HR-2001-158 - Rt-2001-1457

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2001-11-13
Publisert:	HR-2001-00158 - Rt-2001-1457 (265-2001)
Stikkord:	Forsikringsrett, Avtalerett, Fristoversittelse, Foreldelse, Lovanvendelse
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om krav etter gjeldsforsikringer var tapt som følge av oversittelse av frist etter Forsikringsavtaleloven (1989) § 18-5 annet ledd. Når et forsikringsselskap avslår et krav under en ulykkes- eller sykeforsikring, følger det av ordlyden i Forsikringsavtaleloven (1989) § 18-5 annet ledd at forsikrede mister sitt krav dersom vedkommende ikke innen 6 måneder fra skriftlig melding om avslaget anlegger sak eller krever nemndbehandling. Avslaget må angi fristens lengde, hvordan den avbrytes og følgen av oversittelse. I forbindelse med banklån hadde A tegnet gjeldsforsikringer. I 1991 var han utsatt for et uhell og fikk en ryggskade, i startfasen diagnostisert som et prolaps. Han måtte etter hvert gi opp å komme i arbeid. I oktober 1993 ble banken underrettet om As problemer. Banken underrettet Vesta Forsikring AS som i brev 20. januar 1994 viste til at et slikt prolaps ikke var dekket av forsikringene. A fikk full uførepensjon i 1996 og fremsatte krav under forsikringene. I brev 3. januar 1997 viste Vesta til brevet fra 1994 og opplyste samtidig om fristbestemmelsen i Forsikringsavtaleloven (1989) § 18-5 annet ledd. A anla ikke sak mot Vesta før i mai 1998. Hovedanførselen for Høyesterett var at fristen i § 18-5 annet ledd ikke kunne starte sitt løp før foreldelsesfristen for kravet etter § 18-6 var begynt å løpe, alternativt at den ikke kunne starte før skadelidte hadde slik kvalifisert kunnskap om skaden som er nødvendig for at denne foreldelsesfristen skal begynne å løpe. Anførslene førte ikke frem. Bestemmelsen måtte forstås etter sin ordlyd. Det var anlagt sak mot banken innen 6-månedersfristen. Under henvisning til Forsikringsavtaleloven (1989) § 19-9 hevdet A at dette også avbrøt fristen overfor forsikringsselskapet, men fikk ikke medhold i dette. Vesta hadde heller ikke mistet retten til å påberope fristoversittelsen ved å ha realitetsbehandlet kravet etter fristens utløp, jf. Foreldelsesloven (1979) § 14.
Saksgang:	Eiker, Modum og Sigdal herredsrett saknr 1998-00222 A - Borgarting lagmannsrett LB-1999-1424 A/02 - Høyesterett HR-2001-00158, sivil sak, anke
Parter:	[A-mann] (advokat Svein Duesund - til prøve) mot Vesta Forsikring AS (advokat Ivar Holst)
Forfatter:	Gussgard, Stang Lund, Utgård, Bruzelius, Aasland
Lovhenvisninger:	Foreldelsesloven (1979) §14, §10, Forsikringsavtaleloven (1989) §18-5, §18-6, §19-9, §20-1, §4-10, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §61, §66, Forsikringsavtaleloven (1930) §30

Dommer Gussgard: Saken gjelder spørsmål om krav etter gjeldsforsikringer er tapt som følge av oversittelse av frist etter forsikringsavtaleloven (FAL) av 16. juni 1989 §18-5 annet ledd.

A opptok banklån i 1987 og 1990, og i tilknytning til lånene tegnet han gjeldsforsikringer. Dette var gruppelivs- og ulykkesinvaliditetsforsikringer. Som følge av fusjoner har långivende bank skiftet opp gjennom årene.

Den 12. september 1991 var A utsatt for et uhell i forbindelse med opplasting av en tilhenger inne på sitt sveise- og reparasjonsverksted. Han skled mens han stod på tilhengeren, men unngikk å falle fordi han fikk tak i en talje i taket. Han kjente et rykk i ryggen. Om kvelden fikk han sterke smerter i ryggen. Røntgenundersøkelse viste nærmest negative funn. Konklusjon på en CT-undersøkelse var et prolaps fra tredje skive mot høyre. A ble friskmeldt 1. juni 1992, men i april 1993 måtte han oppgi sitt arbeid på grunn av store smerter. Han forsøkte å komme tilbake i arbeid, men klarte det ikke.

I oktober 1993 underrettet hans advokat långivende bank om As problemer som følge av ulykken, og om at han skulle undersøkes med tanke på varig medisinsk invaliditet. Ved varig invaliditet ville A gjøre gjeldsforsikringene gjeldende. Via banken ble Vesta Forsikring AS (Vesta) underrettet og fikk oversendt legeerklæringer for videre behandling av saken. I brev 20. januar 1994 viste selskapet til at ifølge legeerklæringene hadde A pådratt seg et nucleusprolaps, og et slikt prolaps var ikke dekket av forsikringens ulykkesdel, der det er gjort unntak for en rekke rygglidelser. Forsikringen kom dermed ikke til anvendelse.

Jeg bemerker at det under ankeforhandlingen for Høyesterett ble redegjort for en rekke undersøkelser vedrørende As ryggproblemer. På bakgrunn av det resultat jeg er kommet til, omtaler jeg disse i meget begrenset utstrekning.

En MR-undersøkelse i februar 1994 konkluderte med at det ikke var holdepunkt for «recidiv prolaps, og ikke prolaps ved de øvrige lumbale skiver». Røntgenundersøkelse 3. februar 1995 ga også som resultat at prolaps ikke kunne påvises. I forbindelse med en rettssak som A førte mot UNI Storebrand Skadeforsikring AS, skrev professor dr.med. Paul Lereim en spesialisterklæring 28. juli 1995. Lereim hadde i 1982 operert A for prolaps i ryggen. Han uttalte at det ikke var sikre objektive holdepunkter for at det var skaden i 1991 som var årsak til «dagens situasjon», og at det var umulig å besvare spørsmål om det forelå en stabil invaliditet.

Side:1458

I november 1995 søkte A om uførepensjon. Som hoveddiagnose ble angitt «Nucleusprolaps L5/S1. Ryggsmerter».

As advokat underrettet banken 25. mars 1996 om at A hadde søkt uføretrygd og ville presentere sitt krav under gjeldsforsikringene så snart de nødvendige papirer forelå. Han ba om bekreftelse for at foreldelse ikke ville bli påberopt. Banken orienterte om at saken var oversendt Vesta, og at spørsmål om foreldelse måtte rettes dit.

A ble innvilget full uførepensjon i oktober 1996 og fremsatte krav mot banken under henvisning til gjeldsforsikringene. Banken oversendte saken til Vesta og underrettet samtidig A om at krav i henhold til gjeldsforsikringene måtte rettes til Vesta. I brev til A 3. januar 1997 viste Vesta til sitt tidligere brev fra 1994 om at gjeldsforsikringene ikke kom til anvendelse.

I brev til Vesta 5. februar 1997 bad As advokat om ny vurdering, idet han hevdet at selskapets avgjørelse bygget på feil faktisk grunnlag, idet A ikke hadde pådratt seg nucleusprolaps. I svarbrev 18. februar 1997 skrev Vesta blant annet:

«Vi står forøvrig fast ved vår avgjørelse i brev av 200194 og gjør oppmerksom på at vi etter Forsikringsavtalelovens §18-5, annet ledd, er pålagt å opplyse om den adgang De har til å klage. Vi gjør derfor oppmerksom på at dersom De er uenig i vårt standpunkt, mister De retten til erstatning hvis De ikke innen 6 måneder etter mottak av dette brev har krevd nemndbehandling etter Fal §20-1 gjennom Forbrukernes Forsikringskontor eller anlagt sak for domstolene. ...»

Innenfor denne fristen, 7. august 1997, tok As advokat ut forliksklage mot Sparebanken Eiker Drammen med krav om sletting av As gjeld til banken. Stevning til Eiker, Modum og Sigdal herredsrett ble sendt 5. mars 1998.

Advokaten sendte i oktober 1997 en uttalelse til Vesta fra avdelingsoverlege, spesialist i radiologi, Olav Sporaland, der overlegen konkluderte med at det ikke var påvist recidivprolaps eller nytt prolaps «ved noen av de billed-diagnostiske undersøkelsene som er utført på A siden 1991». Vesta fremla erklæringen for sin rådgivende lege, og underrettet deretter om at legen antok at smertene «må skrive seg fra lumbago evt. fra rotkompresjon». Begge disse lidelser var unntatt fra forsikringen. Også i 1998 ble det oversendt en uttalelse fra overlege Sporaland som ble forelagt rådgivende lege. Vesta fastholdt avslaget 11. februar 1998.

Ved stevning 8. mai 1998 ble Vesta trukket inn i saken mot banken i henhold til tvistemålsloven §61. Herredsretten, satt med to meddommere, avsa dom 16. februar 1999 med slik domsslutning:

«1. Vesta Forsikring AS dømmes til å slette As gjeld på konto nr 2310.82.- - - - - og 2310.82.- - - - - til Sparebanken Eiker Drammen.

2. Sparebanken Eiker Drammen frifinnes.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke i tvisten mellom A og Vesta Forsikring AS.

4. A dømmes til å betale kr 52.000,- - kronerfemtitotusen - i saksomkostninger til Sparebanken Eiker Drammen innen 2 -to - uker fra dommens forkynnelse.»

Side:1459

Vesta anket til Borgarting lagmannsrett, som avsa dom 11. desember 2000 med slik domsslutning:

«1. Vesta Forsikring AS frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for herredsretten eller lagmannsretten.»

Lagmannsretten, satt med fire meddommere, la til grunn at FAL §18-5 annet ledd ikke kom til anvendelse «før skadelidte har fått kunnskap om de forhold som begrunner forsikringskravet, smlgn §18-5 første ledd». Retten fant at «As skadeutvikling i februar 1997 var så omfattende utredet at selskapet måtte være berettiget til å sette frist etter FAL §18-5 annet ledd». Forliksklagen overfor banken medførte ikke fristavbrudd, og A hadde ikke avbrutt fristen i tide. Flertallet fant at forsikringsselskapet ikke hadde opptrådt slik at seksmånedersfristen ikke kunne påberopes. To meddommere dissenterte på dette punkt.

A har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisvurderingen og rettsanvendelsen.

For Høyesterett er saken forenklet ved at partene har inngått forlik om to spørsmål som begge gjaldt hvorvidt forsikringsvilkårene var gjort kjent for A på en slik måte at de var bindende for ham. Det ene gjaldt spørsmålet om Vesta overfor A kunne påberope seg unntaket i polisene for ryggskader, det andre om et forsikringsoppgjør skulle baseres på medisinsk eller ervervsmessig uførhet. Forliksavtalen punkt 2 lyder:

«Under henvisning til ovenstående punkt, er tvistepunktet kun spørsmål om foreldelse. Får A medhold i at hans krav ikke er foreldet, utbetaler Vesta kr 700.000 uten tillegg av renter.»

Den ankende part - A - har i korthet anført:

Forsikringsavtaleloven §18-5 annet ledd må forstås slik at fristen ikke får anvendelse med mindre foreldelsesfristen for kravet i henhold til §18-6 er begynt å løpe. Det må i et hvert fall kreves at den forsikrede har slik kunnskap om kravet som er et vilkår for at denne fristen starter sitt løp. Uten noen slik begrensning for forsikringsselskapets mulighet til å fremtvinge en avgjørelse, blir bestemmelsen sterkt urimelig.

Da selskapet 18. februar 1997 viste til §18-5 annet ledd, var foreldelsesfristen for krav under gjeldsforsikringene ikke begynt å løpe. De utredninger som var foretatt, ga ingen sikker diagnose. Fristen kunne tidligst starte da avdelingsoverlege Sporalands uttalelse forelå i oktober 1997, da det ble klart at han ikke hadde fått et nucleusprolaps i 1991.

Skadelidtes kunnskap er avgjørende i forhold til spørsmålet om foreldelse. Selv om han i dag har forstått at gjeldsforsikringene ikke omfattet noen form for rygglidelse, trodde han tidligere at dersom han fikk en annen diagnose enn de rygglidelsene som var angitt i polisen, ville han ha krav på forsikringsdekning. På denne bakgrunn kan foreldelsesfristen ikke begynne å løpe før det forelå en noenlunde klar diagnose. Det var også lenge usikkert om han ville komme tilbake i arbeid.

Dersom selskapet var berettiget til å sette frist, må det ha betydning at fristen ble satt på et feilaktig grunnlag. Han pådro seg ikke et nucleusprolaps.

Side:1460

Videre anføres at selskapet ved å ha realitetsbehandlet kravet etter at fristen var satt, må anses å ha frafalt sin rett til å påberope fristoversittelsen.

Med grunnlag i FAL §19-9 anføres at det må skje en identifikasjon mellom banken og Vesta, slik at forliksklagen mot banken også virker fristavbrytende i forhold til Vesta.

A har nedlagt slik påstand:

«1. Vesta Forsikring AS dømmes til å slette kr 700.000,- av As gjeld på konto nr. 2310.82.- - - - - og 2310.82.- - - - - til Sparebanken Øst.

2. Saksomkostninger tilkjennes for alle retter.»

Ankemotparten - Vesta Forsikring AS - har i korthet anført:

Lagmannsretten har foretatt en korrekt bevisvurdering og rettsanvendelse når den er kommet til at fristen i §18-5 er oversittet, med den følge at A ikke kan gjøre sitt krav gjeldende overfor selskapet.

Forsikringsavtaleloven §18-5 må forstås etter sin ordlyd. Det kan ikke være noe i veien for at selskapet avslår et krav og oppstiller frist etter §18-5 annet ledd umiddelbart, også der det bare er gitt en melding om et skadetilfelle. Dersom den ankende part skulle bli hørt med sin forståelse av §18-5 annet ledd, anføres at vilkårene for å sette frist også i så tilfelle er oppfylt. Etter selskapets mening begynte foreldelsesfristen å løpe lenge før februar 1997 da Vesta avslo kravet og anga fristen på 6 måneder.

At A i 1991 eventuelt pådro seg en annen form for ryggskade enn et nucleusprolaps, har bare akademisk interesse. Forsikringsvilkårene dekker heller ikke de øvrige diagnosene som kan være aktuelle for skaden.

Det er ikke grunnlag for anførselen om at selskapet har opptrådt slik at det ikke kan påberope seg fristoversittelsen.

Det bestrides at forliksklagen overfor banken kan anses fristavbrytende overfor Vesta.

Vesta Forsikring AS har nedlagt slik påstand:

«1. Punkt 1 i Borgarting lagmannsretts dom av 11. desember 2000 stadfestes.

2. Vesta forsikring AS tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Mitt syn på saken:

Forsikringsavtaleloven §18-5 lyder slik:

«Den som i ulykkes- eller sykeforsikring har rett til erstatning, mister retten dersom kravet ikke er meldt til selskapet innen ett år etter at den berettigede fikk kunnskap om de forhold som begrunner kravet.

Avslår selskapet i ulykkes- eller sykeforsikring et krav om erstatning helt eller delvis, mister vedkommende retten til erstatning dersom ikke sak er anlagt eller nemndbehandling krevd etter §20-1 innen seks måneder etter at han eller hun fikk skriftlig melding om avslaget. Meldingen må angi fristens lengde, hvordan den avbrytes og følgen av at den oversittes. Foreldelsesloven 18 mai 1979 nr. 18 §10 nr. 2 og 3 gjelder tilsvarende.»

Side:1461

En tilsvarende bestemmelse er inntatt i §8-5 for skadeforsikring.

Bestemmelsene har sin bakgrunn i forsikringsavtaleloven av 1930 §30, som regulerte forhold der selskapene på avtalebasis opererte med kortere foreldelsesfrister enn lovens ordinære frister, ut fra behov for å få oversikt over kravene så raskt som mulig. Pararaf 30 skulle verne forsikringstakerne mot urimelig korte frister. I forarbeidene til loven av 1989 ble det diskutert om det var grunn til å ha regler som avvek fra lovens foreldelsesregler. Jeg viser til NOU 1987:24 Lov om avtaler om skadeforsikring side 175 følgende, der det også vises til tilsvarende drøftelse i NOU 1983:56 Lov om avtaler om personforsikring. Det var delte meninger om spørsmålet. Departementet la til grunn at en ikke hadde dårlige erfaringer med bestemmelsene og foreslo en videreføring. Om den nærmere begrunnelse viser jeg til Ot.prp.nr.49 (1988-1989) Om lov om forsikringsavtaler mm, sidene 95 og 143. Bestemmelsene er blitt kritisert for å tilgodese forsikringsselskapene i unødvendig grad.

Ordlyden i §18-5 annet ledd er klar nok. Bestemmelsen regulerer virkningen av at selskapet helt eller delvis avslår et krav om erstatning i ulykkes- eller sykeforsikring, når det samtidig gis slik orientering som angitt. Retten til erstatning tapes da dersom kravet ikke forfølges rettslig eller bringes inn for en nemnd. Hva som skal til for å avbryte fristen etter domstolsalternativet, følger av tvistemålsloven §66 første ledd. Det er tilstrekkelig å sende en forliksklage. Dersom kravet bringes inn til nemndsbehandling, kan det siden bringes inn for domstolene, jf. FAL §20-1.

Det er ikke holdepunkter verken i loven eller i forarbeidene for at §18-5 annet ledd bare kommer til anvendelse der foreldelsesfristen etter §18-6 er begynt å løpe, eller der den som har fremsatt kravet har en kvalifisert form for kunnskap om dette. Jeg kan heller ikke se at det foreligger tilstrekkelig tungtveiende grunner for å innfortolke noe slikt vilkår i bestemmelsen. Fristen avbrytes relativt enkelt, uten store omkostninger, og et avbrudd vil normalt gi tilstrekkelig tid til å underbygge kravet ytterligere. Jeg viser også til første ledd som angir når et krav senest må meldes til selskapet. Fristen er riktignok kortere enn den ordinære foreldelsesfristen, men utgangspunktet for beregningen er tidspunktet da «den berettigede fikk kunnskap om de forhold som begrunner kravet». Før en har slik kunnskap, behøver en altså ikke fremme noe krav overfor selskapet. Noe annet er plikten etter FAL §4-10 tredje ledd om melding av et inntruffet forsikringstilfelle.

Jeg understreker imidlertid at jeg ikke er enig med ankemotparten i at en ren underretning til selskapet om en ulykke eller sykdom medfører at §18-5 annet ledd kan anvendes. Ordlyden viser at det er en forutsetning at selskapet har mottatt et krav om erstatning i henhold til en polise. Det må fremgå at den som henvender seg til selskapet, har gjort seg opp en mening om å ha et krav som følge av ulykken eller sykdommen i henhold til en polise, og gjør dette gjeldende. I noen tilfelle kan det nok by på tvil om et krav er fremsatt, men det burde ikke være vanskelig å bringe på det rene. Jeg bemerker at det normalt ikke er et vilkår at kravet er tallfestet.

A har under henvisning til FAL §19-9 anført at fristen ble avbrutt ved at det ble tatt ut forliksklage mot banken. Jeg er ikke enig i det.

A inngikk gjeldsforsikringsavtalene med långivende bank som mellommann, og banken deltok i administrasjonen av ordningen. I forhold

Side:1462

til Vesta var banken forsikringstaker. Forsikringsavtaleloven §19-9 gjelder meldinger fra eller til medlemmene i en kollektiv forsikringsavtale. Forliksklagen kan ikke likestilles med en melding til Vesta, og en er klart utenfor de forhold §19-9 regulerer. Jeg bemerker for øvrig at A og hans advokat var gjort tydelig oppmerksom på at krav under forsikringene måtte rettes mot Vesta.

A har også vist til at avslaget fra Vesta var begrunnet i et uriktig faktum. Han synes å mene at det i så fall må ses bort fra brevet fra februar 1997. Det er imidlertid ikke omstridt at den ryggskade A var påført, ikke var dekket etter forsikringsvilkårene. Det kan da ikke ha noen betydning om selskapet ga ryggskaden en gal betegnelse. For øvrig bemerker jeg at en frist etter §18-5 annet ledd selvsagt også løper i de tilfelle der det var uriktig å avslå kravet. Det er mulig det kan tenkes forhold som medfører at bestemmelsen ikke kan anses så absolutt som den fremstår, men slik er situasjonen ikke i den aktuelle sak.

Til sist vil jeg se på anførselen om at Vesta har opptrådt slik at selskapet ikke kan påberope seg fristoversittelsen.

Etter foreldelsesloven §14 avbrytes foreldelsesfristen «når skyldneren overfor fordringshaveren uttrykkelig eller ved sin handlemåte erkjenner forpliktelsen, så som ved løfte om betaling eller ved å betale rente». Det er ingen opplysninger om kontakt mellom Vesta og A i den tiden seksmånedersfristen løp. Jeg har innledningsvis redegjort for kontakten mellom partene høsten 1997 og vinteren 1998. Etter at foreldelse var inntrådt, var Vesta villig til å se på saken på ny. I dette ligger det åpenbart ingen erkjennelse av ansvar.

Anken kan etter dette ikke føre frem.

Vesta har krevd saksomkostninger for alle retter. Anken har ikke ført frem, og den ankende part må betale saksomkostningene for Høyesterett, jf. tvistemålsloven §180 første ledd. Jeg har ikke funnet saken tvilsom, og bemerker i den forbindelse at foreldelsesfristen for kravet etter min vurdering var begynt å løpe da Vesta sendte brevet 18. februar 1997. A må også betale omkostningene for de tidligere retter, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §172 første ledd. Saksomkostninger er krevet med samlet kroner 241.971, hvorav kroner 47.471 er utlegg, herav kroner 14.880 i merverdiavgift. Kravet tas til følge.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 1, stadfestes.

2. I saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler A til Vesta Forsikring AS 241.971 - tohundreogførtientusennihundreogsyttien - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Stang Lund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommar Utgård: Det same.

Dommer Bruzelius: Likeså.

Dommer Aasland: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. Lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 1, stadfestes.

2. I saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler A til Vesta Forsikring AS 241.971 - tohundreogførtientusennihundreogsyttien - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.