HR-2001-894 - Rt-2001-959
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-07-12 |
| Publisert: | HR-2001-00894 - Rt-2001-959 (177-2001) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Inhabilitet |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om gjenopptakelse av lagmannsrettens beslutning. |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett - Høyesterett HR-2001-00894, straffesak, kjæremål |
| Parter: | A mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Lund, Matningsdal, Utgård |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §106, §200, §201, Straffeprosessloven (1981) §343, §452, Straffeloven (1902) §127, §227, §228, §390a, Våpenloven (1961), Veitrafikkloven (1965) |
Ved beslutning av 31. mai 1999 nektet Gulating lagmannsrett å fremme As anke over Bergen byretts dom av 12. februar 1999, hvor han ble dømt til fengsel i 6 måneder for overtredelse av straffeloven §127, §227, §228 og §390a samt bestemmelser i våpenloven og vegtrafikkloven. A begjærte beslutningen omgjort, men fikk ikke medhold i det ved lagmannsrettens kjennelse av 21. september 1999. As kjæremål mot begge beslutningene ble forkastet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 21. desember 1999, inntatt i Rt-1999-2083.
A har begjært gjenopptakelse av lagmannsrettens beslutning av 31. mai 1999 og samtidig begjært soningsutsettelse, jf. straffeprosessloven §452 annet ledd..
Gulating lagmannsrett avsa 25. juni 2001 kjennelse med slik slutning:
«1. Begjæring fra A om gjenopptagelse av beslutning av 31. mai 1999 forkastes.
2. Soningsutsettelse gis ikke.»
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har i det vesentlige anført:
Dommen i Bergen byrett gjelder blant annet forhold som var med i tilleggstiltalebeslutning av 21. juli 1997, utferdiget av daværende statsadvokat Carl Petter Martinsen. Det er begått saksbehandlingsfeil i lagmannsretten ved at den tidligere statsadvokat, som nå er lagdommer, har vært med på å avgjøre begjæringen om gjenopptakelse av lagmannsrettens beslutning av 31. mai 1999 hvor domfeltes anke over Bergen byretts dom av 12. februar 1999 ble nektet fremmet. Martinsen har tidligere handlet for påtalemyndigheten i saken og er inhabil som dommer, jf. domstolloven §106 nr. 6. Lagmannsretten har således ikke vært lovlig besatt, og det foreligger en saksbehandlingsfeil som ubetinget må føre til opphevelse av kjennelsen, jf. straffeprosessloven §343 annet ledd nr. 3.
Det er nedlagt slik påstand:
«Lagmannsrettens kjennelse datert den 25. juni 2001 oppheves og hele saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
Kjæremålet gis oppsettende virkning med hensyn til soningsutsettelse.
Lagmann Eftestøl, lagdommerne Storhaug og Martinsen ilegges hver en rettergangsbot stor kr 5000,- subsidiært 20 dager fengsel om boten ikke betales. Jf. domstollovens §200.
De samme nevnte dømmes til å betale A erstatning med hjemmel i domstollovens §200 idet de har opptrådt forsømmelig og utilbørlig og påført A lidelser som ved denne uriktige kjennelse ytterligere forlenges. Summen de skal betale settes til en månedslønn kr 30000,-.
Lagmann Eftestøl, lagdommerne Storhaug og Martinsen dømmes til å betale de økte omkostninger ved dette kjæremål, skrivning og kopiering og som sådan også utgjør en ytterligere personlig belastning på A og på domstoler. Summen som kreves utgjør kr 15000,-. Jf. dstl §201.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg finner at lagmannsrettens kjennelse må oppheves på grunn av feil i saksbehandlingen.
Lagdommer Carl P. Martinsen, som deltok i avgjørelsen, var tidligere statsadvokat i Hordaland, og tok i denne egenskap ut tilleggstiltalebeslutningen av 21. juli 1997 vedrørende straffeloven §127 og veitrafikklovens regler. Dette var en del av de forhold A ble dømt for ved dommen av 12. februar 1999. Martinsen var derfor inhabil til å behandle As begjæring om gjenopptakelse av lagmannsrettens beslutning av 31. mai 1999, jf. domstolsloven §106 nr. 6. Dette er en feil som ubetinget tillegges virkning, jf. straffeprosessloven §343 annet ledd nr. 3. Selv om bare tilleggstiltalen er utferdiget av Martinsen, finner utvalget at feilen etter omstendighetene bør få virkning for kjennelsen i sin helhet.
De øvrige krav som fremsettes av A er det intet grunnlag for.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
2. De øvrige krav som er fremsatt, tas ikke til følge.