HR-2001-931 - Rt-2001-1671
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-12-18 |
| Publisert: | HR-2001-00931 - Rt-2001-1671 (302-2001) |
| Stikkord: | (Solidarisert seg med-dommen), Strafferett, Narkotikaforbrytelse, Medvirkning, Lovanvendelse, Straffutmåling |
| Sammendrag: | A ble i herredsretten dømt til fengsel i 1 år og 3 måneder for medvirkning til oppbevaring i en bil av ca 199 gram amfetamin, 22 gram kokain, 0,5 gram hasj og 10 brukerdoser LSD. Dommen gjaldt også erverv av 0,25 gram heroin og bruk av hasj ved flere anledninger og ved minst en anledning amfetamin og kokain. Straffen var en fellesstraff med en tidligere betinget dom på 40 dager.
A anket til lagmannsretten over lovanvendelsen under skyldspørsmålet for så vidt gjelder domfellelsen for medvirkning til oppbevaring av narkotika, subsidiært over straffutmålingen. Lagmannsretten forkastet anken, og A anket til Høyesterett. Anken hit gjaldt også prinsipalt lovanvendelsen under skyldspørsmålet, subsidiært straffutmålingen. Høyesterett reiste spørsmål om det var tilstrekkelig for straffansvar for medvirkning til oppbevaring av narkotika, at man lar en passasjer som har narkotika på seg, bli med videre i den bilen man fører, når man underveis oppdager at vedkommende hadde med seg narkotika. Høyesterett tok ikke standpunkt til spørsmålet, jf. Rt-1982-1315 og Rt-1989-1004 om medvirkning til innførsel, men viste til kritikken av disse avgjørelsene i juridisk teori. I den foreliggende sak hadde A, da han ble klar over at medpassasjeren hadde med seg narkotika, gjennomgått partiet sammen med passasjeren og smakt på kokainen. Grunnlaget for tiltalen gjaldt situasjonen 2-3 timer etter at han oppdaget at passasjeren hadde narkotika med seg. Han prøvde da å unnslippe politiet. Etter en samlet vurdering ble det lagt til grunn at han på dette tidspunkt hadde solidarisert seg slik med det straffbare forhold at han med rette var dømt for medvirkning. Høyesterett fant imidlertid at omstendighetene ved medvirkningen måtte tillegges større vekt ved straffutmålingen enn hva herredsretten hadde gjort, og fastsatt en samlet straff til fengsel i 8 måneder. |
| Saksgang: | Romsdal herredsrett 25.10.2000 - Frostating lagmannsrett 10.05.2001 - Høyesterett HR-2001-00931, straffesak, anke |
| Parter: | [A-mann] (advokat Arne Meltvedt) mot Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Jan Hoel) |
| Forfatter: | Bruzelius, Flock, Aasland, Tjomsland, Smith |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, §62, §54, §58, Legemiddelloven (1992) §24, §31 |
Dommer Bruzelius: Statsadvokatene i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane satte 19. mai 2000 A under tiltale ved Romsdal herredsrett for overtredelse av straffeloven §162 første og annet ledd, jf. femte ledd. Grunnlaget for tiltalen (post I) var følgende:
«Fredag 10. desember 1999 ca kl 1315 på X i Y kommune, i en personbil, oppbevarte han ca 100 gram amfetamin, 22 gram kokain, 0,5 gram hasj og 10 brukerdoser LSD.»
Tiltalebeslutningen gjaldt også erverv av ca 0,25 gram heroin 21. januar 2000 (post II) og bruk av hasjisj ved en rekke anledninger og ved minst en anledning amfetamin og kokain i tidsrommet desember 1999 - mars 2000 (post III).
Romsdal herredsrett avsa 25. oktober 2000 dom som for A hadde slik domsslutning:
Side:1672
«2. A, født *.*.1973, dømmes for overtredelse av straffelovens §162, første og annet ledd, jf femte ledd, straffelovens §162, første ledd, jf femte ledd, legemiddellovens §31, andre og fjerde ledd, jf §24, første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62, første ledd, til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 3 - tre - måneder, samt en bot til statskassen stor kr 6.000,- - sekstusenkroner, subsidiært fengsel i 6 - seks - dager. Dette er en fellesstraff med Sunnmøre herredsretts dom av 20. juli 1999, jf strl §54 nr 3. Ved soning av fengselsstraffen fragår 17 - sytten - dager for utholdt varetekt.
3. A dømmes til innen 2 - to - uker fra dommen er rettskraftig å erstatte det offentliges saksomkostninger med kr 3.000,- -tretusenkroner.»
A anket over lovanvendelsen under skyldspørsmålet for tiltalen etter tiltalebeslutningens post I samt straffutmålingen til Frostating lagmannsrett. Som grunnlag for lovanvendelsesanken ble anført at det ikke er tilstrekkelig til å bli dømt for forsettlig medvirkning til oppbevaring av narkotika at han tillot en passasjer som oppbevarte stoffet på kroppen, å fortsette videre i den bilen han førte. Retten avsa 10. mai 2001 dom med slik domsslutning:
«I herredsrettens dom gjøres den endring at boten utgår.»
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold framgår av herredsrettens og lagmannsrettens dommer.
A har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen under skyldspørsmålet, subsidiært straffutmålingen.
Jeg er kommet til at anken over lovanvendelsen ikke kan føre fram, men at anken over straffutmålingen bør tas til følge.
Tiltalebeslutningens post I gjelder straffeloven §162 første og annet ledd, jf. femte ledd - oppbevaring av narkotiske stoffer - på X eller medvirkning dertil. A gjør gjeldende at han som sjåfør ikke kan anses å ha medvirket til oppbevaring av narkotika som hans medpassasjer oppbevarte på kroppen. Subsidiært anføres at hans handling ligger helt i nedre sjikt av hva som anses som medvirkning, slik at straffeloven §58 kommer til anvendelse ved straffutmålingen. Den utmålte straff anføres under enhver omstendighet å være for streng.
Lagmannsretten viser til herredsrettens sålydende sammenfatning av hendelsesforløpet i tilknytning til den straffbare handlingen:
«... at de to tiltalte B og A torsdag den 9. desember 1999 kjørte fra Z til Oslo med en bil som A hadde leid, og med ham som sjåfør. Etter det de selv har forklart i retten hadde de med seg et stereoanlegg som B skulle formidle solgt for en bekjent til en person i Oslo-området. B hadde imidlertid i følge sin forklaring et annet hovedformål med turen, nemlig å hente et parti narkotika i Oslo-området og bringe dette til et avtalt sted i Æ. Etter det som er kommet fram under bevisføringen må retten legge til grunn at A ikke var kjent med dette hovedformålet da de dro fra Z.
Retten legger så til grunn at de gjennomførte sine planer i Oslo. B fikk hentet narkotikapartiet som var pakket i to sammenbundne pakker, og hun gjemte dette under sin bukselinning. På vei mot Z fredag den 10. desember 1999 stanset de like sør for Ø i Gudbrandsdalen. Der var B inne på et toalett der hun åpnet pakkene og smakte på noe kokain som hun der fant. Etter
Side:1673
at hun kom ut i bilen igjen fikk A mistanke om at hun hadde tatt narkotika. Hun viste ham da hva hun hadde med. A fikk da også smake på kokainen. De fant ut at hun i de to pakkene hadde ca 100 gram amfetamin, 20 - 30 gram kokain samt to merker med noen brukerdoser LSD. I tillegg hadde B på seg litt hasjisj som i følge A var hans. Det oppsto da i følge de to tiltaltes forklaringer en krangel mellom dem med bakgrunn i at A følte seg ført bak lyset med hensyn til transporten av denne narkotikaen. Han besluttet imidlertid å kjøre videre mot Z med B i bilen samtidig som han da visste at hun hadde denne narkotikaen på seg.
Etter mistanke fra politiet om at de to hadde narkotika i bilen ble de samme dag ca kl 1315 stanset like sør for X selv om de da forsøkte å unnslippe. ...»
Lagmannsretten uttaler deretter at retten legger
«... til grunn at det oppsto et fellesskap mellom B og A ved de nevnte handlingene, og at det ikke forelå omstendigheter som på noen måte tvang ham til å oppbevare stoffet i bilen. At stoffet var oppbevart på kroppen hennes er for lagmannsretten av mindre betydning.
A er godt kjent med narkotika og han var fullt inneforstått med farlighetsgraden og omfanget av stoff. Han foretok et bevisst valg da han på Ø bestemte seg for å bringe B og stoffet videre til Æ.
... Ved X legger lagmannsretten til grunn at fellesskapet mellom dem omkring oppbevaringen av stoffet, var av en slik karakter at hun ikke i noen vesentlig grad fremhevet seg som mer delaktig i oppbevaringen enn han.»
A kjente således ikke til at B hadde narkotika med seg, før de stoppet ved Ø under tilbaketuren fra Oslo. Han valgte å la henne og narkotikaen bli med videre i den bilen han disponerte i retning Z. Etter mitt syn kan det være tvilsomt om dette alene ville være tilstrekkelig til straffansvar for medvirkning, selv om et slikt standpunkt kan ha støtte i avgjørelsene i Rt-1982-1315 og Rt-1989-1004, hvor det ble lagt til grunn som tilstrekkelig for ansvar for medvirkning til innførsel etter straffeloven §162 at vedkommende styrte båten, eller utførte sine gjøremål om bord, på turen til Norge. Jeg nevner at avgjørelsene er blitt kritisert i den juridiske teori, jf. Andenæs og Bratholm, Spesiell strafferett, 3. utgave, side 319, Mæland, Innføring i alminnelig strafferett, 2. utgave, side 76 og Eskeland, Strafferett, side 192.
Det fremgår av herredsrettens avgjørelse at det oppsto en krangel, da A oppdaget at B hadde med seg narkotiske stoffer, fordi han følte seg ført bak lyset. Etter mitt syn kan han imidlertid ikke av denne grunn fritas for det medvirkningsansvar som følger av hans faktiske atferd for øvrig. Jeg viser her til opplysningene om at han gjennomgikk narkotikapartiet sammen med henne og smakte på kokainen. Grunnlaget for tiltalen gjelder situasjonen på X hvor A og B ble stanset av politiet, og herredsretten omtaler at «de da forsøkte å unnslippe». Slik saksforholdet er beskrevet i lagmannsrettens gjengivelse av herredsrettens domsgrunner, finner jeg at han på dette tidspunkt - etter en samlet vurdering - må sies å ha solidarisert seg med det straffbare forhold på en slik måte at han med rette er dømt for medvirkning.
Min konklusjon er at anken over lagmannsrettens lovanvendelse må
Side:1674
forkastes. På den annen side mener jeg at omstendighetene i forbindelse med medvirkningen må tillegges større vekt ved straffutmålingen enn lagmannsretten synes å ha gjort.
A er dømt til ubetinget fengsel i ett år og tre måneder. Straffen omfatter også de forhold som ble rettskraftig avgjort ved Romsdal herredsretts dom av 25. oktober 2000 samt den betingede dom på 40 dager som han ble idømt ved Sunnmøre herredsretts dom av 20. juli 1999. Jeg nevner at B ved Romsdal herredsretts dom av 25. oktober 2000 ble dømt til ubetinget fengsel i ett år og fire måneder. Straffedommen mot henne omfatter i tillegg til oppbevaringen av narkotika 10. desember 1999 også ett tilfelle av grovt tyveri og enkelte andre forhold.
Selv om jeg i skjerpende retning tar hensyn til at de handlinger som A nå skal idømmes straff for, er foretatt i prøvetiden for den betingede dommen, og at postene II og III i tiltalebeslutningen, som ble rettskraftig avgjort ved Romsdal herredsretts dom, gjelder erverv og til dels bruk av narkotika i tiden etter at han ble løslatt fra varetekt i nærværende sak, mener jeg at straffen er blitt for høy. Samlet straff kan etter min mening passende settes til fengsel i åtte måneder.
Straffen er en fellesstraff med Sunnmøre herredsretts dom av 20. juli 1999 hvor A i tillegg til betinget fengsel ble idømt en ubetinget bot på kroner 6.000. Lagmannsretten opphevet boten. Jeg er imidlertid kommet til at den bør bli stående, og nevner at den er betalt.
Jeg stemmer for denne
dom:
I herredsrettens dom gjøres den endring at fengselsstraffen settes til 8 - åtte - måneder.
Dommer Flock: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Aasland: Likeså.
Dommer Tjomsland: Likeså.
Justitiarius Smith: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
I herredsrettens dom gjøres den endring at fengselsstraffen settes til 8 - åtte - måneder.