HR-2001-255 - Rt-2001-890
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-06-28 |
| Publisert: | HR-2001-00255 - Rt-2001-890 (161-2001) |
| Stikkord: | Strafferett, Veitrafikkrett, Uaktsomt drap, Uaktsomme kjøring, Lovanvendelse |
| Sammendrag: | A kjørte på en strekning hvor fartsgrensen var 60 km/t, med en hastighet på 70 km/t inn mot et veikryss. Han kolliderte med en pike på 12 år som med stor hastighet - anslagsvis 18 km/t og uten å se seg for - syklet over et gangfelt. Piken døde, og det ble tatt ut tiltale mot A for overtredelse av Straffeloven (1902) § 239 i tillegg til Vegtrafikkloven (1965) §§ 3 og 5.
A ble domfelt etter tiltalen i herredsretten, men ble i lagmannsretten frifunnet for overtredelse av Straffeloven (1902) § 239. Høyesterett kom til at lagmannsretten hadde stilt for små krav til domfeltes aktsomhet og opphevet lagmannsrettens dom. Lagmannsretten hadde funnet at A ikke hadde utvist uaktsomhet i forhold til dødsfølgen, og retten hadde ved sin bedømmelse lagt vesentlig vekt på forulykkedes forhold. Høyesterett fant imidlertid at selv om hennes opptreden måtte anses som ekstraordinær ved at hun syklet så fort og uten å se seg for, kunne ikke dette medføre at det ikke kunne tilregnes bilføreren som uaktsomt at han ikke tok hensyn til den mulighet at kjøringen kunne føre til en dødsulykke. Under forutsetning av årsakssammenheng innebærer ulykken nettopp en realisering av den risiko som den uaktsomme kjøring i for høy hastighet inn mot et uoversiktlig trafikkbilde medførte. Straffeloven (1902) § 239 ble endret ved lov av 15. juni 2001. Lovendringen, som trådte i kraft straks, fikk imidlertid ikke anvendelse ved behandlingen av saken i Høyesterett, jf. Straffeloven (1902) § 3 annet ledd annet punktum. (Lovendringen gis ikke tilbakevirkende kraft.) |
| Saksgang: | Romerike lagsogn saknr 1999-0478 - Eidsivating lagmannsrett LE-2000-344 M - Høyesterett HR-2001-00255, straffesak, anke. (Ny behandling i Eidsivating lagmannsrett - se LE-2001-508)e. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Marit Bakkevig) mot A (advokat Ole A. Bachke jr.) |
| Forfatter: | Tjomsland, Stabel, Rieber-Mohn, Lund, Aasland |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §239, §63, §3, Veitrafikkloven (1965) §31, §3, §5, Endringslov til straffeloven m.m. (2001) |
Dommer Tjomsland: Den 20. desember 1999 tok statsadvokatene i Oslo ut tiltale mot A, født *.*.1977, for overtredelse av straffeloven §239 1. straffalternativ, vegtrafikkloven §3 og vegtrafikkloven §5 første ledd, jf. skiltforskriftene §8, jf. skilt nr. 362 Fartsgrense. Grunnlaget for tiltalen for overtredelsen av straffeloven §239 1. straffalternativ var formulert slik:
«Fredag 30. juli 1999 ca kl. 22.20 i - - - kommune, som fører av en Nissan Sunny personbil med kjennetegn CV - - - - - på Rv. 179 fra X mot Y ved - - -vegen, holdt han for høy hastighet i forhold til kjøreforholdene og var uaktsom med hensyn til at det ved stedet er et gangfelt. Dette medførte at han for sent
Side:891
oppdaget B som på sykkel var på veg over gangfeltet slik at han kjørte på henne med den følge at hun omkom.»
Ved Nes herredsretts dom av 23. mars 2000 ble A dømt i samsvar med tiltalen til en straff av ubetinget fengsel i 60 dager, og til å betale saksomkostninger med kr 2.000.
A anket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Anken gjaldt bevisbedømmelsen og skyldspørsmålet for alle tre tiltalepunkter. Statsadvokatene i Oslo erklærte motanke over straffutmålingen. Ved lagmannsrettens beslutning av 10. mai 2000 ble domfeltes anke henvist til ankeforhandling.
Eidsivating lagmannsrett avsa 4. januar 2001 dom med slik domsslutning:
«A, født *.*.1977, dømmes for overtredelse av veitrafikkloven §3 første ledd og veitrafikkloven §5 første ledd, jf §31 jf straffeloven §63 annet ledd, til en straff av fengsel 24 dager som gjøres betinget med en prøvetid på to år.
Han frifinnes for overtredelse av straffeloven §239 første ledd.»
Det nærmere saksforhold og domfeltes personlige forhold fremgår av lagmannsrettens dom.
Statsadvokatene i Oslo har - for så vidt gjelder frifinnelsen for overtredelse av straffeloven §239 første straffalternativ - påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Det anføres at lagmannsretten har anvendt en for mild aktsomhetsnorm.
Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
Jeg nevner innledningsvis at straffeloven §239 ble endret ved lov 15. juni 2001 nr. 64. Lovendringen, som trådte i kraft straks, får imidlertid ikke anvendelse ved Høyesteretts behandling av lovanvendelsesanken, jf. straffeloven §3 annet ledd annet punktum. Jeg går ikke inn på hvilken betydning lovendringen ville hatt for bedømmelsen av det foreliggende saksforhold.
Sakens bakgrunn kan oppsummeres slik:
A kom kjørende riksvei 179, hvor fartsgrensen er 80 km/t, fra Z østover mot Æ. Ca. 200 meter før kryss med - - -vegen begynner en strekning med fartsgrense 60 km/t, merket med skilt. Etter skiltet går veien i en relativt krapp sving før det er en slette inn mot krysset der ulykken fant sted. Det nærmere trafikkbildet er slik beskrevet av lagmannsretten:
«I det bilen kom ut på sletta var det ca 130 meter i rett linje frem til fotgjengerovergangen. Førerens trafikkbilde etter at skiltet som angir 60 km/t og også stedsnavnskiltet «Y» er passert, er preget av en busslomme på venstre side, den nevnte fotgjengerovergangen, og et veikryss der - - -vegen munner ut i riksveien på høyre side. Gangfeltet er markert med trafikkøyer både i forkant og bakkant. Fra førerens venstre side kommer det ved busslommen ca 20 meter før veikrysset inn en gang/sykkelvei som går over i gangfeltet og fortsetter som gang/sykkelvei på høyre side. Gangfeltet er merket med opplysningsskilt «Gangfelt».»
Forulykkede, B, som var 12 år, kappsyklet med en venninne på
Side:892
gang/sykkelveien som munner ut i fotgjengerovergangen der ulykken skjedde. Lagmannsretten har lagt til grunn at avstanden fra forulykkede tidligst kunne bli synlig for A til kollisjonsstedet er ca 14.5 meter, og at hun har vært synlig for ham over en strekning på 5-6 meter før han faktisk oppdaget henne.
Et springende punkt i saken for de tidligere instanser var hastigheten til bilen og syklisten i sekundene før sammenstøtet. Lagmannsretten har - som herredsretten - konkludert med at «bilens hastighet har vært ca 70 km/t etter at det er tatt hensyn til nødvendige sikkerhetsmarginer», mens den er kommet til at forulykkede har holdt en hastighet på opp mot 18 km/t da hun syklet ut i fotgjengerovergangen.
Jeg finner grunn til å gjengi hva lagmannsretten uttaler om anvendelsen av bestemmelsen i vegtrafikkloven §3:
«Tiltalte har etter dette, rett forut for ulykken, holdt en hastighet ikke ubetydelig over høyeste tillatte hastighet på stedet. Dette til tross for at han nærmet seg et uoversiktlig trafikkbilde med gang- og sykkelvei, fotgjengerovergang og vei til høyre rett etter fotgjengerovergangen. I trafikkbildet var også bilen som Cs mor kjørte. Den hadde stoppet på andre siden av fotgjengerovergangen i ca 20 meters avstand. Kjøringen fant sted i skumringen og tiltalte, som er kjent på stedet, visste også at det er boligfelt på begge sider av veien. Der gang- og sykkelveien kommer inn mot fotgjengerovergangen fra tiltaltes høyre side, er gående eller syklister synlig enda senere enn fra venstre. Alt dette stiller krav om skjerpet aktsomhet. Selv om man legger til grunn at B syklet med relativt høy hastighet, har hun befunnet seg i tiltaltes synsfelt i om lag ett sekund før han faktisk oppdaget henne.
Lagmannsretten finner ut fra dette at tiltalte ved å kjøre inn mot et uoversiktlig trafikkbilde med høyere hastighet enn tillatt kombinert med en viss manglende oppmerksomhet, opptrådt uaktsomt slik at det kunne oppstå fare eller voldes skade. Tiltalte må derfor domfelles etter tiltalens pkt II for overtredelse av veitrafikkloven §31 jf §3.»
Når det gjelder den generelle forståelse av straffeloven §239 første straffalternativ i denne type saker, uttaler lagmannsretten:
«Når det gjelder spørsmålet om uaktsomt drap, bemerker lagmannsretten at aktsomhetsnormen er den samme etter straffeloven §239 første straffalternativ som etter veitrafikkloven §3. Men etter veitrafikkloven §3 er det tilstrekkelig at den utviste uaktsomhet dekker en farefremkallelse, mens uaktsomheten etter straffeloven §239 må referere seg til en dødsfølge. Tilleggsspørsmålet er således om det kan tilregnes føreren som uaktsomt at han ikke regnet med den mulighet at kjøringen kunne føre til dødsulykke. Straffeloven §239 krever altså årsakssammenheng mellom uaktsomheten og dødsfølgen. Bilføreren må ha hatt mulighet til å unngå påkjørsel ved å opptre annerledes. Derved utelukkes ansvar for de upåregnelige skadetilfeller.»
De rettslige utgangspunkter som lagmannsretten her har lagt til grunn, er etter mitt syn i samsvar med det som følger av tidligere praksis fra Høyesterett, jf. blant annet Rt-2000-1788. Det er likevel grunn til å understreke at en farefremkallelse i trafikken normalt også innebærer risiko for dødsfølge.
Side:893
Lagmannsretten uttaler deretter at syklistens forhold blir avgjørende for om straffeloven §239 første straffalternativ er overtrådt. Spørsmålet er - uttaler lagmannsretten - om syklistens kjøring var så ekstraordinær at det er grunnlag for frifinnelse. I sin oppsummerende vurdering uttaler retten:
«Det er på det rene at en bilist har en særlig streng aktsomhetsplikt når han nærmer seg et fotgjengerfelt. Bilisten plikter å være så aktsom at han i tide ser fotgjengere som skal krysse, og at han innretter sin kjøring slik at han kan stanse kontrollert før feltet. Overfor en fotgjenger vil dette gjelde absolutt. Hadde B holdt gangfart, ville det ikke vært tvilsomt at straffeloven §239 hadde vært anvendelig. Men lagmannsretten er kommet til at B ved å sykle ut i et gangfelt der hun hadde vikeplikt for kryssende biler, med en hastighet av 18 km/t uten overhodet å se seg for, har skapt en så ekstraordinær situasjon for en bilist at lagmannsretten viker tilbake for å karakterisere som uaktsomt at han ikke innrettet kjøringen med sikte på å kunne stanse før feltet. Det kan derfor ikke tilregnes han som uaktsomt at han ikke regnet med den mulighet at kjøringen ville føre til dødsulykke. Lagmannsretten viser til Rt-1991-196 og Rt-1990-474.»
Jeg er enig med lagmannsretten når den fremhever at en bilist har en særlig streng aktsomhetsplikt når han nærmer seg et fotgjengerfelt. Begrunnelsen for dette er selvsagt den risiko bilen representerer i forhold til kryssende myke trafikanter, fortrinnsvis fotgjengere.
Slik As kjøring er beskrevet av lagmannsretten, holdt han en hastighet ikke ubetydelig over fartsgrensen til tross for at han nærmet seg et uoversiktlig trafikkbilde med gang- og sykkelvei, gangfelt og vei til høyre rett etter gangfeltet. Jeg finner at kjøringen må anses uaktsom, og viser for så vidt også til lagmannsrettens begrunnelse for domfellelsen etter vegtrafikkloven §3. Som nevnt av lagmannsretten, gjelder det ikke noen annen aktsomhetsnorm etter straffeloven §239, jf. senest det som er uttalt i Rt-2000-1788. Uaktsomheten må etter §239 knytte seg til dødsfølgen; det må altså kunne bebreides bilføreren som uaktsomhet at han ikke innså eller tok i betraktning at kjøringen kunne føre til dødsulykke.
Lagmannsretten har funnet at A ikke har utvist uaktsomhet i så henseende, og retten har ved sin bedømmelse lagt vesentlig vekt på forulykkedes forhold. Jeg er enig i at hennes opptreden må anses som ekstraordinær ved at hun syklet så fort og uten å se seg for. Om syklisten også har vært uaktsom, fritar imidlertid ikke bilføreren for et mulig uaktsomhetsansvar. Jeg kan ikke se at forulykkedes forhold medfører at det ikke kan tilregnes bilføreren som uaktsomt at han ikke tok hensyn til den mulighet at kjøringen kunne føre til en dødsulykke. Under forutsetning av årsakssammenheng innebærer ulykken nettopp en realisering av den risiko som den uaktsomme kjøring i for høy hastighet inn mot et uoversiktlig trafikkbilde medførte. Dersom retten finner at dødsulykken - på grunn av avdødes forhold eller av andre grunner - ville ha inntrådt selv om domfelte i denne relasjon hadde opptrådt med tilstrekkelig aktsomhet, foreligger det derimot ikke grunnlag for domfellelse etter straffeloven §239. Denne problemstilling er imidlertid ikke vurdert av lagmannsretten.
Side:894
Jeg er etter dette kommet til at lagmannsretten - i forhold til bestemmelsen i straffeloven §239 - har stilt for små krav til bilførerens aktsomhet, og jeg stemmer for denne
kjennelse:
Lagmannsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt gjelder frifinnelsen for overtredelse av straffeloven §239 første straffalternativ.
Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Rieber-Mohn: Likeså.
Dommer Lund: Likeså.
Dommer Aasland: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
Lagmannsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt gjelder frifinnelsen for overtredelse av straffeloven §239 første straffalternativ.