HR-2001-295 - Rt-2001-290
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-02-27 |
| Publisert: | HR-2001-00295 - Rt-2001-290 (65-2001) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetekstsfengsling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om forlenget varetektsfengsling. |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett - Høyesterett HR-2001-00295, straffesak, kjæremål |
| Parter: | A (advokat Eivind Pundsnes) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Dolva, Lund, Aarbakke |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §148, §172, §219, §291, §292, Straffeprosessloven (1981) §172, §184, §388, Våpenloven (1961) §33, §8 |
Saken gjelder spørsmål om forlenget varetektsfengsling, jf. straffeprosessloven §172 jf. §184.
A er tiltalt for overtredelse av straffeloven §148 første ledd første straffalternativ, §291 jf. §292, §219 første ledd første straffalternativ og våpenloven §33 jf. §8 tredje ledd. Hovedforhandling er berammet til 11. juni 2001. A ble første gang varetektsfengslet ved Bergen forhørsretts kjennelse av 3. juni 2000. Fengslingen er senere blitt forlenget.
Bergen forhørsrett avsa 5. februar 2001 kjennelse med slik slutning:
«A, født xx.xx.1946, kan fortsatt holdes i varetekt til 2. april 2001, kl. 15:00 så fremt ikke annet av retten eller påtalemyndigheten bestemmes.»
A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett, som 7. februar 2001 avsa kjennelse med slik slutning:
«Kjæremålet forkastes.»
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens rettsanvendelse og saksbehandling.
Når det gjelder kjæremålet over saksbehandlingen er det anført at lagmannsrettens kjennelsesgrunner er for knappe. Det anføres at det ikke er tilstrekkelig å vise til tidligere kjennelser om varetektsfengsling, men at retten må foreta en selvstendig begrunnelse for at det foreligger omstendigheter som i særlig grad styrker mistanken mot tiltalte.
Videre anføres det at lagmannsretten har anvendt straffeprosessloven §172 uriktig. Det er vist til Rt-1999-2102, hvor det legges til grunn at det etter bestemmelsen må foretas en avveining mellom samfunnets behov for rettshåndhevelse og beskyttelse og siktedes interesser, hvor også den samlede varetektstid må tillegges vekt. Det anføres at lagmannsretten har foretatt en uriktig vurdering av samfunnets behov for beskyttelse og rettshåndhevelse. Det er ikke tilstrekkelig å vise til at en forbrytelse mot straffeloven §148 er egnet til å skape slike reaksjoner mot allmennheten som straffeprosessloven §172 tar sikte på å motvirke. Begrunnelsen må skje konkret i forhold til A og det forhold han er siktet for. I kjæremålet påberopes det konkrete omstendigheter til støtte for at vilkårene for fengsling ikke lenger er til stede. Det påberopes som uriktig rettsanvendelse at hensynene bak straffeprosessloven §172 ikke er vurdert i lys av den tid som er gått, siden hensynet til siktede må tillegges større vekt etter som tiden går.
Videre anføres det at det ikke er grunnlag for å fravike lovens normalordning om at fengslingsspørsmålet skal prøves hver fjerde uke.
A har lagt ned slik påstand:
«Gulating lagmannsretts kjennelse av 7 februar 2001 oppheves.»
Påtalemyndigheten har inngitt tilsvar til kjæremålet.
I forhold til anførslene om manglende kjennelsesgrunner anføres det at det ikke kan sies å være noen saksbehandlingsfeil å slutte seg til tidligere vurderinger når det konstateres at det ikke foreligger nye momenter som gir grunnlag for en annen vurdering av spørsmålet. Det anføres at det er foretatt en tilstrekkelig konkret vurdering av vilkårene i straffeprosessloven §172 på fengslingstidspunktet.
Det anføres at lagmannsrettens lovanvendelse er korrekt under henvisning til at saken fremstår som meget alvorlig og at tiltalte må påregne en reaksjon i form av ubetinget fengselsstraff av noen lengde forutsatt at han blir funnet skyldig etter tiltalen. Ved vurderingen er det tatt hensyn til siktedes personlige forhold som fremgår av støtteskrivet til lagmannsretten, samt samlet varetektsfengsling frem til hovedforhandling. Kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg inneholder ikke opplysninger som ikke er vurdert av lagmannsretten.
Med hensyn til spørsmålet om fornyet prøving etter fire uker, vises det til lagmannsrettens kjennelse hvor det fremgår at fengslingsspørsmålet ikke vil stille seg annerledes på dette tidspunkt slik at fornyet prøving vil være uten betydning.
Det er ikke lagt ned formell påstand.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at saken gjelder et videre kjæremål der utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolkning, jf. straffeprosessloven §388.
Utvalget viser til at grunnlaget for fortsatt varetektsfengsling i saken er straffeprosessloven §172. Det er ikke påberopt andre fengslingsgrunnlag. Denne bestemmelsen gir hjemmel for varetektsfengsling i tilfelle hvor sterke samfunnsmessige hensyn tilsier at siktede frihetsberøves, særlig hensett til de reaksjoner som kan fryktes dersom en person som er siktet for alvorlige forbrytelser, fortsatt skulle være i frihet. Selv om det i visse tilfeller kan være grunnlag for fengsling etter §172 i forholdsvis lange tidsrom, vil det likevel regelmessig være slik at behovet for fortsatt varetektsfengsling blir mindre etter hvert. Videre er det også slik at selv om de formelle vilkår for varetektsfengsling er til stede, må det konkret vurderes om varetektsfengsling i det enkelte tilfelle bør benyttes.
I det foreliggende tilfelle har siktede vært varetektsfengslet 8 1/2 måned, og det er opplyst at påtalemyndigheten tar sikte på fortsatt fengsling fram til hovedforhandling 11. juni i år.
Lagmannsretten har i kjennelsen uttalt:
«Slik forbrytelse mot straffeloven §148 som tiltalen gjelder er egnet til å skape slike reaksjoner hos allmennheten som straffeloven §172 tok sikte på å motvirke. Saken fremstår som meget alvorlig og tiltalte må påregne en reaksjon i form av ubetinget fengselsstraff av noen lengde forutsatt at han blir funnet skyldig etter tiltalen. Forannevnte må veies mot hensynet til tiltalte og de konkrete omstendigheter av mer personlig karakter som er påberopt i støtteskrivet.»
Videre er det vist til varetektsfengslingens lengde som vil bli ca ett år fram til hovedforhandling og uttalt at dette må tillegges «ikke ubetydelig vekt i helhetsvurderingen».
At en forbrytelse som den tiltalen gjelder generelt er egnet til å skape reaksjoner som §172 skal motvirke, er etter utvalgets oppfatning ikke nok til å begrunne fortsatt bruk at varetekt i saken. Utvalget savner en mer konkret vurdering av om samfunnsmessige hensyn - særlig hensynet til reaksjoner hos allmennheten og i nærmiljøet - fremdeles tilsier bruk av varetektsfengsling i dette tilfellet.
Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.