HR-2000-721 - Rt-2000-1282
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-07-26 |
| Publisert: | HR-2000-00721 - Rt-2000-1282 (303-2000) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Dommeres habilitet, Sikring, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens beslutning om å nekte å fremme anke i straffesak. |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett - Høyesterett HR-2000-00721, straffekjæremål |
| Parter: | A (advokat Ann Turid Bugge) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Stang Lund, Rieber-Mohn, Skoghøy |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §108, Straffeprosessloven (1981) §171, §172, §184, §321, Straffeloven (1902) §229, §232, §39 |
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens beslutning om å nekte å fremme anke i straffesak, jf. straffeprosessloven §321 annet ledd jf. sjette ledd.
A, født *.*.1960, ble ved Bergen byretts dom 18. april 2000 dømt til en straff av fengsel i 3 år og en bot på 5.000 kroner for overtredelse av straffeloven §229 1. og 2. straffalternativ, jf. §232, samt en rekke vinnings- og narkotikaforbrytelser. Han ble også pålagt å betale erstatning til fornærmede med 92.766 kroner. Påtalemyndigheten ble bemyndiget til å anvende sikringsmidler mot domfelte som nevnt i straffeloven §39 nr. 1 bokstavene a-f for en periode av inntil 3 år.
A anket dommen til lagmannsretten for så vidt angikk bemyndigelsen til å anvende sikringsmidler. Subsidiært ble sikringsbemyndigelsen påstått begrenset til straffeloven §39 nr. 1 bokstavene a-c. Ved Gulating lagmannsretts beslutning 25. mai 2000 ble anken nektet fremmet i medhold av straffeprosessloven §321 annet ledd 1. punktum, idet lagmannsretten enstemmig fant det klart at anken ikke ville føre fram.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens beslutning til Høyesteretts kjæremålsutvalg. I kjæremålet anføres som saksbehandlingsfeil at lagdommer Drevland ikke skulle ha deltatt ved avgjørelsen av om anken skulle fremmes fordi han var inhabil etter domstolloven §108.
A har vist til at et grunnvilkår for sikring etter straffeloven §39 er at det foreligger kvalifisert fare for gjentakelse av straffbare handlinger. Drevland hadde som en av tre dommere i kjennelse 9. september 1999 som gjaldt kjæremål etter fengsling i medhold av straffeprosessloven §171 første ledd nr. 3, funnet at det forelå sterk sannsynlighetsovervekt for at A ville begå nye straffbare handlinger, og fengslingen ble opprettholdt. Ved vurderingen av om anken over sikringen skulle fremmes, måtte lagmannsretten blant annet ta standpunkt til om vilkårene for sikring var til stede. For Drevland vil det være vanskelig å ikke bygge på at det forelå gjentakelsesfare som ga grunnlag for sikring. Det kan derfor reises tvil om lagdommeren har hatt den nødvendige grad av objektivitet ved vurderingen av om anken skulle fremmes. A har blant annet vist til Rt-1990-379. Det er lagt ned påstand om at lagmannsrettens beslutning oppheves.
Påtalemyndigheten har avgitt uttalelse til kjæremålet. Det bemerkes at da kjennelsen 9. september 1999 ble avsagt, omfattet ikke siktelsen forholdene i tiltalebeslutningen post I a og b, og det var heller ikke tatt beslutning om å fremme sikringssak. Påtalemyndigheten har vist til at også lagdommer Romarheim, som deltok ved prøving av anken, tidligere hadde behandlet kjæremål fra domfelte vedrørende fortsatt fengsling etter §171 første ledd nr. 3, jf. Gulating lagmannsretts kjennelse 28. desember 1999. På dette tidspunkt var tiltale med sikringsforbehold utferdiget.
Det er fastslått at en dommer ikke bør delta i pådømmelsen av senere sikringssak når vedkommende i fengslingssak har tatt det standpunkt at det foreligger kvalifisert gjentakelsesfare, jf. Rt-1990-379 og Rt-1994-968. Det er neppe klart at disse avgjørelsene uten videre skal legges til grunn for en dommer i en ankeprøvingssak. I Bjerke/Keiserud: Straffeprosessloven med kommentarer side 826 uttales at inhabilitet vil foreligge dersom vedkommende dommer i ankeprøvingssaken tidligere har avsagt fengslingskjennelse etter straffeprosessloven §172. Uttalelsen antas å være en henvisning til de retningslinjer som blant annet følger av Rt-1996-261. Avgjørelsen knytter seg imidlertid til tidligere uttalt standpunkt om skyldspørsmålet. Påtalemyndigheten kan ikke se at det i foreliggende rettspraksis er tatt stilling til om en dommer i en ankeprøvingssak er inhabil etter domstolloven §108 når han tidligere har tatt stilling til fengsling etter §184 jf. §171 første ledd nr. 3.
Ankeprøvingen vil i stor grad måtte bygge på bevisvurderingene i den avsagte dom hvor byretten har gitt sikringsbemyndigelse, og et konkret skjønn om hvorvidt domfelte skal gis adgang til to-instansprøving i sak som omfattes av silingsreglene. Dersom det konstateres inhabilitet på det anførte grunnlag, vil dette kunne få uheldige virkninger. I saker hvor det foreligger flere påkjærte fengslingskjennelser begrunnet i det mest hyppig anvendte fengslingsgrunnlag, straffeprosessloven §171 første ledd nr. 3, kan resultatet bli at storparten av domstolens dommere er inhabile ved en senere ankeprøving.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens beslutning om å nekte en anke fremmet bare kan påkjæres på grunnlag av feil i saksbehandlingen ved lagmannsretten, jf. straffeprosessloven §321 sjette ledd. Kjæremålet gjelder spørsmålet om inhabilitet, og dette kan prøves av utvalget.
Lagmannsrettens beslutning om å nekte domfeltes anke fremmet er truffet etter §321 annet ledd 1. punktum. Denne avgjørelse krever enstemmighet, jf. fjerde ledd. Utvalget har tidligere lagt til grunn at ved prøving av fullstendige anker må vurderingen av en dommers inhabilitet etter domstolloven §108 bygge på de samme prinsipper som når retten avgjør skyldspørsmålet i straffesak, jf. Rt-1997-479.
Utgangspunktet er at en dommer ikke er inhabil etter §108 i en straffesak selv om dommeren tidligere har besluttet eller vært med på å beslutte varetektsfengsling for de forhold som senere førte til domfellelse. Ved fengsling etter §172, hvor det kreves forhold som i særlig grad styrker mistanken, vil imidlertid dommeren normalt måtte anses inhabil i den senere straffesak, jf. Rt-1996-261 og Rt-1997-947 med videre henvisning til Rt-1996-610. Ved varetektsfengsling etter §171 har det vært lagt til grunn at spesielle forhold kan føre til inhabilitet for så vidt angår beslutning etter §321 annet ledd om å nekte domfeltes fullstendige anke fremmet, jf. eksempelvis Rt-1999-2083 og Rt-1997-479. Ved fengsling etter §171 annet ledd jf. første ledd nr. 3 har utvalget tidligere kommet til at samme dommer ikke kunne delta ved pådømmelsen av den senere sikringssak, jf. Rt-1990-379 og Rt-1994-968. Utvalget uttalte at når forhørsrettsdommeren i fengslingssaken hadde funnet at det forelå sterk fare for gjentakelse, måtte det i sikringssaken være vanskelig ikke å bygge på at slik gjentakelsesfare ga grunnlag for sikring.
Beslutning om å nekte fremmet domfeltes anke over ileggelse av sikring fordi lagmannsretten enstemmig finner det klart at anken ikke vil føre fram, treffes etter en vurdering av om vilkårene for sikring foreligger og om sikringsbemyndigelse bør gis. Faren for at domfelte på ny kan begå en eller flere mer alvorlige straffbare handlinger er et nødvendig grunnvilkår for sikring. En dom på sikring kan medføre alvorlige begrensninger for domfelte og herunder langvarig frihetsberøvelse. På samme måte som ved avgjørelse av skyldspørsmålet i straffesak, bør det ikke kunne reises tvil om at lagmannsrettens beslutning er truffet av uhildete dommere.
Utvalget er etter dette kommet til at når en dommer etter §171 første ledd nr. 3 har funnet at fengsling er påkrevd for å hindre at den pågrepne på ny begår en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 månender, kan vedkommende ikke delta i avgjørelsen av spørsmålet om å nekte fremmet en anke over ileggelse av sikringen for de samme forhold etter §321 annet ledd 1. punktum. Lagdommer Romarheim deltok ved behandlingen av fengslingssaken som ledet fram til kjennelse om fortsatt fengsling 1. desember 1999. Tiltale var da tatt ut også for legemsskade med særlig farlig redskap og med forbehold om sikring. Utvalget finner at Romarheim ikke skulle deltatt ved prøving av domfeltes anke over ileggelse av sikring, jf. domstolloven §108.
Lagdommer Drevland deltok ved behandlingen av fengslingssaken som ledet fram til kjennelsen om fengsling 9. september 1999. Lagmannsretten fant at det forelå sterk sannsynlighetsovervekt for at siktede ville begå nye straffbare handlinger, og retten fant at kravene i straffeprosessloven §171 første ledd nr. 3 var oppfylt. På dette tidspunkt gjaldt siktelsen narkotika- og vinningskriminalitet som etter praksis bare unntaksvis kan gi grunnlag for sikring, og spørsmålet om sikring var ikke reist. Drevland har således ikke tatt stilling til faren for gjentakelse i forhold til de straffbare handlinger som ville være avgjørende for om sikring skulle ilegges. Utvalget finner at Drevland ikke kan anses inhabil etter domstolloven §108.
Lagmannsrettens beslutning må etter dette oppheves.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens beslutning oppheves.