TNTS-2022-152935

Instans:	Nord-Troms og Senja tingrett - Dom
Dato:	2022-12-07
Publisert:	TNTS-2022-152935
Stikkord:	Strafferett, Luftfart, Drone over norsk territorium
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om det var brudd på Sanksjonsforskriften at en russer hadde flydd drone over norsk territorium. Hovedspørsmålet var om forskriftens ordlyd om «ikke-russiskregistrerte luftfartøy» også omfattet hobby-flygning med små og ikke-registreringspliktige droner. Tingretten kom til at EUs sanksjonsregler overfor Russland må forstås slik at de ikke omfatter mindre droner som typisk brukes til hobby- og rekreasjonsflyging. Etter dette ble tiltalte frifunnet. (Påtalemyndigheten har varslet anke)
Saksgang:	Nord-Troms og Senja tingrett TNTS-2022-152935 (sak nr. 22-152935MED-TNTS/TTRM)
Parter:	Påtalemyndigheten (statsadvokat Kristin Røhne, statsadvokat Jens Olav Sæther) mot Andrey Yakunin (advokat Bernt Heiberg, advokat John Christian Elden, advokat Jens Bernhard Herstad)
Forfatter:	Tingrettsdommer Harald Tore Roaldsen, Meddommer Tronn Arne Sørensen, Meddommer Sølvi Gunn Jensen
Lovhenvisninger:	Sanksjonsloven (2021) §2, §4, Sanksjonsforskrift Ukraina (territoriell integritet mv) (2014) §19, §22, Straffeprosessloven (1981) §265, Luftfartsloven (1993) §9-1a

Andrey Yakunin er født 00.00.1975 og bor i Italia.

Ved tiltalebeslutning utferdiget 10.11.2022 av statsadvokatene i Det nasjonale statsadvokatembetet er han satt under tiltale ved Nord-Troms og Senja tingrett for overtredelse av

Sanksjonsloven § 4, jf. § 2, jf. forskrift om restriktive tiltak vedrørende handlinger som undergraver eller truer Ukrainas territorielle integritet, suverenitet, uavhengighet og stabilitet § 22 jf. § 19
for som russisk statsborger å ha eid og kontrollert luftfartøy som har landet på, tatt av eller flydd over Norges territorium

Grunnlag:
I perioden fra 3. august til 6. september 2022, mens han som russisk statsborger oppholdt seg på Svalbard i sin båt "Firebird", var han ansvarlig for to droner som han eide, og som flere ganger ble brukt til droneflygning over Svalbard. Ved enkelte anledninger var han selv pilot.

Hovedforhandling ble holdt 29.11-01.12.22. Tiltalte møtte og erkjente seg ikke skyldig etter tiltalebeslutningen.

Retten mottok forklaring fra 4 vitner, og det ble foretatt slik dokumentasjon som framgår av rettsboken.

Aktor la ned påstand om at tiltalte dømmes i samsvar med tiltalebeslutningen til fengsel i 120 dager med fradrag av 47 dager for utholdt varetekt. Videre la aktor ned påstand om at tiltalte dømmes til å tåle inndragning av 2 droner med tilhørende minnekort og controllere.

Forsvarer la ned påstand om at tiltalte frifinnes, subsidiært at han anses på mildeste måte.

Rettens vurdering

Kort om sakens bakgrunn og bevismessige stilling

Fra forsvarers utvidet tilsvar, jf. straffeprosessloven § 265 tredje ledd, hitsettes om tiltaltes bakgrunn og personlige forhold:

«Andrey Yakunin ble født i Leningrad i Sovjetunionen i 1975. Han flyttet til London, Storbritannia i 2008 sammen med sine mindreårige barn og kone, der han fikk midlertidig visum som høyt utdannet arbeidstager. Familien solgte i den forbindelse sitt hjem i St. Petersburg og kjøpte et hjem i London. Yakunin utdannet seg ved engelske universitet, hans kone det samme, og hans barn gikk på britisk

Side:2

skole. Yakunin tilbragte i denne perioden den alt overveiende del av sin tid i England. Han fikk permanent oppholdstillatelse i 2014 og engelsk statsborgerskap i 2015. Det samme gjorde hans nærmeste familie. Han beholdt etter dette sitt russiske statsborgerskap.

I 2020 flyttet han og hans kone til Italia i forbindelse med utviklingen av et profesjonelt eiendomsprosjekt i Antognolla i Umbria. Hans barn (nå myndige) forble i England, der de studerer. Yakunin og hans kone eier fremdeles familiens hus i London (som er lagt ut for salg etter at barna flyttet hjemmefra) og har kjøpt en ny leilighet der. Yakunin reiste i perioden etter flyttingen til Italia fremdeles jevnlig til London. Han tilbragte i 2020-2022 betydelig mer tid i England enn i Russland.»

Den ovennevnte fremstilling er ubestridt og legges til grunn for saken.

Etter det opplyste er tiltalte meget opptatt av friluftsliv og seiling, og har siden 2015 jevnlig feriert i Norge. Han disponerer seilbåten Firebird, som er utrustet for å kunne gjennomføre ekspedisjoner i arktiske strøk. I august og september 2022 gjennomførte tiltalte en reise med Firebird rundt Svalbard. Tiltalte har opplyst at han på sine turer jevnlig bruker droner for å ta naturbilder- og filmer, både til eget bruk og for å kunne vise de til venner eller legge ut på sosiale medier. Under turen til Svalbard ble det også brukt droner for å filme alternative ruter for fjellturer og filme isforhold med tanke på å velge kurs for fartøyet. På den aktuelle turen hadde han med seg 2 stk. DJI Mavic 2 droner. Under turen fløy han en del med dronene selv, men de ble mest brukt av et av mannskapet på båten, Mike Jones, som er opplyst å være profesjonell droneflyver. Begge dronene er eid av tiltalte. Det er ikke tvilsomt at Jones utførte droneflygning på vegne av tiltalte og at tiltalte også var ansvarlig for denne flygningen. Tiltalte var således ansvarlig for at all dronebruken på den aktuelle turen var i samsvar med lover og forskrifter som gjelder for dette. Det bemerke at all dronebruk i nærværende sak har skjedd på Svalbard og ikke fastlands-Norge.

De aktuelle dronene er av den mest vanlige type drone benyttet både i Norge og i Europa for øvrig, og er typiske droner man har i privat eie og som er i utstrakt bruk i forbindelse med hobby og rekreasjon. De koster 10-15 000 kroner stykket, alt etter kameratype, og veier ca. 900 gram. De har fire små roterer, er batteridrevet med en ideell driftstid på om lag 30 minutter, og har en størrelse uten rotorarmer på om lag 8 x 21 cm.

Det er uomtvistet at tiltalte før reisen undersøkte Sysselmesterens nettside for å oppdatere seg på eventuelle regler om bruk av droner på Svalbard, typisk flyforbudssoner eller regler for hvilken avstand dronene måtte holde til isbjørn eller annet vilt. Der fant han ingen informasjon om at bruk av droner eid av personer som innehar russisk statsborgerskap var forbudt på Svalbard. Tiltalte har opplyst at verken han, eller noen av mannskapet, undersøkte andre kilder f.eks. nettsidene til Luftfartstilsynet.

Etter Svalbardturen kom Firebird tilbake til fastlandet, uten tiltalte, og fartøyet dro etter hvert til Hammerfest hvor tiltalte igjen kom om bord for en ny seilas i midten av oktober. Den 17. oktober i år iverksatte politiet en Schengen innreisekontroll overfor fartøyet, og det ble avdekket at tiltalte var både russisk og britisk statsborger, og at han hadde droner om bord

Side:3

som var benyttet på Svalbard. Tiltalte ble pågrepet og siktet for brudd på sanksjonsloven og forskrift om restriktive tiltak vedrørende handlinger som undergraver eller truer Ukrainas territorielle integritet, suverenitet, uavhengighet og stabilitet § 22 jf. § 19 (heretter sanksjonsforskriften). Etter dette har tiltalte sittet varetektsfengslet begrunnet i unndragelsesfare.

Kort om sakens rettslige og bevismessige sider

Det er uomtvistet at tiltalte i objektiv forstand har forholdt seg som beskrevet i tiltalebeslutningen. Spørsmålet er om den aktuelle droneflygningen er straffbar. Det sentrale for saken har vært fortolkningen av sanksjonsloven § 2, jf. sanksjonsforskriften § 19. Den prinsipale anførsel fra tiltalte er at han ikke operert et luftfartøy, at forskriften uansett bare rammer registrerte luftfartøy og at en bredere fortolkning enn dette ikke har tilstrekkelig hjemmel i sanksjonsloven.

Videre er det fra tiltalte vist til at han har både britisk og russisk statsborgerskap, men i forhold til de aktuelle regler må anses for å være britisk, og at han således ikke rammes av sanksjonsforskriften. Tiltalte har også anført at Svalbardtraktatens likebehandlingsforpliktelser er til hinder for å legge restriksjoner på bruk av droner grunnet nasjonalitet. Det er også anført at sanksjonsforskriften ikke er gjort gjeldende for Svalbard. Videre er det anført at et eventuelt droneforbud er i strid med EMK artikkel 8 og 14 og TP 1-1. Det er også vist til at det ikke foreligger tilstrekkelig klar hjemmel for å straffedømme, jf. Grunnloven § 96 og EMK art. 7, og til sist at tiltalte var i rettsuvitenhet. Hva gjelder det siste bemerkes at påtalemyndigheten er enig i at det foreligger rettsuvitenhet, men de mener denne ikke var unnskyldelig.

I forbindelse med varetektsfengslingen av tiltalte i sak HR-2022-2089-U fortolket Høyesterett sanksjonsforskriften § 19 og kom til at droneflyvningen ble rammet av forskriften. Det er fra tiltaltes side anført at retten ikke uten videre kan legge denne fortolkningen til grunn da fengslingsavgjørelsene fra ankeutvalg ikke er prejudikater og har begrenset rettskildeverdi, i hvert fall der rettskildebilde er mer komplekst og omfattende enn det som er anført i fengslingssakene og drøftet i fengslingsavgjørelsene.

Under hovedforhandlingen ble det foretatt en bred gjennomgang av sanksjonsreglenes tilblivelse og fortolkning, med fokus på både formålsbetraktninger, fortolkning i lys EU-retten, EUs forordninger, internasjonale konvensjoner, det luftfartsrettslige perspektiv, forarbeidene til de norske sanksjonsreglene m.v. I forsvarernes drøftelser av de rettslige spørsmål ble det også vist til argumentasjonen og gjennomgangen i artikkelen «Rammer flyforbudet rettet mot russisk-kontrollerte luftfartøy flyging med mindre droner?» som er forventet publisert i tidsskriftet Lov og Rett. Artikkelen er forfattet av Karin M. Bruzelius, professor emerita ved Universitet i Oslo, Nordisk institutt for sjørett, Christoffer C. Eriksen professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo, Institutt for offentlig rett, Anders Løvlie

Side:4

professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo, Institutt for offentlig rett og Torkell Sætervadet stipendiat ved Universitetet i Oslo, institutt for offentlig rett. Nedenfor omtales denne som «artikkelen» eller «Bruzelius m.fl.»

Nærmere om sanksjonsloven § 2 og sanksjonsforskriften § 19.

Sanksjonsloven § 2 lyder:

«Kongen kan gi forskrift med nødvendige bestemmelser for at Norge kan gjennomføre sanksjoner eller restriktive tiltak som er vedtatt i mellomstatlige organisasjoner, eller som ellers har bred internasjonal oppslutning, og som har som formål å opprettholde fred og sikkerhet eller sikre respekt for demokrati og rettsstat, menneskerettigheter eller folkeretten for øvrig.

Forskrifter etter første ledd kan gjelde
a. forbud mot eller restriksjoner på handel, tjenester og økonomiske eller finansielle transaksjoner
b. forbud mot eller restriksjoner på vitenskapelig, teknologisk og kulturelt samarbeid
c. økonomiske sanksjoner rettet mot fysiske eller juridiske personer
d. reiserestriksjoner
e. andre tiltak som har som formål å opprettholde fred og sikkerhet eller sikre respekt for demokrati og rettsstat, menneskerettigheter eller folkeretten for øvrig.

Forskrifter etter første ledd gjelder med de begrensninger som følger av folkeretten eller av avtale med fremmed stat.»

Som det fremkommer har lovteksten en generell formålsbegrensning hvoretter sanksjonene må gis for å «opprettholde fred og sikkerhet eller sikre respekt for demokrati og rettsstat, menneskerettigheter eller folkeretten for øvrig», jf. § 2 første ledd. Videre må innholdet ikke stride mot folkeretten eller av avtale med fremmed stat, jf. § 2 tredje ledd. Det er også listet opp konkret hva tiltakene kan gå ut på, men her er det ingen særlige begrensninger da opplistingen i bokstav e også har med «andre tiltak» som måtte være innenfor formålsbegrensningen.

I sanksjonsforskriften § 19 første ledd har Norge innført EUs luftfartssanksjoner mot Russland. Bestemmelsen rammer etter sin ordlyd forbud mot at luftfartøy som drives av russiske luftfartsselskaper, russiskregisterte luftfartøy eller ikke-russiskregistrerte luftfartøy som eies, leies eller på annen måte kontrolleres av russiske fysiske personer lander, tar av fra eller overflyr Norges territorium.

For EUs sanksjoner fastslår lovproposisjonen at de «materielle bestemmelsene i de norske forskriftene» vil være begrenset til det omfanget «som EU legger til grunn», jf. Prop. 69 L (2020–2021) s. 56. Det er derfor nødvendig å tolke EUs sanksjonsforordning slik den skal forstås i EU retten, fordi en mer vidtgående internrettslig fortolkning av sanksjonsforskriften § 19, vil overskride rammene for forskriftsfullmakten. Sanksjonsloven § 2 forutsetter altså at de norske sanksjonen holder seg innenfor rammen av EU sine sanksjoner. Det er enighet mellom partene i vår sak at dersom EUs regler om luftfartsrestriksjoner knyttet til sanksjonene mot

Side:5

Russland, ikke omfatter den type droneflygning tiltalte har foretatt, så kan han ikke straffes etter sanksjonsforskriften § 19 jf. § 22. Retten gir sin tilslutning til dette.

Når det gjelder den konkrete EU-sanksjonen vedtok Rådet for den europeiske union (heretter Rådet) en felleseuropeisk sanksjonsbestemmelse i sanksjonsforordningen artikkel 3d, hjemlet i TEU artikkel 215.

Artikkel 3d nr.1 lyder på engelsk:

«It shall be prohibited for any aircraft operated by Russian air carriers, including as a marketing carrier in code-sharing or blocked-space arrangements, or for any Russian registered aircraft, or for any non-Russian-registered aircraft which is owned or chartered, or otherwise controlled by any Russian natural or legal person, entity or body, to land in, take off from or overfly the territory of the Union.»

I sanksjonsforskriften § 19 lyder bestemmelsen slik:

«Det er forbudt for alle luftfartøyer som drives av russiske luftfartsselskaper, herunder som markedsansvarlig transportør i avtaler om felles rutenummer eller reservasjon av kapasitet, eller for russiskregistrerte luftfartøyer, eller for ikke-russiskregistrerte luftfartøyer som eies, leies eller på annen måte kontrolleres av russiske fysiske eller juridiske personer å lande på, ta av fra eller fly over Norges territorium. Luftfartøyet kan om nødvendig hindres i å forlate landingsplassen.»

Retten bemerker at Norge opprinnelig hjemlet flyforbud i luftfartsloven § 9-1 a om såkalte «restriksjonsområder». Senere ble disse sanksjonene med hjemmel i sanksjonsloven § 2 inntatt i sanksjonsforskriften § 19.

Spørsmålet blir så om små droner, som i vår sak, omfattes av EUs flyforbud. Dersom det tas utgangspunkt i engelsk originaltekst kan det reises spørsmål om begrepet «aircraft» omfatter mindre droner, og om uttrykket «non-Russian-registered aircraft» skal tolkes som luftfartøy som er registrert andre steder enn i Russland, eller om uttrykket også omfatter uregistrerte luftfartøy.

I HR-2022-2089-U heter det om dette i note 14 og 15:

«(14) En samlet lagmannsrett har lagt til grunn at en drone er et luftfartøy i sanksjonsforskriftens forstand, se lagmannsrettens kjennelse side 4:

«I luftfartsloven med tilhørende forskrifter omfattes droner av begrepet ‘luftfartøy’. Det vises blant annet til luftfartsloven § 15-1 første ledd som har gitt hjemmel for forskriftene FOR-2015-11-30-1404 om luftfartøy som ikke har fører om bord mv og FOR-2020-11-25-2460 om luftfart med ubemannet luftfartøy i åpen og i spesifikk kategori. Disse forskriftene bygger på Europakommisjonens forordninger, som EU 2019/947 og 2019/945, hvor droner også inngår i definisjonen av begrepet luftfartøy.

Side:6

Dette i motsetning til ‘innretninger som er bestemt til å bevege seg i luften, men ikke kan anses som luftfartøyer’, som omtales i luftfartsloven § 15-2 [feilskrift for § 15-1] andre ledd.»

15) Ankeutvalget slutter seg til at begrepet «luftfartøy» omfatter droner, jf. luftfartsloven § 15-1 første ledd. At andre forskrifter kan ha en snevrere begrepsbruk slik at enkelte droner i visse sammenhenger er unntatt fra reguleringen for luftfartøy, jf. luftfartsloven § 15-1 andre ledd, er ikke avgjørende for tolkningen av sanksjonsforskriften § 19.»

I forhold til formuleringen «ikke-russiskregistrerte luftfartøyer» kom Høyesterett til at bestemmelsen i sanksjonsforskriften også omfattet uregistrerte luftfartøy. Det heter i avsnitt 19:

«I uttrykket «luftfartøyer» ligger det ikke noe skille mellom registrerte og ikke-registrerte fartøyer. Det er derfor ikke tvilsomt at det første alternativet omfatter et forbud mot å lande på, ta av fra eller fly over Norges territorium for alle russiske luftfartsselskaper uavhengig av om luftfartøyet er registrert eller ikke. Det andre alternativet «russiskregistrerte luftfartøyer» innebærer at forbudet gjelder uavhengig av hvem det er som lander, tar av fra eller flyr over Norges territorium. Begrepet «ikke-russiskregistrerte luftfartøyer» i det tredje alternativet må forstås som en motsetning til «russiskregistrert» i andre alternativ og ikke som et krav om at luftfartøyet er registrert i et annet land enn Russland. Dette innebærer at det er forbudt for både registrerte og ikke-registrerte luftfartøyer som eies, leies eller på annen måte kontrolleres av russiske fysiske eller juridiske personer å lande på, ta av fra eller fly over Norges territorium. Fordi russiskregistrerte luftfartøyer er dekket av forbudet i det andre alternativet, avgrenser det tredje alternativet mot disse. Denne måten å strukturere bestemmelsen på gir ikke grunnlag for den fortolkning som lagmannsrettens flertall har lagt til grunn. Forskriften omfatter dermed alle luftfartøyer som eies, leies eller på annen måte kontrolleres av russiske fysiske eller juridiske personer.»

Høyesterett la altså til grunn i fengslingssaken at luftfartøy, i sanksjonsforskriftens forstand, også omfattet uregistrerte droner, og at tiltaltes droneflygning ble omfattet av sanksjonene. Selv om denne fortolkningen skjedde på bakgrunn av en avgrenset skriftlig behandling i en fengslingssak, er Høyesteretts vurdering en ikke uvesentlig del av rettskildebildet i saken. Slik saken var anlagt og prosedert under hovedforhandlingen, finner imidlertid retten grunn til å gå nærmere inn i de øvrige aktuelle rettskilder med tanke på om det kan foreligger andre tolkningsresultater i saken.

Nærmere om begrepene «aircraft» og «luftfartøy»

Verken i folkeretten og EU-retten er «aircraft» definert på noen enhetlig vis. Innenfor begge systemer benyttes forholdsvis vide definisjoner av aircraft eller luftfartøy, som i prinsippet kan omfatte enhver flyvende innretning.

Side:7

Det kan være naturlig å ta utgangspunkt i EUs regelverk om sikkerhetskrav til luftfarten, omtalt som «grunnforordningen for sivil luftfart». Her defineres «unmanned aircraft» som «any aircraft operating or designed to operate autonomously or to be piloted remotely without a pilot on board», jf. Forordning EU 2018/1139. Begrepet «unmanned aircraft» er her altså vidt og vil omfatte både lekeluftfartøy, modelluftfartøy og mindre droner.

Det er videre gitt regler om bruk og styring av luftrommet over EUs medlemsstater i eller med hjemmel i rammeverket for Det felles europeiske luftrom (single European sky – SES). Dette rammeverket består av fire råds- og parlamentsforordninger, herunder det som kalles rammeforordningen og luftromsforordningen. Droneoperatørforordningen (Forordning 2019/947) er en del av dette rammeverket. Heretter omtales dette som SES-forordningene eller SES-rammeverket.

Når det gjelder bruk/flyging med droner følger det av droneoperatørforordningen at det ikke kreves myndighetsgodkjennelse eller egenerklæring av operatøren, dersom dronene er under enn viss vekt og brukes innenfor de fastsatte rammer. Droner er delt opp i «åpen kategori» og «sertifisert/spesifikk kategori». For droneflyging, definert som «åpen kategori» gjelder en vektgrense på 25 kg, og det er satt diverse operative begrensninger, herunder høydebegrensning på 120 meter over bakken, at dronene ikke kan brukes over folkeansamlinger m.m. Tyngre droner og mer avanserte droneoperasjoner («specific» og «certified category») er underlagt strengere rammer som følge av et større skadepotensial, og det kreves egenerklæring av operatøren og myndighetsgodkjennelse. Slik droneflyging kan heller ikke skje «cross-border» innenfor EU, uten at vertsstaten har mottatt deklarering eller godkjent det, jf. nevnte forordning (EU) 2019/947 artikkel 13. Videre er det ikke et krav til å registrere og sertifisere selve dronen med mindre bruken er forbundet med «higher risk of harm to third persons in case of accidents». Se forordning 2019/947 artikkel 14 nr. 7, jf. forordning 2019/945 jf. artikkel 40 nr. 1, jf. fortalebetraktning nr. 46. I forordningen omtales Videre følger det at «UAS designed to transport people, UAS designed to transport dangerous goods and [...] UAS that has any dimension above 3 m and is designed to be operated over assemblies of people», skal registreres og sertifiseres. «UAS», er forkortelse for «unmanned aircraft system».

Det følger av det ovenstående at bruk av de fleste små droner som benyttes for fritids- og rekreasjonsformål vil være i den såkalte «åpen kategori», og ikke vil være underlagt krav til sertifisering og registrering.

Det folkerettslige grunnlaget for regulering av luftfart er Overenskomst om internasjonal sivil luftfart av 7. desember 1944 (Chicago-konvensjonen). De fleste stater i verden har sluttet seg til denne, og konvensjonen ligger til grunn for konvensjonsstatenes øvrige luftfartsavtaler. Chicago-konvensjonen fastslår at luftfartøy skal ha nasjonalitet for å kunne brukes i internasjonal luftfart. Et luftfartøy får nasjonalitet når det er registrert, jf. konvensjonens artikkel 17 og 20.

Side:8

En bestemmelse om å stenge et luftrom for visse luftfartøyer, slik som sanksjonsreglene mot Russland bestemmer, vil etter Chicago-konvensjonens system ramme luftfartøyer med nasjonalitet, det vil si registrerte luftfartøy. Stengning av luftrom i konvensjonens forstand, vil derfor ikke ramme uregistrerte luftfartøy, som modellfly og mindre droner.

Som nevnt innledningsvis finner man både innen EU og folkeretten ganske vide definisjoner av luftfartøy. Det er likevel klart at det er flere flyvende innretninger som luftromsreglene ikke er egnet til å regulere, typisk modellfly og mindre droner. Av den grunn har luftromsreglene bestemmelser som gjør at slike mindre innretninger faller utenfor luftromsreglenes anvendelsesområde. Dette omtales ofte som bagatellunntak.

Innefor EU-regelverkets anvendelsesområde, er det en forutsetningen om at «Det felles europeiske luftrom» må brukes i tråd med SES-rammeverkets forordninger. De som er såkalte «luftromsbrukere» i rammeforordningens forstand, er «alle luftfartøyer som er i drift innenfor rammen for allmenn lufttrafikk». «Allmenn lufttrafikk» er i Forordning (EF) nr. 549/2004 artikkel 2 nr. 26 definert som

«alle bevegelser av sivile luftfartøyer, samt alle bevegelser til statlige luftfartøyer (herunder militære luftfartøyer samt toll- og politiluftfartøyer) når disse bevegelsene skjer i samsvar med ICAOs prosedyrer».

Av EU-forordningen nr. 923/2012 artikkel 1 nr. 4, jf. forordning (EU) 2016/1185 artikkel 1 nr. 1 bokstav b, fremgår det at luftromsbrukernes lufttrafikkregler ikke gjelder bruk av lekeluftfartøy og modelluftfartøy. I droneoperatørforordningen er som nevnt ovenfor tilsvarende fastsatt at droner i «åpen kategori» ikke reguleres av lufttrafikkreglene.

Når mindre droner faller utenfor reglene som gjelder for «allmenn lufttrafikk» hjemlet i SES rammeforordning, kan det sies det ville skape liten sammenheng i regelverket om uttrykket «aircraft» i sanksjonsforordningens regulering av Det felles europeiske luftrommet, skulle omfatte flere typer luftfartøy enn rammeforordningen for dette samme luftrommet. Sanksjonene på dette området overfor Russland er et ferdselsforbud og det kan da sies at et slikt ferdselsforbud i utgangspunktet må gjelde for de samme luftfartøy som for øvrig reguleres av denne forordningen.

Som nevnt er det overordnete formålet med bestemmelsen i sanksjonsforordningen artikkel 3d å reagere på Russlands aggresjon overfor Ukraina. Ifølge rådsbeslutningens fortale til sanksjonsreglene heter det at man derfor innfører «yderligere restriktive foranstaltninger vedrørende finans og luftfart». Droner kan nok i noen sammenhenger sies å kunne benyttes til «luftfart», og fortalen løser da ikke spørsmålet om droner kan anses som «aircraft». Det fremgår imidlertid av EUs sanksjonvedtak at medlemsstatene skal sikre at tiltakene er i samsvar med folkeretten, «navnlig relevante internationale aftaler om civil luftfart», se beslutning 2014/512/CFSP artikkel 4e nr. 1, jf. endringsbeslutning 2022/335/CSFP. Det er på

Side:9

det rene at EUs lovgivende organer søker å bidra til at medlemsstatene oppfyller sine forpliktelser etter Chicago-konvensjonen og andre avtaler om sivil luftfart når de utvikler luftfartsregelverk. Henvisningen til slike avtaler i fortalen gir holdepunkter for at registrerte luftfartøy er i kjerneområdet for tiltaket, men er ikke nok til å utelukke at sanksjonsbestemmelsen også gjelder for uregistrerte luftfartøy, herunder mindre droner.

Ved vurderingen av de aktuelle EU-bestemmelsene vil formålet med disse være sentralt. Hovedmålet med flyforbudet var å stenge europeisk luftrom for flyvninger som enten hadde kommersiell betydning for Russland eller som ville medføre restriksjoner i reisemulighetene for russere. En slik forståelse er i tråd med fortalene til de relevante forordninger, definisjonen på hva sanksjoner skal oppnå og uttalelser både i forkant av forbudet og etter at det ble vedtatt. Dette formålet er noe som i seg selv taler mot at flyvningen med små «hobbydroner» er ment å skulle omfattes av sanksjonene. Fra tiltaltes side er det vist til en tale holdt av EU-kommisjonens president, Ursula von der Leyen, ved kunngjøringen av luftromsstengningen 27. februar 2022, som gir indikasjoner på at det i utgangspunktet var større luftfartøy som var tenkt rammet. Hun understreket at formålet var å stanse russiske flyselskaper, så vel som oligarkenes «private jets». EU-parlamentet benyttet lignende formuleringer da de 1. mars 2022 uttalte at de «welcomes the ban on flights by Russian carriers as well as flights by private Russian planes in EU airspace». Dette er for så vidt uttalelser som ikke har noen spesiell rettkildeverdi, men det kaster lys over hva som har vært utgangspunkt for sanksjonene, som fremstår som noen annet enn flyvning med droner som i vår sak.

At det er de alminnelige flyvninger med bemannede luftfartøy som rammes, støttes også av ordbruken i sanksjonsforordningen. Ordbruken slik som «code-sharing», «air carriers», «chartered» mv. taler for at bestemmelsen rammer luftfart med bemannede og registrerte luftfartøy og treffer dårlig på droneflygning. Videre kan det vises til at det gjøres unntak for flyforbudet «in the case of an emergency landing or an emergency overflight». Retten viser også til formuleringen om at nettverksforvalteren etter artikkel 3e skal «reject all flight plans filed by aircraft operators indicating an intent to carry out activities over the territory of the Union that constitute a violation of the provisions of this Decision, [...] such that the pilot is not permitted to fly». Dette underbygger at kjerneområdet for sanksjonene i alle fall ikke har vært flyging med små droner.

Det er fra tiltaltes side anført at ingen andre land i Europa praktiserer sanksjonsforskiften som Norge, og at det er fritt frem for flyging med små droner i EU med unntak av stedsbegrensninger slik som flyplasser etc. som rammer alle borgere uavhengig av nasjonalitet. Påtalemyndigheten har på sin side vist til opplysninger på nettsidene til EASA, European Union Aviation Safety Agency, hvor det under såkalt FAQ (frequently asked question), heter

«Are Russian unmanned aircraft operators registered in the EU Member State allowed to operate unmanned aircraft within the EU?

Side:10

Answer
No, under Regulation (EU) 833/2014, it is prohibited for Russian unmanned aircraft operators to operate within the EU. It makes no distinction between manned and unmanned aircraft.»

Lignende informasjon ligger på nettsidene til det norske Luftfartstilsynet. Slike uttalelser har ikke særlig rettskildemessig verdi, og det heter også i veiledningen til EASA at uttalelsene der ikke har noen bindende virkning. Under enhver omstendighet er dette en meget generell uttalelse som ikke løser spørsmålet om små hobbydroner omfattes av reglene.

Videre er det vist til et dokument fra Directorate of Civil Aviation i Luxenbourg, hvor det bl.a. fremgår at «operators of unmanned aircraft of Russian nationality or incorporated under Russian law are not allowed to operate these aircraft within the European Union”. Som illustrasjonsfoto er benyttet et bilde av en drone lik de som er benyttet i vår sak. Retten kan ikke se at dette kaster ytterligere lys over den nærmere fortolkning og forståelse av EUs sanksjonsregler.

Når det gjelder nasjonale regler viser retten til at luftfartsloven regulerer sivil luftfart i Norge. Det finnes ingen legaldefinisjon av «luftfartøy» i loven. Det følger av lovforarbeidene at den raske tekniske utviklingen innebærer at en legaldefinisjon raskt ville kunne bli foreldet. Retten viser til Ot. prp. 52 (1959-50) s. 6. Videre kan det vises til Innstilling III fra Kommisjonen til revisjon av luftfartsloven (1957) s. 133 hvor det heter at spørsmålet «om hva som skal ansees som ‘luftfartøy’ i lovens forstand […] bli å løse ved tolking av de enkelte bestemmelser hvor uttrykket brukes, eventuelt gjennom rettsavgjørelse». Retten kan ikke se at det er forhold ved luftfartsloven som kaster lys over hvordan luftfartøy skal fortolkes i sanksjonsreglene og om de rammer små droner som i vår sak.

Når det gjelder mindre flyvende innretninger, som droner og modellfly, har Norge to forskrifter; forskrift 30. november 2015 nr. 1404 om luftfartøy som ikke har fører om bord mv. (BSL A 7-1) og forskrift 25. november 2020 nr. 2460 om luftfart med ubemannet luftfartøy i åpen- og i spesifikk kategori (BSL A 7-2).

Av BSL A 7-1 § 2 fremkommer at den den ikke gjelder luftfart som er regulert i forskrift 25. november 2020 nr. 2460 om luftfart med ubemannet luftfartøy i åpen- og i spesifikk kategori.

Den bygger således ikke på EUs droneoperatørforordning. BSL A 7-1 bygger på en formålsdefinisjon. En innretning uten fører om bord er «modellfly», dersom «flygingen kun har rekreasjon, sport eller konkurranse som formål». I motsatt fall er gjenstanden å regne som «luftfartøy som ikke har fører om bord» (rettens kursivering), jf. § 4 bokstav a og b. Én og samme gjenstand kan altså innenfor forskriftens virkeområde enten være «modellfly» eller «luftfartøy uten fører om bord», avhengig av brukerens formål med flygingen. Skulle tiltalte vært bedømt etter dette forskriftsverket må det i så fall legges til grunn at han har flydd «modellfly» og ikke et luftfartøy. Det kaster imidlertid ikke lys over hvordan «luftfartøy» skal forstås i sanksjonsreglene som skal være brutt i vår sak. BSL A 7-2 gjennomfører den

Side:11

felleseuropeiske droneoperatørforordningen, jf. § 1. Forordningen er omtalt ovenfor. Heller ikke denne gjennomføringsforskriften gir nærmere veiledning om hvordan luftfartøy skal forstås i EUs sanksjonsregler.

Samlet sett finner retten at EUs sanksjonsregler overfor Russland må forstås slik at de ikke omfatter mindre droner typisk brukt til hobby- og rekreasjonsflyging, i praksis droner innenfor åpen kategori i droneoperatørforordningen. Droner utenfor den kategorien antas å være omfattes av sanksjonene.

Nærmere om «non-Russian-registered aircraft»

Selv om dronene i vår sak skulle anses som luftfartøy etter sanksjonsforskriften, vil det være et spørsmål om forskriften uansett bare gjelder registrerte luftfartøy.

Forskriften oppstiller forbud mot å lande på, ta av fra eller fly over Norges territorium for

1) luftfartøyer som drives av russiske luftfartsselskaper,
2) russiskregistrerte luftfartøyer, og
3) ikke-russiskregistrerte luftfartøyer som eies, leies eller på annen måte kontrolleres av russiske fysiske eller juridiske personer.

Tingretten legger til grunn at kartleggingen av innholdet EUs sanksjonsregel må ta utgangspunkt i originalspråket.

I Bruzelius m.fl. heter det om alternativet «any non-Russian-registered aircraft» at det

«gir rent språklig tre tolkningsalternativer: A) «luftfartøy registrert i andre stater enn Russland», B) «luftfartøyer som ikke er registrert» eller C) «luftfartøyer som er uregistrert eller registrert i et annet land enn Russland». Av disse er C en vid tolkning, mens både A og B er snevrere. A og B er uforenlige tolkningsalternativer, mens C omfatter både A og B.

Konteksten tilsier at verken B eller C er rimelige tolkningsalternativ. For med B har ikke uttrykket «-Russian» noen betydning, og med C mister hele uttrykket «non-Russian-registered» betydning (det kunne like gjerne stått all/any aircraft). I tillegg medfører C at bestemmelsens første alternativ blir stående uten selvstendig innhold, og er overflødig («aircraft operated by Russian air carriers»).

«Russian registered» betegnes med britisk terminologi som «compound adjective» (sammensatt adjektiv), der første ord er et adjektiv og det andre ordet er perfektum partisipp. Uten negasjon («non») foran, skal formuleringen verken samskrives eller sammenføyes med bindestrek etter britiske skriveregler. Med bindestrek både mellom negasjon og adjektiv, og mellom adjektiv og partisipp, blir det uklart om «non» refererer seg til «Russian» eller «Russianregistered ». Samme uklarhet ville ikke eksistert om bindestrek bare var inntatt mellom negasjonen og adjektivet («non-Russian registered»).

Side:12

Etter tingrettens vurdering åpner ordlyden for flere fortolkningsalternativer, men spørsmålet kan neppe løses ved en ren ordfortolkning av den engelske teksten. Som det fremgår av artikkelen er alle språkversjonene av EU-forordninger autentiske og har av den grunn lik kildemessig verdi, og den engelske språkversjonen er derfor ikke avgjørende.

I artikkelen heter det om andre språkversjoner av sanksjonsforordningen:

«Den danske versjonen bruker formuleringene «russisk registrerede luftfartøjer» og «ikkerussisk registrerede luftfartøjer». Et fartøy som er «ikkerussisk registrert» er registrert i annen stat enn Russland. Den autentiske svenske versjonen benytter «icke-ryskregistrerat luftfartyg». Den finske autentiske versjonen har følgende formulering: «Venäjällä rekisteröityjä ilma-aluksia ja muualla kuin Venäjällä rekisteröityjä ilma-aluksia». Oversatt betyr dette «luftfartøy registrert i Russland og luftfartøy registrert andre steder enn i Russland». Formuleringene i de tyske, spanske og franske autentiske versjonene er derimot like åpne som den engelske, mens den estiske og bulgarske er som den finske.»

Retten legger til grunn at de aktuelle språkversjoner er korrekt gjengitt. Ved fortolkning av språkversjonene i EUs sekundærlovgivning er det lagt til grunn at alle språk i EU er autentiske og at i utgangspunktet skal alle versjoner ha samme verdi. Fortolkningen av en EU-rettslig bestemmelse skal skje på bakgrunn av en sammenligning av de aktuelle versjoner og en ensartet fortolkning av språkversjonene. I denne forbindelse skal de mer presise versjoner anses for å være korrekt, særlig hvor den mer presise betydning også er et alternativ etter de mindre presise språkversjoner. Det kan vises til sak fra EU-domstolen, sak C-439/19 som det er vist til i artikkelen. Ut fra de nevnte betraktninger er det mest nærliggende å legge til grunn den finske og de likelydende versjonene, da disse er mest presis og kan være et av tolkningsalternativene under den mindre presise ordlyden, herunder den engelske.

Ut fra bl.a. den finske oversettelsen, omfattes bare registrerte luftfartøyer. Denne fortolkingen understøttes også av det som synes å være hovedformålet med EUs sanksjonsregler, nemlig å ramme flytrafikken mellom landene og ikke flygning med små droner i «hobbyøyemed». Sett i sammenheng med øvrig regler om luftrommet synes det også å være mest nærliggende å oppfatte regelen som knyttet til registrerte luftfartøyer. Retten antar uten videre at luftfartøyer av noe størrelse som ikke er registrert, mangler rettigheter til å i det hele tatt fly i EU på bakgrunn av de alminnelige regler for å kunne benytte luftrommet. Det er således vanskelig å se at EU har vurdert at det har vært behov for et eget sanksjonsforbud for små uregistrerte droner.

Videre viser retten til at mindre droner ikke er nevnt i noen autorative dokumenter i EU, verken beslutningens fortaler eller andre steder i forbindelse med sanksjonsreglene. Retten kan heller ikke se at det innenfor EUs autorative myndigheter har vært tematisert at sanksjonene også skulle ha som mål å ramme eventuell russisk etterretningstrussel, hybrid krigføring, og ramme turister som egentlig er på oppdrag for russiske myndigheter, noe påtalemyndigheten anfører som et formål med et slikt forbud. Retten antar at den enkelte stat,

Side:13

herunder Norge, har kompetanse til å gi egne regler for å gi beskyttelse mot slik droneflygning som kan true Norges sikkerhetsmessige interesser.

Påtalemyndigheten har fremhevet uttalelser i særmerknaden til sanksjonsforskriften § 19, jf. kongeleg resolusjon av 18. mars 2022 nr. 14/6286. Her fremgår det at bestemmelsen er ment å omfatte luftfartøyer som er «russiskregistrerte eller eies, leies eller på annen måte kontrolleres av russiske personer». Det er vist til at uttrykket «eller» markerer at registrering ikke er avgjørende og viser at hensikten ikke var å begrense bestemmelsen til registrerte luftfartøyer. Denne forståelse bygger på merknadene fra Høyesterett i den ovennevnte fengslingskjennelsen.

Tingretten bemerker at det det i proposisjonen også heter at det innføres:

«[E]t flyforbud for fly operert av russiske flyselskap, russiskregistrerte fly samt ikke-russiskregistrerte fly som er kontrollert av russiske personer. Et tilsvarende forbud ble fastsatt i norsk rett i forskrift 28. februar 2022 nr. 299, vedtatt av Luftfartstilsynet med hjemmel i luftfartsloven. For å sikre en helhetlig gjennomføring av de restriktive tiltakene i norsk rett, foreslås det å gjennomføre flyforbudet i 2014-forskriften. På samme tidspunkt som endringsforskriften trer i kraft, oppheves forskrift 28. februar 2022 nr. 299.»

Denne siste uttalelsen kan trekke i retning av at man har sett for seg at den alminnelige luftfart i form av flygninger var hovedfeltet for sanksjonene. Samlet sett er ikke forarbeidene entydige på hvordan sanksjonen skal forstås.

Oppsummert finner retten at EUs sanksjoner mot luftfarten var ment å ramme alminnelig luftfart med bemannede luftfartøy, men også droner/ubemannede luftfartøy som skal registreres og omfattes av de øvrige lufttrafikkregler vil rammes. Små droner som i vår sak omfattes ikke av sanksjonsforskriften.

Samlet sett er det rettens vurdering at fortolkningen av sanksjonsforskriften som legges til grunn av påtalemyndigheten i saken, går ut over de rammene som EUs sanksjonsforordning setter for den norske bestemmelsen, jf. sanksjonsforskriften § 2. En slik fortolkning kan da ikke legges til grunn. Droneflygningen som tiltalte har utført rammes ikke av EUs sanksjonsregler og da heller ikke av sanksjonsforskriften § 19, jf. § 22 jf. sanksjonsloven § 4. Tiltalte blir på dette grunnlag å frifinne.

Det blir etter dette ikke nødvendig å ta stilling til om de øvrige anførte frifinnelsesgrunnlag slik som brudd på Svalbardtraktaten, strid med EMK, manglende forskriftshjemmel for Svalbard og unnskyldelig rettsvillfarelse er oppfylt.

Dommen er enstemmig.

Side:14

DOMSLUTNING

Andrey Yakunin, født 00.00.1975, frifinnes.