HR-2001-656 - Rt-2001-894
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-06-28 |
| Publisert: | HR-2001-00656 - Rt-2001-894 (162-2001) |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | Saken gjaldt krav om erstatning for uberettiget strafforfølgning og spørsmål om muntlig forhandling om kravet. |
| Saksgang: | Gauldal forhørsrett 00-00346 - Frostating lagmannsrett LF-2000-211 M - Høyesterett HR-2001-00656, straffesak, kjæremål |
| Parter: | A (advokat Terje Engebretsen) mot Staten v/Justisdepartementet |
| Forfatter: | Matningsdal, Skoghøy, Frisak |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, §446, §449, §100, §388, Straffeloven (1902) §162, Menneskerettsloven EMK (1999) |
Saken gjelder krav om erstatning for uberettiget strafforfølgning, jf. straffeprosessloven §444 - §446, herunder spørsmål om muntlig forhandling om kravet.
A, født xx.xx.1969, ble 15. januar 1999 pågrepet på sitt hjemsted. Hun ble 18. januar 1999 siktet etter straffeloven §162 første ledd jf. femte ledd, idet hun natt til 15. januar 1999 skulle ha oppbevart narkotika på bopel. Gauldal forhørsrett besluttet 18. januar 1999 at hun skulle løslates. Kjennelsen ble påkjært og gitt oppsettende virkning. Ved Frostating lagmannsretts kjennelse 21. januar 1999 ble A varetektsfengslet til 29. januar 1999 med brev- og besøkskontroll. Hun ble løslatt fra varetekt 28. januar 1999, etter knapt to uker. Ved skriv 4. august 1999 ble A underrettet om at saken mot henne var henlagt «idet intet straffbart forhold anses bevist».
I skriv 26. oktober 1999 reiste hun ved advokat Terje Engebretsen krav for Gauldal forhørsrett om erstatning og oppreisning under henvisning til straffeprosessloven §444 - §446. Forhørsretten avsa etter skriftlig behandling kjennelse 10. februar 2000 med slik slutning:
«1. Staten v/Justisdepartementet frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
A påkjærte kjennelsen til Frostating lagmannsrett, og begjærte muntlige forhandlinger. Kravet ble ikke imøtekommet. Lagmannsretten avsa kjennelse 5. april 2001 med slik slutning:
«Forhørsrettens kjennelse stadfestes.»
I motsetning til forhørsretten kom lagmannsretten til at A hadde sannsynliggjort at hun ikke hadde foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen. Erstatning ble likevel ikke tilkjent idet lagmannsretten kom til at hun ikke hadde sannsynliggjort at hun hadde hatt eller ville få, noe dokumentert økonomisk tap som står i årsakssammenheng med forfølgningen mot henne.
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er i hovedtrekk anført:
Ved å avslå kravet om muntlig forhandling har ikke lagmannsretten sørget for å få saken tilstrekkelig opplyst. Lagmannsrettens resonnement om at de problemene A har slitt med etter varetektsoppholdet i hovedsak er et resultat av straffesaken mot hennes ektemann, bygger på mangelfullt grunnlag. Bevisumiddelbarhet og muntlighet i lagmannsretten er også påkrevet siden erstatningssaken startet i forhørsretten.
Kjennelsesgrunnene er dessuten mangelfulle, særlig i forhold til behandlingen av A krav om erstatning for ikke-økonomisk skade etter straffeprosessloven §446.
Dessuten anføres at det foreligger feil ved lagmannsrettens lovanvendelse av straffeprosessloven §444. Det er feil at A ikke har hatt inntektstap etter varetektsfengslingen. Årsaken til at bruttolønnen ikke har minket etter varetektsoppholdet er blant annet at timelønnen er forhøyet.
Det er lagt ned slik påstand:
«1. Frostating lagmannsretts kjennelse i sak 00-211 M oppheves.
2. Staten v/Justisdepartementet tilpliktes å betale sakens omkostninger.»
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Kjæremålet er et videre kjæremål hvor kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, se straffeprosessloven §388.
Den kjærende part har anført at det burde vært holdt muntlig forhandling, og at lagmannsrettens saksbehandling etter en totalvurdering ikke har vært forsvarlig.
Høyesteretts kjæremålsutvalg har i en kjennelse 28. mars 2001 i sak nr. 2001/83 (HR-2001-83-K) kommet til at straffeprosessloven §449 - som i tredje ledd sier at retten «kan» beslutte å holde muntlig forhandling - må tolkes slik at retten skal beslutte muntlig forhandling når den som fremmer kravet har rett til det etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 1. Utvalget fant, med støtte i Den europeiske menneskerettighetsdomstols (EMDs) praksis, at den som fremmer et krav om erstatning etter strafforfølgning, har rett til muntlig forhandling om kravet etter EMK artikkel 6 nr. 1. Utvalget fant at det også harmonerte med formålet bak §449 tredje ledd, som er å legge forholdene til rette for en forsvarlig saksbehandling. Utvalget fremhevet at retten til muntlig forhandling står særlig sterkt i tilfeller hvor siktelsen - som tilfellet er i denne saken - ble henlagt under etterforskningen, slik at heller ikke straffesaken er behandlet muntlig, og hvor det dessuten uttrykkelig er bedt om muntlig forhandling.
Da straffesaken var henlagt, legger kjæremålsutvalget til grunn at A hadde rett til muntlig forhandling om kravet. Utvalget kan riktignok ikke se at A begjærte muntlig forhandling for forhørsretten, og forhørsretten fant det ikke nødvendig å avholde rettsmøte i saken under henvisning til straffeprosessloven §449 tredje ledd. Det følger av EMDs praksis at retten til offentlig rettergang kan frafalles - med mindre hensynet til rettferdig rettergang likevel krever at det holdes muntlig forhandling. Slikt avkall kan gis uttrykkelig, men også stilltiende. I tilfelle hvor det ikke er bedt om muntlig forhandling til tross for at det var adgang til det etter nasjonal rett, har EMD etter omstendighetene lagt til grunn at det forelå stilltiende avkall, jf. kjæremålsutvalgets avgjørelse 28. mars 2001 med henvisninger. Kjæremålsutvalget viser til at Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse 28. mars 2001 (HR-2001-83-K) er den første avgjørelse som legger til grunn at det følger av EMK artikkel 6 nr. 1 at den som fremmer et krav om erstatning etter strafforfølgning, har rett til muntlig forhandling om kravet. Utvalget finner blant annet på denne bakgrunn at det forhold at A ikke ba om muntlig forhandling for forhørsretten, ikke kan anses som et stilltiende avkall på retten til muntlig forhandling, da hun ikke kan ha vært klar over at det var en rett hun hadde.
A begjærte muntlig forhandling for lagmannsretten. Det ble avslått av retten.
Kjæremålsutvalget finner at siden det verken for forhørsretten eller lagmannsretten har vært holdt muntlig forhandling, er det ved behandlingen for de underordnede instanser begått saksbehandlingsfeil. Da feilen rammer begge instansers avgjørelser, og ny behandling bør skje for forhørsretten må både lagmannsretten og forhørsrettens kjennelser oppheves.
Utvalget finner da ikke grunn til å gå inn på de øvrige anførsler som er tatt opp i kjæremålet.
Saksomkostningsspørsmålet for Høyesteretts kjæremålsutvalg er ivaretatt ved lagmannsrettens oppnevnelse av advokat Terje Engebretsen som forsvarer for A etter straffeprosessloven §100 annet ledd, jf. salærforskriften §10.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens og forhørsrettens kjennelser oppheves.