TNERO-2019-91558 - TNERO-2019-105440 - TNERO-2019-134760 - TNERO-2019-134762

Instans:	Nedre Romerike tingrett - Dom
Dato:	2020-03-06
Publisert:	TNERO-2019-91558 - TNERO-2019-105440 - TNERO-2019-134760 - TNERO-2019-134762
Stikkord:	(Tindersvindler-saken), Avtalerett, Forbrukslån, Grov tvang, Grundet frykt, Ugyldighet, Frarådingsplikt
Sammendrag:	Saken gjaldt krav om tilbakebetaling av fire forbrukslån. De fire sakene var forent til felles behandling. Spørsmålet var om kredittavtalene var ugyldige som følge av at låntager ([A-kvinne]) var under grov tvang av [B-mann] da kredittavtalene ble inngått. Det var også spørsmål om det var grunnlag for lemping på grunn av manglende fraråding fra bankenes side og om kredittavtalene var helt eller delvis ugyldige etter Avtaleloven (1918) § 36. Tingretten kom til at [A-kvinne] var forpliktet til å tilbakebetale forbrukslånene til de fire bankene. Kredittavtalene var etter rettens syn ikke ugyldige, og det var heller ikke grunnlag for lemping av forpliktelsene. [A-kvinne] ble dømt til å betale tilbake forbrukslånene med kr 953.536, med tillegg av renter, samt sakskostnader på kr 342.969.
Saksgang:	Nedre Romerike tingrett TNERO-2019-91558, TNERO-2019-105440, TNERO-2019-134760, TNERO-2019-134762 (sak nr. 19-091558TVI-NERO, 19-105440TVI-MERO, 19-134760TVI-NERO, 19-134762TVI-NERO)
Parter:	Bank Norwegian AS (advokat Kjetil Vangsnes), Instabank ASA, Nordea Finans Norge AS, BRAbank ASA (advokat Hilde Larsson) mot [A-kvinne] (advokat Nils Jørgen Vordahl v/advokatfullmektig Thomas Reinholdt)
Forfatter:	Tingrettsdommer Håkon Schei Mentzoni
Lovhenvisninger:	Avtaleloven (1918) §28, §29, §36, §37, Finansavtaleloven (1999) §46, §47, Tvisteloven (2005) §15-6, §20-2

Saken gjelder krav om tilbakebetaling av fire forbrukslån, og reiser spørsmål ved om kredittavtalene er ugyldige som følge av at låntaker var under grov tvang da kredittavtalene ble inngått, jf. avtaleloven § 28, om det er grunnlag for lemping på grunn av manglende fraråding fra bankenes side, jf. finansavtaleloven § 47, og om kredittavtalene helt eller delvis er ugyldige etter avtaleloven § 36 jf. § 37.

Framstilling av saken

Saksøkte, [A-kvinne], er opprinnelig fra Lillestrøm, men er bosatt i London. Hun har en bachelor i datateknologi og master i «digital experience design» og jobber som designer. [A-kvinne] hadde frem til våren 2018 en ordnet økonomi og et normalt forbruk. I løpet av perioden fra mars-april 2018 pådro hun seg forbruksgjeld på til sammen mer enn 2 millioner kroner. Låneopptakene ble foretatt i forbindelse med at [A-kvinne] ble utsatt for bedrageri av en mann som hun etablerte et kjæresteforhold til. Mannen var en israeler som har begått bedragerier mot flere kvinner i flere forskjellige land. Han ble i 2016 dømt for flere bedragerier mot kvinner i Finland.

Kjærlighetsforholdet med israeleren ble innledet da [A-kvinne] «matchet» med ham i januar 2018 på nettdatingsiden «Tinder». Mannen, som gikk under navnet [B-mann], møtte [A-kvinne] første gang på et luksushotell i London 14. januar 2018. Han utga seg da for å være CEO i selskapet [Firmanavn], og sa han var sønnen til den israelske milliardæren [C-mann]. [B-mann] spurte om [A-kvinne] ville bli med på en forretningsreise til Sofia i Bulgaria der han hadde et møte, noe [A-kvinne] takket ja til. [A-kvinne] traff i forbindelse med reisen, som gikk med privatfly, flere andre personer som reiste sammen med [B-mann], herunder en livvakt, en personlig assistent, sjåfører, en barnemor og [B-mann]s barn. Etter å ha overnattet en natt på et luksushotell i Sofia sammen med [B-mann] reiste [A-kvinne] tilbake til London.

I tiden etter det første møtet hadde [A-kvinne] omfattende kontakt med [B-mann] på chattetjentesten «WhatsApp». Hun hadde kontakt med ham på chattemeldinger, videosamtaler og lydmeldinger. Det er lagt frem et hjelpedokument i saken som viser at det var 11895 interaksjoner mellom de to på WhatsApp i perioden frem til og med 3. mai 2018. Gjennomgang av chatteloggene viser at samtalene mellom dem raskt ble intime, og at det utviklet seg et kjærlighetsforhold mellom dem. De omtalte hverandre blant annet som kjærester, og de snakket om å flytte sammen og få barn. Det var noen få fysiske møter mellom [A-kvinne] og [B-mann], som fant sted i London, i Oslo og flere ganger i Amsterdam.

Den 20. februar 2018 spurte [B-mann] [A-kvinne] om å få disponere et kredittkort i hennes navn. Han overtalte [A-kvinne] til å søke om et kort fra American Express. Etter å ha mottatt kredittkortet, overlot [A-kvinne] det til [B-mann] da hun møtte ham i Amsterdam i begynnelsen

Side:2

av mars 2018. Fremlagte kontoutskrifter viser at kredittkortet fra 2. mars og frem til 24. mars ble belastet for over 66 000 GBP. Kontoutskriftene viser blant annet at det ble brukt store beløp på flybilletter og opphold på ulike luksushotell. Det ble også belastet betydelige beløp for kjøp av klær og besøk på nattklubber. Det er uomstridt at [A-kvinne] hadde løpende tilgang til kontoutskriftene på kortet.

Rundt 25. mars 2018 ble kortet fra American Express sperret. [A-kvinne] ga få dager etter dette [B-mann] tilgang til et annet kredittkort, et Mastercard, som [B-mann] benyttet i tiden etterpå med et tilsvarende forbruksmønster. Det fremgår i chatteloggene at [B-mann] gjentatte ganger fortalte [A-kvinne] at han hadde foretatt pengeoverføringer til henne uten at det kom penger inn på [A-kvinne]s konto. Han ga henne også dokumentasjon for pengeoverføringer, som senere viste seg ikke å være reelle.

[A-kvinne] har, som retten kommer nærmere tilbake til, forklart at [B-mann] fortalte til henne at han var utsatt for drapstrusler av konkurrenter i diamantbransjen og at låneopptakene var motivert av å avverge truslene. I de fremlagte chatteloggene fra WhatsApp fremgår det ikke konkret noe om at trusler var fremsatt mot [B-mann], men det er flere meldinger fra [A-kvinne] der hun gir uttrykk for å være bekymret for at [B-mann] var i fare eller ikke var trygg. Det fremgår videre i loggen at [B-mann] sendte flere tekst- og lydmeldinger der han ga [A-kvinne] inntrykk av å ha sikkerhetsproblemer. I en lydmelding 26. februar 2018 ga [B-mann] for eksempel uttrykk for å ha blitt oppringt av noen på et hotell i Stockholm der ingen skulle vite at han oppholdt seg.

Den 30. mars 2018 ble det sendt meldinger fra [B-mann] til [A-kvinne] som mer eksplisitt ga uttrykk for en faresituasjon. [B-mann] uttrykte til [A-kvinne] blant annet at vi er i krig nå, at det er du og jeg mot alle, han sa at de ikke må snakke med noen nå uansett hvor viktig det er og ga [A-kvinne] beskjed om å fjerne alt innhold på Instagram som var gjenkjennbart. Den 8. april 2018, som er i etterkant av låneopptakene saken gjelder, sendte [B-mann] videre lydmeldinger, bilder og videoer der han og hans livvakt ser ut til å være i en ambulanse i København, etter tilsynelatende å ha blitt overfalt. På et bilde vises livvakten med et sår i hodet. I en lydmelding sier [B-mann] til [A-kvinne] blant annet: “I told you we´re in a war, I told you this i serious shit, I told you they´re not playing games” og “I would never ask you for anything, for the card and everything if it was not serious shit”.

[A-kvinne] inngikk kredittavtaler med ni ulike banker i perioden 25. mars 2018 til 26. april 2018. I lånesøknadene til bankene oppga [A-kvinne] ikke forbruksgjelden hun hadde til andre banker. Pengene hun fikk låne, overførte hun til kredittkortene som ble disponert av [B-mann].

Denne saken gjelder for det første en avtale med Bank Norwegian AS om kredittkort med trekkgrense på 100 000 kroner. [A-kvinne] søkte om kredittkortet 25. mars 2018. Hele kredittgrensen på 100 000 kroner ble utnyttet ved overføring den 4. april 2018. [A-kvinne]

Side:3

søkte i tillegg om, og fikk innvilget, et forbrukslån på 485 000 kroner fra Bank Norwegian AS 26. mars 2019. Dette lånet er ikke en del av saken. Bank Norwegian har fått en rettskraftig dom fra forliksrådet for dette kravet.

For det andre gjelder saken avtale om fleksibelt lån med ramme på 500 000 kroner fra Instabank ASA, datert 27. mars 2018. Hele kredittrammen i avtalen med Instabank ble utnyttet ved overføring den samme dagen som avtalen ble inngått. For det tredje gjelder saken avtale om forbrukslån fra Nordea Finans Norge AS på 151 000 kroner 3. april 2018, og for det fjerde avtale av samme dag om forbrukslån fra BRAbank ASA (tidligere Monobank) på 200 950 kroner.

[A-kvinne] tok opp flere lån fra andre banker i tiden etter låneopptakene saken gjelder. Det siste forbrukslånet fikk [A-kvinne] innvilget i avtale med Gjensidige 26. april 2018.

Den 4. mai 2019 avtalte [A-kvinne] et møte med en etterforsker fra American Express. Hun ble da informert om at selskapet kjente til [B-mann], at de hadde hatt en lang etterforskning knyttet til ham og at det var flere kvinner som var blitt utsatt for samme type bedrageri som [A-kvinne]. [A-kvinne] anmeldte saken både i Storbritannia, og i Norge den 9. mai 2018. I ettertid av dette har hun mottatt truende meldinger fra [B-mann]. [A-kvinne] ble i mai 2018 innlagt i noen dager på akuttpsykiatrisk klinikk med av dyp depresjon og suicidale tanker. Hun har i tiden etter hendelsene fått behandling for psykiske helseproblemer i Storbritannia der hun er vurdert å ha symptomer som tilfredsstiller kriteriene for PTSD, samt angst og depresjon som en subsidiær effekt av PTSD.

Den 9. mai 2018 tok [A-kvinne]s mor telefonisk kontakt med flere banker og informerte om saken. [A-kvinne] sendte samme dag en redegjørelse til tre av bankene, omfattet av denne saken, Bank Norwegian, BRAbank og Instabank, om bedrageriet hun hadde vært utsatt for. Anmeldelsen mot [B-mann] var vedlagt e-posten. Den 28. mai 2019 sendte moren til [A-kvinne], på [A-kvinne]s vegne, brev til alle bankene der hun hadde tatt opp forbrukslån, herunder alle saksøkerne. I brevet ble avtaleloven § 28 påberopt som grunnlag for å bestride forpliktelsene etter låneavtalene. [A-kvinne] anførte i brevet at hun var blitt manipulert til å ta opp lån ved trusler mot sitt eget og kjærestens liv.

Gjensidige konkluderte etter undersøkelser med at avtaleloven § 28 kommer til anvendelse, og har som den eneste banken ettergitt gjelden overfor [A-kvinne].

De fire saksøkerne har, som følge av at kravene ble bestridt, forfulgt saken rettslig. De har tatt ut stevning i saken for Nedre Romerike tingrett. I rettens beslutning 26. september 2019 ble de fire sakene forent til felles behandling, jf. tvisteloven § 15-6.

Side:4

Hovedforhandling i saken ble holdt over tre dager fra 5.-7. februar 2020. Retten mottok forklaring fra fire vitner. For nærmere redegjørelse for bevisførselen vises det til rettsboken.

Bank Norwegian AS (saksøker i sak 19-091558) sitt påstandsgrunnlag og vesentligste anførsler i saken:

[A-kvinne] har inngått bindende kredittavtale med saksøker. Det foreligger ikke forhold som fritar henne fra plikten til å oppfylle avtalene – derunder å tilbakebetale kredittbeløpet saksøker.

Det bestrides at avtaleloven § 28 kommer til anvendelse. De forhold [A-kvinne] anfører i saken faller ikke under avtaleloven § 28 fordi det ikke er sannsynliggjort at kredittavtalene ble inngått for å unngå trusler som ga grunn til å frykte for noens liv eller helbred. Det er ingen objektive bevis på at det er fremsatt trusler før etter låneopptakene. For ugyldighet er det krav til årsakssammenheng mellom tvangen og den konkrete kredittavtalen. Det fremstår som at motivet for låneopptakene var at virksomheten til [B-mann] skulle fortsette. Pengene som er utbetalt fra banken ble benyttet til å nedbetale gjeld/overføre til kredittkort. Kortene er igjen benyttet på eksklusive klubber, restauranter etc, og [A-kvinne] har hele tiden hatt tilgang til å se transaksjonene. Pengebruken gir inntrykk av alt annet enn at brukeren er på flukt. Dette må ha vært synbart for [A-kvinne]. Det var andre handlingsalternativ, som for eksempel å slutte med virksomheten og gjemme seg, som hadde vært mer egnet til å avverge en eventuell trussel.

Uansett har [A-kvinne] ikke informert saksøker «uten ugrundet ophold, efter tvangen er forbi», jf. avtaleloven § 28 annet ledd. Dette er en meget kort frist og varsel må sende med en gang «kniven er borte fra strupen». [A-kvinne] har uansett ikke vært under tvang i hele den aktuelle perioden.

Det foreligger heller ikke forhold som innebærer helt eller delvis bortfall av ansvaret med grunnlag i finansavtaleloven. Det forelå ikke frarådningsplikt, jf. finansavtaleloven §47. I dette tilfellet er det [A-kvinne] som har forledet bankene ved å gi uriktig informasjon. For Bank Norwegians del blir det forfeilet når det anføres at frarådningsplikt skal vurderes på et annet tidspunkt enn ved inngåelsen av den konkrete kredittavtalen saken gjelder.

Det foreligger heller ikke forhold som medfører at avtaleloven § 36 kommer til anvendelse. Avtalene er ordinære låneavtaler. Bankene var i god tro med hensyn til de forhold [A-kvinne] påberoper med hensyn til avtaleinngåelsen og da skal det mye til for å anvende § 36. Det er rimeligheten av den enkelte avtale som skal vurderes. Det forhold at avtalene samlet sett har satt henne i en vanskelig økonomisk situasjon må eventuelt løses gjennom en gjeldsordning.

Side:5

Bank Norwegian AS (saksøker i sak 19-091558) sin påstand:

1. [A-kvinne] betaler til Bank Norwegian AS NOK 101 585,70, med tillegg av 20,49 % rente fra 02.05.2018 til betaling skjer.

2. Bank Norwegian AS tilkjennes sakens omkostninger.

Instabank ASA (saksøker i sak 19-105440TVI-NERO), Nordea Finans Norge AS (saksøker i sak 19-134760TVI-NERO) og BRAbank ASA (saksøker i sak 19-134762TVI) sitt påstandsgrunnlag og vesentligste anførsler i saken:

[A-kvinne] har inngått bindende kredittavtaler med saksøkerne. Det foreligger ikke forhold som fritar henne fra plikten til å oppfylle avtalene. Det bestrides ikke at [A-kvinne] har vært utsatt for svindel. Hun har kommet i en tragisk situasjon ved at den hun trodde var en kjæreste lurte henne til å ta opp lån. Det er imidlertid ikke grunnlag for å lempe det økonomiske tapet hun har hatt på grunn av svindelen over på bankene.

Forholdet rammes ikke av avtaleloven § 28 da det ikke er sannsynliggjort at de konkrete kredittavtalene ble inngått for å unngå trusler som ga grunn til å frykte for noens liv eller helbred. Saken fremstår som en typisk kjærlighetssvindel der saksøkte har ønsket å tilfredsstille kjæresten. Dette var en person hun hadde truffet på en nettdatingsside og hatt et kortvarig forhold til med et fåtall personlige treff og mest kontakt på sosiale medier. Hun hadde ikke selv blitt utsatt for trusler før låneopptakene, og det var heller ingen akutte trusler overfor kjæresten.

Utskriftene fra kredittkortene som viser kjærestens bruk av midlene, bærer ikke preg av at midlene er benyttet for å unngå trusler. [A-kvinne] var kjent med at pengene, i det langt vesentligste, ble benyttet til kjøp av luksusgoder, besøk på luksushotell og nattklubber, da lånene ble tatt opp. Lånene finansierte en underdekning på kredittkortene og sørget for fortsatt mulighet for å benytte kredittkortene til tilsvarende kjøp. Behovet for kreditten kan ikke ha fremstått som nødvendig for å unngå en trussel mot noens liv eller helbred. Dersom målet var å avverge truslene ville det vært mer hensiktsmessig å gjemme seg enn å fortsette reisevirksomheten. Det fremstår som at låneopptakene var motivert av at kjæresten skulle fortsette som før og av løfte om at han skulle betale pengene tilbake til [A-kvinne].

[A-kvinne] har heller ikke reklamert «uten ugrunnet opphold», jf. avtaleloven § 28 annet ledd.

Det foreligger ikke forhold som skal føre til hel eller delvis bortfall av ansvaret med grunnlag i Finansavtaleloven § 47. [A-kvinne] ga uriktig informasjon om sin økonomiske

Side:6

situasjon i lånesøknadene. Det forelå ikke frarådningsplikt for bankene. I alle tilfelle må det ut fra [A-kvinne]s adferd legges til grunn at hun ville tatt opp lån på tross av en eventuell frarådning, og lemping er i alle tilfelle ikke rimelig.

Det foreligger ikke forhold som medfører at avtaleloven § 36 kommer til anvendelse. Avtalene er ordinære låneavtaler. Det forhold at avtalene samlet sett har satt henne i en vanskelig økonomisk situasjon må eventuelt løses gjennom en gjeldsordning.

Påstander fra Instabank ASA, Nordea Finans Norge AS og BRAbank ASA:

Sak 19-105440TVI-NERO Instabank ASA- [A-kvinne]

1. [A-kvinne] dømmes til å betale til Instabank ASA, kr. 500 000. Hertil kommer 15,99 % fra 01.04.2018 og frem til oppgjør skjer.

2. [A-kvinne] dømmes til å betale til Instabank ASA, Fleksible lån sakens kostnader.

Sak 19-134760TVI-NERO Nordea Finans Norge AS - [A-kvinne]

1. [A-kvinne] dømmes til å betale til Nordea Finans Norge AS, kr. 151 000,- Hertil kommer 9,9 % fra 04.04.2018 og frem til oppgjør skjer.

2. [A-kvinne] dømmes til å betale til Nordea Finans Norge AS sakens kostnader.

Sak 19-134762TVI -NERO BRAbank ASA - [A-kvinne]

1. [A-kvinne] dømmes til å betale til BRAbank ASA, kr. 200 950,-. Hertil kommer 13,40 % fra 04.04.2018 og frem til oppgjør skjer.

2. [A-kvinne] dømmes til å betale til BRAbank ASA sakens kostnader.

Saksøktes påstandsgrunnlag og vesentligste anførsler:

Prinsipalt anføres at de inngåtte låneavtalene med bankene er ugyldige. Låneavtalene ble inngått mellom [A-kvinne] og bankene for å unngå følgene av de grove truslene som kjæresten til [A-kvinne] fortalte [A-kvinne] at han var utsatt for, jf. avtaleloven § 28.

Kjæresten konstruerte en trusselsituasjon som fremstod som reell for [A-kvinne]. Det er hennes subjektive forståelse av situasjonen som er avgjørende etter § 28. [A-kvinne] har i mange år opptrådt nøkternt og ville aldri kommet i en slik situasjon hvis det ikke var for

Side:7

truslene. Kjæresten til [A-kvinne] var en meget profesjonell svindler som har svindlet også en rekke andre kvinner på liknende måte. Trusselsituasjonen ble underbygget av flere tredjepersoner, deriblant en livvakt som kontinuerlig reiste sammen med ham. For en alminnelig fornuftig person fremstod den situasjonen som han beskrev som den mest sannsynlige.

Låneopptakene hos saksøkerne ble gjort for å avverge livsfaren kjæresten var i, og det er således årsakssammenheng. Trusselen skulle avverges ved at kjæresten kunne reise rundt i verden under hennes navn slik at fiendene hans ikke fikk informasjon om hvor han befant seg. Kjæresten til [A-kvinne] fremstilte seg selv som sønn av en milliardær med en tilhørende livsstil som i eskalerende grad ble utsatt for grove trusler fra konkurrenter som ønsket å ta livet av ham. Den eneste måten å avverge de grove truslene mot kjæresten var at han «arbeidet som før». Han måtte fortsette forretnings- og reisevirksomheten slik at det var mulig å avverge de grove truslene mot hans, og etter hvert også [A-kvinne] sitt liv. Dersom retten kommer til at [A-kvinne] trodde kjæresten var i livsfare, så anføres at bevisbyrden blir snudd i forhold til at det er saksøker som må bevis at trusselsituasjon ikke var årsaken til låneopptakene. Dette følger av en analogisk anvendelse av avtaleloven § 30.

Det anføres videre at [A-kvinne] har gitt saksøkerne meddelelse uten ugrundet opphold, jf. avtaleloven § 28 annet ledd. [A-kvinne] ble gjort oppmerksom på den konstruerte situasjonen av en etterforsker fra American Express 4. mai 2018. Hun fikk da store psykiske problemer og ble innlagt på psykiatrisk institusjon. Hennes mor ga beskjed, på vegne av [A-kvinne], til samtlige saksøkere på telefon den 9. mai 2018. Til tre av saksøkerne ble det sendt e-post den 9. mai 2018, og samtlige saksøkere fikk e-post den 28. mai 2018 med ytterligere informasjon.

[A-kvinne] anfører subsidiært at samtlige banker burde ha frarådet låneopptakene basert på informasjonen som forelå om hennes økonomiske situasjon, jf. finansavtaleloven § 47. Det er dokumentert at hennes betjeningsevne basert på realistiske forutsetninger, ikke var stor nok til å ta opp disse lånene. For Bank Norwegians del må kreditrammen som er en del av denne saken kumuleres med det andre forbrukslånet [A-kvinne] fikk hos Bank Norwegian ved vurderingen etter § 47. Det skulle dermed vært frarådet knyttet til totaleksponeringen overfor Bank Norwegian. Det er rimelig at låneforpliktelsene overfor alle saksøkerne lempes til et nivå som basert på de foreliggende økonomiske opplysningene ville vært forsvarlig, jf. finansavtaleloven § 47 tredje ledd.

Atter subsidiært anføres at avtalen er ugyldig etter avtaleloven § 36, jf. § 37. Avtalens innhold er av en slik art at den kan sette en forbruker i varige betalingsproblemer. Dette henger nært sammen med frarådingsplikten til saksøkerne som har overvurdert [A-kvinne]s betalingsevne. [A-kvinne] er forbruker mens saksøkere er profesjonelle parter som har et særlig ansvar å påse at forbrukeren ikke blir satt i økonomiske problemer ved låneopptak.

Side:8

Saksøkerne, som er de profesjonelle parter med profittmotiv, er nærmest til å bære risikoen ved dette. [A-kvinne] kom ufrivillig i en ekstraordinær situasjon som medførte at hun fikk store økonomiske og psykiske problemer. På grunn av det inntrufne har hun ca. 2,1 millioner i forbruksgjeld med renter fra 11,64% - 23,10 %. [A-kvinne] tjener ca. 530.00 kr. i året og en slik gjeldsbyrde er derfor ikke mulig å betjene for [A-kvinne]. Det er grunnlag for hel eller delvis lemping etter avtaleloven § 36.

Saksøktes påstand

1. Prinsipalt: [A-kvinne] frifinnes.

Subsidiært: [A-kvinne] betaler et beløp etter rettens skjønn.

2. I begge tilfeller: Saksøkerne betaler [A-kvinne] sakskostnader for tingretten.

Rettens vurdering

Retten har kommet til at saksøkte er forpliktet til å betale tilbake forbrukslånene til de fire bankene. Kredittavtalene er etter rettens syn ikke ugyldige, og det er heller ikke grunnlag for lemping av forpliktelsene. Saksøkernes krav tas derfor til følge.

Spørsmålet om ugyldighet etter avtaleloven § 28

[A-kvinne] har prinsipalt anført at de fire kredittavtalene, som hun har inngått med bankene, er ugyldige etter avtaleloven § 28 fordi de ble inngått under grov tvang.

Grov tvang, jf. avtalelovens § 28, er en sterk ugyldighetsgrunn som vil kunne gjøres gjeldende overfor løftemottaker/avtalepart som var i god tro. Det vil si at avtalen, forutsatt at vilkårene i bestemmelsen er oppfylt, kan kreves satt til side som ugyldig på tross av at den andre avtaleparten verken kjente til eller burde kjenne til den grove tvangen. I et tilfelle av grov tvang vil ikke avtaleinngåelsen være uttrykk for noen reell vilje fra den som er utsatt for tvangen, og hensynet til at vedkommende da ikke skal bli bundet er tillagt større vekt enn hensynet til den andre godtroende avtalepartens interesse i å kreve oppfyllelse av avtalen.

Grov tvang skiller seg fra andre, mindre alvorlige, former for utilbørlig press og tvang, jf. avtaleloven § 29, ved at annen tvang ikke kan gjøres gjeldende som ugyldighetsgrunn overfor avtalepart i aktsom god tro. Det er ikke omstridt at bankene verken kjente til eller burde kjent til den tvangssituasjonen [A-kvinne] påberoper seg å ha vært i. Det er derfor bare om [A-kvinne] befant seg i en situasjon som er omfattet av § 28 at ugyldighet på grunn av tvang kan påberopes overfor bankene.

Side:9

Hva som skal til for ugyldighet som følge av grov tvang reguleres i § 28 første ledd som lyder slik:

«Er en viljeserklæring retsstridig fremtvunget ved vold mot person eller ved trusler, som fremkalder grundet frygt for nogens liv eller helbred, binder den ikke den, som har avgit den.»

Tvangsmidlene, som er relevante etter bestemmelsen, er altså «vold mot person» og «trusler, som fremkalder grundet frygt for nogens liv eller helbred». Det er alternativet om trusler som er påberopt i denne saken. En trussel må etter ordlyden gjelde mot noens liv eller helse, for eksempel kan det være tale om trusler om voldsutøvelse. Det er ikke nødvendig at truslene er rettet mot livet eller helsen til den personen som blir tvunget til å inngå avtalen. Det kan også være trusler om å utøve vold mot andre, for eksempel nærstående av den som gir viljeserklæringen/inngår avtalen. Det at trusselsituasjonen som påberopes i denne saken var rettet mot personen som [A-kvinne] på det tidspunktet så på som sin kjæreste er ikke til hinder for at situasjonen kan være omfattet av § 28.

På bakgrunn av faktum i saken må det stilles spørsmål ved om § 28 krever at det er reelle trusler som fremsettes overfor den som inngår avtalen, eller om fiktive, oppdiktede trusler, også kan være omfattet. Etter rettens syn er det i hvert fall klart at det ikke er nødvendig at en person som fremsetter en trussel rent faktisk må ha til hensikt å begå handlingen det trues med. Etter ordlyden vil det være tilstrekkelig om trusselen fremkaller grunnet frykt for slike konsekvenser. Slik retten forstår avtaleloven § 28 tar den generelt utgangspunkt i hvordan trusselen oppfattes av den som avgir en viljeserklæring. Beskyttelseshensynet bak bestemmelsen taler etter rettens syn for at en situasjon der en person gir inntrykk av å være utsatt for trusler fra andre, etter omstendighetene kan være omfattet av § 28. Det forutsetter imidlertid at trusselen, som det gis inntrykk av at foreligger, fremkaller en grunnet frykt hos den som handler.

Begrepet «grundet frykt» i § 28 innebærer videre at det ikke utelukkende er den handlendes subjektive opplevelse av frykt i situasjonen som skal vurderes. Om bakgrunnen for at begrepet «grundet» ble tatt inn i bestemmelsen heter det i Ot. prp. nr. 62 (1917) på side 7-8:

«Hvis den tvungnes frygt er aldeles ugrundet, f.eks. bunder i taapelig overtro, bør retshandlen efter departementets mening ikke være ugyldig i større utstrækning end hvor den er fremkaldt ved utpresning eller anden tvang som indgaar under § 29 (komiteens utkast § 30). Den «voldsomme tvang», som efter § 28 skal bevirke retshandlens ugyldighet ogsaa overfor godtroende medkontrahent, bør bare omfatte de mest graverende tilfælde, og til disse kan det neppe regnes, naar truselen vistnok er rettet mot nogens liv eller helbred, men det dog er ganske taapelig at la sig

Side:10

paavirke av den. Lar man sig virkelig paavirke av en saadan trusel, bør det efter departementets mening ikke gaa ut over den godtroende medkontrahent.»

Uttalelsene i forarbeidene synes ikke å legge til grunn at det skal gjelde et særlig strengt krav til aktsomhet for den som lar seg påvirke av en trussel. Men begrepet «grundet» gir likevel et grunnlag for at det skal være et visst objektivt element i vurderingen. Dersom det ikke ut fra en noenlunde fornuftig vurdering av trusselen er grunn til å la seg påvirke av den, vil en interesseavveining tilsi at det ikke er rimelig at dette går ut over en aktsomt godtroende avtalepart.

Etter § 28 er det videre et vilkår at viljeserklæringen er blitt «fremtvunget» ved trusselen. I dette ligger det et krav til årsakssammenheng mellom trusselen og den disposisjonen som påstås å være ugyldig. I typiske tilfeller som rammes av § 28, vil en trussel mot liv eller helse være knyttet direkte opp mot et krav om at den som trues skal foreta en bestemt disposisjon. For eksempel blir en pistol rettet mot hodet til en person, samtidig som det stilles krav om at vedkommende skal overføre penger. Da vil spørsmålet om årsakssammenheng normalt være enkelt å ta stilling til.

Hvis trusselen ikke er knyttet direkte opp mot den disposisjonen som påstås å være ugyldig, vil en eventuell sammenheng kunne være mer indirekte eller avledet. En klar forutsetning for at avtalen i så fall skal kunne anses «fremtvunget» i lovens forstand, er at avtalen subjektivt sett må være motivert av trusselen. Trusselen må ha vært en nødvendig forutsetning for at vedkommende valgte å disponere på akkurat denne måten. I tillegg til den subjektive motivasjonen, må det, etter rettens syn, også ha fremstått som nødvendig, som følge av trusselen, å handle på akkurat den måten – å inngå den konkrete avtalen. Avtaleloven § 28 åpner etter rettens syn ikke for at den som er utsatt for en trusselsituasjon skal stå fritt til å velge å møte trusselen på en måte som går ut over aktsomt godtroende tredjepersoner hvis det foreligger andre rimelige handlingsalternativer. I så fall vil ikke disposisjonen kunne anses som «fremtvunget» i avtalelovens forstand.

Retten går så over til å vurdere situasjonen [A-kvinne] var i da hun søkte om og fikk innvilget forbrukslånene som saken gjelder, mellom 25. mars og 3. april 2018. Bevisene som belyser dette er i hovedsak [A-kvinne]s egen forklaring, og chatteloggen mellom henne og [B-mann] fra WhatsApp.

Retten anser det ut fra bevisførselen klart at [A-kvinne] har blitt utsatt for et alvorlig bedrageri. Pengene som hun har lånt har blitt overført til, og disponert av, mannen som gikk under navnet [B-mann]. Bedrageriet hun ble utsatt for hadde et profesjonelt preg og involverte flere andre personer. Da [B-mann] møtte [A-kvinne] omga han seg blant annet med en livvakt, sjåfører, assistent, en ekskjæreste og et barn. De andre personene som var til stede bidro til å bygge opp under troverdigheten av at [B-mann] var den han utga seg for å være, milliardærarving og CEO i [Firmanavn]. Det samme gjorde livsstilen han viste

Side:11

frem overfor [A-kvinne], blant annet med bruk av privatfly og med stadige opphold på luksushoteller.

[A-kvinne] har forklart at hun stolte på at [B-mann] var den han utga seg for å være. De to hadde kun noen få fysiske møter våren 2018, men omfattende kontakt og samtaler på WhatsApp. Det utviklet seg et kjærlighetsforhold som for [A-kvinne] fremstod å være reelt. [B-mann] utnyttet forholdet til å forlede [A-kvinne] til å la ham disponere kredittkort i hennes navn og til å ta opp forbrukslån som ble overført til kontoer knyttet til kredittkortene. En del av fremgangsmåten som [B-mann] benyttet seg av var at han gradvis bygde opp et inntrykk av at han var i fare, og at han trengte [A-kvinne]s økonomiske hjelp til å komme ut av problemene. Retten legger til grunn at dette er en fremgangsmåte [B-mann] også har benyttet overfor andre kvinner, blant annet den svenske kvinnen Pernilla Sjøholm som har vitnet i saken.

[A-kvinne] har forklart at [B-mann], kort tid etter at de møttes, fortalte henne om at diamantbransjen var tøff og at det var sterk konkurranse om å vinne kontrakter. Han sa til henne at han hadde gjort det bra i bransjen, og at han hadde mottatt trusler fra konkurrenter ved å få begravelsesblomster og kuler i posten som følge av suksessen. Ifølge [A-kvinne], sa [B-mann] til henne at konkurrentene kunne komme til å drepe ham, men at han hadde en livvakt og et sikkerhetsteam i Israel som passet på ham, og han beroliget henne med at det kom til å gå bra, og at konkurrentene ikke skulle få vinne. [A-kvinne] har videre forklart at [B-mann] gjentatte ganger fortalte om trusselsituasjonen som skulle bli bedre, men som bare ble verre. Han sa til henne at teamet hans jobbet med å avverge truslene. [A-kvinne] sier videre at hun var redd for å gå nærmere inn på temaet og tenkte at hun ikke trengte å vite detaljene.

Chatteloggene fra WhatsApp inneholder ikke noe konkret om trusler som skulle ha blitt fremsatt mot [B-mann]. Men det foreligger flere meldinger fra [A-kvinne] der hun ga uttrykk for å være bekymret for at [B-mann] var i fare eller ikke var trygg, samt flere tekst- og lydmeldinger der [B-mann] ga inntrykk av å ha sikkerhetsproblemer. Chatteloggen understøtter [A-kvinne]s forklaring om at [B-mann] ga inntrykk overfor [A-kvinne] av å være i fare.

Den 20. februar 2018 spurte [B-mann] [A-kvinne] om å få disponere et kort i hennes navn. Han fortalte henne at han ikke fikk lov av sikkerhetsteamet å bruke sine egne kort fordi konkurrentene da ville få vite hvor han var, og at konkurrentene, hvis han ikke kunne reise, ville få det som de ville ved at han ikke kunne fortsette å inngå kontrakter. [B-mann] sa til [A-kvinne] at han ville overføre penger til henne på forhånd. [A-kvinne] har forklart at hun følte at hun var den eneste i omgangskretsen til [B-mann] som kunne hjelpe ham, fordi ingen kjente til navnet hennes. Hun sa seg derfor villig til å hjelpe ham, og hun søkte om et American Express-kort som hun overleverte da de møttes i Amsterdam 4.- 5. mars 2018. Ifølge [A-kvinne], var det i forkant av dette kommet flere meldinger fra [B-mann] for å understøtte at situasjonen var alvorlig. [A-kvinne] har som eksempel på dette vist til

Side:12

lydmeldingen 26. februar 2018 der [B-mann] ga uttrykk for å ha blitt oppringt av noen på et hotell i Stockholm der ingen skulle vite at han oppholdt seg.

[B-mann] belastet kortet, i perioden fra 2. mars og frem til 24. mars, med over 66 000 GBP, blant annet på flybilletter, luksushotell, kjøp av klær og besøk på nattklubber. [A-kvinne] har, om kortbruken, forklart at hun ble beroliget av kortet ble brukt på den måten [B-mann] sa han ville bruke det, og ut fra rollen hans syntes hun ikke summene var overaskende. Ifølge [A-kvinne] var det viktig at [B-mann] holdt seg i bevegelse for at fiendene ikke skulle finne ut hvor han var. Trusselen var ifølge henne todelt, det var en trussel om å ødelegge «businessen» hans, og en trussel mot livet hans. [B-mann] måtte, ifølge [A-kvinne], ha tilgang til kapital for å ikke bli «stuck», for å holde forretningsdriften i gang og for å unngå trusselen.

[A-kvinne] har forklart at det hele tiden var meningen at situasjonen skulle ordne seg raskt, men så var det hele tiden noe som skjedde. Det var et vedvarende tema at hun skulle få overført penger fra [B-mann], men overføringene gikk aldri gjennom. I chatteloggen fra mars måned frem til de første låneavtalene ble inngått er det enkelte meldinger der [A-kvinne] uttrykker bekymring for [B-mann]. For det meste synes samtalene imidlertid å ha vært preget av kjærlighetsprat og praktiske spørsmål knyttet til [B-mann]s bruk av [A-kvinne]s kredittkort.

Kredittkortet fra American Express ble sperret rundt 25. mars 2018. [A-kvinne] har forklart at forbrukslånene hun tok opp 27. mars 2018 var for å fylle opp på kortet fra American Express slik at det ikke ble sperret. Det lyktes hun ikke med da kortet ble sperret fordi kortutsteder hadde forstått at det var noen andre som brukte kortet. Hun ble oppringt om dette. [A-kvinne] har forklart at hun ikke klarte å se på at hun ikke kunne hjelpe [B-mann], og hun valgte derfor å ta opp enda mer lån slik at han kunne bruke Mastercardet hennes istedet. Hun reiste til Amsterdam 29. mars 2018, og overleverte da Mastercardet til [B-mann].

[A-kvinne] har forklart at hun på kvelden 29. mars 2018 var i Amsterdam sammen med [B-mann] i en leilighet han disponerte, da det ble satt i verk et skuespill. Livvakten til [B-mann] ringte til [B-mann], og ble satt på høyttaler. Livvakten fortalte med stresset stemme at [B-mann] måtte reise og at det sto et fly klart. [B-mann] skrudde av lysene i leiligheten og tittet ut gjennom lamellene i vinduene. [A-kvinne] sier hun ble livredd. Hun ble alene igjen i leiligheten etter at [B-mann] hadde dratt. Dagen etter, den 30. mars 2018, er det dokumentert at [B-mann] sendte flere meldinger der han blant annet ba [A-kvinne] fjerne alt innhold på Instagram som var gjenkjennbart og sa at de var i krig. De øvrige låneopptakene som saken gjelder fant sted noen dager etter disse hendelsene, den 3. april 2018, og pengene ble benyttet til å finansiere bruken av Mastercardet. I etterkant av låneopptakene som saken gjelder, skjedde det en ytterligere eskalering fra [B-mann]s side da han den 8. april 2018 sendte lydmeldinger, bilder og videoer der han og hans livvakt ser ut til å være i en ambulanse i København, etter tilsynelatende å ha blitt overfalt, og livvakten hans vises blant annet på et bilde med sår i hodet.

Side:13

Retten mener at det ikke er grunn til tvile på [A-kvinne]s forklaring om at hun stolte på [B-mann], som hun så på som sin kjæreste, og at hun ble forledet til å tro på at han var i fare som følge av trusler fra konkurrenter i diamantbransjen. Ut fra bevissituasjonen ble det aldri nærmere konkretisert hvem som stod bak truslene, eller hva truslene mer konkret gikk ut på. [B-mann] bygget imidlertid gradvis opp under en situasjon der [A-kvinne] trodde at han var i fare, og at denne faren var eskalerende. Retten legger til grunn at de angivelige truslene som [B-mann] fortalte om gjaldt liv og helse, og at de derfor utgjorde trusler som er relevante etter avtaleloven § 28. Retten anser det videre tilstrekkelig bevist at [B-mann] ved sin opptreden overfor [A-kvinne] fremkalte en generell frykt hos [A-kvinne] for at kjærestens liv og helse var i fare. På bakgrunn av [A-kvinne]s relasjon til [B-mann] på det aktuelle tidspunkt og hans opptreden overfor henne, var denne frykten etter rettens syn videre «grundet» når den vurderes ut fra [A-kvinne]s posisjon, jf. avtaleloven § 28.

Når retten likevel mener at kredittavtalene ikke er ugyldige etter avtaleloven § 28 så er det fordi de konkrete disposisjonene overfor bankene etter rettens syn ikke ble «fremtvunget» av truslene, jf. avtaleloven § 28.

Retten mener det ikke er sannsynliggjort at det forelå noen akutt trussel mot liv og helse i rett i forkant av de enkelte låneopptakene som fant sted 25. mars, 27. mars og 3. april 2018. Det som forelå var, ut fra [A-kvinne]s forklaring, en generell trusselsituasjon mot [B-mann] knyttet til konkurrenter i diamantbransjen. Forut for låneopptakene den 3. april hadde riktignok [A-kvinne] blitt utsatt for den iscenesatte og skremmende hendelsen i Amsterdam som er beskrevet over, og det hadde skjedd en eskalering av alvorlighetsgraden i meldingene hun fikk fra [B-mann]. Retten vurderer imidlertid ikke at denne eskaleringen var tilstrekkelig til at det går noe avgjørende skille mellom disposisjonene før og etter dette, i relasjon til avtaleloven § 28. Etter rettens syn fremstod det ikke på noen av de aktuelle tidspunktene som nødvendig for [A-kvinne] å ta opp betydelige lån for å avverge en akutt fare mot liv og helse. Det var etter rettens syn andre reelle og rimelige handlingsalternativer som forelå, og [A-kvinne] var derfor ikke i en tvangssituasjon som omfattes av avtaleloven § 28.

Retten har i vurderingen lagt vekt på at låneopptakene hos saksøkerne, fra [A-kvinne]s side, hadde som formål å finansiere underdekning på kredittkortene, og sørge for at [B-mann] fortsatt hadde mulighet til å anvende kredittkortene. Dette til tross for at [A-kvinne] var kjent med at [B-mann] hadde hatt et meget stort og luksuriøst forbruk rett i forkant av låneopptakene. Han hadde brukt store beløp blant annet til kjøp av luksusgoder, besøk på luksushotell og nattklubber. En slik høyprofilert adferd som forbruket illustrerer, er ikke egnet til unngå en pågående trusselsituasjon. Hvis det å unngå en trussel var formålet ville helt andre virkemidler, som for eksempel å gjemme seg bort eller be om bistand fra politiet, være mer hensiktsmessige handlinger.

Side:14

Etter rettens syn er det ikke treffende når det anføres fra saksøktes side at den eneste måten å avverge truslene mot [B-mann] på var at han «arbeidet som før». [A-kvinne] har forklart at kapitalbehovet og [B-mann]s store forbruk hadde sammenheng med at han skulle kunne holde forretningsdriften i gang ved å reise rundt for å inngå kontrakter. Det var et uttalt mål at konkurrentene ikke skulle få vinne frem med å stanse ham i virksomheten. Låneopptakene finansierte, ut fra [A-kvinne]s egen forståelse av situasjonen, en fortsettelse av virksomheten i diamantbransjen. Det kan etter rettens syn ikke være slik at aktsomt godtroende tredjeparter skal ha risikoen for å finansiere fortsettelse av en slik virksomhet i medhold av avtaleloven § 28.

Fra saksøktes side er det anført at det ikke var [A-kvinne] som hadde andre valgmuligheter i møte med truslene, men [B-mann], og at [A-kvinne] ikke hadde mulighet til å påvirke hvordan [B-mann] forholdt seg i møte med truslene. Retten er ikke enig i det. Det var [A-kvinne] som sørget for løpende finansiering av [B-mann]s angivelige fortsettelse av diamantvirksomheten gjennom å la ham disponere kortene og ved å ta opp lån. Hun hadde mulighet til å stoppe denne finansieringen på et hvilket som helst tidspunkt. Retten finner grunn til å bemerke at den ikke tviler på at det for [A-kvinne] var vanskelig å stå imot forespørslene om hjelp fra den hun oppfattet som sin kjæreste, og som utsatte henne for en utspekulert forledelse og satte henne under et gradvis økende press. At låneopptakene var atypisk for [A-kvinne] illustrerer dette. Det er imidlertid ikke tilstrekkelig til at den økonomiske risikoen for bedrageriet kan overføres til bankene.

Kredittavtalene er ikke ugyldige etter avtaleloven § 28.

Spørsmålet om lemping av forpliktelsene etter finansavtaleloven § 47

Saksøkte har subsidiært gjort gjeldende at forpliktelsene etter kredittavtalene skal lempes, som følge av at bankene har misligholdt frarådningsplikten etter finansavtaleloven § 47.

Første ledd første punktum i finansavtaleloven § 47 lyder som følger:

«Dersom kredittgiveren, før kredittavtale inngås med en forbruker eller kreditten utbetales [...] må anta at økonomisk evne eller andre forhold på forbrukerens side tilsier at denne alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp kreditten eller fra å gjennomføre kredittavtalen, skal kredittgiveren underrette forbrukeren om dette.»

Konsekvensen av at frarådning ikke har funnet sted i et tilfelle der det skulle vært gjort, er at «forbrukerens forpliktelser kan lempes for så vidt dette finnes rimelig», jf. § 47 tredje ledd.

Sentralt i vurderingen av om «forbrukeren alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp kreditten» vil være opplysninger om forbrukerens inntekt og inntektsutsikter så langt dette er kjent for kredittyter, vedkommendes gjeldsbelastning, løpende utgifter og eventuelt

Side:15

forsørgelsesansvar. Størrelsen på kreditten vil være relevant, men også antatt betjeningsevne over tid. Utgangspunktet for vurderingen vil måtte tas i situasjonen på tidspunktet for avtaleinngåelsen, men det kan også bli tale om en fremtidsrettet vurdering.

Det er i samsvar med bransjepraksis at det gjennomføres en stresstest av økonomien der betjeningsevnen vurderes ut fra en renteøkning på all forbrukerens gjeld med minst 5 %. Dette er blant annet lagt til grunn i Finanstilsynets retningslinjer for forsvarlig utlånspraksis i rundskriv 5/2017 som var gjeldende på tidspunktet for de aktuelle låneopptak. Retningslinjene gir uttrykk for hva Finanstilsynet mener er i samsvar med god forretningsskikk. Retningslinjene er gitt med hjemmel i finansforetaksloven og har blant annet som formål å sikre finansiell stabilitet. Etter rettens syn vil ikke ethvert avvik fra Finanstilsynets retningslinjer om god utlånspraksis i forbindelse med en kredittavtale utløse frarådningsplikt etter finansavtaleloven § 47. Retningslinjene oppstiller etter sin ordlyd ikke absolutte krav. Vurderingen av frarådningsplikt må gjøres konkret i det enkelte tilfelle opp mot terskelen i § 47 første ledd første punktum, og ut fra alle omstendigheter i saken. På den annen side mener retten at retningslinjene gir en god veiledning for hva som er ansett som god forretningsskikk og derfor har betydning i vurderingen.

Vurdering av frarådning vil måtte knyttes opp til den kredittvurderingen og opplysningskontrollen som kredittyteren skal foreta etter finansavtaleloven § 46 b første ledd, men uten at kredittgiveren synes å ha en vidtgående utrednings- eller undersøkelsesplikt, jf. NOU 2007: 5 s. 48-49, der det blant annet fremgår at så lenge man ikke har et felles gjeldsregister vil være vanskelig for en kredittyter å skaffe opplysninger om kreditt ytet av andre, og at kredittyteren vil måtte stole på kredittsøkerens opplysninger, eventuelt supplert med ligningen. Etter § 46 b skal kredittvurderingen foretas «på grunnlag av fyllestgjørende opplysninger innhentet hos forbrukeren og om nødvendig fra relevant database.»

I dette tilfellet har alle fire saksøkerne basert vurderingene av kredittverdighet på opplysningene de fikk fra [A-kvinne] supplert opplysninger fra siste ligning. Det forelå ikke et gjeldsregister på tidspunktet for låneopptakene, og bankene hadde ikke mulighet til å vite at [A-kvinne] i samme periode tok opp meget betydelig gjeld i andre finansinstitusjoner. [A-kvinne] holdt bevisst tilbake informasjonen om den betydelige forbruksgjelden hun hadde pådratt seg fra tidligere da hun søkte om lånene. Dette har etter rettens syn vesentlig betydning for om det er rimelig å lempe forpliktelsene etter finansavtaleloven § 47.

Retten går så over til å vurdere spørsmålet om frarådingsplikt knyttet til de enkelte kredittavtalene saken gjelder.

Bank Norwegian

Kredittavtalen med Bank Norwegian gjelder et kredittkort med kredittgrense på 100 000 kroner som [A-kvinne] søkte om 25. mars 2018. Hele kredittgrensen på 100 000 kroner ble

Side:16

benyttet av [A-kvinne] ved overføring 4. april 2018. Før overføringen hadde [A-kvinne] også søkt om og fått innvilget et forbrukslån på 485 000 kroner fra Bank Norwegian 26. mars 2019. Det sistnevnte kravet inngår ikke i saken.

Det er uomstridt at innvilgelsen av kredittkortet isolert sett ikke utløste frarådningsplikt. Men saksøkte har anført at de to lånene må kumuleres og ses i sammenheng ved vurderingen av frarådingsplikten. Retten er ikke enig i dette for så vidt gjelder vurderingen av frarådingsplikt for kravet som inngår i saken. Det vil ikke være grunnlag for å pålegge kredittgiver en frarådingsplikt hver gang forbrukeren trekker på en rammekreditt som tidligere er innvilget, jf. NOU 2009: 11 Kredittavtaler s. 155. Vurderingen av om det er grunnlag for fraråding, skal i et slikt tilfelle foretas av institusjonen ved innvilgelsen av kredittrammen. I dette tilfellet var det relevante tidspunkt 25. mars 2018. Retten mener at det var ved den senere innvilgelsen av forbrukslånet at banken hadde plikt til å se begge kredittavtalene i sammenheng ved vurderingen av [A-kvinne]s økonomisk evne.

Det er etter dette ikke grunnlag for lemping av forpliktelsen etter avtalen med Bank Norwegian etter finansavtaleloven § 47.

BRAbank ASA (tidligere Monobank)

Kredittavtalen med BRAbank (tidligere Monobank) gjelder forbrukslån på 200 950 kroner med en nedbetalingstid på 7 år, rente på 13,4 % og terminbeløp på 3740 kroner. Låneavtalen ble inngått 3. april 2018.

[A-kvinne] oppga i lånesøknaden at hun hadde en boliggjeld på 1 850 000 kroner og studielån på 200 000 kroner. Hun oppga ingen forbruksgjeld, selv om hun på dette tidspunktet hadde pådratt seg forbruksgjeld på vesentlig mer enn 1 million kroner. [A-kvinne] oppga årsinntekt på 480 000 kroner. Banken innhentet ligningsopplysninger og fant ved søk ingen betalingsanmerkninger. Det fremgår i score-vurderingen fra banken at hun ble vurdert å ha en friverdi i boligen hun eide som var på 584 786. Det er opplyst fra banken, i forbindelse med saken, at forbrukslånet ble stresstestet med tilbudt rente + rentemargin på 5 %, over 5 år (60 terminer). Det er lagt til grunn SIFOs satser for normale utgifter til livsopphold og det ble gjort tillegg for bilkostnader på 2280 kroner selv om [A-kvinne] ikke hadde bil. Det ble etter stresstest lagt til grunn overdekning på 5 707 kroner etter stresstest, og terminbeløp på lånet ville vært 5187 kroner etter stresstest.

Etter rettens syn var kreditten fra BraBank isolert sett innenfor [A-kvinne]s økonomiske evne, og det var derfor ikke grunnlag for at banken skulle frarådet lånet etter finansavtaleloven § 47. Stresstesten og bilkostnadene, som er lagt inn i vurderingen, gir etter rettens syn klart tilstrekkelig sikkerhetsmargin. Dersom [A-kvinne] hadde opplyst om den øvrige forbruksgjelden ville vurderingen blitt annerledes, og kredittsøknaden ville med all sannsynlighet blitt avslått. Det er etter dette ikke grunnlag for lemping av [A-kvinne]s forpliktelser overfor BRAbank ASA.

Side:17

Nordea Finans Norge AS

Kredittavtalen med Nordea Finans Norge AS gjelder forbrukslån på 151 000 kroner med nedbetalingstid på 5 år, effektiv rente 11,64 % og terminbeløp på 3 266 kroner. Låneavtalen ble inngått 3. april 2018.

[A-kvinne] oppga i lånesøknaden at hun hadde en boliggjeld på 1 850 000 kroner og studielån på 200 000 kroner. Hun oppga ingen forbruksgjeld selv om hun på dette tidspunktet hadde pådratt seg forbruksgjeld på vesentlig mer enn 1 million kroner. [A-kvinne] oppga årsinntekt på 480 000 kroner. Det er opplyst fra banken, i forbindelse med saken, at forbrukslånet ble stresstestet med tilbudt rente + rentemargin på 5 % med nedbetaling over 5 år. Det er lagt til grunn standard SIFO-satser for normale utgifter til livsopphold. Det ble etter stresstest lagt til grunn overdekning på 1 660 kroner etter stresstest inkludert nedbetaling på lånet. Uten stresstest ble det beregnet overdekning på 8185 kroner.

Etter rettens syn var kreditten fra Nordea Finans Norge AS isolert sett innenfor det [A-kvinne] økonomiske evne. Det var derfor ikke grunnlag for at banken skulle frarådet lånet etter finansavtaleloven § 47. Stresstesten som er foretatt gir etter rettens syn en tilstrekkelig sikkerhetsmargin. Dersom [A-kvinne] hadde opplyst om den øvrige forbruksgjelden ville vurderingen blitt annerledes, og kredittsøknaden ville med all sannsynlighet blitt avslått. Det er etter dette ikke grunnlag for lemping av [A-kvinne]s forpliktelser overfor Nordea Finans Norge AS.

Instabank ASA

Kredittavtalen med Instabank ASA gjelder en avtale om fleksibelt lån med ramme på 500 000 kroner som ble inngått 27. mars 2018. Hele kredittrammen ble utnyttet ved overføring den samme dagen som avtalen ble inngått. Nominell rente var etter avtalen på 15,99 % og effektiv rente ved fullt opptrukket kredittramme var 17,74 %. Det var etter avtalen ingen forpliktelse til å betale avdrag.

[A-kvinne] oppga i lånesøknaden at hun hadde en boliggjeld på 1 850 000 kroner og studielån på 200 000 kroner. Hun oppga forbruksgjeld på 8 000 kroner, selv om hun på dette tidspunktet hadde pådratt seg betydelig forbruksgjeld. Det var på dette tidspunkt trukket ca. 66 000 GBP på hennes American Express-kort, og hun tok samme dag opp andre forbrukslån på i overkant av 600 000 kroner uten å opplyse om det til banken. [A-kvinne] oppga årsinntekt på 580 000 kroner. Banken innhentet lønnsslipp og skattemelding.

Det er opplyst fra banken i forbindelse med saken at det ble gjort stresstest med 5 % økning på samtlige lån, men at stresstesten tok utgangspunkt i at renteøkningen skjer gradvis over 5 år. Ved vurderingen er det heller ikke lagt til grunn en bestemt nedbetalingstid for lånet begrunnet i at det var en rammekreditt. Det ble lagt til grunn levekostnadssatser fra siste SIFO-budsjett på søknadstidspunkt, på kr. 147.576. Månedlig netto disponibel inntekt før låneopptaket (etter stresstest) ble beregnet til 12 690 kroner.

Side:18

Retten mener at flere av forutsetningene i kredittvurderingen til Instabank ikke var i samsvar med god forretningsskikk på det aktuelle tidspunktet. I finanstilsynets retningslinjer for forsvarlig utlånspraksis i rundskriv 5/2017 er det i punkt 3 lagt til grunn at full utnyttelse av kredittrammen skal ligge til grunn for vurderingen av betjeningsevnen. Videre er det i samme punkt lagt til grunn at det bør legges inn en renteøkning på minst 5 prosentpoeng fra det aktuelle rentenivået på kundens samlede gjeld. Denne sikkerhetsmarginen blir vesentlig mindre enn forutsatt dersom det legges til grunn en gradvis økning av rentenivået over 5 år slik Instabank har gjort. Det fremgår videre i retningslinjene pkt. 5 at det ikke bør avtales forbrukslån med løpetid over fem år, og at det for rammekreditt som er fullt opptrukket over tid bør avtales konvertering til nedbetalingslån. I brev fra Finanstilsynet til Instabank ASA med rapport etter stedlig tilsyn datert 7. mai 2019 tok tilsynet blant annet opp at til «[t]il tross for at Finanstilsynet i brev til finansforetakene i januar 2018 presiserte at det også for rammekreditter forutsettes avdragsbetaling hver termin, tilbød Instabank ASA på tilsynstidspunktet sitt rammekredittprodukt uten avdrag.» Retten mener at en kredittvurdering basert på god forretningsskikk skulle tatt utgangspunkt i en stresstest med full utnyttelse av kredittrammen, med 5 % umiddelbar økning av rentesatsen på all gjeld, og med en nedbetalingstid på fem år på rammelånet. Etter rettens syn ga vurderingen Instabank ASA gjorde en for optimistisk vurdering av [A-kvinne]s betjeningsevne.

Saksøkte har foretatt en beregning som viser at det på lånet fra Instabank ASA, med økning av renten med 5 % til 20,99 % og med fem års nedbetalingstid, vil bli et terminbeløp på 13 564 kroner. Instabank ASA sin stresstest over [A-kvinne]s disponible inntekt forut for låneopptaket var på 12 690 kroner, men denne er som nevnt opplyst å bygge på gradvise renteøkninger over fem år. Instabank ASA har lagt frem en alternativ beregning, ut fra dagens regler, der disponibel inntekt før låneopptaket ble beregnet til 10 088 kroner. Begge disse beregningene gir en underdekning ved nedbetaling over fem år etter stresstest.

Retten mener at Instabank ASA, ut fra en forsvarlig kredittvurdering med en stresstest som var i samsvar god forretningsskikk ville kommet frem til at det var en underdekning. Det er videre tale om et forbrukslån av en meget betydelig størrelse sett i sammenheng med låntakers inntekt og med høy rente. Retten mener at det samlet sett, ut fra opplysningene banken hadde, forelå en situasjon der forbrukeren «alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp kreditten», og at Instabank ASA derfor burde ha frarådet et låneopptak av en så betydelig størrelse.

Spørsmålet er så om det er rimelig å lempe [A-kvinne]s forpliktelser overfor banken som følge av manglende frarådning, jf. finansavtaleloven § 47 tredje ledd. Etter rettens syn må det i denne vurderingen legges stor vekt på at [A-kvinne] bevisst ga vesentlig uriktig informasjon da hun søkte om lånet. Dersom banken hadde fått opplysninger om den øvrige forbruksgjelden som [A-kvinne] hadde, så ville kreditten med all sannsynlighet blitt avslått.

Side:19

Selv om bankens kredittvurdering hadde klare svakheter, mener retten at bankens forhold ikke er så graverende at det kan tillegges større vekt enn det forhold at låntaker forsettlig ga uriktige opplysninger.

Retten viser videre til at det er kumulasjon av en rekke forbrukslån på mer enn 2 millioner kroner som har ført til at [A-kvinne] i dag har betalingsproblemer. Dersom [A-kvinne] kun hadde tatt opp det ene lånet fra Instabank ASA, ville friverdien hun hadde i selveid bolig vært tilstrekkelig til å kunne dekke lånet. Retten viser til at boligen ble solgt i august 2018 med gevinst på 970 063 kroner.

Ut fra en samlet vurdering mener retten at det ikke er rimelig å lempe [A-kvinne]s forpliktelser overfor Instabank ASA.

Vurdering av om kredittavtalene er helt eller delvis ugyldige etter avtaleloven § 36, jf. § 37

Saksøkte har atter subsidiært anført at kredittavtalene er helt eller delvis ugyldige etter avtaleloven § 36, jf. § 37.

Etter § 36 første ledd kan en avtale «helt eller delvis settes til side eller endres for så vidt det ville virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende.» Det følger av bestemmelsens annet ledd at det ved avgjørelsen «tas hensyn ikke bare til avtalens innhold, partenes stilling og forholdene ved avtalens inngåelse, men også til senere inntrådte forhold og omstendighetene for øvrig.»

Generalklausulen i avtaleloven § 36 overlapper de øvrige regler i avtaleloven, og den gir dessuten adgang til også å ta i betraktning senere inntrådte forhold ved vurderingen av om det vil være urimelig å gjøre avtalen gjeldende. At det skal være «urimelig å gjøre avtalen gjeldende» må oppfattes som et strengt kriterium. Hensynet til forutberegnelighet i avtaleforhold må tillegges vekt i vurderingen av inngrepsterskelen etter § 36.

Etter rettens vurdering kan ikke det forhold at [A-kvinne] ble utsatt for bedrageri tillegges særlig vekt ved vurderingen av om avtalene med bankene er ugyldige etter § 36. Det vises til at forholdet ikke var å anse som grov tvang, jf. avtaleloven § 28, og retten kan ikke se at det da er særlig rom for å tillegge forholdet vekt etter § 36 overfor tredjeparter som ikke kjente til forholdene. Selv om [A-kvinne] har blitt rammet hardt av bedrageriet, kan det ikke anses urimelig at tapet hun er påført ikke overføres til avtaleparter i aktsom god tro.

Bankenes forhold ved avtaleinngåelsen tilsier heller ikke at avtalene er urimelige. Bestemmelsen om frarådningsplikt i finansavtaleloven § 47 er en spesialregel om frarådningsplikt, og retten kan ikke se at konklusjonene med hensyn til spørsmålene om bankenes vurdering av [A-kvinne]s økonomiske evne kan falle annerledes ut etter avtaleloven § 36. Retten viser til vurderingene av dette ovenfor, herunder til betydningen av at det ble gitt vesentlig uriktig informasjon i lånesøknadene.

Side:20

Retten kan heller ikke se at de enkelte avtalenes innhold er urimelig, da det er tale om kredittavtaler av ordinær karakter. Problemet med at [A-kvinne] samlet sett har pådratt seg en betydelig gjeld som medfører etterfølgende betalingsvansker kan ikke tillegges særlig vekt etter avtaleloven § 36. Høyesterett har i flere avgjørelser lagt til grunn at etterfølgende betalingsvansker først og fremst må finne sin løsning etter gjeldsordningsloven og ha liten plass ved anvendelsen av avtaleloven § 36, jf. for eksempel Rt-2004-156 avsnitt 14.

Retten tilføyer at det heller ikke ut fra en samlet vurdering av omstendighetene i saken er urimelig å gjøre retten til tilbakebetaling etter kredittavtalene gjeldende. Avtaleloven § 36, jf. § 37 får ikke anvendelse i saken

Saksøkerne har etter dette fått medhold i sine krav.

Sakskostnader

De fire saksøkerne har fått medhold i sine krav. Hovedregelen etter tvisteloven § 20-2 første ledd er at en part som har vunnet saken, har krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten.

Etter § 20-2 tredje ledd kan motparten helt eller delvis fritas for sakskostnadsansvaret hvis «tungtveiende grunner gjør det rimelig». I bestemmelsens bokstav a til c er det gitt en ikke uttømmende liste over momenter som det skal legges særlig vekt på. Etter bokstav c skal det legges vekt på «om saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet partene imellom tilsier slikt fritak». Denne saken er etter rettens syn av velferdsmessig betydning for saksøkte og det er stor forskjell i styrkeforholdet mellom partene. Momentet i bokstav c er dermed tilstede i saken. Dette kan imidlertid ikke alene begrunne fritak for sakskostnadsansvaret, selv om det vil være et viktig argument som inngår i vurderingen av om det samlet sett foreligger tungtveiende grunner.

Retten mener ikke, når det gjelder tre av saksøkerne, at resultatet i saken har vært beheftet med en slik grad av tvil at det bør tillegges vekt ved vurderingen av sakskostnadene, jf. § 20-2 tredje ledd bokstav a. For Instabank ASA stiller dette seg etter rettens syn annerledes fordi retten har kommet til at banken skulle ha frarådet låneopptaket til [A-kvinne]. Selv om retten etter en konkret vurdering har ment at det ikke er rimelig å lempe forpliktelsen overfor banken, mener retten at [A-kvinne] har hatt rimelig grunn til å prøve saken overfor Instabank ASA.

For de øvrige bankene kan retten ikke se at det er andre momenter som kan tale for å lempe sakskostnadsansvaret. Det er ikke grunnlag for å bebreide noen av saksøkerne for at det kom til sak, jf. § 20-2 tredje ledd bokstav b. Det er saksøkerne som i denne saken har uttrykt ønske om å diskutere forliksløsninger, men det har ikke vært ønsket fra saksøktes side. Retten kan heller ikke se at det er andre forhold som bør tillegges vekt i vurderingen. Det foreligger etter rettens syn samlet sett ikke tilstrekkelig tungtveiende grunner til å frita

Side:21

saksøkte for sakskostnadsansvaret overfor Bank Norwegian AS, BRAbank ASA og Nordea Finans Norge AS.

Når det gjelder Instabank ASA mener retten ut fra en samlet vurdering at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita saksøkte for sakskostnadsansvaret. Prosessfullmektig, Hilde Larsson, har lagt frem sakskostnadsoppgaver på kr. 95 862,50 kroner for Nordea Finans Norge AS og på 101 481,25 kroner for BRAbank ASA.

Prosessfullmektigen til Bank Norwegian AS, Kjetil Vangsnes, har lagt frem sakskostnadsoppgave på 145 625 kroner. Saksøkte har ikke hatt innsigelser mot oppgavene. Etter rettens syn er kostnadene som fremkommer i oppgavene rimelige og nødvendige i anledning saken for alle de fire saksøkerne. Kravene tas derfor til følge.

Dommen er ikke avsagt innen lovens frist på grunn av stor arbeidsbyrde.

Side:22

DOMSSLUTNING

Sak 19-091558 TVI-NERO:

1. [A-kvinne] betaler til Bank Norwegian AS kr. 101 585,70, med tillegg av rente på 20,49 % fra 02.05.2018 og til betaling skjer.

2. [A-kvinne] betaler erstatning for sakskostnader til Bank Norwegian AS med kr. 145 625,- innen 14 dager fra dommens forkynnelse.

Sak 19-105440TVI-NERO:

1. [A-kvinne] betaler til Instabank ASA, kr. 500 000,- med tillegg av rente på 15,99 % fra 01.04.2018 og frem til betaling skjer.

2. Hver av partene dekker egne sakskostnader.

Sak 19-134760TVI-NERO:

1. [A-kvinne] betaler til Nordea Finans Norge AS, kr. 151 000,- med tillegg av rente på 9,9 % fra 04.04.2018 og frem til betaling skjer.

2. [A-kvinne] betaler erstatning for sakskostnader til Nordea Finans Norge AS med kr. 95 862,50 innen 14 dager fra dommens forkynnelse.

Sak 19-134762TVI –NERO:

1. [A-kvinne] betaler til BRAbank ASA, kr. 200 950, med tillegg av rente på 13,40 % fra 04.04.2018 og frem til betaling skjer.

2. [A-kvinne] betaler erstatning for sakskostnader til BRAbank ASA med kr. 101 481,25 innen 14 dager fra dommens forkynnelse.