HR-2002-636 - Rt-2002-736
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-06-06 |
| Publisert: | HR-2002-00636 - Rt-2002-736 (157-2002) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over saksbehandlingen i en straffesak for lagmannsretten. |
| Saksgang: | Hålogaland lagmannsrett - Høyesterett HR-2002-00636, straffesak, kjæremål |
| Parter: | A (advokat Hjallis Bakke) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Dolva, Skoghøy, Stabel |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, §376a, Straffeloven (1902) §132a, §192, §227, §229, §62, Domstolloven (1915) §108, §111 |
Saken gjelder kjæremål over saksbehandlingen i en straffesak for lagmannsretten.
A, født *.*.1967, ble ved Nord-Troms herredsretts dom av 13. september 2001 dømt for overtredelse av straffeloven §192 første ledd bokstav a, §227 første straffalternativ og §229 første straffalternativ, sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, til fengsel i ett år og seks måneder. A anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, og anken ble henvist til behandling i lagmannsretten.
Ved tiltalebeslutning av 27. september 2001 ble A tiltalt for overtredelse av straffeloven §132a første ledd bokstav a, jf. annet ledd. Nord-Troms herredsrett avsa 21. desember 2001 dom hvor A ble frifunnet. Påtalemyndigheten anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Anken ble av lagmannsretten henvist til ankeforhandling.
Ankene ble forent til felles behandling, og straffesaken ble behandlet av Hålogaland lagmannsrett med lagrette fra 22. april til 25. april 2002. Lagretten besvarte et spørsmålsskrift med fire hovedspørsmål. Lagretten avsa kjennelse hvor samtlige stilte spørsmål ble besvart med nei.
Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører avsa rettens tre fagdommere deretter slik beslutning:
«Ved lagrettens kjennelse i dag er tiltalte kjent ikke skyldig på samtlige fire tiltaleposter.
På grunnlag av bevisførselen finner retten det enstemmig utvilsomt at tiltalte er skyldig på alle fire tiltalepunkter, og - likeledes enstemmig - at saken skal behandles på ny for lagmannsretten som meddomsrett i samsvar med reglene i straffeprosessloven §376a».
A har påkjært beslutningen på grunnlag av feil ved saksbehandlingen, jf. straffeprosessloven §376a. Som saksbehandlingsfeil har han påberopt at lagmannsrettens formann, lagdommer Helge Nilsen, etter domstolsloven §108, var inhabil til å treffe beslutningen i straffesaken fordi han tidligere har deltatt ved behandling av kjæremål over avgjørelse om varetektsfengsling. Kjæremålet ble avgjort ved kjennelse av lagmannsretten 12. oktober 2001, og det ble her avsagt kjennelse for fortsatt varetektsfengsling på grunn av bevisforspillelsesfare og gjentakelsesfare - straffeprosessloven §171 første ledd nr. 2 og 3.
Ved varetektsfengsling etter §171 er det i rettspraksis lagt til grunn at spesielle forhold kan føre til inhabilitet, jf. Rt-2000-1282. Det gjøres gjeldende at slike særlige forhold foreligger i saken. Lagdommer Nilsen har, som en av tre dommere, i fengslingskjennelsen konkrete uttalelser som synes å gi uttrykk for en sterkere grad av mistanke enn grunnvilkåret i §171.
A har nedlagt slik påstand:
«Lagmannsrettens beslutning oppheves.»
Både påtalemyndigheten og lagmannsrettens formann har uttalt seg i anledning kjæremålet. Begge uttalelser er gjort kjent for kjærende part.
Påtalemyndigheten har anført at lagmannsrettens uttalelser i fengslingskjennelsen av 12. oktober 2001 ikke medfører inhabilitet etter domstolloven §108. Lagmannsretten uttaler i fengslingskjennelsen at det er skjellig grunn til å mistenke A for overtredelser av straffeloven §132a som beskrevet i tiltalebeslutningen. Premissene inneholder ikke uttalelser som går lengre i å fastslå As skyld. Konsekvensen av argumentasjonen i kjæremålet vil være at nær sagt enhver dommer som har fengslet noen med grunnlag i gjentakelsesfare vil være inhabil. Som opplyst av lagdommer Nilsen, var han i kontakt med møtende aktor forut for ankeforhandlingen. Påtalemyndigheten så ingen problemer i forhold til habilitetsspørsmålet. Det ble forutsatt at forsvarer var vel kjent med hvem som hadde behandlet varetektsfengslingene i saken, jf. domstolloven §111 annet ledd. Påtalemyndigheten har for øvrig bemerket at kjæremålet kun synes å rette seg mot rettens beslutning om å sette lagrettens kjennelse til side til tross for at den påståtte inhabilitetsgrunn knytter seg til hele ankeforhandlingen.
Påtalemyndigheten har nedlagt påstand om at kjæremålet må forkastes.
Lagdommer Helge Nilsen har i bemerkninger til kjæremålet opplyst at han samme morgen som ankeforhandlingen skulle begynne, kontaktet aktor og spurte om han for sikkerhets skyld kunne undersøke om han hadde deltatt i tidligere avgjørelse om fengsling eller annet. Bakgrunnen for forespørselen var at han ved gjennomlesning av dokumentene i ankesaken synes å erindre å ha vært borte i saken tidligere. Aktor skulle gi beskjed dersom han fant forhold som kunne reise habilitetsspørsmål. Ingen tilbakemelding om dette ble mottatt. Ved åpningen av ankeforhandlingen erklærte han at ingen av rettens medlemmer hadde kjennskap til omstendigheter som kunne medføre inhabilitet i saken.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Etter straffeprosessloven §376a tredje ledd kan en beslutning hvor lagmannsretten tilsidesetter en kjennelse av lagretten som går ut på at tiltalte ikke er skyldig, påkjæres på grunn av feil ved saksbehandlingen eller lovanvendelsen.
Kjæremålsutvalget har kommet til at kjæremålet ikke kan føre frem.
Etter rettspraksis anses en dommer som har avsagt eller vært med på å avsi kjennelse om varetektsfengsling på grunnlag av straffeprosessloven §171, som hovedregel ikke inhabil til å pådømme straffesak om samme forhold. Fra denne hovedregel har det blant annet vært gjort unntak for tilfeller hvor dommeren i fengslingssaken ikke bare har konstatert at det foreligger skjellig grunn til mistanke, men har kommet med uttalelser som tilkjennegir at mistanken er særlig sterk, se Høyesteretts kjennelse 3. mai 2002 (sak 2002/31) (HR-2002-31-A) med nærmere henvisninger til rettspraksis.
Som begrunnelse for at det forelå grunnlag for varetektsfengsling etter straffeprosessloven §171 første ledd nr. 3, har lagmannsretten i kjennelsen av 12. oktober 2001, hvor lagdommer Helge Nilsen deltok som en av dommerne, uttalt:
«Lagmannsretten finner at det er sterk sannsynlighetsovervekt for at A vil begå nye straffbare handlinger som kan medføre høyere straff enn fengsel i seks måneder, dersom han løslates nå. Det vises særlig til at A [ved dom av Nord-Troms herredsrett] 13. september 2001 ble dømt for flere meget graverende forhold, og at B var fornærmet i alle tilfellene. I dommene heter det: «Ingen av forholdene tiltalte dømmes for har preg av situasjonsbetingede enkelthendelser, men synes heller å være ekstreme utslag av hans kontrollerende, manipuleriende og nedlatende holdning til sin tidligere samboer.» At denne dommen er påanket av A, endrer ikke lagmannsrettens vurdering av gjentakelsesfaren.
Det vises videre til at A den 8. september 2001 truet med å drepe B dersom hun sto frem i retten. Nå har hun stått frem i retten, og As uttalte forutsetninger for å ta livet av henne, er dermed til stede. Lagmannsretten kan ikke se at et besøksforbud vil tilstrekkelig være egnet til å forhindre gjentakelse.»
Etter kjæremålsutvalgets syn har lagmannsretten her ikke uttalt noe mer enn det som er nødvendig for å begrunne varetektsfengsling etter §171 første ledd nr. 3. Det foreligger sikker rettspraksis for at det må være sterk sannsynlighetsovervekt for at siktede vil begå nye straffbare handlinger for at varetektsfengsling kan besluttes på grunnlag av denne bestemmelsen, og at denne faren må være konkret begrunnet, se Bjerke/Keiserud: Straffeprosessloven med kommentarer, Bind I, 3. utg. (2001), sidene 642-643 med nærmere henvisninger. Etter å ha konstatert at det foreligger sterk sannsynlighetsovervekt for at A vil begå nye straffbare handlinger, har lagmannsretten som nærmere begrunnelse vist til herredsrettens dom av 13. september 2001 og de trusler som A skulle ha fremsatt overfor B 8. september 2001. Det var disse truslene som dannet grunnlaget for den aktuelle begjæring om fortsatt varetekt. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten ved den formulering som er benyttet om disse truslene, har gitt uttrykk for noen oppfatning om styrken av bevisene utover grunnvilkåret om at det må foreligge skjellig grunn til mistanke. Selv om de trusler som A skal ha fremsatt overfor B 8. september 2001, utgjør ett av de forhold som er omfattet av straffesaken for lagmannsretten, kan lagmannsrettens uttalelse om disse truslene på denne bakgrunn ikke begrunne inhabilitet.
Den kjærende part har også vist til at lagmannsretten i fengslingskjennelsen av 12. oktober 2001 som begrunnelse for at det forelå fare for bevisforspillelse, blant annet har uttalt:
«Lagmannsretten finner videre at det er nærliggende fare for at A vil forspille bevis dersom han løslates nå særlig ved å påvirke B. Selv om etterforskningen er tilnærmet avsluttet, og både B og A har gitt forklaringer til politiet, er det - hensett til As dominerende stilling i forholdet mellom de to - nærliggende fare for at B vil bli truet til å modifisere sine forklaringer.»
Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten ved sin uttalelse om As dominerende stilling har uttalt seg på en slik måte om skyldspørsmålet at de dommerne som var med på å treffe denne avgjørelsen, er inhabile til å delta ved behandlingen av straffesaken.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.