HR-2001-1164 - Rt-2001-1332
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-10-17 |
| Publisert: | HR-2001-01164 - Rt-2001-1332 (241-2001) |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | Saken gjaldt krav om erstatning og oppreisning for uberettiget forfølgning. |
| Saksgang: | Heggen og Frøland herredsrett - Borgarting lagmannsrett LB-2000-2653 M/02 - Høyesterett HR-2001-01164, straffesak, kjæremål |
| Parter: | A (advokat Øystein Storrvik) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Tjomsland, Aarbakke, Skoghøy |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446, §449, §385, §438, §447, Straffeloven (1902) §162 |
Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning for uberettiget forfølgning, jf. straffeprosessloven §444, §445, §446.
A, født *.*.1969, ble ved tiltalebeslutning av 8. september 1999 sammen med B og C tiltalt for overtredelse av straffeloven §162 første og tredje ledd, jf. femte ledd. Tiltalen gjaldt innførsel av ca 3,5 kg heroin fra Sverige til Norge. For dette forhold hadde A vært varetektsfengslet fra 26. mai til 10. august 1999. Ved dom av 30. desember 1999 av Heggen og Frøland herredsrett ble A - under dissens fra rettens formann - frifunnet, mens B og C ble dømt. Påtalemyndigheten påanket den del av dommen som gjaldt frifinnelsen av A, til Borgarting lagmannsrett, mens B erklærte anke over den del av dommen som gjaldt ham. Begge ankene gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, og ble ved beslutning 4. februar 2000 henvist til ankeforhandling. Senere trakk B sin anke, og ved kjennelse 31. mars 2000 ble ankesaken hevet for hans vedkommende.
Ankeforhandling i saken mot A ble avholdt 7. juni 2000. Etter at A og B hadde forklart seg, ble videre bevisførsel avbrutt, og i samsvar med påstand fra aktor ble A frifunnet.
Den 7. september 2000 fremsatte A for Borgarting lagmannsrett krav om erstatning for uberettiget forfølgning og for utgifter til å møte til hovedforhandling for herredsretten og ankeforhandling for lagmannsretten. Kravet som til sammen beløp seg til kr 142.386, fordelte seg på følgende poster:
- Erstatning for reise- og oppholdsutgifter i forbindelse med hovedforhandlingen i herredsretten og ankeforhandlingen for lagmannsretten, til sammen kr 13.203.
- Erstatning for tapte arbeidsinntekter i varetektstiden kr 29.184.
- Erstatning for tapt arbeidsinntekt etter varetektsfengslingen og oppreisning for psykisk belastning som følge av varetektsfengslingen, til sammen kr 200.000.
I brev av 13. desember 2000 til lagmannsretten gav As forsvarer uttrykk for at dersom lagmannsretten fant at «spørsmålet om As sannsynliggjøring av ikke å ha foretatt handlingen er uklar fordi bevisførselen ble avsluttet av påtalemyndigheten kan det være en mulighet at man her beslutter muntlig forhandling etter straffeprosessloven §449 tredje ledd». Etter at påtalemyndigheten hadde fått anledning til å uttale seg, besluttet forberedende dommer 5. april 2001 at det ikke skulle holdes muntlig forhandling. Det erstatningskrav A hadde fremsatt, ble etter dette behandlet skriftlig og med de samme dommere som behandlet straffesaken, jf. straffeprosessloven §447 tredje ledd 3. punktum.
Ved lagmannsrettens kjennelse 20. juni 2001 ble A med hjemmel i straffeprosessloven §438 annet ledd tilkjent erstatning for reise- og oppholdsutgifter i forbindelse med hoved-forhandlingen for herredsretten og ankeforhandlingen for lagmannsretten. Derimot ble kravet om erstatning for tapt arbeidsinntekt og oppreisning ikke tatt til følge. Lagmannsretten fant at A ikke hadde sannsynliggjort at han ikke hadde medvirket til det forhold tiltalen gjaldt, og det var da ikke grunnlag for å tilkjenne erstatning etter §444. Etter lagmannsrettens oppfatning var heller ikke vilkårene for å tilkjenne erstatning etter §445 til stede. Når vilkårene for erstatning etter §444 eller §445 ikke var oppfylt, kunne det ikke gis oppreisning for ikke-økonomisk skade etter §446. Lagmannsrettens kjennelse har denne slutning:
«Staten v/Justisdepartementet betaler innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse 13.203 - trettentusentohundreogtre - kroner i erstatning til A. For øvrig frifinnes staten v/Justisdepartementet.»
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, og har i hovedsak gjort gjeldende:
Vilkåret for erstatning etter straffeprosessloven §444 er at A har sannsynliggjort at han ikke har foretatt den handling som han har vært tiltalt for. Etter at A og B hadde forklart seg under ankeforhandlingen for lagmannsretten, ble bevisførselen avsluttet, og aktor la ned påstand om frifinnelse. Dette gir det bestemte inntrykk at bevisene fra påtalemyndighetens side ble vurdert som svake. Det er også svært viktig at den andre som ble dømt i saken - C - i herredsretten gav uttrykk for at hun ikke hadde inntrykk av at A var medskyldig i innførselen av narkotika. Siden bevisførselen for lagmannsretten ble avsluttet etter tiltaltes og Bs forklaring, ble hun ikke avhørt av lagmannsretten. Ut fra det foreliggende materiale mener A at han har sannsynliggjort at han ikke har foretatt den handling han har vært tiltalt for.
Subsidiært har A gjort gjeldende at vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §445 er til stede.
A har nedlagt slik påstand:
«A tilkjennes i erstatning og oppreisning for uberettiget forfølging kr 242.386,-.»
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet. Etter påtalemyndighetens syn foranlediger kjæremålet ingen ytterligere kommentarer utover en henvisning til lagmannsrettens kjennelse og det påtalemyndigheten tidligere har anført.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Den angrepne avgjørelse er truffet av lagmannsretten som første instans. Kjæremålsutvalget har derfor full kompetanse ved behandlingen av kjæremålet.
Kjæremålsutvalget har kommet til at lagmannsrettens kjennelse må oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil.
I forhold til Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 1 må krav om erstatning for uberettiget forfølgning anses som en borgerlig rettighet («civil right»). Det følger av kravet om rettferdig og offentlig rettergang i denne bestemmelsen ( «fair and public hearing») at borgerne ved behandling av slike rettigheter som utgangspunkt har krav på muntlig forhandling, se Høyesteretts kjæremålsutvalg kjennelser i Rt-2001-468 og av 28. juni 2001 (sak Rt-2001-894) med henvisning til praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol.
Som det fremgår av de nevnte avgjørelser av kjæremålsutvalget, kan retten til muntlig forhandling frafalles med mindre hensynet til rettferdig rettergang likevel krever at det holdes muntlig forhandling. I den foreliggende sak påpekte As forsvarer i brev av 13. desember 2000 til lagmannsretten at lagmannsretten kunne beslutte muntlig forhandling dersom den fant det uklart om A hadde sannsynliggjort at han var uskyldig. På denne bakgrunn kan A - til tross for at han ikke direkte har forlangt muntlig forhandling - ikke anses å ha frafalt retten til muntlig behandling.
Både i avgjørelsen i Rt-2001-468 og i avgjørelsen av 28. juni 2001 (Rt-2001-894) ble straffeforfølgningen avsluttet med at saken ble henlagt under etterforskningen. I slike tilfeller står kravet om muntlig forhandling særlig sterkt.
I den foreliggende sak endte straffeforfølgningen med at tiltalte etter påstand fra aktor ble frifunnet av lagmannsretten, og kravet om erstatning for uberettiget forfølgning ble i samsvar med hovedregelen i straffeprosessloven §447 tredje ledd 3. punktum avgjort av de samme dommere som deltok ved behandlingen av straffesaken. Etter kjæremålsutvalgets oppfatning må spørsmålet om tiltalte i slike tilfeller har krav på ny muntlig forhandling ved behandlingen av erstatningskravet, avhenge av de nærmere omstendigheter. Blant annet må det legges vekt på hvor lang tid som har gått siden straffesaken ble behandlet, om erstatningskravet er bestridt av påtalemyndigheten og i tilfelle på hvilke punkter kravet er bestridt, og om det ved behandlingen av straffesaken har vært gjennomført full bevisførsel.
Ved behandlingen av straffesaken mot A ble bevisførselen avbrutt etter at A og B hadde forklart seg. A har som ledd i sin bevisførsel for at han ikke har begått den handling han har vært tiltalt for, blant annet lagt stor vekt på den forklaring C avga for herredsretten. Da bevisførselen under ankeforhandlingen for lagmannsretten ble avbrutt, hadde hun ikke vært avhørt. På denne bakgrunn mener kjæremålsutvalget at lagmannsretten med hjemmel i straffeprosessloven §449 tredje ledd, jf. EMK artikkel 6 nr. 1 skulle ha besluttet muntlig forhandling ved behandlingen av erstatningskravet.
Da feilen kan ha virket inn på innholdet av lagmannsrettens avgjørelse, og kjæremålsutvalget ikke har tilstrekkelig grunnlag for å treffe ny avgjørelse, må lagmannsrettens kjennelse oppheves, jf. straffeprosessloven §385 tredje ledd 2. punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.