. Og den ble fulgt opp med et avtaleutkast der det var vedlagt et kart som også hadde støyskjerm inntegnet og som - slik de ankende parter med rette måtte kunne forstå det - skulle fange opp de synspunkter de hadde når det gjaldt støyskjerming. Det er mot en slik samlet bakgrunn de må ha krav på å bli vurdert: De mente å ha klargjort sitt standpunkt og at dette var akseptert, og kommunen må som nevnt lastes for at de misforståelser som forelå, ikke ble ryddet av veien.
De ankende parter har anført at de ikke ville underskrevet avtalen hvis de var kjent med at de ikke uten videre kunne regne med at det ble oppført støyskjerm ved eiendommene. Lagmannsretten legger dette til grunn. På den annen side kan ikke godt kommunen pålegges å bygge støyskjerm når det etter de målinger som senere er foretatt, viser seg at støyskjerm etter alt å dømme er et tiltak som verken er fullt ut tjenlig eller nødvendig. Poenget må være at dersom partene hadde vært kjent med kommunens forutsetninger og nektet å underskrive, måtte det vært fremmet ekspropriasjonsskjønn og spørsmålet om ulempeserstatning ville kommet opp. Hva som ville blitt resultatet av en slik prosess, er ikke godt å si. Det fremstår imidlertid ikke som utelukket for lagmannsretten at en viss ulempeserstatning etter forholdene ville blitt tilkjent.
Den naturlige konsekvens av dette er at avtalen kjennes ugyldig. Det rettslige grunnlag er avtaleloven §36, og slik at det foretas en samlet vurdering av avtalens innhold, partenes stilling og forholdene ved avtalens inngåelse. Det må være riktig å kjenne avtalen helt ugyldig, siden den fremtrer som et samlet hele og bør vurderes under ett. Konsekvensen blir at kommunen må begjære skjønn til fastsettelse av erstatning for det inngrep som er gjort, og dette har de ankende parter også lagt ned påstand om. En naturlig frist kan være én måned fra dommen er forkynt.
Anken har ført fram på ankende parts subsidiære grunnlag, og spørsmålet om saksomkostninger må vurderes med utgangspunkt i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172, §173, §174 Avgjørelsen er basert på vanskelige rettslige avveininger, og lagmannsretten har vært i tvil. Hensett til dette tilkjennes ikke saksomkostninger for noen instans, jf lovens §172 annet ledd første alternativ.
Lagmannsrettens dom er enstemmig.
Domsslutning:
1. Avtale mellom Askøy kommune og Rolf og Kirsten-Elin Moss, datert 09 12 1988, kjennes ugyldig i sin helhet.
2. Askøy kommune pålegges innen 1 - en - måned fra dommen er forkynt å begjære skjønn for fastsettelse av erstatning for inngrepet på gnr 12 bnr 378 og 1304.
3. Saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.