TKISA-2018-87918

Instans:	Kristiansand tingrett - Dom
Dato:	2018-10-05
Publisert:	TKISA-2018-87918
Stikkord:	Erstatningsrett, Erstatningsansvar utenfor kontrakt, BankID, Kodebrikke, Aktsomhetsansvar
Sammendrag:	Saken gjaldt en banks krav om erstatning etter at BanklD ble misbrukt av [B og C] til å inngå avtale om forhrukslån med banken. Spørsmålet var om [A-mann] hadde vært uaktsom i sin oppbevaring og håndtering av passordet til egen BankID-kodebrikke og dermed muliggjort svindelen til [B og C], på en slik måte at [A-mann] også var erstatningsansvarlig for bankens tap. Tingretten kom til at [A-mann] hadde opptrådt uaktsomt og vilkårene for erstatningsansvar var oppfylt. [A-mann] ble dømt til å betale erstning til Easybank ASA på kr 104.374,41, samt sakskostnader for Forliksrådet og tingretten på kr 32.153,85.
Saksgang:	Forliksrådet 18.04.2018 - Kristiansand tingrett TKISA-2018-87918 (sak nr. 18-087918TVI-KISA/26) - Agder lagmannsrett LA-2018-179648 - Høyesterett HR-2020-2021-A
Parter:	Easybank ASA (advokatfullmektig Ine Siem Grindstad) mot [A-mann] (advokat Marius André Stokke)
Forfatter:	Dommerfullmektig Philip Netland Hulløen
Lovhenvisninger:	Inkassoloven (1988) §17, Tvisteloven (2005) §6-13, §10-4, §10-5, §17-2, §17-3, §20-2, §20-5, Forsinkelsesrenteloven (1976) §2

Saken gjelder en banks krav om erstatning etter at BanklD ble misbrukt av tredjeperson til å inngå avtale om forhrukslån med banken.

Dommen i saker som behandles etter tvisteloven kapittel 10 skal kort forklare hva saken gjelder, gjengi partenes påstander og påstandsgrunnlag, samt redegjøre for de momenter retten har lagt avgjørende vekt på, jf. tvisteloven § 10-4 fjerde ledd. Sammenlignet med sivile saker hvor det har vært avholdt hovedforhandling, skal avgjørelsen, som følge av proporsjonalitetshensyn, være noe mindre utførlig, både i gjengivelse av faktum og i begrunnelse.

Framstilling av saken

Den 07.03.2017 mottok Easybank ASA («Easybank») elektronisk søknad om forbrukslån stort kroner 100 995. Lånet ble innvilget samme dag. Ved signering av låneavtalen ble BankID tilhørende [A-mann] («[A-mann]») benyttet. Lånet ble utbetalt til [A-mann] sin konto den 09.03.2017, men straks etter overført til en annen konto.

På vegne av [A-mann] tok advokat Stokke per brev 12.06.2017 kontakt med Easybank. Stokke anførte at [A-mann] var utsatt for et ID-tyveri og at han bestred betalingsansvar. Kredinor SA («Kredinor»), som var engasjert som inkassator, sendte betalingsoppfordring til [A-mann] 14.07.2017, og fastholdt per brev 07.08.2011 [A-mann] sitt betalingsansvar. Advokat Stokke redegjorde nærmere for identitetstyveriet i brev av 15.08.2017, herunder at forholdet var anmeldt. I brev 23.08.2017 og 27.02.2018 ba Kredinor opplyst hvordan personlig valgt passord tilknyttet BankID skulle ha kommet på avveie.

Den 07.02.2018 oversendte advokat Stokke til Kredinor dom avsagt av Kristiansand tingrett 08.12.2017 i straffesak mot [B-kvinne] og [C-mann]. I dommen ble de tiltalte blant annet domfelt for å ha forledet Easybank til å innvilge lånet som denne saken gjelder ved å søke om lånet i [A-mann] sitt navn og ved å signere låneavtalen med [A-mann] sin BankID. I forbindelse med straffesaken ble det ikke fremmet erstatningskrav på vegne av Easybank, men [A-mann] ble tilkjent erstatning for kostnader til advokatbistand.

Ettersom Kredinor ikke fikk besvart hvordan personlig valgt BanklD-passord var kommet på avveie, innga Kredinor på vegne av Easybank forliksklage til forliksrådet i Kristiansand. Forliksrådet avsa dom 18.04.2018 med slik slutning:

1. [A-mann] frifinnes

2. Easybank Asa dømmes til inne fjorten dager fra dommens forkynnelse å dekke [A-mann] sine omkostninger med kr 5 650,-

Side:2

Easybank innga stevning 05.06.2018 for å overprøve forliksrådets avgjørelse. Ved tilsvar 22.06.2018 påstod [A-mann] seg frifunnet.

Rettsmøte til muntlig sluttbehandling var berammet til 11.09.2018, men ble omberammet til 28.09.2018. Saksøkte møtte sammen med prosessfullmektig Stokke. Saksøker var representert ved prosessfullmektig Grindstad, som møtte per videolink fra Oslo tingrett. Saksøkte avga partsforklaring, og det ble foretatt slik bevisførsel som fremgår av rettsboken.

Saksøkerens påstandsgrunnlag

Easybank har anført at [A-mann] er erstatningspliktig for bankens tap som følge av det misligholdte lånet. Easybank er enig i at lånet ble tatt opp uten [A-mann] sin viten, men anfører at [A-mann], både enkeltvis og samlet, har handlet uaktsomt ved å gjøre tilgjengelig personlig BanklD-passord og som følge av at personlig kodebrikke ble oppbevart på ulåst kontor. Ved vurderingen av hendelsesforløpet må retten legge til grunn det hendelsesforløpet som er mest sannsynlig.

Saksøkerens påstand

1. [A-mann] betaler til Easybank ASA kr 104.374,47 med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra opprinnelig forfall 08.04.2017 til betaling skjer.

2. [A-mann] dømmes til å erstatte Easybank ASA sine utenrettslige inndrivingskostnader med kr 3.500,00.

3. Easybank ASA tilkjennes sakskostnader for forliksrådet med kr 2.360,25.

4. Easybank ASA tilkjennes sakens omkostninger for tingretten.

Saksøktes påstandsgrunnlag

[A-mann] har anført at han er et offer for ID-tyveri, og viser til Kristiansand tingretts dom 08.12.2017 hvor [B-kvinne] og [C-mann] blant annet ble dømt for bedrageri overfor Easybank ved å inngå låneavtale i [A-mann] sitt navn og med [A-mann] sin BankID uten [A-mann] sin kjennskap.

Det anføres at [C-mann] mest sannsynlig har fatt tilgang til [A-mann] sitt fødselsnummer i forbindelse med overdragelsen av [Firmanavn] i [Bynavn2]. Kodebrikken har ligget i en veske, plassert i et skap på [A-mann] sitt kontor på [Firmanavn] i [Bynavn1]. [C-mann] har hatt tilgang til [Firmanavn]s lokaler i [Bynavn1] i forbindelse med overdragelsen av [Firmanavn] [Bynavn2], men oppbevaringen er ikke uaktsom. Det er uklart hvordan [B-kvinne] og [C-mann] har fått tilgang til [A-mann] sitt personlige passord. [A-mann] har aldri skrevet

Side:3

passordet ned eller opplyst det til [B og C]. En teori er at passordet er observert med skjult kamera eller med programvare som registrerer tastetrykk.

Saksøktes påstand

1. [A-mann] frifinnes.

2. Easybank ASA dømmes til å betale [A-mann] sine sakskostnader.

Rettens vurdering

Erstatningskravet

Partene er enige om at det ikke foreligger en bindende låneavtale mellom Easybank og [A-mann], ettersom låneavtalen ikke ble inngått av [A-mann] eller med [A-mann] sitt samtykke eller kjennskap. Retten har imidlertid kommet til at [A-mann] er erstatningsansvarlig overfor Easybank for bankens tap etter alminnelige erstatningsrettslige prinsipper.

Det er ikke omtvistet at Easybank er påført et økonomisk tap og at det foreligger årsakssammenheng mellom et eventuelt ansvarsgrunnlag og tapet.

Retten finner først grunn til å påpeke at Kristiansand tingretts dom 08.12.2017 ikke innebærer at det er rettskraftig avgjort om [A-mann] har handlet uaktsomt slik at han muliggjorde låneopptaket hos Easybank. I straffesaken var Easybank fornærmet, og retten har ikke drøftet [A-mann] sin uaktsomhet.

Ved vurderingen av om det foreligger et ansvarsgrunnlag, tar retten utgangspunkt i det alminnelige culpaansvaret. Som følge av legitimasjonsfunksjonen til BankID i dagens samfunn, herunder skadepotensialet dersom uvedkommende får tilgang til andres personlige BankID, mener retten at det må oppstilles en streng aktsomhetsnorm for håndtering og oppbevaring av personlig sikkerhetsanordninger for BankID. Vurderingen av uaktsomhet må også ses i lys av Alminnelige Avtalevilkår for PersonBanklD, som [A-mann] har akseptert ved inngåelsen av BanklD-avtalen, særlig punkt 9. Her heter det at:

PersonBanklD er personlig og skal ikke overdras eller på annen måte overlates til eller brukes av andre enn Kunden. Passord, personlige koder og andre sikkerhetsprosedyrer må ikke røpes for noen, heller ikke overfor politiet, Banken eller husstandsmedlemmer. Kunden skal benytte oppdatert programvare, herunder operativsystem, nettleserprogram og annen programvare for sikker kommunikasjon med nettstedet, samt antivirusprogramvare. For øvrig skal Kunden følge Bankens til enhver tid gjeldende sikkerhetsråd.

Side:4

Det er Easybank som har bevisbyrden for at [A-mann] har opptrådt uaktsomt. Retten vurderer først Easybanks anførsel om at [A-mann] har handlet uaktsomt ved oppbevaring av kodebrikken til BankID.

Partene er enige om at det ved signeringen av låneavtalen mest sannsynlig ble benyttet BanklD-kodebrikke fra DNB. På bakgrunn av [A-mann] sin forklaring, legger retten til grunn at kodebrikken normalt ble oppbevart i en veske plassert i et skap på [A-mann] sitt kontor på [Firmanavn] sin avdeling i [Bynavn1]. Kontoret var imidlertid ikke låst, og ansatte på [Firmanavn] hadde tilgang til kontoret. Det samme gjaldt [C-mann], som blant annet hadde tilgang til lokalet fordi han skulle lære seg [Firmanavn] sine systemer og maskiner i forbindelse med overdragelsen av [Firmanavn] i [Bynavn2].

Etter rettens oppfatning kan dette, på tross av det strenge aktsomhetsansvaret som gjelder for oppbevaring av BanklD-kodebrikker, ikke anses som en uaktsom oppbevaring. Selv om flere personer hadde tilgang til kontoret, var kodebrikken etter rettens syn gjemt bort på en tilfredsstillende måte. Det er heller ikke sannsynliggjort at [A-mann] har opptrådt slik at han har gjort kjent hvor kodebrikken ble skjult.

Retten vurderer videre om [A-mann] har handlet uaktsomt slik at [B-kvinne] og [C-mann] fikk tilgang til [A-mann] sitt personlige BanklD-passord.

Det er fremsatt ulike teorier om hvordan det personlige passordet har kommet på avveie, og Easybank har anført at saksøkte derfor har endret forklaring. Dette legger retten mindre vekt på, og peker på at teoriene må anses som hypoteser fremsatt basert på den til enhver tid tilgjengelige informasjon. Det er ikke tvilsomt at det faktiske hendelsesforløpet under saksforberedelsen har vært uklart, og retten viser også til at saksøker selv har fremsatt ulike teorier. Ved bevisvurderingen må retten uansett legge til grunn det hendelsesforløpet som er mest sannsynlig.

Når det gjelder saksøktes anførsel om at passordet er kommet på avveie som følge av skjult kamera på [A-mann] sitt kontor eller ved bruk av programvare som registrerer tastetrykk, kan retten på ingen måte se at dette er dokumentert eller sannsynliggjort.

Retten mener at det er mest sannsynlig at [B-kvinne] og [C-mann] fikk kjennskap til [A-mann] sitt passord i forbindelse med søknad om visum for [A-mann] sin kjæreste. Ettersom Xheladin og [B-kvinne] hadde erfaring fra en lignende søknadsprosess, tilbød Xheladin [A-mann] bistand da [A-mann] skulle søke om visum, og Xheladin inviterte [A-mann] hjem til seg. Basert på [A-mann] sin egen forklaring, har retten funnet det sannsynliggjort at [A-mann] under søknadsprosessen benyttet sin BankID fra DNB. [A-mann] har videre forklart, og retten anser det bevist, at [B-kvinne] og [C-mann] satt på hver sin side av [A-mann] da [A-mann] tastet inn sitt personlige passord. Selv om [A-mann] har forklart at han forsøkte å skjule passordet, mener retten at det er sannsynlig at Xheladin og/eller [B-kvinne] observerte hva [A-mann] tastet.

Side:5

Ved å la to personer sitte ved sin side når man taster inn sitt BanklD-passord, på cn slik måte at passordet blir observert, har [A-mann] ikke vært tilstrekkelig forsiktig ved håndtering av sine personlige sikkerhetsanordninger knyttet til BankID. [A-mann] har forklart at han forsøkte å skjule passordet. Etter rettens syn fremstår [A-mann] sin forklaring på dette punktet som mindre troverdig, og retten mener uansett at dette ikke ville vært tilstrekkelig når han hadde to personer sittende like ved sin side. Dersom [A-mann] hadde vært tilstrekkelig aktsom med hensyn til å beskytte sitt passord, kunne [A-mann] for eksempel bedt Xheladin og [B-kvinne] om å gå noe bort mens han tastet inn passordet. I lys av det strenge aktsomhetskravet som gjelder ved håndtering av BanklD-informasjon, har [A-mann] ikke tatt nødvendige forholdsregler og ikke vært tilstrekkelig aktsom, jf. også standardvilkårene for BankID, punkt 9.

Selv om det ikke har vært avgjørende, og på tross av at oppbevaringen av BankIDkodebrikken i seg selv var aktsom, mener retten at [A-mann] sin opptreden ved inntasting av passordet blir enda mer klanderverdig når [A-mann] kjente til at [C-mann] hadde tilgang til kontoret hvor BanklD-kodebrikken ble oppbevart.

Retten har etter dette kommet til at [A-mann] har opptrådt uaktsomt. Vilkårene for erstatningsansvar er oppfylt.

Når det gjelder Easybank sitt økonomiske tap, er det for det første krevd dekket et beløp tilsvarende bankens tap knyttet til lånet med 104 374,47 kroner. Beløpet er ikke bestridt, og retten legger beløpet til grunn. Easybank har også krevd forsinkelsesrenter fra lånets opprinnelig forfall 08.04.2017. Retten har imidlertid kommet til at starttidspunktet må settes til 30 dager etter påkrav, ettersom [A-mann] ikke er ansvarlig for lånet, men er erstatningsansvarlig tilsvarende bankens økonomiske tap. Et erstatningskrav har ikke noen bestemt forfallsdato, jf. forsinkelsesrenteloven § 2.

Kredinor sendte betalingsoppfordring 14.07.18, men retten anser at dette var en oppfordring til å betale lånet som sådan, og ikke et påkrav vedrørende erstatningskravet. Også i forliksrådet var det etter rettens oppfatning spørsmål om ansvar for lånet, og ikke erstatningsansvar. Retten har derfor kommet til at påkrav først ble sendt ved stevning 05.06.2018, slik at forsinkelsesrente skal beregnes fra 05.07.2018 til betaling skjer.

Easybank har videre krevd dekket utenrettslige inndrivingskostnader, jf. inkassoloven § 17. Slik retten forstår kravet, gjelder det kostnader ved inndriving av lånet som [A-mann] ikke var ansvarlig for. Kostnadene kan likevel stå i årsakssammenheng med [A-mann] sin uaktsomhet. Ettersom den utenrettslige inndrivingen etter rettens oppfatning gjaldt lånet som sådan, og ikke erstatningsansvaret, mener retten imidlertid at [A-mann] hadde innsigelser mot kravet som han hadde «rimelig grunn til å få vurdert»,jf. inkassoloven § 17 annet ledd. [A-mann] er derfor ikke ansvarlig for de utenrettslige inndrivingskostnadene.

Side:6

Sakskostnader

Easybank har vunnet saken og har krav på å få dekket sine nødvendige sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 og 20-5.

Det følger imidlertid av tvisteloven § 20-5 (2) at erstatning for sakskostnader for forliksrådet bare gis innenfor rammen av tvisteloven § 6-13 og at sakskostnader for saker som har vært behandlet etter reglene om småkravsprosess bare erstattes innenfor rammen av tvisteloven § 10-5.

Easybank har krevd dekket 42 200 kroner i sakskostnader for tingretten, og har anført at begrensningene i tvisteloven § 10-5 ikke kommer til anvendelse fordi [A-mann] «åpenbart uten grunn» har tatt til motmæle mot kravet fra Easybank, jf. tvisteloven § 10-5 (3). Retten er ikke enig i dette, og viser til at bestemmelsen er en snever unntaksregel. I lys av det noe uklare hendelsesforløpet og bevisbildet for øvrig under saksforberedelsen, var det ikke urimelig at [A-mann] tok til motmæle.

Easybanks sakskostnadskrav består for det første av rettsgebyr med 2 825 kroner. Dette tilkjennes etter tvisteloven § 10-5 (1) bokstav b).

Videre har Easybank fremmet salærkrav for tingretten med til sammen 3l 500 kroner, jf. tvisteloven § 10-5 (1) bokstav d). Salærkravet må begrenses til 20 prosent av tvistesummen, jf. tvisteloven § 10-5 (2). Rentekravet er ikke bestridt særskilt, og kommer ikke i betraktning ved beregning av tvistesummen, jf. tvisteloven § 17-3 (2). Tvistesummen tilsvarer da tapet på 104 37 4 kroner og kostnader ved utenrettslige inndriving med 3 500 kroner, til sammen 107 874,47 kroner, jf. tvisteloven § 17-2. Salærkravet begrenses således til 21 514,9 kroner. Det er opplyst at Easybank ikke har fradragsrett for merverdiavgift, slik at dette kommer i tillegg med 5 393,7 kroner, jf. tvisteloven § 10-5 (2) annen setning.

I påstanden er det også krevd dekket sakskostnader for forliksrådet med 2 360,25 kroner. Det fremgår av dommen fra forliksrådet at dette tilsvarer kostnadene til skriving av forliksklagen og rettsgebyret. Dette er poster som den vinnende part kan kreve dekket, jf. tvisteloven § 6-13 (1) bokstav a) og d).

[A-mann] har anført at han må fritas sakskostnadsansvar fordi «tungtveiende grunner gjør det rimelig»,jf. tvisteloven § 20-2 (3), og har særlig vist til at han ufrivillig og uten vinning har blitt en del av en omfattende bedragerisak. Retten viser til at også tvisteloven § 20-2 (3) utgjør et snevert unntak. Selv om [A-mann] har blitt involvert i en bedragerisak, har han opptrådt uaktsomt og dermed muliggjort låneopptakene hos Easybank. Det vises også til at det var de enkelte bankene, og ikke [A-mann], som var fornærmet i straffesaken. Etter rettens

Side:7

oppfatning er det derfor ikke rimelig å frita [A-mann] for sakskostnadsansvaret etter tvisteloven § 20-2 (3). Retten har ved denne vurderingen også vurdert om styrkeforholdet mellom partene innebærer at unntaket kommer til anvendelse. I lys av blant annet [A-mann] sin inntekt, som var et tema under sluttbehandlingen, har retten kommet til at heller ikke styrkeforholdet kan frita [A-mann] fra sakskostnadsansvaret.

Side:8

DOMSSLUTNING

1. [A-mann] dømmes til å betale til Easybank ASA kroner 104 374,41 - etthundreogfiretusentrehundreogsyttifire kroner og førtisyv øre - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra 05.07.2018 til betaling skjer.

2. [A-mann] dømmes til å betale sakskostnader for tingretten til Easybank med kroner 29 793,6 - tjuenitusensyvhundreognittitre kroner og seksti øre - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

3. [A-mann] dømmes til å betale sakskostnader for forliksrådet til Easybank med kroner 2 360,25 - totusentrehundreogseksti kroner og tjuefem øre - innen 2 -to - uker fra dommens forkynnelse.