TKISA-2019-192199
| Instans: | Kristiansand tingrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2020-02-10 |
| Publisert: | TKISA-2019-192199 |
| Stikkord: | Prosessrett, Sakskostnader, Erstatningsrett, Ærekrenkelse, Facebook, Oppreisningserstatning |
| Sammendrag: | Saken gjaldt krav om oppreisningserstatning og erstatning for advokatutgifter grunnet ærekrenkelser. Spørsmålet var om Tommy Sharif hadde godtatt kravet fra Steinar Olsen fullt ut før det ble tatt ut stevning, slik at det var unødvendig å bringe saken inn for tingretten.
Retten kom til at Sharif ikke hadde godtatt kravet fullt ut før stevningen, da han hadde stilt som krav at erstatningen skulle betales til Amnesty. Sharif ble deretter dømt til å betale Olsen oppreisningserstatning og sakskostnader med tilsammen kr 178.050. |
| Saksgang: | Kristiansand tingrett TKISA-2019-192199 (sak nr. 19-192199TVI-KISA/29) |
| Parter: | Steinar Jørgensen Olsen (advokat Jon Wessel-Aas) mot Tasawer Sharif (advokat John Christian Elden) |
| Forfatter: | Tingrettsdommer Ben Fegran |
| Lovhenvisninger: | Tvisteloven (2005) §5-2, §6-13, §9-7, §9-8, §9-9, §19-7, §20-2, §20-4, §20-5, Straffeloven (2005) §266, Skadeserstatningsloven (1969) §3-3, §3-5, §3-6, §3-6a, Rettsgebyrloven (1982) §8 |
Saken gjelder
Saken gjelder krav om oppreisningserstatning og erstatning for advokatutgifter grunnet ærekrenkelser.
Framstilling av saken
Steinar Jørgensen Olsen (Olsen) innga stevning mot Tasawer Sharif (Sharif) til Kristiansand tingrett den 23. desember 2019. Her ble det fremmet krav om at Sharif skulle betale oppreisningserstatning for uttalelser han hadde kommet med. Det ble anført at Sharif hadde kommet med ærekrenkende uttalelser mot Olsen og/eller utsatt ham for hensynsløs adferd.
Det var vist til at omtalen og adferden hadde foregått over tid fra 2. september 2019. Den hadde først og fremst foregått via Sharifs åpne Facebook-sider. I tillegg hadde den foregått via andre medier og i direkte kommunikasjon overfor Olsen og/eller ansatte i selskapet Stormberg AS. I dette selskapet er Olsen eier og arbeidende styreleder.
Saken hadde sitt utspring i en artikkel som Olsen hadde publisert på sin Facebook-side 2. september 2019.
Samme dag som Olsen kom med sin Facebook-artikkel publiserte Sharif et innlegg på sin Facebook-side der han kom med en rekke beskyldninger mot Olsen og mot Stormberg AS. Videre stilte Sharif en rekke spørsmål som han ba Olsen svare på.
Etter begjæring fra advokat Wessel-Aas fjernet Facebook enkelte av de innlegg som Sharif hadde kommet med. Dette medførte en del kommunikasjon mellom Sharif og Wessel- Aas.
Sharif ble den 26. september 2019 sendt varsel om rettslige skritt i henhold til tvisteloven § 5-2. Som svar på dette varselet svarte Sharif blant annet at det var Olsen som hadde kommet med usanne beskyldninger.
Olsen tok ut forliksklage og saken ble behandlet i forliksrådet 9. desember 2019. Forliksrådet traff beslutning om at saken skulle innstilles. Begrunnelsen var at forliksrådet fant saken for komplisert og juridisk vanskelig til å kunne dømme.
Side:2
Olsen tok deretter, som angitt foran, ut stevning den 23. desember 2019. I tilsvar av 15. januar 2020 aksepterte Sharif Olsens krav, dog slik at han krevet at Olsen skulle betale hans kostnader for tingretten.
Saksøker har i korte trekk gjort gjeldende
Sharif har forsettlig fremsatt en rekke beskyldninger mot Olsen personlig og hans virksomhet gjennom Stormberg AS, dels om alvorlige straffbare handlinger, som ikke bare savner dokumentasjon, men som er direkte usanne. Det er sikker rett at usanne/udokumenterte ærekrenkende beskyldninger som hovedregel er rettstridige/ansvarsbetingende, jf. eksempelvis Rt-2003-298 avsnitt 41.
Det er Sharif som har bevisbyrden for sine påstander. Det er heller ikke slik at fordi Sharif – dels – har uttrykt seg i en tilsynelatende spørrende form, ikke anses å ha fremmet påstander som han må dokumentere. Også den som uttrykker mistanke, må kunne sannsynliggjøre de forhold mistanken gjelder.
Beskyldningene er fremsatt offentlig blant annet via Sharifs egen Facebook-side der de er tilgjengelig for alle.
Det foreligger ingen momenter som kan berettige fremsettelsen av Sharifs beskyldninger. Dette er grove krenkelser av Olsen og hans virksomhets omdømme, fremsatt i en form og et omfang som viser at hensikten er ren sjikane og/eller å skape blest om Sharif selv og hans egen næringsvirksomhet.
Sharifs beskyldninger har blitt fremsatt offentlig, før han har foretatt egne undersøkelser av beskyldningenes sannhetsgehalt og før han engang har forsøkt å gi Olsen og Stormberg AS mulighet til å imøtegå beskyldningene. Det synes åpenbart at hans motiv heller ikke har vært noe oppriktig ønske om å finne ut av eller formidle korrekt informasjon. Sharif har – gjentatte ganger og med preg av en kampanje motivert mer av å skape oppmerksomhet om seg selv og sin næringsvirksomhet – begynt å offentliggjøre beskyldningene, for så – i strid med både uskyldspresumsjonen og dens gjennomføring i injurieretten – å forlange at Olsen skal besvare beskyldningene og bevise sin uskyld offentlig.
Reglene som begrenser hva man lovlig kan ytre offentlig om andre personer gjelder på tilsvarende måte for privatpersoners offentlige ytringer på Facebook og lignende sosiale medier, som for pressen og andre nyhetsmedier.
Som følge av dette har Olsen krav på erstatning for så vel økonomisk som ikke-økonomisk tap/skade etter skadeserstatningsloven § 3-6 a, jf. § 3-6.
Side:3
Det anføres også at Sharifs adferd innebærer overtredelse av straffeloven § 266 om hensynsløs adferd, noe som i seg selv kan gi grunnlag for oppreisningsansvar etter skadeserstatningsloven § 3-5, jf. § 3-3 – og som uansett forsterker den personvernkrenkelsen som ligger i ærekrenkelsene.
I den helhetsvurdering som må foretas i rettsstridsvurderingen etter begge de anførte ansvarsgrunnlag – skadeserstatningsloven § 3-6 a, jf. § 3-6 og straffeloven § 266, jf. skadeserstatningsloven § 3-5, jf. § 3-3 – vil de momentene som er relevante etter hver av bestemmelsene samtidig være relevante etter den annen bestemmelse. For Olsens krav er der derfor av mindre betydning hvilket av de anførte ansvarsgrunnlag som benyttes.
Krav om oppreisningserstatning følger av skadeserstatningsloven § 3-6 a siste ledd og skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b, jf. § 3-3. Uavhengig av hvilken bestemmelse som anvendes som grunnlag for oppreisningserstatning kreves det oppreisningserstatning oppad begrenset til kr. 130 000. I tillegg kreves dekning av utgifter til advokatbistand i forbindelse med inngivelse av forliksklagen herunder gebyr til forliksrådet samt sakskostnader for tingretten.
Saksøkers påstand
1. Tasawer Sharif pålegges å betale Steinar Jørgensen Olsen oppreisningserstatning oppad begrenset til kr 130 000.
2. Tasawer Sharif pålegges å betale Steinar Jørgensen Olsens utgifter til gebyr for behandlingen i forliksrådet, jf. tvisteloven § 6-13 første ledd bokstav a.
3. Tasawer Sharif pålegges å betale Steinar Jørgensen Olsens utgifter til rettslig bistand forbindelse med sakens behandling i forliksrådet oppad begrenset til fire ganger rettsgebyret, jf. tvisteloven § 6-13 første ledd bokstav d.
4. Tasawer Sharif pålegges å betale Steinar Jørgensen Olsens sakskostnader for tingretten.
Saksøkte har i korte trekk gjort gjeldende
Sharif har akseptert det fremsatte krav fra Olsen allerede før stevning ble tatt ut. Dette gjorde han allerede den 10. desember 2019, dagen etter at saken var behandlet i forliksrådet. Saksanlegget er derfor unødvendig.
Sharif har akseptert å betale, ikke bare oppreisning inntil kr. 130 000, men beløpet i sin helhet. Etter enighet mellom partene skal beløpet tilfalle Amnesty International.
Side:4
Sharif har også akseptert å betale gebyret til forliksrådet samt Olsens utgifter til juridisk bistand for behandlingen i forliksrådet.
Partenes uenighet består nå kun om sakskostnadene for sakens behandling i tingretten.
Sharif skal frifinnes for omkostningsansvar, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav b og c. Olsen kan bebreides for saksanlegget ved å ta ut stevning til tross for at kravet i påstanden fullt ut var akseptert. Også styrkeforholdet mellom partene tilsier fritak, herunder at Sharif har satt søkelyset på to samfunnsmessig viktige spørsmål om storkapitalforvaltning og ytringsfrihet.
Sharif skal videre tilkjennes sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-4 bokstav a, i det saken er reist uten fyllestgjørende grunn og fordi saksøkte godtok kravet snarest – endog før saksanlegg.
Saksøktes påstand
1. Tasawer Sharif pålegges å betale Steinar Jørgensen Olsen kr 130 000.
2. Tasawer Sharif pålegges å betale Steinar Jørgensen Olsens utgifter til gebyr for behandlingen i forliksrådet.
3. Tasawer Sharif pålegges å betale Steinar Jørgensen Olsens utgifter til rettslig bistand forbindelse med sakens behandling i forliksrådet med fire ganger rettsgebyret.
4. Steinar Jørgensen Olsens pålegges å betale Tasawer Sharifs sakskostnader for tingretten
Rettens vurdering
Sharif har i tilsvaret nedlagt likelydende påstand som i stevningen, for alt utenom sakskostnadene. Det vil si at partene er enige om kravet om oppreisning og dets størrelse, gebyret for forliksrådet og utgifter til rettslig bistand i forbindelse med sakens behandling for forliksrådet. Retten er bundet av denne enigheten. Som det fremgår av Schei mfl.: Tvisteloven kommentarutgave 2 utg. s. 317, kreves det ikke at partene er enige om det faktiske og rettslige grunnlaget for kravet. Retten skal etter dette avgjøre «kravet straks på dette grunnlag», jf. tvisteloven § 9-7 første ledd.
Som det fremgår av tvisteloven § 9-7 annet ledd, er det ikke til hinder for avgjørelse etter første ledd at partene er uenige om sakskostnadene, jf. punkt 4 i begge parters påstand.
På bakgrunn av ovenstående la retten til grunn at saken kunne avgjøres ved forenklet domsbehandling og at det ble avtalt at saken i henhold til tvisteloven §§ 9-8 og 9-9 kunne avgjøres skriftlig. I brev av 17. januar 2020 ba retten partene bekrefte dette innen 31.
Side:5
januar 2020, fremlegge sakskostnadsoppgave, eventuelt begrunne denne samt sende kopi til motparten.
Advokat Elden fremla kostnadsoppgave av 17. januar 2020. Advokat Wessel-Aas fremla kostnadsoppgave 31. januar 2020. Han begrunnet også hvorfor han mente at Olsen skulle tilkjennes sakskostnader for tingretten. Advokat Elden hadde allerede i tilsvaret begrunnet hvorfor han ment at Sharif skulle tilkjennes sakskostnader for tingretten.
Det fremgår av tvisteloven § 20-2 første ledd at «en part som har vunnet saken, har krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten». Bestemmelsens annet ledd sier blant annet at «saken er vunnet hvis parten har fått medhold fullt ut eller i det vesentlige».
I denne saken har Sharif i tilsvaret nedlagt likelydende påstand som i stevningen hva gjelder kravet Olsen har reist. Olsen har da etter lovens hovedregel vunnet saken. Han har da i utgangspunkt krav på å få dekket sine sakskostnader fra motparten.
Spørsmålet blir da om noen av unntaksbestemmelsene for tilkjenning av sakskostnader i stedet kommer til anvendelse.
Sharif har anført at unntaksreglene i henholdsvis tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstavene b og c skal gis anvendelse og at han i stedet skal tilkjennes sakskostnader i henhold til tvisteloven § 20-4 a.
Av tvisteloven § 20-2 tredje ledd fremgår det at motparten helt eller delvis kan fritas for erstatningsansvar hvis «tungtveiende grunner gjør det rimelig». Av bestemmelsen skal det ved denne vurdering «særlig» legges vekt på om b) «den vinnende part kan bebreides for at det kom til sak, eller har avslått et rimelig forlikstilbud, eller c) om saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet partene imellom tilsier slikt fritak». Lovens ordlyd – «tungtveiende grunner gjør det rimelig» - tilsier at terskelen for å avvike fra lovens hovedregel er høy. Loven angir momenter som det ved denne vurderingen særlig skal legges vekt på. Oppregningen er som det fremgår av ordlyden, ikke uttømmende.
Her er det fra Sharifs side blant annet anført at Olsen kan bebreides for saksanlegget for tingretten fordi han kan bebreides for at det kom til sak ved at han tok ut stevning til tross for at kravet i påstanden fullt ut var akseptert. Olsen bestrider at Sharif etter at forliksrådet behandlet saken, fremsatte et tilbud som innebar at han godtok Olsens krav fullt ut.
Retten kan ikke se at Sharif godtok Olsens krav fullt ut før det var tatt ut stevning. Av bilag til stevningen fremgår det at Sharif i e-post til advokat Wessel-Aas den 10. desember 2019 blant annet skrev følgende:
Side:6
«Jeg ble oppringt i går av en journalist som sa at saken er innstilt i forliksrådet. Steinar Olsen har sagt at pengene på 130 000 kroner skal gis i sin helhet bort til Amnesty Internasjonal. Dette er en organisasjon som jeg personlig har stor respekt for og som treffer mitt hjerte. Jeg ønsker derfor å bidra til at Amnesty Internasjonal får de 130 000 kronene som Steinar Olsen ønsker. Dette er penger som de trenger i det flotte arbeidet de gjør og som treffer mitt hjerte. Ring meg gjerne, så kan vi i fellesskap sette i gang en nedbetalingsplan. Jeg håper å kunne klare å betale mellom 3 til 4 000 kroner i måneden. Dette synes jeg er en god og fredelig løsning for begge parter».
Etter dette var det en e-postutveksling mellom Sharif og advokat Wessel-Aas på vegne av Olsen. I denne kommunikasjonen ble det fra Olsens side stilt ytterligere betingelser for å gå med på en minnelig løsning. Det ble blant annet stilt betingelse om å få en beklagelse fra Sharif, at de påtalte Facebook-postene ble slettet, at han måtte avgi erklæring om at de beklages og at tilsvarende ikke ville gjenta seg. Det ble også sagt at «Olsen ønsker svar på … om det er andre personer enn deg selv som har forfattet og publisert og/eller medvirket til å forfatte og publisere noen av de Facebook-innleggene som Olsen/Stormberg som søksmålet gjelder – og i så fall hvem denne/disse personene er».
Som svar på dette skrev Sharif en lengre e-post der han blant annet skrev at «... Jeg mener alt jeg har skrevet og postet og har nok dokumentasjon på ALT. Jeg angrer ikke på hva som er skrevet eller postet ... Viktigste for meg er at Olsen ikke får en krone men Amnesty får ALT.» Han avsluttet det blant annet med: «Eneste tapende part i dette da vil være Amnesty. Fordi jeg uansett ikke kommer til å gi Olsen en eneste krone om og hvis jeg blir dømt ...».
Selv om Olsen krevde noe mer fra Sharifs side for å gå med på en minnelig løsning av saken, fremgår det at Sharif ikke var villig til å akseptere det som var kravet i saken. Kravet – slik det er beskrevet i stevningen og i påstanden – er at Sharif skal dømmes til å betale Olsen oppreisningserstatning, samt diverse kostnader. Kravet gjelder betaling til Olsen og ikke til Amnesty International. Det er Sharif uvedkommende hva Olsen vil benytte de pengene han måtte motta fra Sharif til. Om Olsen derfor vil overføre pengene til andre er forhold som ligger utenfor det saken omhandler. Dette er situasjonen selv om Olsen har gitt uttrykk for at han ønsker å overføre det Sharif måtte betale til Amnesty Internasjonal. Når Sharif i realiteten stiller som betingelse for å godta kravet – at pengene skal gå til Amnesty – ja, da har han ikke godtatt det som er kravet i saken.
Sharif har på denne bakgrunn ikke godtatt kravet fra Olsen før stevning ble tatt ut. Slik retten ser det kan Olsen da ikke «bebreides for at det kom til sak». Han har heller ikke «avslått et rimelig forlikstilbud», siden tilbudet innebar at beløpet som ble krevet skulle gis til noen andre enn den som krevet det.
Side:7
Retten kan heller ikke se at styrkeforholdet mellom partene tilsier fritak for kostnadsansvaret. Som det fremgår av blant annet Rt-2012-209 avsnitt 18:
«Den selvstendige betydning av § 20-2 tredje ledd bokstav c er at det i de tilfeller hvor saken har stor velferdsmessig betydning for den tapende part, og det er stor forskjell på partenes økonomiske styrke, skal mindre til enn ellers for å frita for sakskostnadsansvar.»
Den overordnede norm er fortsatt at «tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita for ansvar», se samme dom avsnitt 17. Den type sak som her har vært behandlet, er slik retten ser det, ikke en sak som har hatt «stor velferdsmessig betydning for den tapende part». Det vises her til Schei mfl.: Tvisteloven kommentarutgave 2. utg. s. 708, som under henvisning til lovforarbeidene, påpeker at den type saker man hadde i tankene var særlig «... tvister mellom forbrukere og ressurssterke motparter som forsikringsselskaper og banker, samt saker mot det offentlige der hensynet til domstolenes rolle som kontrollør av forvaltningen tilsier at søksmålsterskelen ikke bør være for høy».
Retten kan heller ikke se at andre forhold tilsier at det skal gjøres unntak fra hovedregelen om at den part som har vunnet saken, skal tilkjennes sakskostnader.
Ved utmåling av erstatning for sakskostnadene skal disse dekke alle partens nødvendige kostnader ved saken som ikke særlige regler gir grunnlag for å unnta, jf. tvisteloven § 20-5.
Saksøker har fremlagt saksomkostningsoppgave som i tillegg til rettsgebyr omfatter utgifter til advokatsalær. Det kreves dekket for i alt 10 timer á kroner 3 200 (eks. mva), til sammen kroner 32 000, selv om det angis at det har medgått mer tid enn dette. Retten legger oppgaven til grunn i det beløpet finnes å være partens nødvendige kostnader ved saken. Retten legger til grunn at rettens gebyr her er 2 x rettsgebyret, jf. rettsgebyrloven § 8 sjette ledd, det vil si at rettens gebyr utgjør kroner 2 300.
Side:8
1. Tasawer Sharif pålegges å betale Steinar Jørgensen Olsen oppreisningserstatning med kr 130 000.
2. Tasawer Sharif pålegges å betale Steinar Jørgensen Olsens utgifter til gebyr for behandlingen i forliksrådet, jf. tvisteloven § 6-13 første ledd bokstav a, det vil si kroner 1 150.
3. Tasawer Sharif pålegges å betale Steinar Jørgensen Olsens utgifter til rettslig bistand forbindelse med sakens behandling i forliksrådet med fire ganger rettsgebyret, jf. tvisteloven § 6-13 første ledd bokstav d, det vil si kroner 4 600.
4. Tasawer Sharif pålegges å betale Steinar Jørgensen Olsens sakskostnader for tingretten med kroner 32 000 pluss mva, det vil si kroner 40 000, samt rettens gebyr med kroner 2 300.
5. Oppfyllelsesfrist for beløpene angitt under pkt. 1-4 er to uker, jf. tvisteloven § 19-7 første ledd.