HR-2003-537 - Rt-2003-948
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2003-07-01 |
| Publisert: | HR-2003-00537 - Rt-2003-948 |
| Stikkord: | Strafferett, Politirett, Legemsfornærmelse, Lovanvendelse |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om hvorvidt en polititjenestemanns anvendelse av makt under utføring av tjenesteoppdrag innebar en straffbar overtredelse av Straffeloven (1902) § 228.
Bakgrunnen for saken var at en polititjenestemann ([A-mann]) hadde dratt fornærmede ut av passasjersetet på en bil og slengt ham på bakken, etter at fornærmede hadde geipet og gjort grimaser mot polititjenestemannen. I tingretten ble polititjenestemannen idømt en straff av bot på kr 3.000, subsidiært fengsel i 10 dager, mens et flertall i lagmannsretten (4-3) mente tiltaltes handling måtte anses som en lovlig tjenestehandling. Høyesterett kom til at frifinnelsen ikke kunne bli stående, og opphevet lagmannsrettens dom. Høyesteretts flertall (4) sluttet seg til lagmannsrettens flertall, som hadde gitt uttrykk for at A skulle ha gitt fornærmede ytterligere muligheter til å komme frivillig ut av bilen før makt ble anvendt, særlig under henvisning til at A selv hadde angitt tiden mellom pålegget om å komme ut av bilen til makt ble anvendt til sekunder. Flertallet i Høyesterett mente at tiltalte ved sin handlemåte ikke hadde holdt seg innenfor de rammer for maktanvendelse som politiloven § 6 og politiinstruksen §§ 3-1 og 3-2 gir anvisning på. Det ble vist til at det er lagt til grunn i rettspraksis at det må stilles særlige krav til polititjenestemenns selvbeherskelse under deres tjenesteutøvelse. Høyesteretts mindretall (1) stemte for at anken skulle forkastes. Dissens 4-1 |
| Saksgang: | Bergen tingrett - Gulating lagmannsrett LG-2002-2428 M - Høyesterett HR-2003-537, straffesak, anke over kjennelse |
| Parter: | Påtalemyndigheten (førstestatsadvokat Walter Wangberg) mot [A-mann] (advokat Berit Reiss-Andersen) |
| Forfatter: | Støle, Coward, Mitsem, Dolva, Dissens: Rieber-Mohn |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §228, §325, §326, Straffeprosessloven (1981) §345, Politiloven (1995) §5, §6, §8 |
(1) Dommer Støle: Saken gjelder spørsmål om hvorvidt en polititjenestemanns anvendelse av makt under utføring av tjenesteoppdrag innebærer en straffbar overtredelse av straffeloven §228.
(2) Bergen tingrett avsa 6. november 2002 dom med slik slutning:
«A, født xx.xx.1956 dømmes for overtredelse av straffeloven §228, 1. ledd til en straff av ubetinget bot stor kr 3.000,- - kronertretusen - subsidiært fengsel i 10 - ti - dager.
Han dømmes til å betale saksomkostninger med kr 4.000,- - kronerfiretusen -.»
(3) Domfelte anket over bevisbedømmelsen og lovanvendelsen under skyldspørsmålet. Anken ble tillatt fremmet.
(4) Gulating lagmannsrett avsa 28. mars 2003 dom (LG-2002-2428) med slik slutning:
«1. A, f xx.xx.1956 frifinnes.
2. Saksomkostninger idømmes ikke.»
(5) Dommen er avsagt under dissens. Flertallet - en fagdommer og tre meddommere - kom til at det forelå en straffbar overtredelse av straffeloven §228. Flertallet var imidlertid ikke stort nok til fellelse, idet et mindretall på tre - to fagdommere og en meddommer - kom til at verken de objektive eller de subjektive straffbarhetsvilkår forelå, og at tiltaltes handling måtte anses som en lovlig tjenestehandling.
(6) Påtalemyndigheten har anket til Høyesterett over lovanvendelsen og saksbehandlingen. Anken gjelder primært lovanvendelsen, og det anføres prinsipalt at Høyesterett kan avsi ny fellende dom, jf. straffeprosessloven §345 annet ledd. Saksbehandlingsanken gjelder at mindretallet, hvis votum ligger til grunn for frifinnelsen, har gitt en mangelfull begrunnelse for sitt resultat. Forsvareren har henholdt seg til mindretallets standpunkt og begrunnelse, og har anført at anken må forkastes.
(7) Jeg er kommet til at lagmannsrettens dom må oppheves.
(8) Før jeg behandler de spørsmål som anken gjelder, finner jeg det nødvendig å redegjøre for det saksforhold som lagmannsretten har funnet bevist. Bortsett fra uenighet på ett punkt, som jeg kommer tilbake til, var det i lagmannsretten enighet om hvilket hendelsesforløp som skulle legges til grunn.
(9) Tiltalte er politibetjent og har arbeidet i politiet siden 1980. Han hadde sammen med en kollega ordenstjeneste i X natt til søndag 11. februar 2001. Det var kollegaen som kjørte den uniformerte tjenestebilen, og tiltalte satt på passasjersiden iført politiets vanlige tjenesteuniform. Lagmannsretten beskriver det videre hendelsesforløpet slik:
«En stund etter midnatt ble tiltalte oppmerksom på en bil som stod parkert på - - - i X sentrum. Bilen hadde motoren i gang, og billysene var tent. Bilen var eiet av fornærmedes far, men ble for anledningen ført av tiltaltes kamerat B. Fornærmede, som satt i passasjersete foran og drakk av en flaske cider, var beruset etter å ha inntatt minst 5 halvlitere med øl og en mindre mengde brennevin.
På dette tidspunkt var det i X problemer med såkalt «piratdrosjekjøring», og politiet hadde derfor besluttet at det i helgene mellom kl 2200-0500 skulle gjelde et innkjøringsforbud i det området hvor fornærmedes bil stod parkert.
Tiltalte ønsket å gjøre fører av den feilparkerte bilen oppmerksom på trafikkforseelsen, og politibilen svingte opp på siden av den bil fornærmede satt i. Bilene ble stående i hver sin kjøreretning, slik at avstanden mellom tiltalte og fornærmede som passasjerer i de to bilene var ca 2 meter. Tiltalte gjorde da en sirkellignende bevegelse med hånden som skulle signalisere at fornærmede skulle sveive ned vinduet. Fornærmede etterkom ikke tiltaltes henvendelse, men svarte med å geipe og lage grimaser til tiltalte. Tiltalte gjorde på ny samme henvendelse til fornærmede. Også denne gang svarte fornærmede ved å geipe og lage grimaser. Etter bevisførselen er det noe uklart om tiltaltes andre pålegg ble gitt mens han fremdeles satt i tjenestebilen, eller hadde forlatt denne. Noen betydning for rettens vurdering har likevel ikke dette, i det den samlede rett, med unntak for meddommerne Skarsbø og Monssen, legger til grunn som bevist at fornærmede oppfattet dem begge, og at det var politiet som ønsket kontakt.»
(10) De to meddommerne som tilhørte flertallet, mente for sin del at det etter bevisførselen ikke kunne legges til grunn som bevist at fornærmede oppfattet de to første pålegg fra tiltaltes side om at han ønsket vinduet på passasjersiden sveivet ned.
(11) En samlet lagmannsrett har beskrevet hva som deretter passerte slik:
«Tiltalte gikk deretter bort til bilen hvor fornærmede satt, åpnet døren og ba fornærmede komme ut. Heller ikke dette pålegget etterkom fornærmede. Tiltalte tok deretter tak med begge hender i brystregionen på fornærmede og dro ham ut av bilen, slik at han havnet på bakken. Fornærmede ba om tiltaltes personalia, noe han ikke fikk. Tiltalte har opplyst at han ikke kan huske at fornærmede ba om hans navn.
På grunn av annet tjenesteoppdrag like ved forlot tiltalte fornærmede for å bistå sin kollega. Fornærmede gjorde forsøk på å anmelde forholdet samme natt, men ble avvist ved hovedpolitistasjonen i X og bedt om å komme tilbake den påfølgende dag på grunn av egen beruselse, noe han også gjorde.»
(12) Når premissene leses i sammenheng, og det også sees hen til uenigheten på det ene punktet jeg har nevnt, må Høyesterett ved sin prøving av lovanvendelsen legge til grunn at tiltalte før maktanvendelsen kommuniserte i alt tre ganger til fornærmede at han ønsket kontakt med ham. De to første gangene skjedde dette ved tegn mens vinduet på passasjersiden i den bilen der fornærmede satt, fortsatt var lukket. Ved den tredje og siste anledningen skjedde det ved at tiltalte åpnet døren og ba fornærmede gå ut av bilen.
(13) Jeg ser så på de rettslige spørsmål saken reiser.
(14) Først bemerker jeg at tiltaltes handling, slik den her er beskrevet, innebærer en objektiv overtredelse av straffeloven §228 første ledd. Forsvareren har heller ikke bestridt dette. Spørsmålet er om maktanvendelsen ligger innenfor rammen av politiloven §6 første ledd, jf. politiinstruksen §3-2 første ledd.
(15) Gjeldende politilov ble vedtatt 4. august 1995, og den trådte i kraft 1. oktober samme år. Lovens §6 lyder:
«§6. Alminnelige regler om hvordan polititjenesten skal utføres
Tjenesteoppdragets mål skal søkes nådd gjennom opplysning, råd, pålegg eller advarsel eller ved iverksettelse av regulerende eller forebyggende tiltak.
Politiet skal ikke ta i bruk sterkere midler uten at svakere midler må antas utilstrekkelige eller uhensiktsmessige, eller uten at slike forgjeves har vært forsøkt. De midler som anvendes, må være nødvendige og stå i forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene for øvrig.
Politiet skal opptre saklig og upartisk og med omtanke for personers integritet, slik at den som er gjenstand for inngrep fra politiet, ikke utsettes for offentlig eksponering i større grad enn gjennomføringen av tjenestehandlingen krever.
Politiet kan anvende makt under tjenesteutførelsen i den utstrekning det er nødvendig og forsvarlig.»
(16) Bestemmelsen angir grunnprinsippene for en polititjenestemanns utførelse av tjenesteoppdraget. Disse normene for god politiskikk hadde tidligere i det alt vesentlige et sedvanerettslig grunnlag i den såkalte generalfullmakten. Politiloven §6 er ikke en selvstendig inngrepshjemmel, men angir hvordan en allerede eksisterende kompetanse skal utøves, jf. også Auglend/Mæland/Røsandhaug, Politirett, side 357.
(17) Slik bestemmelsen er bygget opp, er maktanvendelse fra politiet regulert i siste ledd. Dette er tilsiktet. Før makt anvendes, skal tjenesteoppdraget søkes oppnådd ved andre og mer lempelige midler, jf. §6 første og annet ledd. Pålegg eller advarsel vil ofte være tilstrekkelig, og bare dersom slike midler enten må antas utilstrekkelige, eller har vært forsøkt forgjeves, vil makt kunne anvendes. Det gis anvisning både på et behovsprinsipp og på et forholdsmessighetsprinsipp ved at de midler som anvendes, må være «nødvendige og stå i forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene for øvrig».
(18) Det er likevel klart at det i den konkrete situasjonen må anvendes skjønn. En samlet lagmannsrett uttaler om dette:
«Det er likevel klart at avgjørelsen av om makt skal anvendes i stor grad må bero på skjønnsmessige vurderinger tatt av den aktuelle tjenestemann i situasjoner som kan være meget vanskelig å takle, og at det derfor i noen grad må gis rom for feilvurderinger uten at det derved kan konstateres at vedkommende tjenestemann har gjort seg skyldig i noe straffbart.
Når dette er sagt må det samtidig presiseres at det stilles særlige krav til en polititjenestemanns evne til å opptre rolig og behersket. Polititjenestemannen vil ikke være berettiget til å anvende fysisk makt som svar på provokasjoner som skjellsord, spytting og annen fornærmelig adferd. Derimot vil slik adferd i normaltilfellene gi grunnlag for innbringelse i medhold av politil §8 og senere botleggelse med hjemmel i strl §326 første ledd nr 2.»
(19) Jeg er enig i det som her sies. Det er da heller ikke i synet på den generelle lovanvendelse at lagmannsrettens flertall og mindretall atskiller seg, men i anvendelsen av denne på det faktum som er funnet bevist.
(20) Makt under tjenesteutøvelsen kan i henhold til politiloven §6 fjerde ledd anvendes i den utstrekning det er «nødvendig og forsvarlig». Jeg nevner at det i utkastet til hjemmel for politiets maktbruk var foreslått at makt bare kunne anvendes når dette var «klart nødvendig og forsvarlig», jf. Ot.prp.nr.22 (1994-1995) side 18 høyre spalte. Dette ble modifisert under Stortingets behandling av lovforslaget, uten at endringen ble kommentert nærmere. I Innst.O.nr.44 (1994-1995) side 4 venstre spalte uttaler komiteen:
«Komiteen er tilfreds med at det i lovframlegget er utforma eigne reglar om maktbruk. Komiteen vil spesielt leggja vekt på at bruk av makt berre må skje når det er naudsynt. Bruk av makt må stå i klar og rimeleg tilknyting til det lovbrotet som er gjort, og kun takast i bruk når allmenne omsyn talar for det.»
(21) I politiinstruksen er det i kapittel 3 gitt nærmere regler om politiets virkemidler. §3-1 fastsetter supplerende alminnelige regler om politiinngrep, og §3-2 har supplerende regler om politiets bruk av makt. Ifølge §3-2 første ledd kan det benyttes makt under iverksettelse og gjennomføring av en tjenestehandling «når dette følger av lov eller sedvane, og det ellers finnes klart nødvendig og forsvarlig i betraktning av situasjonens alvor, følgene for den maktanvendelsen rettes mot og forholdene for øvrig». Det er videre presisert at de øvrige vilkår i §3-1 må være oppfylt.
(22) Har så tiltalte ved sin handlemåte holdt seg innenfor de rammer for maktanvendelse som politiloven §6 jf. politiinstruksen §3-1 og §3-2 gir anvisning på? Etter min mening har han ikke det, og jeg kan her i det vesentlige slutte meg til lagmannsrettens flertall, som uttaler:
«Flertallet (ekstraordinær lagdommer Grimstad, samt meddommerne Skarsbø. Monsen og Rasmussen) ser det slik at tiltalte ikke er noe å bebreide for det som skjedde forut for at fornærmede ble dratt ut av bilen. Han var også berettiget til å åpne bildøren og deretter gi fornærmede pålegg om å komme ut av bilen. Flertallet finner imidlertid at tiltalte ikke fullt ut brukte de handlingsalternativer som stod til hans rådighet før makt ble anvendt som beskrevet i tiltalebeslutningen. Etter flertallet syn skulle tiltalte ha gitt fornærmede ytterligere muligheter for å komme frivillig ut av bilen før makt ble brukt. Flertallet vil her særlig fremheve at tiltalte selv i sin rettslige forklaring har angitt tiden mellom pålegget om å komme ut av bilen til makt ble anvendt til sekunder.
Lagmannsrettens flertall legger i det hele til grunn at tiltalte reagerte for raskt med maktbruk, og at hans handling var unødvendig og stod i et klart misforhold til fornærmedes forutgående forulempning av ham som polititjenestemann. Tiltaltes handling var således i strid med den rett som en polititjenestemann etter loven og det foreliggende instruksverk har til å anvende nødvendig og hensiktsmessig makt i forbindelse med tjenesteoppdrag, jfr politil §6 jfr politiinstruksens §3-2 jfr §3-1.»
(23) Flertallets henvisning til fornærmedes forutgående forulempning av tiltalte som polititjenestemann, har sammenheng med den opptreden som er beskrevet i det jeg tidligere har gjengitt fra en samlet lagmannsretts beskrivelse av det faktiske hendelsesforløp - en opptreden med geiping og grimaser. Fornærmedes forhold synes å innebære en forsettlig overtredelse av straffeloven §326 nr. 2. Men det innebærer ikke at tiltaltes etterfølgende maktbruk er berettiget. Det er i rettspraksis slått fast at det må stilles særlige krav til polititjenestemenn i forbindelse med deres tjenesteutøvelse, og at selvbeherskelse både er en yrkesetisk plikt og en del av den faglige ferdighet som en politimann skal besitte, jf. blant annet Rt-1983-375. Politiloven av 1995 endrer ikke dette.
(24) Jeg ser det slik at saken i utgangspunktet gjaldt utføring av et utpreget rutinemessig og hverdagslig tjenesteoppdrag - spørsmål om det forelå en trafikkforseelse. Riktignok må man bygge på tiltaltes oppfatning av situasjonen, at det forelå en overtredelse av forbud mot innkjøring/parkering. Og det må få betydning at oppdraget - som anført av påtalemyndigheten - senere endret karakter til å gjelde fornærmedes opptreden. Men jeg er i likhet med lagmannsrettens flertall kommet til at tiltaltes handlemåte ikke var nødvendig eller hensiktsmessig, og at fornærmede skulle ha fått ytterligere muligheter til å komme frivillig ut av bilen før makt ble anvendt.
(25) Avgjørende blir etter dette om denne kritikkverdige handlemåte må bedømmes som en rettsstridig overtredelse av straffeloven §228 første ledd. Ved maktbruk som ligger i det nedre området for straffeloven §228, gir rettspraksis eksempler på at ikke enhver overskridelse av strengt nødvendig maktbruk bør lede til straffansvar, jf. blant annet Rt-1995-661. Som i vår sak skjedde maktbruken også i den saken under utførelsen av en tjenestehandling. De faktiske forhold lå imidlertid etter mitt syn annerledes an, idet det i saken fra 1995 forelå en situasjon der det i utgangspunktet var grunnlag for en viss maktanvendelse.
(26) Det er som nevnt mindretallets standpunkt som ligger til grunn for frifinnelsen, og mindretallet uttaler følgende:
«Mindretallet tar utgangspunkt i at fornærmede forut for den konkrete maktanvendelse hadde latt være å følge opp 3 pålegg fra tiltaltes side om henholdsvis å rulle ned vinduet og deretter komme ut av bilen. Samtlige pålegg fra tiltaltes side var forståelig sett på bakgrunn av fornærmedes handlemåte, som i seg selv innebar en objektiv overtredelse av strl §326 første ledd nr 2. Mindretallet kan heller ikke se at den situasjon tiltalte var kommet i, foranlediget av fornærmedes egen opptreden, kunne vært løst på noen særlig annen måte enn den tiltalte valgte. Henvendelsene til fornærmede skjedde nattestid og i en situasjon hvor tiltalte klart var berettiget til å ivareta egen sikkerhet. Fornærmede hadde ikke reagert adekvat på tiltaltes pålegg, og under disse omstendigheter var det etter mindretallets syn ikke noe uforholdsmessig eller unødvendig i at tiltalte forholdt seg som han gjorde overfor fornærmede.»
(27) På bakgrunn av det faktiske hendelsesforløp som en samlet lagmannsrett har lagt til grunn, er denne begrunnelse etter min mening ikke tilstrekkelig til å bære en frifinnelse. Uttrykket «på noen særlig annen måte» er lite avklarende, og det er uforklart hvorfor og på hvilken måte situasjonen representerte en fare for tiltaltes sikkerhet. Konfrontasjoner med berusede personer nattestid må antas å være vanlig for polititjenestemenn som utfører ordenstjeneste, og det er ikke opplyst at fornærmede opptrådte truende. Også det forhold at tiltaltes kollega var på stedet, uten at det på noe tidspunkt ble spørsmål om assistanse fra hans side, må her få betydning.
(28) Jeg er etter dette kommet til at frifinnelsen ikke kan bli stående. Etter min mening bør Høyesterett ikke avsi ny fellende dom, men begrense seg til å oppheve lagmannsrettens dom.
(29) Jeg stemmer for denne kjennelse:
Lagmannsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
(30) Dommer Rieber-Mohn: Jeg er kommet til at anken bør forkastes. Høyesterett er bundet av det faktum lagmannsretten har funnet bevist. Flertallet har - slik jeg leser dommen - lagt til grunn som bevist at fornærmede oppfattet de to første pålegg som ble gitt av tiltalte, og som innebar at fornærmede skulle sveive ned vinduet slik at kontakt kunne bli etablert. Ingen av påleggene ble etterkommet, tvertom svarte fornærmede «med å geipe og lage grimaser til tiltalte», som lagmannsretten uttrykker det. Deretter gikk tiltalte bort til bilen fornærmede satt i og ga det tredje pålegget til fornærmede, som ble bedt om å komme ut av bilen. Lagmannsretten konstaterer at heller ikke dette pålegget ble etterkommet. Da griper tiltalte til den maktbruk som førstvoterende har beskrevet, og som etter mitt skjønn ligger i nedre grense for hva som kan anses som straffbar vold etter straffelovens §228 første ledd.
(31) Jeg kan ikke se at polititjenestemannen ved denne trinnvise fremgangsmåte har utøvet en rettsstridig maktbruk. Utgangspunktet for politiets tilstedeværelse og inngripen denne natten, var en mulig trafikkforseelse fra fører av den bil fornærmede satt i. Når de to bilene kommer i kontakt med hverandre, registrerer tiltalte fra sitt passasjersete i politibilen at fornærmede sitter beruset og drikker av en flaske i passasjersetet i den andre bilen. Etter at den første grimase eller geip er avlevert, som svar på et pålegg, må det være fullt legitimt av tiltalte å rette sin oppmerksomhet mot den berusede passasjeren. Og etter at den andre grimase eller geip er avlevert, etter pålegg nummer to, er det innlysende at tiltaltes ønske om å undersøke vedkommendes identitet forsterkes i betydelig grad. Det forsterkes ytterligere når fornærmede nekter å komme ut av bilen. Fornærmedes atferd måtte oppfattes som å stride mot straffelovens §326 nr. 2 og for så vidt også politilovens §5.
(32) Etter politilovens §6 annet ledd skal politiet ikke «ta i bruk sterkere midler uten at svakere midler må antas utilstrekkelige eller uhensiktsmessige, eller uten at slike forgjeves har vært forsøkt».
(33) Jeg kan vanskelig se det annerledes enn at tiltaltes fremgangsmåte er i samsvar med det som §6 annet ledd foreskriver. Det er mulig at domfelte kan kritiseres noe for ikke å ha utvist noe større tålmodighet og forsøkt enda en gang å få fornærmedes identitet brakt på det rene mens han satt inne i bilen. Men det blir for meg en smule teoretisk om straffbarhetsgrensen skal plasseres mellom et tredje og et eventuelt fjerde pålegg til fornærmede, som fra første stund viste bare motvilje. Kanskje kan tiltalte også kritiseres fordi han ikke tok seg tid til å redegjøre for konsekvensene av ikke å følge pålegg fra politiet. Men tiltalte hadde med en beruset person å gjøre, som på manifest måte hadde vist at han ikke ville samarbeide med politiet.
(34) Jeg peker for øvrig på at det må finnes et område for kritikkverdig politiatferd, derunder maktbruk, mellom den fullt korrekte, rettmessige opptreden og den straffbare opptreden. Dette er også i samsvar med Høyesteretts praksis, jf. dommen i Rt-1995-661, som har flere likheter med vår sak. Jeg viser også til kjennelsen i Rt-1995-1195, der førstvoterende på vegne av flertallet kom til at politiet hadde opptrådt «klart kritikkverdig», men likevel frifant tjenestemannen for overtredelse av straffeloven §325 nr. 3.
(35) Jeg vil for min del tilføye at jeg har vanskelig for å følge lagmannsrettens mindretall når det anføres at tiltalte var i en situasjon der han «klart var berettiget til å ivareta egen sikkerhet». Jeg kan ikke se at det er holdepunkter i saken for at sikkerhetshensyn har hatt noen betydning for tiltaltes atferd.
(36) Dommer Coward: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Støle.
(37) Dommer Mitsem: Likeså.
(38) Dommer Dolva: Likeså.
(39) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
Lagmannsrettens dom med hovedforhandling oppheves.