HR-2002-105 - Rt-2002-85
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-01-21 |
| Publisert: | HR-2002-00105 - Rt-2002-85 (18-2002) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om fortsatt varetektsfengsling etter Straffeprosessloven (1981) § 172. |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett - Høyesterett HR-2002-00105, straffesak, kjæremål |
| Parter: | A (advokat Håkon Ø. Schiong) B (advokat Stian Finne Lange) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Aasland, Bruzelius, Utgård |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §172, §388, Straffeloven (1902) §162 |
Saken gjelder spørsmål om fortsatt varetektsfengsling etter straffeprosessloven §172.
A, født xx.xx.1979, og B. født xx.xx.1970, er siktet for overtredelse av straffeloven §162 første og tredje ledd, jf. femte ledd, jf. Sosialdepartementets narkotikaforskrifter av 30.06.78 og Helsedirektørens narkotikaliste.
De ble første gang varetektsfengslet i sakens anledning ved Asker og Bærum forhørsretts kjennelse av 16. november 2001 for en periode av fire uker med brev- og besøksforbud. Fengslingsfristen er senere forlenget.
Ved Asker og Bærum forhørsretts kjennelse av 9. januar 2002 ble de besluttet løslatt. Forhørsretten kom til at de hensyn som ligger bak straffeprosessloven §172 ikke begrunnet fengsling. Påtalemyndigheten påkjærte kjennelsen og begjærte oppsettende virkning. Forhørsretten tok sistnevnte begjæring til følge.
Borgarting lagmannsrett avsa kjennelse 11. januar 2002 med slik slutning:
«B, født xx.xx.1970 og A, født xx.xx.1979, kan fortsatt holdes varetektsfengslet, men ikke utover 6. februar 2002.»
B og A har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålene retter seg mot lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling.
De har i korte trekk anført at forhørsrettens begrunnelse for å løslate dem er riktig, og at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §172 for snevert. Utover det å konstatere at grunnvilkåret i §172 er til stede, er lagmannsrettens begrunnelse kun av mer generell karakter, og mot denne bakgrunn må lagmannsrettens kjennelse oppheves som mangelfullt begrunnet. Det bestrides at rettshåndhevelseshenyn gjør seg gjeldende med så stor tyngde som lagmannsretten har gitt uttrykk for. Selv om siktelsen gjelder en svært alvorlig forbrytelse som kan medføre en lang fengselsstraff, synes forholdet ikke egnet til å skape reaksjoner blant allmennheten. Siktelsen mot de kjærende parter ligger også utenfor kjerneområdet som straffeprosessloven §172 primært er myntet på. Det bemerkes også at påtalemyndigheten har løslatt de seks andre siktede i saken. Dette forhold er ikke vurdert. Lagmannsrettens avgjørelse bygger også på en uriktig forståelse av EMK artikkel 5 nr. 3.
B har nedlagt slik påstand:
«Borgarting lagmannsretts kjennelse av 11. januar 2002 oppheves og B, født xx.xx.1970, løslates.»
A har nedlagt slik påstand:
«1. Prinsipalt:
Siktede A, blir å løslate.
2. Subsidiært:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling.»
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålene.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at saken gjelder et videre kjæremål der utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf. straffeprosessloven §388.
Utvalget viser til at grunnlaget for fortsatt fengsling i saken er straffeprosessloven §172. Denne lovbestemmelsen skal ivareta det særlige fengslingsbehov ved spesielt graverende forbrytelser, hvor det er forhold som i særlig grad styrker mistanken mot siktede. Selv om grunnvilkåret for varetektsfengsling etter §172 er oppfylt, skal det skje en nærmere vurdering av om bestemmelsen skal anvendes. Spørsmålet må vurderes i en bredere sammenheng ut fra de samfunnsmessige behov og de rettshåndhevelseshensyn som ligger bak bestemmelsen. Straffeprosessloven §172 må - som en rekke av lovens øvrige bestemmelser - tolkes i lys av bestemmelsene i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Etter denne må §172 anvendes med stor varsomhet, jf. Rt-1996-1032 vedrørende Den europeiske menneskerettsdomstols praksis i forhold til EMK artikkel 5 nr. 3.
Lagmannsretten uttaler i kjennelsen:
«Det dreier seg om en meget alvorlig siktelse for en type forbrytelse som er sterkt samfunnsskadelig og der rettshåndhevelseshensyn gjør seg gjeldende med stor tyngde. Ender saken i domfellelse må de siktede påregne lange, ubetingede fengselsstraffer. De øvrige medsiktede er nå løslatt fra varetektsfengsel. Etter lagmannsrettens vurdering må det ved bedømmelsen av fengslingsspørsmålet også tillegges vekt at flere av de medsiktede som har trukket de siktede inn i saken vil kunne anse sin sikkerhet truet, om de siktede løslates. En samlet vurdering tilsier etter dette at de siktede varetektsfengsles.»
Etter kjæremålsutvalget syn er disse kjennelsesgrunnene ikke tilstrekkelige til å vise om lagmannsretten har lagt til grunn den mer sammensatte vurdering av de konkrete forhold i saken som lovgrunnlaget forutsetter. Utvalget peker dessuten på at reglen i §172 ikke er forutsatt å skulle vareta hensynet til sikkerheten til de medsiktede.
Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.