HR-2001-1036-K - Rt-2001-1091
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-09-03 |
| Publisert: | HR-2001-01036-K - Rt-2001-1091 (202-2001) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om saksomkostninger. |
| Saksgang: | Bergen byrett - Gulating lagmannsrett LG-2000-654 - Høyesterett HR-2001-01036, sivil sak, kjæremål |
| Parter: | A (advokat Aksel Kayser) mot B (advokat Dag A. Stiegler) |
| Forfatter: | Aasland, Bruzelius, Utgård |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, §181, Ekteskapsloven (1991) §65 |
Saken gjelder spørsmål om saksomkostninger.
I sak om revisjon av skifteoppgjør i medhold av ekteskapsloven §65 avsa Bergen byrett dom 11. januar 2000 med slik domsslutning:
«1. B dømmes til å betale til A kronerfirehundretusen -400.000- 00/100- innen to -2- uker. Det betales tolv -12- % rente av beløpet fra 15.01.97 til betaling finner sted.
2. B dømmes til å betale A erstatning for saksomkostninger med kronersyvogtyvetusensyvhundreognittini -27.799- 00/100 innen to -2- uker.»
B påanket avgjørelsen til Gulating lagmannsrett som avsa dom 19. juni 2001 med slik domsslutning:
«1. B betaler til A kr 200.000 -tohundretusen - innen to uker fra forkynnelse av dommen. Det betales 12% rente av beløpet fra 24.07.1999 til betaling finner sted.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B kr 43.400 - førtitretusenfirehundre - innen to uker fra forkynnelse av dommen.
3. Partene bærer sine egne omkostninger for byretten.»
A har i rett tid påkjært domsslutningens punkt 2 og punkt 3 til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens lovforståelse. Hun har i korte trekk gjort gjeldende at lagmannsretten i forhold til saksomkostninger for byretten feilaktig har anvendt tvistemålsloven §174. I stedet skulle §172 første ledd ha vært anvendt. Byretten la til grunn at B hadde tapt saken fullstendig og tilkjente A kr 400.000. Dersom byretten hadde tilkjent A kr 200.000, ville hun også ha vunnet saken fullstendig. Det vises til at påstanden var utformet slik at retten skulle fastsette et beløp skjønnsmessig, oppad begrenset til kr 400.000. Det sentrale må være at det materielle resultat er det samme i begge instanser, nemlig at A hadde et krav etter ekteskapsloven §65.
Omkostningene for lagmannsretten er også avgjort i strid med loven. Det er feil å anvende tvistemålsloven §174. Det korrekte hadde vært å anvende §172. Det er feil å konkludere med at A har tapt saken delvis. Uansett, dersom §174 kommer til anvendelse, er lagmannsrettens anvendelse av bestemmelsens annet ledd i strid med loven. Det er ikke grunnlag for å tilkjenne motparten omkostninger helt eller delvis.
Hun har nedlagt slik påstand:
«1. Prinsipalt:
I saksomkostninger for Bergen byrett betaler B til A kr 27.799,- med forfall innen 2 uker fra byrettens dom 11.01.00 ble forkynt for B.
Subsidiært:
Lagmannsrettens dom punkt 3 oppheves og hjemvises.
2. Prinsipalt:
I saksomkostninger for lagmannsretten betaler B til A kr 48.400,- innen 2 uker fra forkynnelse av kjennelse.
Subsidiært:
Lagmannsrettens dom punkt 2 oppheves og hjemvises.»
B har tatt til motmæle og har i korte trekk gjort gjeldende at lagmannsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålene er riktig. Det var korrekt å anvende tvistemålsloven §174 når det gjelder omkostningene for byretten. Videre skal omkostningsspørsmålet for lagmannsretten avgjøres etter §174. Lagmannsretten har ikke forstått §174 annet ledd feil.
Han har nedlagt slik påstand:
«1. Gulating lagmannsrett avgjørelse stadfestes.
2. B tilkjennes saksomkostninger for kjæremålet med kr 2.200,-.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalget kan prøve om lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse er i strid med loven, jf. tvistemålsloven §181 annet ledd, herunder om begrunnelsen er mangelfull.
Utvalget behandler først lagmannsrettens avgjørelse av omkostningene for byretten. Lagmannsretten har - riktig - uttalt at «det materielle resultat i ankesaken må legges til grunn ved vurderingen av om saksomkostninger skal tilkjennes for førsteinstansen». Den har så - tydeligvis fordi det beløp som ble tilkjent A, i lagmannsretten ble nedsatt fra kr 400.000 til kr 200.000 - bygget saksomkostningsavgjørelsen på at saken for byretten var dels vunnet og dels tapt, slik at tvistemålsloven §174 fikk anvendelse. Til dette bemerker utvalget at påstanden for byretten er avgjørende for hvorvidt saksomkostningsavgjørelsen for denne instans skulle skje ut fra tvistemålsloven §174 eller §172, jf. Rt-1994-1018. A hadde ikke nedlagt påstand om en bestemt sum, men påstod seg tilkjent et beløp fastsatt etter rettens skjønn og oppad begrenset til kr 400.000. Også tilkjennelse av et beløp på kr 200.000 innebærer da at saken er vunnet og at saksomkostningsavgjørelsen skal treffes etter tvistemålsloven §172, slik byretten gjorde. Utvalget finner under henvisning til tvistemålsloven §181 annet ledd 3. punktum at saken er tilstrekkelig opplyst til at utvalget kan stadfeste byrettens saksomkostningsavgjørelse.
Ved avgjørelsen om saksomkostningene for lagmannsretten må det tas utgangspunkt i at A påstod stadfestelse av byrettens dom. Når det tilkjente beløp ble redusert, innebærer det at ankesaken ble dels vunnet og dels tapt, og lagmannsretten har derfor med rette bygget på tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §174. Lagmannsrettens begrunnelse for å tilkjenne B saksomkostninger i medhold av §174 annet ledd er følgende:
«Hovedregelen når en ankesak dels vinnes og dels tapes, slik tilfellet er her, er at hver av partene bærer sine omkostninger for lagmannsretten, jf prinsippet i tvistemålsloven §174 første ledd som får tilsvarende anvendelse. Det følger imidlertid av §174 annet ledd at et forlikstilbud fra motparten som avslås kan få konsekvenser for saksomkostningsspørsmålet. I dette tilfellet ble det i anken fra B av 10.03.2000 samtidig fremsatt et forlikstilbud om å betale kr 150.000 til A. At ankende part var villig til å finne frem til en minnelig løsning er også kommunisert i et prosesskrift av 09.05.2000, og gjentatt muntlig for lagmannsretten. I retten ble det opplyst at ankende part også var villig til å forhandle om et høyere beløp. Ankemotparten har på sin side ikke vært villig til forliksdrøftelser. På bakgrunn av det resultat lagmannsretten er kommet til, finner lagmannsretten at det burde ha vært grunnlag for forhandlinger, og at unntaksregelen i §174 annet ledd derfor bør komme til anvendelse, slik at A pålegges å erstatte Bs saksomkostninger for lagmannsretten.»
Utvalget finner at den begrunnelse lagmannsretten her har gitt, gir tilstrekkelig rettslig grunnlag for å anvende unntaksregelen i tvistemålsloven §174 annet ledd. Deler av lagmannsrettens faktiske beskrivelse er omtvistet mellom partene. Utvalget finner imidlertid ikke grunnlag for å tilsidesette denne. Kjæremålet over avgjørelsen av saksomkostningene for lagmannsretten fører således ikke frem.
Da kjæremålet bare delvis har ført frem, finner utvalget i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §174 første ledd at saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg ikke bør tilkjennes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes.
2. For øvrig forkastes kjæremålet.
3. Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.