HR-2001-1352-K - Rt-2002-550
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-05-03 |
| Publisert: | HR-2001-01352-K - Rt-2002-550 (120-2002) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Gjenopptakelse |
| Sammendrag: | Saken gjaldt begjæring om gjenopptagelse av Høyesterettsdom. |
| Saksgang: | Høyesterett HR-2001-01352, sivil sak, begjæring om gjenopptagelse av Rt-1996-1232 |
| Parter: | Sigsten Mikkelsen, Filip Mikkelsen, Hans Mikkelsen, Mareno Mikkelsen, Lennart Mikkelsen, Thorvald Mikkelsen, Kåre Tjihkkom, Kaia Andersen, Mikal Urheim, Inga Karlsen, Martha Nystø (advokat Roald Engeness) mot Staten v/Landbruksdepartementet (advokat Ingvald Falch) |
| Forfatter: | Gjølstad, Tjomsland, Rieber-Mohn |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §407, §412, §406, §413, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3 |
Saken gjelder begjæring om gjenopptagelse av Høyesterettsdom.
Sigsten Mikkelsen og ti andre parter innga 22. oktober 2001 begjæring til Høyesterett om gjenopptagelse av dom av 22. oktober 1996, inntatt i Rt-1996-1236 ( Rt-1996-1232, Lovdatas anm.). Saken gjaldt fastsetting av grenser mellom private eiendommer og statens eiendom i det såkalte Tysfjord-feltet i Nordland, subsidiært spørsmål om bruksrettigheter på statens grunn i tvisteområdet. Den del av Høyesteretts dom som er begjært gjenopptatt, gjelder anke fra Sigsten Mikkelsen og de ti andre parter over Utmarkskommisjonens dom av 28. oktober 1993. De elleve partene, som er eiere til bruk under gnr. 53 Hellemobotn, påanket kommisjonens dom for så vidt gjaldt rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Høyesteretts dom ble - på dette punkt - avsagt under dissens fra to av dommerne.
Gjenopptagelse er begjært med grunnlag i tvistemålsloven §407 nr. 6. Det er fremlagt som nytt bevis et brev av 10. oktober 2001 fra Árran-Lule samisk senter v/museumslektor Lars Børge H. Myklevold, stilet til en av de berørte partene, Mikal Urheim, som har vært tillitsmann for de private parter. Brevet lyder slik:
«Ad henvendelse om gammetuft.
Viser til deres henvendelse om registrering av ei gammetuft i Hellemofjellene. Den aktuelle gammetufta ble registrert av Árran i forbindelse med et dokumentasjonsprosjekt utført sommeren 2000 med støtte fra Sametingets Miljø- og kulturvernavdeling. Gammen ble i sin tid bygget like etter krigen av folk fra Leirelv og brukt som jaktgamme. Tufta ligger i øvre del av lokaliteten «Tjudehårråskogen», under en bergrygg ved kanten av en skråning, ca 100 m vest for betonggamme. Tufta målte ca 4 x 3,5 m. Den ble målt inn med GPS og har følgende koordinater: 33W0563177 og 7518038. Tufta ble merket av på kartblad 22301V Hellemobotn i kartserien M711.»
I begjæringen er det oppgitt to personer som kan bekrefte at opplysningene i brevet fra Árran er korrekte. Disse vitnene påberopes også som nye bevis i saken.
Det anføres at de nye bevis bestyrker at de gammetufter som lå ved Gussajavri i det omtvistede området rundt Gussavaggi, ble brukt som boplass for folket fra Hellemobotn om sommeren. Dette styrker i særlig grad påstanden om eneeie, og at det ikke var et allmenningsområde. Folket fra Hellemobotn var de eneste som hadde gamme ved Gussajavre, og disse ble benyttet i forbindelse med utnyttelse av det man oppfatter som egne områder.
Det er nedlagt slik påstand:
«Høyesteretts dom av 22. oktober 1996, lnr 64/1996, nr 123/1994 gjenopptas for så vidt angår anken fra Sigsten Mikkelsen m fl.»
Staten v/Landbruksdepartementet har inngitt tilsvar og i hovedsak anført:
Vilkårene for gjenopptagelse etter tvistemålsloven §407 nr. 6 er ikke oppfylt. De påberopte nye bevis vil ikke være egnet til å påvirke Høyesteretts vurdering av tvisteområdet. Enn mindre utgjør bevisene noe som gjør at Høyesterett åpenbart måtte ha kommet til et annet resultat.
Den gammetuften som er funnet ligger utenfor tvisteområdet, det vil si på sikker statsgrunn. Funnet av tuften kan ikke sies å motbevise at folk fra Leirelv har hatt gamme et helt annet sted - på høyfjellet ved Gussajavri (Kuvatn) rett øst av Hellemobotn. Etter det som er opplyst om de påberopte nye bevis, skal de verken bekrefte eller avkrefte opplysningen om at folk fra Leirelv har hatt gamme ved Gussajavri.
Høyesterett la i sin dom til grunn en meget bred vurdering av en rekke momenter for å avgjøre hva salget av rydningsplassene naturlig må antas å ha omfattet. Forklaringen fra Peder Mikkelsen fra 1976, som de ankende parter nå hevder er svekket ved de nye påberopte bevis, har uansett ikke vært av avgjørende betydning. Peder Mikkelsens forklaring kan ikke ses dokumentert for Høyesterett. Dette betyr at de nye bevis i høyden kan så tvil om et bevis Høyesterett ikke la vekt på i sin begrunnelse. Dessuten har Høyesterett fastslått at den bruk som hevdes å ha blitt utført ved Gussajavri med utgangspunkt i en gamme - jakt, fiske og ulike typer sanking - ikke er av betydning for grensedragningen.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Begjæringen om gjenopptakelse avslås.
2. Staten v/Landbruksdepartementet tilkjennes saksomkostninger med tillegg av rente etter lov om forsinket betaling, for tiden 12% fra forfall til betaling skjer.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg har forelagt begjæringen om gjenopptagelse for dommer Gussgard som var en av de dommere som dømte i saken, jf. tvistemålsloven §413 annet ledd. Uttalesen har vært oversendt partene som har kommentert den i supplerende prosesskrifter.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det er begjært gjenopptagelse av dommen med grunnlag i bestemmelsen i tvistemålsloven §407 nr. 6. Denne bestemmelsen åpner adgang til gjenopptagelse når det fremskaffes en ny kjensgjerning eller et nytt bevis som alene eller sammen med det tidligere bevismaterialet, åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse. Det må være «helt klart ikke bare at domsresultatet kunde ha blitt eller sannsynligvis vilde ha blitt et annet, men at det nødvendigvis vilde ha blitt et annet om de nye oplysninger hadde foreligget før dommen og det uten hensyn til om retten var satt med de samme eller med andre dommere», se Rt-1939-801 og Schei: Tvistemåsloven med kommentarer 2. utgave side 1098-1099 med henvisninger til ytterligere rettspraksis.
Dersom retten - her kjæremålsutvalget - finner det åpenbart at den påberopte gjenopptakelsesgrunn ikke kan føre frem, forkastes begjæringen i medhold av tvistemåsloven §412 første ledd annet punktum, jf. nærmere Schei l.c. side 1112-1113 med henvisninger til rettspraksis.
I den uttalelse som dommer Gussgard har avgitt til kjæremålsutvalget i anledning gjenopptakelsesbegjæringen heter det:
«Saken stilte retten overfor vanskelige spørsmål om grensetrekking i utmarksområder. Som det fremgår av dommen, var spørsmålene vurdert både av Utvalget for statseiendom i Nordland og Troms og av Utmarkskommisjonen.
I gjenopptakelsesbegjæringen er det anført at det foreligger et nytt bevis av betydning for vurderingen av bruken av områdene. Det er fremlagt en uttalelse om registrering av en gammetuft i Arran, bygget av folk fra Leirelv og brukt som jaktgamme. Gammen er angitt å ligge utenfor grunneierenes påstandslinje for grensetrekkingen. Det er videre vist til to vitner som kan forklare seg om gammebruk fra folk i Leirvik.
Jeg kan ikke se at det i dommens premisser er inntatt noe om en gamme eid av folk fra Leirvik. Jeg har ingren formening om den gammetuften det nå er opplyst om, er den samme som den Peder N. Mikkelsen omtalte i sin forklaring, jf. gjenopptakelsesbegjæringen side 2 siste avsnitt. Så vidt jeg forstår, bestrider ikke staten at opplysningen om den nå registrerte gammetuften er ny, og dette er jeg enig i.
Som det fremgår av mitt votum, ble flertallets vurdering av grensespørsmålet foretatt ut fra en helhetsvurdering av de opplysningene som forelå, med en hovedvekt på den bruk som var utøvd av folk fra Hellemobotn. Dette må ses i sammenheng med førstvoterendes innledende, mer generelle bemerkninger om området og vurderingene av grensespørsmålene.
Det var ikke omstridt at folk fra Hellemobotn hadde brukt området på mange vis, men flertallet fant ikke grunnlag for slik bruk som kunne begrunne eiendomsrett. Det som anføres som nytt, gjelder utelukkelse av bruk fra andre - særlig da folk fra Leirvik. Jeg har vanskelig for å se at dette i særlig grad kan endre vurderingen av den bruken folk fra Hellemobotn gjorde av området.»
I dommen var dommer Gussgard - som annenvoterende - talsmann for rettens flertall og uttalte i den forbindelse på side 1253-1254 om de områder som gjenopptagelsesbegjæringen gjelder:
«Jeg er enig med førstvoterende i grensetrekkingen fra innerst i Hellemofjorden frem til Coruk. Fra dette punkt mener jeg grensen må trekkes som angitt av utvalget fram til Cielomcohkka. Herfra faller førstvoterendes syn på hvordan grensen bør trekkes, sammen med utvalgets, og jeg slutter meg til hans vurderinger. Uenigheten mellom oss gjelder dermed tvisteområdet rundt Gussavággi.
Utvalget bygde på at området ligger langt fra gårdene med vanskelige atkomstforhold, og at det ikke var fremkommet opplysninger om bruk som kunne begrunne eiendomsrett. Sauebeite, jakt og fiske ble ikke ansett tilstrekkelig, og slik bruk var for øvrig påstått drevet også fra Nordbukta. Kommisjonsflertallet har vist til en del nye opplysninger. Det er angitt at området ligger i tilknytning til gårdens sentrale sauebeite, og at hele familien kunne bo der når det ble sanket multer og syregress. Det er videre vist til at eiendomsoppfatningen hos folk i Hellemobotn og Nordbukta var at grensen mellom gårdene gikk i vannskillet.»
Det fremgår her at flertallets votum på dette punkt bygger på en helhetsvurdering, noe for øvrig også mindretallets votum gjør.
Kjæremålsutvalget finner det på denne bakgrunn åpenbart at det som er påberopt og anført i gjenopptagelsesbegjæringen, ikke oppfyller vilkårene i tvistemålsloven §406 nr 7. Begjæringen blir derfor å forkaste i medhold av tvistemålsloven §412 første ledd annet punktum.
Staten v/Landbruksdepartementet har nedlagt påstand om saksomkostninger. Kravet tas til følge, og omkostningene settes til 17.000 kroner inklusive moms.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Gjenopptagelsesbegjæringen forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Sigsten Mikkelsen, Filip Mikkelsen, Hans Mikkelsen, Mareno Mikkelsen, Lennart Mikkelsen, Thorvald Mikkelsen, Kåre Tjihkkom, Kaia Andersen, Mikal Urheim, Inga Karlsen og Martha Nystø én for alle og alle for én 17.000 - syttentusen - kroner til Staten v/Landbruksdepartementet innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse, med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.