HR-2001-972 - Rt-2001-1674

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	2001-12-18
Publisert:	HR-2001-00972 - Rt-2001-1674 (303-2001)
Stikkord:	Strafferett, Seksualforbrytelse, Voldtekt, Straffutmåling
Sammendrag:	Saken gjaldt straffutmåling for voldtekt mot en 10 år gammel pike. A og hans daværende samboer hadde planlagt å ta pornografiske fotografier av småpiker med sikte på økonomisk vinning. De lokket piken inn i soveværelset i sin leilighet under foregivende av at hun skulle få se på kattunger, hvoretter A, mens samboeren skulle fotografere, kastet fornærmede ned på sengen, kledde av henne på underkroppen og forsøkte å trenge sin penis inn i hennes skjede, men uten å lykkes. Overgrepet medførte betydelige psykiske skadevirkninger for fornærmede. Det straffbare forhold fant sted før endringsloven av 11. august 2000. Etter Straffeloven (1902) § 206 tredje punktum slik den nå lyder, ville forholdet bli å likestille med samleie i forhold til § 195 og antagelig også i forhold til § 192. Minimumsstraffen etter begge bestemmelser var da fengsel i 2 år. Forarbeidene inneholdt uttalelser om at straffenivået ved seksuelle overgrep mot barn generelt burde skjerpes. A ble i byretten og lagmannsretten dømt til fengsel i 4 år for voldtekt. Høyesterett forkastet As anke over straffutmålingen. Uttalt at lovendringen og forarbeidene i prinsippet ikke kan tillegges tilbakevirkende kraft, men at det må legges en viss vekt på en utbredt oppfatning i samfunnet om at det må reageres strengere ved seksuelle overgrep mot barn, ut fra en stigende erkjennelse av de skadevirkninger slike overgrep kan medføre.
Saksgang:	Moss byrett saknr 1999-00527 M - Borgarting lagmannsrett LB-2000-1395 M/03 - Høyesterett HR-2001-00972, straffesak, anke
Parter:	[A-mann] (advokat Morten Kjensli) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Bjørn K. Soknes)
Forfatter:	Aasland, Tjomsland, Bruzelius, Flock, Smith
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §192, §195, §206, §62, Endringslov til straffeloven (seksuallovbrudd) (2000)

Dommer Aasland: Saken gjelder straffutmåling for voldtekt mot en 10 år gammel pike.

Side:1675

A og hans daværende samboer B ble 25. juni 1999 satt under tiltale etter straffeloven §192 første ledd første straffalternativ og §195 første ledd første straffalternativ.

Moss byrett avsa 20. januar 2000 dom med slik domsslutning:

«1. A, f. *.*.1948 dømmes for overtredelse av straffeloven §192, første ledd, første straffalternativ og straffeloven §195, første ledd, første straffalternativ, sammenholdt med straffeloven §62, til en straff av fengsel i 4 - fire - år, med fradrag av 384 - trehundreogåttifire - dager for utholdt varetekt.

2. A, dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale oppreisningserstatning til C med 100.000 - etthundretusen - kroner.

3. B, f. *.*.1980 dømmes for overtredelse av straffeloven §192, første ledd, første straffalternativ og straffeloven §195 første ledd, første straffalternativ, sammenholdt med straffeloven §62, til en straff av fengsel i 3 - tre - år hvorav 2 - to - år gjøres betinget i en prøvetid på 2 - to - år. Til fradrag i den ubetingede fengselstraff kommer 45 - førtifem - dager for utholdt varetekt.

4. B dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale oppreisningserstatning til C med 75.000 - syttifemtusen - kroner.»

En av meddommerne stemte for å sette straffen for A til fengsel i 5 år.

Begge de domfelte anket til lagmannsretten over straffutmålingen. Borgarting lagmannsrett forkastet ankene ved kjennelse av 5. april 2001.

Om saksforholdet og As personlige forhold vises til byrettens og lagmannsrettens avgjørelsesgrunner.

A har anket til Høyesterett. Han gjør gjeldende at straffen er for streng i forhold til straffutmålingspraksis i sammenlignbare saker, jf. særlig avgjørelsen i Rt-1997-1994, som hevdes å gjelde et alvorligere forhold. Ved straffutmålingen må det ses bort fra de signaler om et høynet straffenivå som følger av endringsloven av 11. august 2000 nr. 76. Å legge vekt på lovendringen ville innebære en tilbakevirkning til skade for domfelte.

Det hevdes at den straffbare handling var impulspreget, og at domfelte ikke utviste noe fast forsett. Videre må det legges vekt på at han tilstod allerede i de første avhør etter pågripelsen. Det straffbare forhold ligger nå nærmere tre år tilbake i tiden. Domfelte ble løslatt i mai 2000 etter 510 dager i varetektsfengsel. Han har fått arbeid og etablert seg på nytt bosted. En gjeninnsettelse for soning vil ramme ham uforholdsmessig hardt.

Til bruk for Høyesterett er det ved bevisopptak innhentet supplerende forklaringer fra fornærmedes mor og fra den psykolog som har behandlet fornærmede for hennes reaksjoner etter voldtekten. Retten har videre fått avspilt videoopptak fra dommeravhør av fornærmede kort tid etter det straffbare forhold.

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.

Lagmannsretten har gitt følgende sammenfatning av hendelsesforløpet i tilknytning til den straffbare handling:

«Lagmannsretten legger til grunn som bevist at de tiltalte hadde planlagt å

Side:1676

innlede seksualforbindelser med småjenter for å fotografere hendelsene med sikte på omsetning av bildene. B skulle etablere kontakten og ta bildene, mens A skulle utføre handlingen.

Den aktuelle dagen gikk B ut og luftet sin hund. Da hun traff C spurte hun om piken ville være med hjem for å se på kattunger. C ble med, etter først å ha fått tillatelse til dette av foreldrene, som trodde at hun var sammen med en jevnaldrende pike. C hentet sin venninne D.

Begge barna ble servert drikkevarer fra bokser som det ble blandet tabletter i, angivelig et kortisonpreparat uten rusvirkning. Det fremgår av begge barneavhørene at de domfelte samvirket om å blande tablettene i drikkevarene. Innholdet i boksene bruste over og smakte ifølge barna rart. Da C ble uvel av det hun fikk servert, fikk hun et glass vann som det også var «grums» i. Dette ville C ikke drikke av.

B sørget etter en tid for at D gikk ut og sa til henne at det i alle fall ville ta ca en halv time før C kom fordi de ikke måtte vekke kattungene. Da C kom ned i første etasje hvor soverommet var, ble hun av A bedt om å komme inn i soverommet for å lete etter kattungene. B var også til stede i rommet. Da C kom inn, tok A tak i henne og dyttet henne ned på sengen. Hun skrek, og B tapet henne over munnen og øynene. C gjorde den motstand hun maktet, men ble avkledd på underkroppen. A uttalte at hvis hun ikke lå stille, kom hun ikke hjem til moren sin mer. C kjempet fremdeles imot, og greide å rive av tapen over munnen. A la seg oppå henne mens B skulle ta bilder. Han kom med uttalelser om at han skulle «pule» henne, og da hun sa at han ikke måtte gjøre dette fordi hun var et barn, svarte han at «det driter jeg i». A gned sin blottede penis mot hennes underliv og forsøkte å trenge sin penis inn i Cs skjede. For å lette dette smurte han sin penis inn med krem. Han fikk ikke trengt inn pga av manglende ereksjon. Da det viste seg at foretakendet ikke ville lykkes, ba han B om å følge C hjem.

C var oppskaket og redd og ble bedt av B om ikke å si noe. Hvis hun fortalte hva som hadde skjedd, ville det komme en mann å drepe dem. Hun løp ut med klærne i uorden, og da hun møtte moren var hun i sokkelesten.»

Overgrepet har medført alvorlige skadevirkninger for fornærmede. Jeg viser også her til lagmannsrettens beskrivelse:

«Når det gjelder straffutmålingen har lagmannsretten lagt til grunn at hendelsen har satt dype spor hos C. Hun ble ikke fysisk skadet, men ble utsatt for en handling som hun opplevde som en så sterk integritetskrenkelse at hun i perioder ikke er trygg i noen situasjon. Hennes behandlende psykolog har forklart at hun har hatt psykotiske gjennombrudd og perioder hvor hun har vært redd sine egne foreldre. C har vært så behandlingstrengende at hun ideelt sett i perioder burde ha vært innlagt i institusjon. Hun har hatt meget sterke angstanfall og har fått konsentrasjonsproblemer. Etter en periode hvor C tilsynelatende ble bedre, og etter at angstanfallene kom bare en til to ganger pr uke, hadde hun et tilbakefall i november 2000. Hun går nå igjen til behandling. Prognosene er uvisse, og ifølge psykologen må overgrepet antas å få vesentlig betydning for hennes fremtidige livsutfoldelse, idet hun alltid vil være spesielt sårbar overfor belastninger av psykisk art. Handlingen har påvirket og påvirker fremdeles hele hennes familie, idet hun fortsatt i en viss grad føler seg utrygg på sine foreldre.»

Forklaringene ved bevisopptaket for Høyesterett viser at fornærmede

Side:1677

fortsatt lider under alvorlige ettervirkninger av overgrepet. Hennes behandlende psykolog konkluderer slik:

«Vitnet forklarte videre at C frem til overgrepet var en følsom, sensitiv og begavet jente, trygg og god, som hadde vokst opp i en velfungerende familie der hun hadde fått dekket sine basale behov. Hun hadde ikke bygget opp noe forsvar mot en slik hendelse hun ble utsatt for, som rammet henne som en katastrofe. Det er vitnets oppfatning at hendelsen vil gjøre C sårbar overfor belastninger, og at det vil være fare for totalt psykisk sammenbrudd ved senere store påkjenninger, men at hun håper og tror at C vil mestre dagliglivets påkjenninger, selv om hun vil være preget av den underliggende angsten og konsentrasjonssvikten, som kan vare ved lenge.»

Slik de aktuelle straffebestemmelser lød på gjerningstiden, er domfeltes forhold med rette subsumert under bestemmelsene om voldtekt til utuktig omgang, jf. straffeloven §192 første ledd første straffalternativ, og om utuktig omgang med barn under 14 år, jf. straffeloven §195 første ledd første straffalternativ. Etter endringslov av 11. august 2000, som trådte i kraft samme dag, ville forholdet - ut fra straffeloven §206 tredje punktum - rettslig sett bli å likestille med samleie i forhold til §195 og antagelig også i forhold til §192, og dermed gå inn under de strengere straffalternativer for samleie. Jeg nevner at minimumsstraffen etter begge disse straffalternativer ved lovendringen ble hevet fra fengsel i ett år til fengsel i to år. Forarbeidene til lovendringen inneholder for øvrig uttalelser om at straffenivået ved seksuelle overgrep mot barn generelt bør skjerpes, jf. særlig det som uttales av justiskomiteen i Innst.O.nr.92 for 1999-2000 side 19.

Jeg bemerker at på samme måte som selve endringsloven ikke kan tillegges tilbakevirkende kraft til skade for domfelte, kan heller ikke forarbeidene i seg selv tillegges slik virkning. Imidlertid har nok forarbeidene fanget opp en utbredt rettsoppfatning i samfunnet om at det må reageres strengere ved slike overtredelser, ut fra en stigende erkjennelse av de skadevirkninger seksuelle overgrep mot barn kan medføre. En slik utbredt rettsoppfatning kan også domstolene ha grunn til å legge vekt på gjennom en gradvis skjerping av straffenivået.

Med de graverende trekk som knytter seg til overgrepet i vår sak, kan jeg ikke se at straffen på fengsel i 4 år er for streng i forhold til det som må anses som et riktig straffenivå før lovendringen. Den straffbare handlingen, som var begrunnet i et ønske om økonomisk vinning, ble planmessig utført. Fornærmede ble ved uriktige foregivender lokket inn i en situasjon hvor hun var hjelpeløs i forhold til de to overgriperne. Domfelte brukte makt og trusler, og avviste fornærmedes forsøk på protester med et rått og skremmende språk. Voldselementet skiller denne saken fra saken i Rt-1997-1994, hvor det ikke var domfellelse etter straffeloven §192. Den skremmende og krenkende karakter av overgrepet har medført massive skadevirkninger for fornærmede, jf. det jeg tidligere har gjengitt.

Så alvorlig som det straffbare forhold er, kan jeg ikke se at domfeltes tilståelse eller tidsforløpet kan gi grunnlag for nedsettelse av straffen. Hans tilståelse må for øvrig ha hatt liten betydning i den bevissituasjon som ellers forelå. At det nå er gått nærmere tre år siden det straffbare

Side:1678

forhold, og at domfelte blir utsatt for å gjeninnsettes til soning, har sammenheng med hans bruk av rettsmidler, og må også av denne grunn ha begrenset betydning.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Anken forkastes.

Dommer Tjomsland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Bruzelius: Likeså.

Dommer Flock: Likeså.

Justitiarius Smith: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

K J E N N E L S E :

Anken forkastes.